I dag ble dagens trening en sen kveldstur på sykkel etter dagens dommergjerning i Holmestrand. Jeg har ikke hastverkstatt meg et juridisk grunnkurs for å tjene noen ekstra slanter. Det var ingen rettsak jeg ledet, jeg var dommer i forbindelse med Holmestrand triathlon. Det var en enkel jobb, men den to sin tid. Og litt til.
Så jeg syklet ut klokken 21.
Det fine med å være ute så sent er at det er dyrene også. Først løp det et rådyr over veien. Og så løp det en rådyrbukk ut på veien og stilte seg opp på midtstripa. Så på meg. Glemte hele rådyrdama han løp etter og snudde og løp tilbake der han kom fra. Til skogen.
Etter to kilometer virret det seg en ny pelskledd kompis ut i veien. En liten grå kanin. Med halsbånd.
Da tenkte jeg. Hva blir det neste som virrer ut foran meg. Noe enda mindre? En liten mus kanskje? Eller blir det større igjen nå? En elg? En bamse? En brakar?
Og så ble det i stedet to fluer i munnen, en i øye og noe stort og hardt i panna.
Det er fint med variasjon i dyreliv og kosthold.
31.05.2009
28.05.2009
Et realistisk perspektiv på evidens-basert folkehelsearbeid
226 Michael 2 / 2 0 0 9 Michael 2009;6:226–9.
Pawson R. Evidence-based Policy: A realist perspective.London: Sage Publications, 2006. XI, 196 s.,ill. ISBN 1-4129-1060-9. Pris: USD 43,65(Amazon)
«How does “evidence” speak to “power”? What do you get if you cross “research” with “realpolitik”? Where lies the ground between the “ivory tower”and “corridors of power”? What hope is there for nuptials between “knowing” and “doing”? The answer to all these questions has coalesced in a new millenium big idea called “evidence-based policy”» (Pawson, 2006, s1)
Foran meg på kontorpulten ligger et par artikler fra BMJ, noen fra Journal of Epidemiology and Community Health og en Cochrane review om«Population-based interventions for the prevention of fall-related injuries in older people». I bokhylla på mitt folkehelserådgiverkontor står det mange handlingsplaner, strategiplaner og utredninger fra departement og direktorat. På nettet vet jeg veien til vellykkede sentrale satsinger som Helsebiblioteket, men også til mindre vellykkede som«Kommunehelseprofilene».
På pulten har jeg også boka Evidence-based Policy: A Realist Perspectiveav Ray Pawson, publisert i 2006.
Ray Pawson foreleser i «Social Research Methodology» ved University of Leeds. Han har i en rekke år både skrevet om og bedrevet evaluering. Først i boka gir han i korte trekk rede for behovet for og utfordringene ved systematiske oversikter. Videre tar et kort kapittel for seg den realistiske metodologien. Dette danner utgangspunkt for den senere kritiske analysen av den tradisjonelle meta-analyse for blant annet å studere effekten av tiltakog ikke minst for bokens viktigste del, som er en grundig gjennomgang av et alternativ til denne. Tre kapitler er viet til å vise hvordan man kan bruke et slikt alternativ i praksis. Blant eksemplene er en svært illustrerende og tankevekkende review av den amerikanske Megan’s Law. Det er en lov som krever at hver stat skal informere innbyggerne i lokalsamfunnet hvis enfarlig seksualforbryter flytter dit. Hvordan skal man evaluere effekten av det?
I de fleste handlingsplaner og policydokumenter som jeg har lest, står det velvalgte ord som «folkehelsearbeidet må bli kunnskapsbasert» og «det forebyggende arbeidet må i fremtiden bygge på tiltak som har dokumentert effekt». Da jeg for ti år siden startet å arbeide i den sentrale helseforvaltningen, hadde mange tro på en politikk og en praksis som var tuftet på «kunnskapsoppsummering» av effektstudier. Det smittet over. Det var en stund jeg trodde at man ikke kunne anbefale kommuner å strø fortauene om vinteren fordi det manglet en kunnskapsoppsummering om den fallforebyggende effekt av tiltaket – med «end point» behandlede brudd.
Når Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten skriver om seg selv og sin arbeidsform, ordlegger de seg slik: «Kunnskapsbasert medisin (fra engelskevidence based medicine – EBM) er et sentralt begrep innen klinisk medisin, først og fremst for ulike behandlingstiltak, hvor systematiske oversikter over relevante og pålitelige effektstudier er en gullstandard for å avgjøre om tiltaket virker. […] Arbeidsformen er bredt akseptert og benyttet internasjonalt for å fremskaffe den best mulige faglige dokumentasjon som grunnlag for beslutninger om tiltak i helsevesenet. Denne arbeidsformen utgjør også basis for store deler av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten […] All forskning er ikke like pålitelig, og det er ofte vanskelig å vite om tiltak virker eller om balansen mellom nytte og skade er riktig. For å sikre pålitelighet og relevans, stilles det kvalitetskrav til hvilke studier som inkluderes i slike systematiske kunnskapsoppsummeringer. Derfor vil mange studier også bli utelatt»
«Et sentralt begrep innen klinisk medisin», heter det altså. Et sentralt poeng i boka Evidence-based Policy – A Realist Perspective er at bruken av begrepet, arbeidsformen og gullstandarden ikke begrenser seg til klinisk medisin, men tar med seg den virkelighetsforståelsen og vitenskapsteorien som der ligger til grunn, ut i f.eks. folkehelsevirkeligheten. Eller sagt med Kunnskapssenterets egne ord: «Etter vår vurdering er det faktisk særlig viktig at beslutninger om tiltak på folkehelseområdet understøttes av systematiske oversikter som inkluderer forskning utført med gode metoder, og utelater potensiell misvisende forskning.»
Jeg har selv etter hvert fått begrenset tro på oppsummereringene av hvilke folkehelsetiltak som virker. Spesielt har jeg i liten grad funnet oppsummeringer som har betydning for de av oss som nå befinner seg ute i praksisfeltet. Det jeg har lest har virket tynt. Effekten av tiltaket kommer ofte med to streker under, men antall studier som har vært inkludert har gjerne vært få på grunn av «metodologiske svakheter» og en god beskrivelse av tiltaket/intervensjonen finnes mange ganger ikke. Kan det være fordi kunnskapsoppsummerne bruker feil metode for utvelgelse av studier? Kan det være de prøver å «gjøre likt» det som ikke er det, ved å bruke samlebetegnelser som f. eks. «fallforebyggendetiltak» eller «lokalbaserte tiltak for reduksjon av fedme» og derved dekker over forskjeller som finnes i selve utførelsen av tiltaket/intervensjonene? Kan det hende selve metoden kunnskapsoppsummering er lite egnet i store deler av praktisk folkehelsearbeid?
«The typical product is in fact meta-equivocation. Alternatively, so much is winnowed away that meta-analysis is left with only a few studies that pass methodological muster. In this case, it may produce a result with magnitude and an ostensible degree of certitude, but the chances are that it is artifical and misleading» (Pawson, 2006, s 43).
Boka støtter denne tvilen og er i den første delen en realismekritikk av den kunnskapsbaserte tradisjonen a la Cochrane og Campbell. I tillegg til å være en kritikk, beskriver boka altså et alternativ som tar konsekvensene av at tiltakene som har blitt evaluert i seg selv er komplekse systemer som settes i verk i samfunnet – et samfunn som er et åpent, komplekst system som ikke kan reduseres til et lukket system.
Boka, kritikken og alternativet til den tradisjonelle forskningssyntese baserer seg altså på en annen metodologi. Realisme er en metodologisk retning som har sitt grunnlag i vitenskapsfilosofi og samfunnsvitenskap. Som de fleste slike retninger er det sammensatt og komplisert å trenge inn i, men Pawson gjør det enklere for leseren ved å skrive lett og pedagogisk, med anekdoter og eksempler fra egen forskning og evalueringsarbeid som gjør boka til en fornøyelse å lese.
Realismen er basert på en «generative model of causation» som søker å avdekke de underliggende kausale mekanismerne i objektet eller strukturen som undersøkes. I tillegg til mekanismeforståelsen er vektleggingen av det kontekstuelle viktig for forståelsen av metoden. Dette knytter seg både til selve utførelsen av intervensjonen og til det stedet der intervensjonen skjer.
Pawson beskriver intervensjoner som teorier om hvordan få til forandring i samfunnet på et område, endre atferd etc. Lengden på intervensjonskjeden og variasjonene fra sted til sted vil bli mange, men variasjon sees ikke på som et problem som skal reduseres eller kontrolleres for. Variasjonen i studieform, intervensjon og sted er ofte grunnlaget for å innhente mange typer informasjon.
Denne samfunnsfaglig baserte og teorisøkende retningen ekskluderer ikke studier ut fra et forhåndsbestemt hierarki av studiedesign. I stedet forå basere syntesen på å «stable mange like studier oppå hverandre», henter en realistisk syntese inn resultater fra en lang rekke ulike typer studier oginformasjonskilder. Målet er ikke å få to streker under et regnestykke eller en kulepunktliste over «best buys», men få en god beskrivelse av hvordan intervensjonen er tenkt å virke, hvordan den har virket eller ikke virket og hva som kan læres av dette når nye intervensjoner skal utformes og utføres.
«Evaluative research only really begins if it tackles the question of “what works for whom in what circumstances”?» (Pawson 2006 s 25).
Mange kunne ha nytte og glede av å lese denne boka, men særlig stor nytte ville det hatt hvis bestillere av synteser i departement og direktorat hadde brukt tid på å lese den. På sikt ville det kunnet gi oss oppsummeringer som hadde hatt noe større verdi for sluttbrukerne. Men det ville kreve en grundigere vitenskapsfilosofisk gjennomgang av basis for det kunnskapsbaserte.
Og siden en slik syntese ville være et sant tverrfaglig arbeid, ville dette kanskje være en jobb for de «gamle» kunnskapssentrene – universiteter og høyskoler?
Bent Olav Olsen
samfunnsgeograf
folkehelsekoordinator i Fredrikstad kommune
tribento@gmail.com
Pawson R. Evidence-based Policy: A realist perspective.London: Sage Publications, 2006. XI, 196 s.,ill. ISBN 1-4129-1060-9. Pris: USD 43,65(Amazon)
«How does “evidence” speak to “power”? What do you get if you cross “research” with “realpolitik”? Where lies the ground between the “ivory tower”and “corridors of power”? What hope is there for nuptials between “knowing” and “doing”? The answer to all these questions has coalesced in a new millenium big idea called “evidence-based policy”» (Pawson, 2006, s1)
Foran meg på kontorpulten ligger et par artikler fra BMJ, noen fra Journal of Epidemiology and Community Health og en Cochrane review om«Population-based interventions for the prevention of fall-related injuries in older people». I bokhylla på mitt folkehelserådgiverkontor står det mange handlingsplaner, strategiplaner og utredninger fra departement og direktorat. På nettet vet jeg veien til vellykkede sentrale satsinger som Helsebiblioteket, men også til mindre vellykkede som«Kommunehelseprofilene».
På pulten har jeg også boka Evidence-based Policy: A Realist Perspectiveav Ray Pawson, publisert i 2006.
Ray Pawson foreleser i «Social Research Methodology» ved University of Leeds. Han har i en rekke år både skrevet om og bedrevet evaluering. Først i boka gir han i korte trekk rede for behovet for og utfordringene ved systematiske oversikter. Videre tar et kort kapittel for seg den realistiske metodologien. Dette danner utgangspunkt for den senere kritiske analysen av den tradisjonelle meta-analyse for blant annet å studere effekten av tiltakog ikke minst for bokens viktigste del, som er en grundig gjennomgang av et alternativ til denne. Tre kapitler er viet til å vise hvordan man kan bruke et slikt alternativ i praksis. Blant eksemplene er en svært illustrerende og tankevekkende review av den amerikanske Megan’s Law. Det er en lov som krever at hver stat skal informere innbyggerne i lokalsamfunnet hvis enfarlig seksualforbryter flytter dit. Hvordan skal man evaluere effekten av det?
I de fleste handlingsplaner og policydokumenter som jeg har lest, står det velvalgte ord som «folkehelsearbeidet må bli kunnskapsbasert» og «det forebyggende arbeidet må i fremtiden bygge på tiltak som har dokumentert effekt». Da jeg for ti år siden startet å arbeide i den sentrale helseforvaltningen, hadde mange tro på en politikk og en praksis som var tuftet på «kunnskapsoppsummering» av effektstudier. Det smittet over. Det var en stund jeg trodde at man ikke kunne anbefale kommuner å strø fortauene om vinteren fordi det manglet en kunnskapsoppsummering om den fallforebyggende effekt av tiltaket – med «end point» behandlede brudd.
Når Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten skriver om seg selv og sin arbeidsform, ordlegger de seg slik: «Kunnskapsbasert medisin (fra engelskevidence based medicine – EBM) er et sentralt begrep innen klinisk medisin, først og fremst for ulike behandlingstiltak, hvor systematiske oversikter over relevante og pålitelige effektstudier er en gullstandard for å avgjøre om tiltaket virker. […] Arbeidsformen er bredt akseptert og benyttet internasjonalt for å fremskaffe den best mulige faglige dokumentasjon som grunnlag for beslutninger om tiltak i helsevesenet. Denne arbeidsformen utgjør også basis for store deler av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten […] All forskning er ikke like pålitelig, og det er ofte vanskelig å vite om tiltak virker eller om balansen mellom nytte og skade er riktig. For å sikre pålitelighet og relevans, stilles det kvalitetskrav til hvilke studier som inkluderes i slike systematiske kunnskapsoppsummeringer. Derfor vil mange studier også bli utelatt»
«Et sentralt begrep innen klinisk medisin», heter det altså. Et sentralt poeng i boka Evidence-based Policy – A Realist Perspective er at bruken av begrepet, arbeidsformen og gullstandarden ikke begrenser seg til klinisk medisin, men tar med seg den virkelighetsforståelsen og vitenskapsteorien som der ligger til grunn, ut i f.eks. folkehelsevirkeligheten. Eller sagt med Kunnskapssenterets egne ord: «Etter vår vurdering er det faktisk særlig viktig at beslutninger om tiltak på folkehelseområdet understøttes av systematiske oversikter som inkluderer forskning utført med gode metoder, og utelater potensiell misvisende forskning.»
Jeg har selv etter hvert fått begrenset tro på oppsummereringene av hvilke folkehelsetiltak som virker. Spesielt har jeg i liten grad funnet oppsummeringer som har betydning for de av oss som nå befinner seg ute i praksisfeltet. Det jeg har lest har virket tynt. Effekten av tiltaket kommer ofte med to streker under, men antall studier som har vært inkludert har gjerne vært få på grunn av «metodologiske svakheter» og en god beskrivelse av tiltaket/intervensjonen finnes mange ganger ikke. Kan det være fordi kunnskapsoppsummerne bruker feil metode for utvelgelse av studier? Kan det være de prøver å «gjøre likt» det som ikke er det, ved å bruke samlebetegnelser som f. eks. «fallforebyggendetiltak» eller «lokalbaserte tiltak for reduksjon av fedme» og derved dekker over forskjeller som finnes i selve utførelsen av tiltaket/intervensjonene? Kan det hende selve metoden kunnskapsoppsummering er lite egnet i store deler av praktisk folkehelsearbeid?
«The typical product is in fact meta-equivocation. Alternatively, so much is winnowed away that meta-analysis is left with only a few studies that pass methodological muster. In this case, it may produce a result with magnitude and an ostensible degree of certitude, but the chances are that it is artifical and misleading» (Pawson, 2006, s 43).
Boka støtter denne tvilen og er i den første delen en realismekritikk av den kunnskapsbaserte tradisjonen a la Cochrane og Campbell. I tillegg til å være en kritikk, beskriver boka altså et alternativ som tar konsekvensene av at tiltakene som har blitt evaluert i seg selv er komplekse systemer som settes i verk i samfunnet – et samfunn som er et åpent, komplekst system som ikke kan reduseres til et lukket system.
Boka, kritikken og alternativet til den tradisjonelle forskningssyntese baserer seg altså på en annen metodologi. Realisme er en metodologisk retning som har sitt grunnlag i vitenskapsfilosofi og samfunnsvitenskap. Som de fleste slike retninger er det sammensatt og komplisert å trenge inn i, men Pawson gjør det enklere for leseren ved å skrive lett og pedagogisk, med anekdoter og eksempler fra egen forskning og evalueringsarbeid som gjør boka til en fornøyelse å lese.
Realismen er basert på en «generative model of causation» som søker å avdekke de underliggende kausale mekanismerne i objektet eller strukturen som undersøkes. I tillegg til mekanismeforståelsen er vektleggingen av det kontekstuelle viktig for forståelsen av metoden. Dette knytter seg både til selve utførelsen av intervensjonen og til det stedet der intervensjonen skjer.
Pawson beskriver intervensjoner som teorier om hvordan få til forandring i samfunnet på et område, endre atferd etc. Lengden på intervensjonskjeden og variasjonene fra sted til sted vil bli mange, men variasjon sees ikke på som et problem som skal reduseres eller kontrolleres for. Variasjonen i studieform, intervensjon og sted er ofte grunnlaget for å innhente mange typer informasjon.
Denne samfunnsfaglig baserte og teorisøkende retningen ekskluderer ikke studier ut fra et forhåndsbestemt hierarki av studiedesign. I stedet forå basere syntesen på å «stable mange like studier oppå hverandre», henter en realistisk syntese inn resultater fra en lang rekke ulike typer studier oginformasjonskilder. Målet er ikke å få to streker under et regnestykke eller en kulepunktliste over «best buys», men få en god beskrivelse av hvordan intervensjonen er tenkt å virke, hvordan den har virket eller ikke virket og hva som kan læres av dette når nye intervensjoner skal utformes og utføres.
«Evaluative research only really begins if it tackles the question of “what works for whom in what circumstances”?» (Pawson 2006 s 25).
Mange kunne ha nytte og glede av å lese denne boka, men særlig stor nytte ville det hatt hvis bestillere av synteser i departement og direktorat hadde brukt tid på å lese den. På sikt ville det kunnet gi oss oppsummeringer som hadde hatt noe større verdi for sluttbrukerne. Men det ville kreve en grundigere vitenskapsfilosofisk gjennomgang av basis for det kunnskapsbaserte.
Og siden en slik syntese ville være et sant tverrfaglig arbeid, ville dette kanskje være en jobb for de «gamle» kunnskapssentrene – universiteter og høyskoler?
Bent Olav Olsen
samfunnsgeograf
folkehelsekoordinator i Fredrikstad kommune
tribento@gmail.com
26.05.2009
Flytte til Fredrikstad - sjekk her først
Hvis du noen gang tenker at du kunne tenke deg å flytte til Fredrikstad så undersøk litt først. Fredrikstad er en relativ ok by. Dvs byen i seg selv er stygg som juling, men elva, skogen og skjærgården er flott. Og liker du å sykle, så er det mange fine veier å sykle på. Veier som ikke har for stor tetthet av morderiske bilbøller.
Relativt billig er det å kjøpe seg hus er det også og avstanden til siviliserte strøk som Oslo er ikke avskrekkende. Ikke for de som pendler fra Fredrikstad til Oslo i hvert fall. Fra Oslo ser det litt anderledes ut.
Når du er ferdig med å tegne et vakkert sommerbilde av Fredrikstad må du starte å lete etter "byens" mørke sider. Og den finner du her. Fredriksstad Blad er den beste kilden til et litt mer nyansert bilde av livet i provinsen.
Ikke bruk mye tid på det som er skrevet av "journalistene", men konsentrer deg om kommentarene fra folket. Les alle disse meldingene en uke f.eks. Se hvordan mentaliteten stemmer med det bildet du hadde av trivelige østfoldinger.
Og først da bør du starte å gå på visninger og kjøpe sesongkort på hjemmekampene til den lokale nedrykkskandidaten.
Alternativt se deg om etter en annen del av landet å flytte til.
Relativt billig er det å kjøpe seg hus er det også og avstanden til siviliserte strøk som Oslo er ikke avskrekkende. Ikke for de som pendler fra Fredrikstad til Oslo i hvert fall. Fra Oslo ser det litt anderledes ut.
Når du er ferdig med å tegne et vakkert sommerbilde av Fredrikstad må du starte å lete etter "byens" mørke sider. Og den finner du her. Fredriksstad Blad er den beste kilden til et litt mer nyansert bilde av livet i provinsen.
Ikke bruk mye tid på det som er skrevet av "journalistene", men konsentrer deg om kommentarene fra folket. Les alle disse meldingene en uke f.eks. Se hvordan mentaliteten stemmer med det bildet du hadde av trivelige østfoldinger.
Og først da bør du starte å gå på visninger og kjøpe sesongkort på hjemmekampene til den lokale nedrykkskandidaten.
Alternativt se deg om etter en annen del av landet å flytte til.
Danmarksleir: Dag 1 og dag 2
Hvordan jeg fikk et rykte
Så ble det som litt tidligere fortalt ikke svømmestart på dag 1, men lot vi oss vippe av pinnen? Selvsagt gjorde vi ikke det. Ikke veldig lenge i hvert fall. Selv om noen trøtte morratryner fikk noen smågretne dag.
De danske badevakter var lutter velvilje og med service skrevet med store fete blokkbokstaver i panna og vi fikk fikset oss ettermiddagssvømming. Vi spiste frokost og syklet av gårde.
Etter programmet skulle vi sykle ganske hardt den første dagen. Først oppvarming og så opplegg som besto av tre ganger 40 minutter på Ironmanintensitet og 20 minutter på Halv Ironmanintensitet.
For å ta oppsummeringen først: 134 km/4t35minutter sykling, gjennomsnittsfart 29,3 km/t og med en gjennomsnittspuls på 143bpm (155 er sånn circus min puls ved terskel på sykling).
Det finnes en pulskurve for meg selv og den viser at oppvarmingen nok gikk litt for hardt. Videre ble det første før
timinuttersdraget gjort unna i for høy fart. Og de neste tjue minuttene også. Og for å spikre kista så gikk også de neste førti minuttene i et tempo som ble i hardeste laget. Resultatet var at i stedet for en økt som bestod av klart definerte ”bolker”, så ble det hele en ganske knallhard økt.Før jeg kollapset helt og ble tauet inn av Marit og medvind.
Og hvem hadde skylden? Var det noen tullebukker og cowboysyklister? Nei. Det var meg selv. Det var jeg som hadde min første tur med triatlonsykkel i år og det var jeg som følte meg sterk. Det var jeg som la meg først og dro opp farta. Det var jeg som holdt Erik, Espen og diverse andre sykkelmonstre innen synsfeltet mye lenger enn fornuften og min reelle kjørestyrke skulle tilsi.
Jeg ble så sliten. Jeg kom inn etter sykkeltrening, spiste litt og gikk for svømming. Mange syntes det var godt å svømme etter trening. Jeg var så sliten og kvalm at jeg holdt på å spy i bassenget. Det hadde ikke vært videre populært så jeg gikk fort opp.
Jeg sov litt. Jeg spiste middag. Jeg snakket litt med de andre og så sovnet jeg og svettet meg gjennom natten.
Hvordan jeg hører om mitt rykte og gjør noe med det
Dag to bød på morgensvømming etter planen. Svømming før langtur. Være ferdig med svømmeøkten klokken 0730 og så spise en gigantfrokost.
Jeg fikk høre det en del ganger. At jeg hadde kjørt rimelig hardt til tider på torsdagen. I starten. For så å sprekke. Det er litt flaut det. Litt som å skryte på seg stordåd, uten å levere varene.
Så nesten hele den lange dagen syklet jeg bakerst eller inne i gruppa. Og lå jeg foran i motvinden, så passet jeg veldig på farten.
På den måten fikk vi en fin tur med motvind, medvind og "trekubbe" (det er en veldig stor punchrulle). Vi dannet grupper, syklet fra hverandre og ble samlet igjen. Og så splittet vi opp i nye grupper som fant sine helt egne veier rundt Nord-Jylland. Kartlesing er en kunst. Impresjonistisk kunst kanskje?
Resultatet ble 152 km med snittfart på 25 km/t og en snittpuls på 124 bpm. Slik en rolig langtur skal være. Og så løp jeg 15 minutter etterpå. For å varme opp beina til den store dagen. Lørdagen.
Den internasjonale ”Trippel Brick”-dagen. Jeg gruet meg i sengen, men jeg var klar for å ta kontrollen over meg selv igjen.
Karaoke/Mamma Mia!
Jeg hadde en gang tenkt å skrive noe om filmen "Mamma Mia", men så glapp det og jeg glemte det. Jeg kunne tatt i og for seg tatt opp tråden igjen, men jeg leste siste Word i dag og der sto det jeg skulle skrevet hvis jeg hadde fått det til. Det står som konklusjon i et stykke som heter "I don't do karaoke. I love pop music too much":
Og der har jeg jammen innrømmet å like Abba også. Men tenker jeg meg om så tror jeg Pierce Brosnan er verre og jeg kan ikke i min villeste fantasi få meg til å forstå hvordan folk kan komme på å sette på en Mamma Mia!-cd i stedet for orginalen.
Bortsett fra at folk mangler smak. Sånn generelt.
For the same reason that I don't do karaoke I don't want to see Mamma Mia! This is not because I don't like Abba. Only goats don't like Abba. It's because I recognise that what's precious about Abba is not the songs or the emotions in those songs. What I revere about Abba is the precise interlocking of sounds thet went into making half a dozen shimmering jewels of the recording artists craft. It's because I respect that craft that I know Meryl Streep has no business caterwauling over it. And nor do I.
Og der har jeg jammen innrømmet å like Abba også. Men tenker jeg meg om så tror jeg Pierce Brosnan er verre og jeg kan ikke i min villeste fantasi få meg til å forstå hvordan folk kan komme på å sette på en Mamma Mia!-cd i stedet for orginalen.
Bortsett fra at folk mangler smak. Sånn generelt.
24.05.2009
Løsningsorientert
Hva gjør du når ferga ikke har plass til bil med skiboks på taket? Du putter boksen inn i bilen.
21.05.2009
Dag 1 klokken 0640 - ingen Kim
Det er første dag av årets treningssamling i Danmark og vi skulle svømme klokken 0630. Men ingen lukket opp for oss.
Vi vet nå at han som skulle slippe oss inn het Kim. Vi er snille triatleter som knapt nok kaster et energy bar-papir i naturen, men du kødder ikke med morgensvømmingen vår, Kim.
Når vi nå vet fornavnet ditt så nærmer vi oss veldig å vite både etternavn og en hjemmeadresse.
Ta en titt på det siste bildet her, Kim. Ikke glem oss en gang til er du snill. Vi vil deg jo egentlig alt godt, men det er regler som man må følge vet du.
Ikke kødd med morgensvømminga vår!
20.05.2009
Treningsleir Danmark dag 0
Beklager Tage Erlander. Eller hvem det nå er som er statsminister i Sverige for tiden. Jeg kan så vidt ha kommet til å bryte fartsgrensen i Sverige så vidt. Et par steder. Ikke mye. Litt.Du skjønner det Tage E, det hadde seg slik:
Vi skulle til Danmark på treningsleir skjønner du. Og så hadde vi så god tid. Så god tid hadde vi at vi skulle stoppe på et kjøpesenter som er beliggende rett utenfor Uddevalla. Og så skulle vi spise en rask burger på Mc Donalds. Burger er litt som kjøttbullar det Tage. Bare litt større og med brød til. Brød med sesamfrø i stedet for potatismos og lingonsylt.
Og så hadde vi plutselig ikke så god tid lenger. Og da økte jeg farten litt. Ikke så mye. Litt. Tråkket litt tyngre på pedalen liksom.
Men Tage, vi rakk ferga altså og vi er ikke i Sverige lenger og vi skal ikke gjøre det igjen. Ikke på noen dager i hvert fall. For nå skal vi svømme, sykle og løpe fra torsdag til søndag. Mange timer og mange mil. Og det skal bli så fint Tage, så nå ble du vel glad?
Men nå ser jeg at det bare er jeg som er våken her i herberget Tage, eller hvem det nå er som er statsminister i Sverige for tiden. Og siden det bare er 6t til vi skal starte dagen med litt svømming, så sier jeg god natt til deg og til alle svensker og dansker og nordmenn som sover i sine senger. Eller i andres senger. Eller som har falt ut av senga og ligger på gulvet. Eller i en sofa. Eller telt.
Til dere alle: God natt og drøm søtt.
16.05.2009
Det tar liksom litt tid med meg
Det hender at ting tar litt tid med meg. Jeg er ikke verdens tregeste, men det er heller ikke no grunn til å omtale meg som en mental og prosessuell sprinter. Det blir litt som med meg og langdistansetriatlon. Det tar litt tid, jeg kommer i mål til slutt, men det er ingen grunn til å vente med norske flagg og champagne og forvente at jeg konkurrerer om førsteplassen.
I år er jeg 44 år gammel. I mange av disse årene har jeg trodd en masse ting, noen ting har vært riktige og noen tydeligvis feil.
En av de tingene jeg i mitt fireogførtiende år har funnet ut, er at det ikke er noen elever på planteskoler. I dag forsto jeg at det finnes ingen planteskoleklasserom, planteskoleruss, planteskolegård, planteskolekantine, planteskoleransel eller planteskolerektor, det er bare planteskoler.
Det er ikke slik at jeg aktivt har gått rundt og tenkt mye på planteskolenes formålsparagraf og læreplan, men et sted i hjernen har planteskolene vært plassert som en studieretning en oppfinnsom stuideveileder kunne foreslå til en elev med litt grønne fingre, men uten den metale kapasiteten som er nødvendig for å gå på Landbruksskolen.
Kjenner jeg etter og det gjør jeg, så kjenner jeg at jeg er litt indignert over et slikt misvisende navnvalg!
Det blir litt som vintertriatlon.
I år er jeg 44 år gammel. I mange av disse årene har jeg trodd en masse ting, noen ting har vært riktige og noen tydeligvis feil.
En av de tingene jeg i mitt fireogførtiende år har funnet ut, er at det ikke er noen elever på planteskoler. I dag forsto jeg at det finnes ingen planteskoleklasserom, planteskoleruss, planteskolegård, planteskolekantine, planteskoleransel eller planteskolerektor, det er bare planteskoler.
Det er ikke slik at jeg aktivt har gått rundt og tenkt mye på planteskolenes formålsparagraf og læreplan, men et sted i hjernen har planteskolene vært plassert som en studieretning en oppfinnsom stuideveileder kunne foreslå til en elev med litt grønne fingre, men uten den metale kapasiteten som er nødvendig for å gå på Landbruksskolen.
Kjenner jeg etter og det gjør jeg, så kjenner jeg at jeg er litt indignert over et slikt misvisende navnvalg!
Det blir litt som vintertriatlon.
12.05.2009
09.05.2009
Historien om Den Ganske Store Lille Jenta og den Snille Pappaen
Det var en gang i 2009 at det bodde en Ganske Stor Liten Jente på Åle i Fredrikstad. Den Ganske Stor Lille Jenta hadde 1 km til skolen og som oftest ble hun kjørt av Den Snille Pappaen sin. Som oftest tenkte Den Snille Pappaen seg om og kjørte henne ikke helt til skoledøra. Han kjørte til noe de kalte en ”hente og bringesløyfe” og så gikk Den Ganske Store Lille Jenta til skolen derfra. Slik fikk hun gått litt på morgenen, det ble mindre biler rett utenfor skolen og Den Snille Pappaen fikk litt bedre samvittighet. Slikt er ofte viktig for pappaer.
Hjem fra skolen gikk Den Ganske Stor Lille Jenta nesten alltid, for da hadde hun følge med venninner. Aller helst ville nok den ganske store lille jenta gå begge veier, men helt for seg selv ville hun ikke gå. Det var litt for skummelt.
Så var det en mandag at den ganske store lille jenta fikk lurt Den Litt Større Storesøsteren sin til å gå sammen med henne til skolen. Da ble hun glad.
Etter at de var ferdige på skolen skulle de gå til en annen skole for å spille fotball mot andre SFO i Fredrikstad. Til den skolen var det 3 km for Den Ganske Store Lille Jenta og de andre. Og så var det 3 km tilbake igjen etter kampene.
Den Snille Pappaen tenkte at han skulle være en ekstra snill pappa, så han kjørte til skolen for å hente Den Ganske Store Lille Jenta og vennene hennes. Stakkars små tenkte Den Snille Pappaen, tenk å gå så langt og spille fotball i tillegg, nå er de nok slitne.
”Pappa! Du vet vel at jeg skal gå hjem?!?!” sa Den Ganske Store Lille Jenta strengt til Den Snille Men Litt Flaue Pappaen. Men fordi hun var en snill jente så skjønte hun at pappaen ble litt lei seg så hun sa: ”Men du kan få lov å kjøre sekken min altså”.
Sånne små jenter er jammen ganske store og tøffe og utholdende tenkte jeg senere på kvelden da Åse var på turning.
Men de kan være snille og omtenksomme også.
Hjem fra skolen gikk Den Ganske Stor Lille Jenta nesten alltid, for da hadde hun følge med venninner. Aller helst ville nok den ganske store lille jenta gå begge veier, men helt for seg selv ville hun ikke gå. Det var litt for skummelt.
Så var det en mandag at den ganske store lille jenta fikk lurt Den Litt Større Storesøsteren sin til å gå sammen med henne til skolen. Da ble hun glad.
Etter at de var ferdige på skolen skulle de gå til en annen skole for å spille fotball mot andre SFO i Fredrikstad. Til den skolen var det 3 km for Den Ganske Store Lille Jenta og de andre. Og så var det 3 km tilbake igjen etter kampene.
Den Snille Pappaen tenkte at han skulle være en ekstra snill pappa, så han kjørte til skolen for å hente Den Ganske Store Lille Jenta og vennene hennes. Stakkars små tenkte Den Snille Pappaen, tenk å gå så langt og spille fotball i tillegg, nå er de nok slitne.
”Pappa! Du vet vel at jeg skal gå hjem?!?!” sa Den Ganske Store Lille Jenta strengt til Den Snille Men Litt Flaue Pappaen. Men fordi hun var en snill jente så skjønte hun at pappaen ble litt lei seg så hun sa: ”Men du kan få lov å kjøre sekken min altså”.
Sånne små jenter er jammen ganske store og tøffe og utholdende tenkte jeg senere på kvelden da Åse var på turning.
Men de kan være snille og omtenksomme også.
04.05.2009
Base 3: uke 1 og 2
Base 3
Uke 1
Mandag - Løping sti 1t05min
Tirsdag-Fri
Onsdag - Svømming 40 min
Løping sti 40 min
Torsdag - Svømming 45 min
Bogstad treningsduatlon 1t11min
Fredag- en ikke planlagt fri
Lørdag - Svømming - 2t50 min
Core - 45 min
Søndag- Svømming- 1t
8t55min (1 time mindre enn planlagt)
Lærdom: Skal jeg kjøre meg i bunn på Bogstad treningsduatlon så må jeg ha planlagt restitusjonsdag etterpå. Det var rett og slett helt uaktuelt å trene på fredagen.
Uke 2
Mandag - Løping sti 1t06min
Tirsdag - Løping sti 40 min
Onsdag - fri
Torsdag- Løping til/fra jobb - 42 min - hardt
Fredag- Langtur sykkel - 5t11min
Lørdag- Langtur sykkel - 3t49min
Søndag - Langtur sykkel - 5t20 min
16t50min (flere timer mer enn etter skjema)
De to ukene ble veldig spesielle. Voldsomt svømmefokus pga svømmekurs den ene uka og voldsomt sykkelfokus pga treningsleir i Telemark den andre uka. Ikke akkurat klassisk oppbygging av treningsukene, men føler meg uansett i rute. Kanskje med et lite forbehold når det gjelder langtur løp. Men det er på ingen måte for sent.
Uke 1
Mandag - Løping sti 1t05min
Tirsdag-Fri
Onsdag - Svømming 40 min
Løping sti 40 min
Torsdag - Svømming 45 min
Bogstad treningsduatlon 1t11min
Fredag- en ikke planlagt fri
Lørdag - Svømming - 2t50 min
Core - 45 min
Søndag- Svømming- 1t
8t55min (1 time mindre enn planlagt)
Lærdom: Skal jeg kjøre meg i bunn på Bogstad treningsduatlon så må jeg ha planlagt restitusjonsdag etterpå. Det var rett og slett helt uaktuelt å trene på fredagen.
Uke 2
Mandag - Løping sti 1t06min
Tirsdag - Løping sti 40 min
Onsdag - fri
Torsdag- Løping til/fra jobb - 42 min - hardt
Fredag- Langtur sykkel - 5t11min
Lørdag- Langtur sykkel - 3t49min
Søndag - Langtur sykkel - 5t20 min
16t50min (flere timer mer enn etter skjema)
De to ukene ble veldig spesielle. Voldsomt svømmefokus pga svømmekurs den ene uka og voldsomt sykkelfokus pga treningsleir i Telemark den andre uka. Ikke akkurat klassisk oppbygging av treningsukene, men føler meg uansett i rute. Kanskje med et lite forbehold når det gjelder langtur løp. Men det er på ingen måte for sent.
01.05.2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)