Vi var en gjeng som lå på en fotballøkke oppe i lia ved Nesbygda ved Drammensfjorden. Vi var gutta på løkka. Det skulle snart være IronDuck, men vi måtte hvile litt først og samle krefter. Jeg sovnet og da jeg våknet en stund senere hadde mine såkalte triatlonvenner dratt sin veg. Kun en halv time til start var det, hvordan skulle jeg rekke alt sammen og ikke minst rekke å få på meg våtdrakta.
Frustrasjonen slo inn og jeg startet febrilsk å løpe nedoverbakke. Til tross for at det var sommer så hadde det startet å snø og til slutt hadde snøen blitt så dyp at jeg bare måtte ta på meg skiene som jeg til nå hadde båret rundt på.
Bak meg på den enorme parkeringsplassen jeg måtte over var det en mann som sa til noen andre: ”Sånne sportstullinger bare må gå på ski, selv om det bare er litt pudder som har kommet”. Jeg hater sånne som snakker høyt sammen bak ryggen til noen, når meningen er at denne ”noen” skal høre, men ikke egentlig blir snakket til.
Jeg prøvde å forklare at det var triatlon jeg skulle være med på og at skiene bare var for å komme frem. Det gikk ikke så bra. Jeg klatret over en høy snøfonn og suste nedover. Jeg staket meg i veg på skiene ved siden av trikkeskinnene og den blå trikken. Det var rart. Kunne fra tidligere tider ikke huske at det hadde vært trikk der oppe i skauen, men endelig så jeg den kjente stien ned til Jordfallbukta
Jeg drømmer så ofte om å komme for sent til konkurranser? Hva betyr det egentlig Dr. Freud?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar