Oslofjordtriatlonbarntriatlonklubben

I sommer så jeg en triatlonklubb bli til og muligens forsvinne like fort som den kom. Eksisterer den fortsatt så er den en undergruppe i Oslofjord triatlon og det kan det jo være litt sprengkraft i. På den annen side er gruppa under nøye oppsikt og blir kommandert i seng hvis den prøver seg på no tull.

Sommerferien kan bli lang når man er liten. Sommeren kan bli lang når ferien i stor grad tilbringes på et sted: Hjemme. Den blir lang selv om hjemme er i "Sommerland" (Onsøy i Fredrikstad).

Når tiden går sakte og ting går litt trått hender det at man blir nødt til å finne på noe nytt. Når alle leker er utlekt, når all isen er oppspist, når trampolina er opphoppet, når krabbene på Djupeklo er drittlei av å bli krabbefiska, puttet i bøtte, sakte kokt og helt ut igjen, når sommerbarne-tv er utsett, når svømmekoden er knekt og de fleste blomstene i blomsterbedet også, da trengs det noe nytt. Kjeder man seg trenger man forandring. Finne på nye leker. Finne nye venner. Kjøpe noe nytt. Kaste noe gammelt. Fri. Bevare seg. Gifte seg. Konstruere konfrontasjoner med gamle venner. Finne en fiende. Gå til krig.

Åse er utsatt for en del gode stimuli i omgivelsene sine og er egentlig ganske god på triatlon. Åse vet blant annet hva som er det viktigste i klubbdrift. Klubbtøy. Og Åse vet hvem som kan skaffe slikt. Pappa. Åse forsvant en dag i forrige uke inn i mine kasser og fant et restlager av badehetter. Fine grønne badehetter med fint trykk og skikkelige nummer på.

Så fant hun seg et sted å sortere badehettene. Orden på lageret er viktig og en materialforvalter med ordenssans er god å ha. Hvem hun har det fra aner jeg ikke og hun viser det vel egentlig ikke i det daglige. Og så hadde hun trening på plenen. Beinspark.

Alt vel så langt, men en klubb er hyggeligere hvis det er flere enn en person som er medlem. Åse blinket ut sin storesøster Helene som en mulighet for å øke medlemstallet med 100%. "Skal du være med i klubben min?". Helene ble med i klubben, men hun ble ikke no særlig med på klubbdriften og hun var ikke veldig entusiastisk når det gjaldt klubbutstyr og etter hvert gikk hun inn for å leke med dokker. Åse gikk etter.

Og kom ut igjen litt etterpå for å prøve en ny markedsføringsstrategi. Hun arrangerte konkurranse. Som kjent er en klubb som arrangerer en klubb som vokser, sånn er det bare. Og det var antageligvis Åse klar over.

Konkurransen var en triatlonslektning av "Tommy-ball" (og neida, jeg skal ikke påstå at den slektningen heter multisport) og gikk for det uøvde øye ut på å løpe rundt på plenen og så skifte badehette. Gang på gang. Konkurransen hadde noen færre deltagere enn et NC-stevne og selv ikke den mest entusiatsiske og sannhetsvridende arrangør vil kalle det en ubetinget suksess. Eneste arrangør og eneste deltager var i dette tilfelle samme person, det var noen tekniske problemer og resultatlista var vanskelig å tyde.

Etter det gikk ildsjelen litt tom for klubbdriftenergi og begynte antageligvis med noe annet. Tror jeg. Det er også mulig hun bare ligger i ro og venter på en ny glimrende idé skal komme til henne. Man må gjerne prøve noen ganger før det blir suksess.

I dag var hun tilbake i barnehagen. Der var det ingen som hadde peil på hva barnetriatlon var og de trodde Seigmann bare var godteri. Så lite noen barn og mange voksne vet om viktige ting som triatlon og det å starte klubb.