Siste stopp

Barn trenger å gå. Barn trenger å bevege seg. Mye mer enn det de gjør. Mye mer enn det vi voksne gjør selv. Barn trenger å være i aktivitet minst en time hver dag. Kan du, så vær så snill mot dem at du lar dem få lov til å gå til og fra skolen. Det er helsehjelp med langtidseffekt. Hjelp til selvhjelp. Helsehjelp fra oss storfolk til våre småfolk.

Til tross for dette, så er ikke helsegulroten langt der fremme det som trigger meg for tiden. Mer enn helseargumentene så gleder jeg meg over å få ta del i jentenes opplevelser på vei til og fra skolen. Fortalt som selvfølgeligheter. Åse går sammen med to venner og bruker mellom 20 og 45 min på 1,2km. Det er omtrent samme fart som noen har opp sånne håpløse oppoverbakkeløp det. Men Åse og venninnene går ikke opp. De går i sikksakk. Og de stopper opp. De kommer hjem med blåbærtrut etter å ha funnet blå tuer i skogen, de ser rumpetroll i vannpytter og gutter i 3. klasse på sykkel som erter dem. Eller flirter disse guttene? Rumpetrollene og guttene er omtrent like store mysterier.

I går møtte jeg Åse ved postkassa. Hun kom med hånden knyttet. Inni der var det en sommerfugl som hun hadde fanget i luften. Husker du hvordan sommerfuglvinger kiler inni hånden? Det gjorde jeg da jeg så Åse stråle i litt for tynne klær i høstluften. Men samtidig som hun bedriver hands on naturfag, så lærer hun sakte og sikkert å ta hensyn til vær og føreforhold også. For ingen andre kler på henne. Godt å lære det også. Jeg håper hun lærer i hvert fall, ellers kan dette bli en snørrete høst.

Helene ringte i dag. Helene sykler til og fra skolen. I dag sammen med to venner. "Hvor er spadene pappa? Vi har funnet et ekorn. Vi har lagt det i en eske og skal begrave det"

Midt på plenen er ekornet begravet. Det er en fin plass det, selv om plenen fikk en liten ripe. Jeg kan kjøre rundt med gressklipperen den siste gangen før snøen kommer jeg og plenen blir nok hel igjen en gang til neste år.

Jenter. Jeg tror at dere tror at dette er selvfølgeligheter. Så feil dere tar, dette er små mirakler dere opplever til og fra skolen. Og hvis dere er i nærheten av å ha samme oppbygging av hjernen som faren deres (stakkars små) så kommer dere til å huske dette senere. Og jeg håper dere får muligheten til å gi det videre.

Jadda, jeg er litt sentimental i dag. Jeg kan ikke ha høy haleføring hver dag.

Ikke når Helene og venner har funnet siste stoppested for en liten gnager.