Det er ikke det at jeg har glemt de eventuelle lesere av det jeg skriver. Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om. Det er ikke det at jeg ikke opplever noe. Det er ikke det at jeg ikke trener. Tar bilder. Har på meg pulsbelte. Hører på musikk. Jeg gjør alt det jeg tidligere har gjort og mere til, men jeg har blitt sparka.
Jeg har skjønt nå at IronDuck kommer om en bitteliten stund og den nærmer seg med en dag av gangen og den kommer nærmere og nærmere og fortere og fortere og det knyter seg litt og pulsen dunker litt ekstra når jeg tenker på det og plutselig en dag så traff den følelsenmeg som et spark! "Dobbelt andespark" og det er litt som sommerfuglsparket til Modesty Blaise. Bare utført med svømmeføtter.
Tror ikke jeg er alene om den følelsen av å gruglede seg noe så inni hampen før en fin og lang konkurranse? Før fikk jeg den før Oslo triathlon og slikt. Det får jeg ikke lenger, for jeg er ikke redd for OL-distansen nå.
Men irondistanse er foreløpig ikke en tur i parken, det er ukjent terreng uten kompass som funker og med kart som passer dårlig med terrenget. Noen ting vet jeg, men det jeg vet er ikke no stor trøst. Jeg vet at det kommer til å gjøre vondt og jeg vet at det kommer til å ta lang tid og jeg kommer til å kjenne det i ryggen, i beina og i viljen. Og det er jo det som blir så bra, kjenne litt på noen grenser og uten det kunne jeg like godt spilt sjakk.
Akkurat nå derimot, kjenner jeg på følelsen av andespark.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar