I 2004 ble jeg en IronDuck. Det er for meg to helt overtrufne store Oslofjordøyeblikk. Klubbøyeblikk. Det er da Erik "Goldie" møtte meg på løpinga i Kalmar i 2005. Og så var det hele Ironduckøyeblikket. Det var da jeg prøvde meg på Irondistansen for første gang. Og klarte det. Jeg og alle de andre andeheltene.
Som alltid før og alltid senere: Oppladningen kunne vært bedre. Jeg klarte rett og slett ikke å sove, selv om jeg la meg tidlig. Den rare hjerne min kjørte igjenom alt som kunne gå galt ca 200 ganger. Ikke med det jeg skulle prestere, men mest av alt ting av teknisk natur, som merking av løype og muligheten for en milliard maneter.
Klokken 0600 stappa jeg alt som skulle være med inn i bilen og kjørte 5 små km til stranda. September hadde bestemt seg for å være sensommer i steden for høst og takk og lov for det valget. Morgenen var nydelig, men tåkete, og på parkeringsplassen sto en trøtt og blid Hårek som skulle stille til start. Hårek og bakkemannskap Hege hadde kjørt halve natten fra Skien for å få være med, Hårek som hadde kost seg med NXTRI Crew-race helga før.Det var så deilig å hoppe i vannet sammen med 10 venner og vite at på slutten av dagen skulle vi alle sammen være jernmenn og kvinner. Av en eller annen grunn hadde jeg fått det for meg at ingen skulle bryte. Hoppet? Vel det er sånt de gjør på HP Norseman Xtreme Triathlon. Hopper fra ferje midt i Eidfjord. Vi hoppet vel strengt tatt ikke, vi vasset. Og jeg var først. For første og siste gang.
Svømmingen var glimrende, selv om milde, snille, søte Hårek syntes jeg var for nærgående. Noen ganger prøvde jeg å legge meg forran og trekke fordi jeg hadde en idé om at det gikk for smått. Men jeg hadde dårlig sikt pga vannlekasje (dette var med de håpløse Seal-brillene), så resultatet var at jeg svømte på kryss og tvers hver gang jeg lå først av oss. Ikke like dårlig kurs som Kari som var på vei til Færder før hun fikk ny kurs, men kompassnåla lå ikke fjellstøtt. Maria svømte også sammen med oss nesten hele veien. Jeg prøvde meg på et rykk på tredje siste runde, men forgjeves. Isteden var det Maria som dra fra oss på på tampen.
Opp fra vannet var det tydelig at Maria hadde seriøse hensikter. Line og jeg brukte god tid i
skiftesonen, det gjorde ikke Maria. Vips så var Maria ferdig og ut på tur.Det føltes bra på starten av syklinga og i en liten "dump" var det bye bye Line, men det var ikke det siste jeg så av henne. Heldigvis. Line har vært med oss hele tiden etterpå, er nå pamp i forbundet, leder av Rye Triathlon og først og fremst rent gull.
OK. IronDuck ble solgt som relativt flat. Men den runden som virket så flat og fin da den ble prøvesyklet en gang, den fremstod litt anderledes når den skulle takles mange ganger. Det var en trist og tappende sørlig bris som var en pest og plage på sletta fra Råde. I starten startet jeg kjekt med en snittfart på 28 km/t og jeg smilte og koste meg.
Den gangen syklet jeg med min Colnago Dream B-stay. Den er litt for stor til meg og spesielt med tempobøyle på. Var alt for strekt ut så jeg fikk skikkelig vondt i ryggen og det var en ren plage å sitte på setet og å ligge i bøylen var nesten en umulighet. Det var da jeg bestemte meg for å kutte ut lange distanser. Alternativt skaffe en sykkel som passet til aktiviteten og kroppen min. Men det er fortsatt helt åpent hvorvidt kroppen min passer til aktiviteten
Vi var litt slemme mot noen under IronDuck2004. Ellen og Ivar stod mutt putters inne i
skogen hele dagen og ga oss det vi trengte av mat, drikke og oppmuntrende tilrop! Og så muntert på desperate forsøk på å kle av og på seg. Selv prøvde de å holde humøret oppe, kulda ute og myggen borte. Der lærte vi noe.Sånn blir det ikke på IronDuck 2006. Compact Games var slagordet som blant annet gjorde at dølene fikk OL i 2004. IronDuck 2006 blir Compact Games. Men det skal ikke koste 8 milliarder mer en budsjett.
På nest siste runde satt jeg rett opp og ned og vispet og i øykroken så jeg en syklist som spiste opp forspranget mitt. Og på den siste matstasjonen så jeg Line igjen og så var un bare forbi og sa ha det bra! Men helt forsvant hun ikke. Jeg kviknet til litt og klarte å holde henne avstanden til henne hele veien til farmen.
Så deilig det er å gå av sykkelen etter 18 mil! Og s
å vanskelig det er å løpe etterpå. Prøvde meg med løping de første tre rundene, etter det ble det mye gåing. Sammen med Hårek. Så sammen med Tom. Og så sammen med Svenske-Peter. Trivelig med 10 runder. Men det tok ett år til jeg løp der igjen.Når du ikke kan løpe, ikke konkurrerer, ikke vet helt hva du driver med så blir en maraton en ganske surealistisk opplevelse. Gå litt. Tisse litt. En tur inn på do. Spise litt suppe. Gå tur med bikkja. Drikke litt Cola. Snakke med sekreteriatet. Gå litt igjen kanskje. Løpe noe. Til slutt var det ganske enkelt fantastisk å gå i mål. Helt nydelig å kunne slippe å bevege seg.
Skulle sitte å vente på Kari og Peter, men begynte å fryse og skjelve no helt grusomt og gikk og la med. Og dagen etter våknet jeg opp og evig og alltid ble jeg en IronDuck. Men jeg tatoverer nok ikke anda på ankelen min.
Og nå er det en drøy uke til IronDuck 2006. Jeg gleder meg. Helt sant. Kors på hjertet og to fingre i halsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar