Bønnhørte forbrytelser – et hørespill i tre akter

Jeg var halvveis nede i min tredje kopp med mynte-te, varmen denne natten fikk blodårene til å svulme i pannen og ullstoffet i kaftanen klistret seg hotellromsvett til ryggen min. I dag hadde jeg fulgt etter en vakker kvinne på markedet. Skjønnheten hennes fikk meg til å gå alt for nær de vuggende hoftene. Plutselig hadde hun snudd seg og for å dekke over mitt håpløst amatørmessige forsøk på å følge henne, hadde jeg vendt meg mot en tigger og gitt ham penger. Mine siste penger.

I den duftende bynatten funderte jeg over min dårskap, min mangel på penger og klienter.

Da skar et forferdelig skrik gjennom natten:

Halllaballlaaaaaaa Tubhaana ala mummiiiiii traaaaallllallalaaaaaaa jaddaaaaaa

Den kvelden skjønte jeg at jeg aldri kom til å bli rik. Heller ikke ville jeg noen sinne bli komfortabel med de forbannede bønneropene.....

Rare greier hele veien

En uke med veldig mye som var rart, ble dette, min første uke med 43 år under beltet. Et belte som smått og forsiktig blir romsligere og romsligere.

Det er mye rart her i verden. Flaggermus er kjemperare og kloakkdyr er tre knepp mer pussig enn det som det er til å tro på. Det amerikanske valgsystemet er underlig. At folk stiller frivillig til noe som helst og aller mest til styret for triathlonforbhundeth grenser til det absurde. Lite er det mulig å utrette og utakt er dirigentens lønn, men allikevel trår noen til. Vit at dette skal dere ikke ha gjort for ingenting: Ære og kjeft skal dere nok få nok en gang.

Jeg kan svakt huske at jeg har vært full og muligens har jeg et minne om at jeg har ravet rundt i natten. I urbane strøk. At folk ønsker å rave drita rundt i Hemsedal en lørdags natt er ikke bare rart, det er rett og slett livsfarlig. Forrige lørdag svingte vi inn i Hemsedal klokken 00:30. Welcome to the war zone. En krigssone skapt av drita sivilister i ”after ski”-antrekk. Min innebygde drittsekkoeffisientmåler viste så høye tall at jeg konkluderte med at Bærum hadde flyttet med mann og visakort til Hemsedal nok en gang. Greit nok, men fulle folk som vingler sanseløst på vinterferieveg står i fare for urettet og uoprettbar nedkjøring.

Rundt neste sving lå det et menneske i veien. Og der sto politi og andre og ventet på transport til et velutstyrt sykehus. Mens de lokale taxiene kjørte som om livet og kontobeholdningen deres sto på spill. Det vil si fort og sikker helt trygt for innblanding fra sheriffen i Hemsedal, som nok holder seg inne når nettene blir lange og fylla setter inn. Sånn er det der loven er vest for en neve pesos.

Da er det godt å kjøre fra hølet Hemsedal og komme til hytta. Godt å få varmen. Godt å sovne på en sofa mens ovnen rister av varme. Godt å gå på ski mens fylla sitter temlig tungt igjen hos de som sover. Drit i dem.

Rart er det at jeg har blitt glad i å gå på ski, men ikke så rart når det betyr å trives på vei opp mot kritthvite fjell og nedover lynraske trikkeskinnespor drevet frem av frisk staking. ”Å stake” betyr forresten ”å klappe” på Fredrikstaddialekt.

”Kan jeg få stake hunden din?” Hold grisepraten din for deg selv pleier jeg å svare. Men med slik språkforvirring er det kanskje ikke så rart at det er få gode Fredrikstadskiløpere? Jeg ser for meg unge utøvere som bedriver "motbakkestaking a la Fredrikstad". Rart bilde.

Det er ur-rart å ha verdens beste ironmansvømmer som gjestetrener for en gjeng med norske voksne triatleter. Jan Sibbersen, mannen bak de glimrende Sailfish-våtdraktene, besøkte oss denne helgen og sammen med vår helt egen Dörthe ga de oss mange timer svømming og mulighet for stor fremgang. Nå er det opp til oss selv igjen.

Men før vi overlot oss selv til oss selv spiste vi mat og drakk pils med Jan. Og etter tre pils på lørdag kom vi inn på lek, alvor og livet og slikt. I ca 10 sekunder. Før vi startet å snakke triatlon, trening og annet som naturlig passer til libanesisk mat og godt selskap. Det er også rart. At vi, nå vi går ut for å spise og kose oss snakker om terskel, intervall, treningstimer i uka, basetrening, triatlonkonkurranser, forklaringer og bortforklaringer

Men siden vi er så grunnleggende rare så blir det underlig selvforklarende. Vi er en gjeng triatlon-”freaks”. Det som opptar oss er noe som ikke mange andre har noe som helst interesse av. Velsigne dem for det. De er vennlig interessert, men de smiler av oss bak vår rygg når de får høre at vi har sykler som koster mer enn en TV. Så når vi da en stakket stund finner frem til en trygg liten forsamling med lidelsesfeller, så er løpet kjørt og agendaen satt. Vi prøver andre temaer. I ti sekunder snakker vi desperat om bilpriser, jobb og studier. Men vegen tilbake til det vi trives best med er alltid kort.

Det siste jeg synes er rart denne uken er at det ikke er mulig å samle sammen de damene som står og jobber på Karl Johan nattestid. Samle dem sammen og sende dem hjem. Siden vi har regler for det meste så undrer det meg.

En ny hobby

Det er ikke slik at jeg mangler aktiviteter, men en ny liten kilde til morskap kom over meg på fjellet.

På fjellet er jeg ikke lenger like avkuttet fra det digitale felleskapet slik jeg var tidligere. Jeg har min mobiltelefon. På den kan jeg titte litt på e-post og internett når naturen blir for naturlig og vinden for sterk. Eller bare fordi jeg fort blir avhengig.

På fjellet oppdaget jeg at mobiltelefonnettleseren min gir meg nyhetene i veldig korte overskrifter og vignetter.

Utenriks: Nytt land.
Sport: Ydmyket og rundspilt.

Men underholdningsnyhetsoverskriftene var de som virkelig grep meg og svirret tanketrådende rundt omkring i slynger.

Underholdning: Celina falt i slalombakken.
Underholdning: Snakker om babyhelvetet.

Disse overskriftene og kategoriene ga meg så mye i sin rene form, at jeg aldri ville drømme om å sjekke nyheten bak overskriften. Det ville være å ta bort mysteriet.

Til den første om Celina, ok jeg klarer å forstå hvorfor det kan være stor underholdning. For noen. Men at foreldre som snakker om babyhelvetet kan være underholdning, det går tre etasjer over min forstand. Drittbleier, ungeskrik, våkenetter og den femte barnesykdommen er ikke noens favorittema rundt lunchbordet.

Bortsett fra foreldrene selv.

43 år er ingen alder

Å fylle 43 år er en hverdagslig sak. Ikke noe å mase med og ingen grunn til å innby til selvnytende feiring. Men en en tur i det hvite kan man gi seg selv. Tusen takk, det var da rent for mye av meg selv.

Analog blogg 2008

Det blåser i Hemsedal. Det er 5 plussgrader. Varmen har endelig inntatt hytta. Da er det godt å kunne sitte med penn og papir. Skrive analog blogg 2008. Mens barna går på taket.

Trusepolitiet - en revytekst

Jeg hater revy. Ble det tydelig nok? Til tross for det har jeg skrevet to revytekster. Men det er ikke til "Tre kæll" eller til "Kvinner på randen..:" eller noe slikt, det er til kommunerevyen. Den ene heter "trusepolitiet" og bakgrunnen for denne er rett og slett en serie leserinnlegg og svar og handlekraft fra diverse kommunale aktører. Tema? Manglende svømmehallhygiene. I klartekst: Folk i Fredrikstad dusjer med badebuksa på før de går i dusjen og griser til badevannet.

Sånn ser teksten ut:

Tre karer kommer inn med ”badevaktklær” og svart armbind med TP på. To stykker har ”utstillingsdukke” eller stor ”pappdukke” med ”Rødt merke” på hode, armhuler, skritt og føtter.
Henvender seg til salen som om det er ”herredusjen”

TP 1 (morsk befalstone): Ja, så se å få tatt av deg den trusa der da!!

(TP2 går og deler ut Sterilan til en tre-fire stykker på første rad)

TP 3: Ærlig talt folkens, kaller dere det der grundig kropsvask? Dere er en skam for kampanjen Hold Fredrikstad Ren og Nyvasket. Godt for dere at Trusepolitiet er på saken.

TP1: Jeg er trusepolitoverkonstabel Henriksen og dette er trusepolitbetjent Pettersen (svarer: Her!!) og trusepolitiasistent Sachariasen (svarer: her!!).

TP1: Vi er gjort kjent med at den personlige hygiene har sunket under det kommunale minstekrav satt i lokal forskrift for underlivsvask og håndhygiene. Forkriften administreres av avd MHV ved Steinar Haugsten og han vil som kjent …..

TP1, TP2 og TP 3 (roper i kor): …. ”ha trusa di av!!!!”.

TP 2 (ler og peker på en i salen): Jeg skjønner jo i og for seg at du vil dekke til det der, men her gis det ikke dispangsjon.

TP1: Hadde dere bare fulgt reglene så hadde vi sluppet dette, men nå er vi pålagt å gi dere en leksjon i kroppsvask.

TP2 og TP3 vasker dukkene mens TP1 instruerer (”grundig her”, ”såpe over alt”, ”og ikke minst der”) for så å bryte av …..

TP1: Hallo!!!! Hva er det dere to driver med? Er dere tette eller? ….. Selv om vi viser på en dukke så skulle dere ikke såpe inn hverandre …. Hver og en vasker seg selv… dere skal ikke få hjelp av naboen …

TP2: Skulle dette gjenta seg …

TP3: … så har vi andre metoder ….

TP2 …. Høytrykksspyler !!!!

Fortsetter litt under mer småprat

TP 1: Ja, da er vel vi ferdige her. Dere får bare fortsette så lenge at dere er gode og rene, husk å skylle av alt sammen og så får vi ta den tunge veien bort for å kvalitetssikre kropsvasken i damegarderoben.

Starter å gå ut men lar dukkene stå igjen. Noen roper ”dere glemte dukkene”

TP1, TP2 og TP3 i kor: Trenger vel ikke dukkene der vel!

TP1 , TP2 og TP3 går ut mens de synger: ”Å vaske deg det er slettes ikke vondt……. Damdadadadmdadadm” (omskriving av røverne i Kardemommeby)

Går ut og så høres det et høyt kvinnelig skrik ”der kommer de igjen!!!!!”

Morgan Andersen er fortsatt sykemeldt

Morgan Andersen er noe i FFK. Trener eller noe sånt. Og så er han i rettssak. Og langtidssykemeldt fordi han er utsatt for skikkelig press eller noe slikt. Hvem trenger taxi-sjåfører i Oslo til å snylte på systemet, når vi har idrettsledere?

God jakt min venn!

Det er trist hos oss i dag. I går gikk Bruno tur til Sprinkelet. I dag måtte vi gå turen til dyrlegen. Den siste turen. Det er alltid like vondt, men alltid veldig viktig å gjøre på riktig tidspunkt. I dag ble det riktig. Hadde vi ventet lenger hadde det blitt feil.

Takk for alle turene og alle gledene. Takk for at du dro meg ut og dro meg over ende. Takk også for at du de siste årene ble stadig mer sær og stjal maten vår hvis vi snudde ryggen til og spiste sokkene våre hvis du syntes at det luktet fristende. Vi kommer til å huske deg for det også.

Takk for at du var akkurat så god venn som en hund kan være. Ikke mer. Ikke mindre

God jakt! Håper rypene trykker ekstra godt.

Hente frem styrken mellom skulderbladene

Lørdag svømte jeg.

Tidligere denne uken har jeg trent styrke, jeg har svømt og jeg har gått på rulleski. En fin "overkroppuke". Og siden jeg også har løpt terskelintervall, løpt langtur og syklet så har uka også vært en god kondisuke. Rett og slett en god treningsuke.

Lørdag svømte jeg igjen og klarte å hente fram styrken mellom skulderbladene. Jeg vet ikke hvordan jeg bedre skal beskrive det. På mandag trente jeg styrke og da blant annet nedtrekk foran. I nedtrekk foran så prøver jeg å hente kraften fra musklene i øvre del av ryggen (mellom skulderbladene) og ikke bare dra med armene. Jeg har lært det en eller annen gang og håper det er riktig.

Lørdag svømte jeg og bruken av bassenget var delt inn i følgende øvelser:
1. 1000 meter for meg selv, med bl.a. ”enarms drill”.
2. Så svømme og leke med Helene, vi er blant annet veldig gode på å være ”dobbelt ubåt” og Helene har blitt bedre til å svømme.
3. Så svømme og leke med Åse. Åse er veldig flink til å holde meg rundt halsen slik at jeg får trent på å svømme med radikal surstoffunderskudd. Veldig oppofrende av deg å klamre deg slik til meg lille venn.
4. Så tilbake i hurtigsvømmefila og en veldig positiv 1500-meter med høy og jevn fart. Jeg vet ikke helt hvilken sone jeg svømmer i, men jeg må konsentrere for å holde teknikk og fart og skal jeg svømme hardere enn dette må det være intervalltrening. Eller så må jeg spy på bassengkanten.

Lørdag kjente jeg det i ryggen. Ikke sånn ”det er ryggen med meg skjønner du”, det var ikke en vondt jeg kjente, men jeg kjente at jeg aktiviserte noen nye muskler i arbeidet med å komme fremover. På samme måte som med nedtrekk foran tror jeg. Med mer trening og bedre teknikk går det å aktivisere større deler av kroppen i ”prosjekt fremdrift”, lure flere muskler med på lekene.

I dag dasset jeg rundt på terrengsykkel i to timer. Fredrikstad fremstod vakkert i tåke og jeg trengte å ha en trening med rolig pust.

For første gang tror jeg at jeg har trengt restitusjonstrening. Og i dag fikk jeg det.

Det var fint. Og ingen muskler som ikke ville være med ble lurt noe særlig i det hele tatt.

Seriøst alvorlig

For noen uker siden ble vi besøkt av et lys-show. Våre nordligere venner vil, med rette, hevde at det ikke er like spektakulært som nordlyset. Det er ikke det, men det er noe utenom det vanlige. Perlemorskyer er nesten skummelt vakkert.

Jeg gikk på rulleski, så det og stoppet helt opp. Folk i Fredrikstad stoppet bilen, gikk ut og tok bilde.

Noen dager etterpå satt jeg i et møte i Oslo. Med byråkrater og annen sentralisert kompetanse og maktutøvelse. Utenfor vinduet så jeg plutselig at det var perlemorskyer. Jeg reiste meg fra møtet, gikk bort til vinduet og gjorde oppmerksom på det vakre på utsiden.

"Å ja..., men tilbake til..."

Seriøst. Hvis du ikke har evnen til å stoppe opp og se annet enn ord og papir så er det lenge siden du burde ha kommet deg ut av kontoret. Jeg skulle ønske jeg kunne si det var håp for dere, men jeg tror dere er fortapt. Alvorlig byråkratisk tørråte har tatt kverken på siste rest av håp.

Må dere hvile i fred på kontorene deres.

På vintervei mot sommermoro

Status for tilvenningsperioden

Jeg har i to måneder forberedt meg på å starte treningsalvoret. Forberedelsene har gått som planlagt, denne uka øker jeg mengden og intensiteten. Det er lov å lure på hvordan det skal gå, men ikke lov å tvile og heller ikke forandre på planen. Ikke den store planen, men de små planene kan og må justeres alt etter som virkeligheten oppfører seg anderledes enn jeg prøver å planlegge for den.

Først til der har jeg har feilet i oppkjøringa: Jeg proklamerte tidligere at jeg skulle gjøre drastiske endringer med kaloriinntaket i form av godteri, for å endre plasseringen i tonnasjeklasse. Snakk om å legge ut selvskudd, jeg er som en Hemsedøl, jeg klarer jo ikke å gå gjennom livet og julen uten å ha armene bredt ut til hver side for å naske med meg fra alle godteskåler og kakefat. Så nei. Jeg nådde ikke vektmålet mitt, til tross for at jeg trente 13 timer i juleuka. Men bedringens vei er påbegynt og jeg er nå litt lettere enn før jul. 200 g. Akkurat som den litt store sjokoladeplaten som jeg vet ligger innerst i skapet.

Treningen gikk stort sett etter mål. Noen uker litt over de tilmålte 7,5 timer og noen uker bittelitt under. Jeg er skadefri og klar for grunntreningsperiode 1, 2 og 3. Eller Base 1, 2 og 3 som det heter på amerikansk. Og jeg har hatt mye flott trening som har gjort meg treningsglad og livsglad, trening som har vært både strukturert og ustrukturert.

Vårens meny av prinsipper og nøkkeløkter (justert versjon)

Fra 7,5 timer i uka og bare lett strukturert opplegg økes treningsmengden, innsatsen og den strukturelle tvangen framover. Jeg prøver å gjøre det lett og forståelig, for det er det rette og det riktige for meg. Det funker slik på mange plan, for jeg er ikke så vanskelig. Ikke egentlig. Jeg bare opererer best ut fra ”ja”, ”nei” og lignende klare beskjeder. Mellomløsninger og halvveissvar er bare slitsomt dill, jeg er litt digital og kan kodes med 0 og 1. Og Crtl+Z. For jeg lager ukeplaner, men må kunne forandre dem når virkeligheten ikke blir slik jeg trodde mht jobb, familie etc.

Derfor har jeg en meny av nøkkeløkter som tar hensyn til mine feil, mangler, behov og hva jeg liker. Min plan avviker noe fra amerikanske standardoppskrifter ved at jeg allerede nå har en del løpe- og sykkeløkter av typen terskelintervall og lengre intervall ca 20 bpm under terskel. Dette er en måte å kompensere for at vi lever i en del av verden der de oppskriftesmessige lange sykkelturene gjøres lite egnet pga vær og føre. For alle øvelsene gjelder det at etter hvert som lista legges høyere mht antall timer i uka så gjøres dragene lenger eller flere.

De to første grunntreningsperiodene har fokus på løping, før det skifter noe mot sykling den siste. Jeg har løpt 1-3 ganger i uka i tilvenningsperioden og plusser på slik at det skal være 4 løpeøkter i uka. Men de kan være relativt korte og noen kan være i kombinasjon med sykkeltrening.

Her er mine ingrediensliste til vårens meny

Løp:

1. Diverse utgaver av bakkeløp. Fra lengre bakkedrag med lange intervall med rolig løping til kortere stigningsløp med fokus på frekvens og teknikk. Fint for det fraværende løpesteget mitt.

2. Terskeløkt på løp: 10 min oppvarming-5 min øking av tempo til en fart som gir puls 10 slag under terskel og så 5 ganger 7 minutter i samme fart med 1 min gange mellom hver. Siste økt skal ligge på terskel, før 10 min rolig løp.

3. Kortere løpeøkter på 45 min: 20 min oppvarming. ”På stedet løping” med høye kneløft og ”rumpespark”. Avsluttes med stigningsløp og rolig jogging.

4. Langtur løp. Starter på 1t20 minutter og blir gradvis lenger

Sykkel:

1. Terskeløkt på sykkel: 15 min oppvarming – 5 min øking av motstand til jeg ligger ca 10 slag under terskel og så : 10 min – 15 min – 10 min/med 1 min rolig sykling. Og så 10 min rolig sykling.

2. Langkjøring rulle: 20-30 minutter oppvarming. 60 min-75 på 20 slag under terskel. Rolig sykling. Total tid 2t-2t30 min

3. Enbent sykling: Seks ganger 30 sekunder med 90 rpm. I samme økt gjerne seks ganger ett minutt med høy frekvens uten å ”bumpe” rundt på setet. For tiden er den frekvensen 120 rpm.

4. Når mulig: Rolig langtur ute på terrengsykkel eller racersykkel. To til tre og en halv time. Kan være kombinasjon med terrengsykkel og sykkel på rulle.

Svømming:
1. Enarmet svømmedrill. Pyramideintervall. 6 ganger 50m/20 sek pause. 4 ganger 100 meter.
2. Langsvømming i jevn fart med fokus på riktig teknikk.

Overgang sykkel-løp:
1. I denne perioden starter jeg å løpe litt etter sykkeltrening. I starten vil disse løpeturene være korte og lette turer på 10-20 minutter.

2. 1 time rolig sykling + 1 time 15 min løp i sone 1-2. Kadenstelling venstrefot (15 sek - 22 eller høyere).

Styrketrening, roing, rulleski og core puttes også i gryta.

Disse øktene gjentas i det uendelige. For øvelse gjør mester. Eller matlei. Matlei mester.

Dette er den foreløpige kokeboka. Får se om det skal inn eller ut noen ingredienser

Verdens druer og annen befruktning

Etter trening har jeg alltid lyst på frukt. Litt etterpå får jeg lyst på sjokolade, men først får jeg lyst på frukt. Ta en banan, ta en, ta alle, men ta en banan. Hadde det ikke vært for at bananer er noe av det tristeste som finnes og at jeg under hver konkurranse blir jeg imunisert mot bananspising. Åse nekter å ha med seg banan til skolematen. Det er smart jente, men hun kan få problemer på matstasjonene når hun skal starte å dominere triatlon-Norge om noen år. Nå dominerer hun bare oss.

Appelsin er utrolig digg ”etter trening”-frukt. En stor søt, spansk appelsin er rein restitusjon og velvære, men de sure og tørre kan du beholde. Appelsiner og mennesker er like slik.

Det ypperste på treningsfruktfronten får jeg på på seinhøsten. De siste to km av løpeturen gleder jeg meg til å løpe rett inn i eplehagan. Med pulsen høy og beina banka kan jeg plukke to-tre epler som er høstkalde og trefriske. Bedre går det nesten ikke an å ha det. Stakkars dere mennesker som lever og trener uten egen frukthage. At dere overlever.

Etter epler er druer det beste jeg vet. Søte steinfrie druer. Selvsagt er de steinfrie, når traff du en drue med stein sist? Og det bekymrer meg. Så vidt jeg kan se er det bare druer som ikke er forplantningsdyktige som er igjen. Jeg er ikke så god på druenes sexliv og lurer på hvordan skal dette gå? Når vi har spist opp alle druene uten stein, finnes det en bortgjemt og underutviklet dal i Borgavia der noen har noen gammeldagse kjønnsmodne druer som kan boltre seg og stare det hele om igjen?

Feite, vi har jo en landbruksavdeling på jobben. Jeg spør dem, der får jeg svar. Eller en hånlig lattersalve fordi jeg burde visst at druer formerer seg ved celle-deling.

De onde

Det er jo greit å si at jeg liker svensker. Det har jeg sagt og det har jeg kommet unna med. Det er jo greit å si at man liker kvinner, det går det an å si og komme unna med. Hadde jeg begynt å si at jeg spesielt likte svenske kvinner, ville det startet å bli litt verre.

Men stopp nå litt. På samme måte som det ikke kan skrives ute en blankofullmakt der det står ”Jeg liker alle svensker”, like lite kan jeg sette meg ned å kludre ”Jeg liker alle kvinner”. Carola f.eks er jo nevnt og diskvalifiserer begge kategorier fra generell godkjenning.

Glem svenskene en stund og fokuser tankene rundt kvinner. Fokuser, fokuserer, fokuserer. Se dem for deg. Det er helt klart en svært OK sub-kategori av Homo Sapiens, mange positive ting å si der, men ikke glem at kvinner kan også være ”De Onde”.

Jeg hørte for litt siden en historie om en kvinne så grunnleggende ond at hun setter det meste av tyranner og beist fra fiksjon og virkelighet i skygge. Les og gråt dette skjelett av historien om en ond kvinnes kvesting av en ung manns sinn. Les, gråt og lær.

Historien starter for noen år siden da mannen er ung student. Som de fleste studenter har han lån og som så mange unge mannlige studenter av normal støpning investerer han sine surt lånte midler. I varige verdier. I et stort, tungt og fint stereoanlegg. Et slikt et der forsterker og cd-spiller er fra forskjellige produsenter og har helt ulikt ”design” og farge. Et slikt anlegg som har store flotte høytalere som setter innvollene dine i sving når de gjør som de får beskjed om. Spiller høyt og tungt.

Som så mange menn finner han en kvinne og som så mange før dem så flytter de sammen. Så langt så vel. I den første leiligheten er alt fryd og søt og høy musikk. Der er de lykkelige. Det er lite og gammelt, men det er plass til all deres forhistorie og elskede eiendeler.

Barn og bedre råd sender dem oppover i eiendomshierarkiet. Og det er først nå den onde viser sitt sanne ansikt. Designansiktet. Nå skal alt passe sammen og nå skal alt ha sin rettmessige og tilmålte plass. Den plassen hun måler opp.

Den ikke fullt så unge mannen kommer en dag hjem. I det han går inn merker han noe nytt. En anderledeshet som er vond, kald og steril. På gulvet står en pappkasse og de gamle høytalerne. I en hvit bokhylle står et microanlegg og to ørsmå høytalere.

”Finndotno” sier hun og han kjenner livskraften forlate kropp og sjel. ”Jeg har solgt anlegget ditt, det kledde ikke dette rommet og jeg har kjøpt noe mer passende”. Senere den kvelden kommer en ung student og henter anlegget. Hans anlegg. ”Den enes død…” sier studenten på vei ut.

Jeg har vært i dette skrekkens hus og det er ikke pent. Jeg har drukket øl der og vi har spilt musikk. Lavt og uten klang. Det er ingen annen mulighet. Første gangen sa jeg: ”Skru opp lyden litt nå..”, men da forsvant han askegrå på do. Så jeg sier ikke det mer.

Jeg har hørt historier om kvinner som har kastrert sine menn. Jeg trodde aldri jeg skulle få se en slik mann og snakke med en slik ond kvinne. Det verste er at hun ser helt normal ut. Hun som har gjort denne grusomme gjerning.

For å kvasisitere Pulp Fiction: ”You don’t mess with a mans stereo rack”.

Eller for å sitere en anonym autoritet fra 1600-tallet: Burn the witch!