Kanskje det blir lettere å la fingrene gli over tastaturet når jeg raver rundt i terskeltåka? Kanskje den venstre og høyre hh glir over i hverandre og øker evnen til å skape mer eller mindre sammenhengende, lesbare meningsytringer? Kanskje det vil skje når jeg er så sliten og trøtt at hjernen er mer eller mindre frikobla?
Kanskje vil jeg oppdage at trening funker som dop også på denne måten? Kanskje store brukerdoser trening frigjør kreative krefter? Som piller, piper og sprøyter gjør for de som er mine egentlige helter.
De virkelige heltene er selvsagt de store rockegutta. De som blir kreative av dop. De som skaper og så dør, brenner ut, selger seg eller bare viste seg å ikke være så store som de ble skrudd op til å være.
Forresten. Jeg vet navnet på en milliard musikere og band, men ikke navnet på en eneste ”verdenskjent” triatlet. Og det er jeg stolt av.
”Jammen du vet navnet til Bjørn og til han andre svensken som har bilder av seg selv der han sitter og trøkker naken.”
Den kunnskapen er en rein arbeidsulykke, jeg trener for å glemme de vonde minnene og forresten gjelder utsagnet mitt uansett. ”Verdenskjent triatlet” er nemmelig et godt eksempel på begrepstypen oksymoron. Oksymoron er, men det vet du selvsagt, en stilistisk figur som består av to motsatte begreper. Ærlig politiker er et annet høyaktuelt eksempel.
Vintertriatlon et tredje.
Åsså er ikke han Bjørn så jævla verdenskjent heller. Selv ikke i triatlonverden. Det er jeg helt sikker på.
Ikke synes jeg Beatles var så populære heller. Som tidligere nevnt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar