Oslo triathlon er en knus morsom konkurranse. Sånn på tampen av året (jeg styrer etter triatlonåret, ikke kalenderåret) blir dette en eneste stor triatlonmafiafamiliesammenkomst. 26 fra Cosca Oslofjord var med på å sette en riktig fin farge på konkurransen.
Oslo triathlon var min første triatlon for noen år siden og jeg var stolt som bare det da jeg slo André. Etter det ble André aldri den samme, han ble bare bedre og bedre. Oslo triathlon var hovedmålet i to-tre år og oppgaven var alltid å sette pers her, men det har gått så som så. Dvs stort sett dårligere og dårligere.
På lørdag skulle jeg ikke sette pers. Dagen etter Quelle Challenge Roth, full av grillmat og mineralvann sa jeg til Line noe som kunne tolkes som om jeg skulle slå henne i Oslo triathlon. Det var først da, en dag etter, at det virkelig hadde gått opp for meg at Line nok en gang hadde slått meg. Med fire fattigslige minutter på en Ironmandistanse.
Målet var klart og hellig, dette var en duell selv om det er mulig at det bare var en duellant, men duellen holdt på å ryke sammen med bilmotoren på motorbilveien. I bommen ved Moss sa bilen *hikk*, motoren lugget og de fleste lamper som kunne lyse de lyste. Jeg bannet så det lyste og lyste et visst Opelverksted i Fredrikstad i bann med umiddelbar virkning og uten mulighet til å anke. Det er moro det skjønner du. Å stå i en motorveibom med en bil som ikke vil gå. Ikke var det onkels bil og ikke var det den beste bilen i hele verden og verken bilen eller jeg sa tut tut. Som sagt, jeg bannet og bilen sa ingen ting.
Men bilen startet igjen. Og
gikk til Oslo. Ved Ulvøya tenkte jeg: Ok, nå kan du trekke ditt siste sukk din drittbil, hvis du absolutt må. Herifra kan jeg sykle til konkurransen. Ankomme i sann Olsen-stil. Men bilen holdt.Pakking og rigging for en kort triatlon har blitt så enkelt etter hvert. Før var det mye mas og undring, nå er det deilig lite styr og rutine. Ta en bag og pælm oppi: Håndkle. Tridrakt. Svømmebriller. Våtdrakt. Nummerbelte. Sykkelsko. Hjelm. Briller. Løpesko. Sokker. To drikkeflasker. En Maximbar. To bananer. Og dett var dett. Vel fremme kan jeg trekke alt sammen opp av baggen og vips er jeg forvandlet til triatlet. Hvis jeg ikke glemmer sykkelen selvsagt.
Labbe rundt og møte alle de vakre triatlonfolkene er rørende. Så mye flotte folk. Så mange trivelige folk. Så mange raringer. Alle sammen er vi rare. Hvis vi tar oss tid og ser på oss selv utenfra. Og gjør vi det så dobler vi omtrent tilskuertallet siden forholdet tilskuer-triatlet er 1:1. En utøver har i snitt med en etterlatt/pårørende/tilsynsfører.
Men i Oslo ga denne tilskuerrekruteringsstrategien rekordmange tilskuere fordi det var en rekordstor flokk med triatleter som sto klare med tærne nesten i vann. Ikke i vannet, for det er forbudt og gjør du det kommer mannen med gummistøvlene og tråkker på tærne dine, men nesten i vannet. Viktig å tjene de ørsmå cm i starten. Jeg sto noen cm bak Line. Det var planen min. Ha kontroll på konkurrenten.
Starten gikk og vi triatlonstimet oss av gårde. På første runde skulle jeg svømme så hardt at jeg hadde Line bak meg og på andre runde regnet jeg med å legge meg rett bak henne. Og jeg gjorde. Jeg har aldri kost meg så mye med svømmingen på en triatlon som jeg gjorde på lørdag. Hele veien de siste to rundene lå jeg bak og tafset Line under fotsålene. Bra hun ikke politianmeldte meg for overgrep. Jeg ville ikke hatt en sjanse, jeg hadde omtrent halve foten hennes under neglene. Men fy flate så lett det er å ligge bak. Jeg smilte hele veien.
Ut på sykkel. Ikke no problem. Rett bak ut på syklingen og forbi et sted oppe i Maridalen. Og så var jeg for meg selv. Herifra konkurrerte jeg etter innsats. Jeg kjørte så hardt jeg tok sjansen på og kontrollerte med pulsen innimellom. Høy puls. 159 blodpumpeslag i minuttet. Det er sånn ca litt over terskel det.
*BANG* dekket eksploderte. Vanligvis det samme som mange minutter med fomling og tapt tid, men jeg har fortsatt ikke skiftet slange. Eksplosjonen gjallet to meter fra slutten på sykleetappen. Snakk om timing. Noen tenkte på meg der!
Ut på løping og opp med beina, opp med hodet og opp med brøstkassa. Løpe. Ikke dasse. To fine runder rundt Sognsvann og løpingen ble en drøm. 167 BPM på løpinga. Det er over terskel. Løpe rundt og heie på kjente. Hilse på venner. Det gir godfølelse og energi å være med på en konkurranse som Oslo triathlon. Stas å leke med venner.
Inn mot må ble det bare lettere og lettere. En hel konkurranse rundt og over terskel hadde gått som en drøm. Inn mot mål. Masse kjentfolk som er der og heier og flagget blir plantet i hendene. Der og da er det bare å gi seg over!
Så til bildet som troner øverst. Bildet som skriker i mot deg som fra en plakat. Ser ut som han er hypp på litt mat. Eller bare rett og slett bare veldig fornøyd gutt. Oppgaven løst og i tillegg beste tid på distansen. 2t40min59sek.
Føler meg litt ferdig nå. Lyst til å kalle det dagen. Akkurat nå har jeg veldig lyst til å la Oslo triathlon være punktum for sesongen og ikke gjøre meg klar for en ny konkurranse i Sverige.
Været, formen og humøret får bestemme.
Og så må jeg skifte slange på hjulet. Gidder jeg det da?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar