Danmarksleir: Dag 1 og dag 2

Hvordan jeg fikk et rykte

Så ble det som litt tidligere fortalt ikke svømmestart på dag 1, men lot vi oss vippe av pinnen? Selvsagt gjorde vi ikke det. Ikke veldig lenge i hvert fall. Selv om noen trøtte morratryner fikk noen smågretne dag.

De danske badevakter var lutter velvilje og med service skrevet med store fete blokkbokstaver i panna og vi fikk fikset oss ettermiddagssvømming. Vi spiste frokost og syklet av gårde.

Etter programmet skulle vi sykle ganske hardt den første dagen. Først oppvarming og så opplegg som besto av tre ganger 40 minutter på Ironmanintensitet og 20 minutter på Halv Ironmanintensitet.

For å ta oppsummeringen først: 134 km/4t35minutter sykling, gjennomsnittsfart 29,3 km/t og med en gjennomsnittspuls på 143bpm (155 er sånn circus min puls ved terskel på sykling).

Det finnes en pulskurve for meg selv og den viser at oppvarmingen nok gikk litt for hardt. Videre ble det første førtiminuttersdraget gjort unna i for høy fart. Og de neste tjue minuttene også. Og for å spikre kista så gikk også de neste førti minuttene i et tempo som ble i hardeste laget. Resultatet var at i stedet for en økt som bestod av klart definerte ”bolker”, så ble det hele en ganske knallhard økt.

Før jeg kollapset helt og ble tauet inn av Marit og medvind.

Og hvem hadde skylden? Var det noen tullebukker og cowboysyklister? Nei. Det var meg selv. Det var jeg som hadde min første tur med triatlonsykkel i år og det var jeg som følte meg sterk. Det var jeg som la meg først og dro opp farta. Det var jeg som holdt Erik, Espen og diverse andre sykkelmonstre innen synsfeltet mye lenger enn fornuften og min reelle kjørestyrke skulle tilsi.

Jeg ble så sliten. Jeg kom inn etter sykkeltrening, spiste litt og gikk for svømming. Mange syntes det var godt å svømme etter trening. Jeg var så sliten og kvalm at jeg holdt på å spy i bassenget. Det hadde ikke vært videre populært så jeg gikk fort opp.

Jeg sov litt. Jeg spiste middag. Jeg snakket litt med de andre og så sovnet jeg og svettet meg gjennom natten.

Hvordan jeg hører om mitt rykte og gjør noe med det

Dag to bød på morgensvømming etter planen. Svømming før langtur. Være ferdig med svømmeøkten klokken 0730 og så spise en gigantfrokost.

Jeg fikk høre det en del ganger. At jeg hadde kjørt rimelig hardt til tider på torsdagen. I starten. For så å sprekke. Det er litt flaut det. Litt som å skryte på seg stordåd, uten å levere varene.

Så nesten hele den lange dagen syklet jeg bakerst eller inne i gruppa. Og lå jeg foran i motvinden, så passet jeg veldig på farten.

På den måten fikk vi en fin tur med motvind, medvind og "trekubbe" (det er en veldig stor punchrulle). Vi dannet grupper, syklet fra hverandre og ble samlet igjen. Og så splittet vi opp i nye grupper som fant sine helt egne veier rundt Nord-Jylland. Kartlesing er en kunst. Impresjonistisk kunst kanskje?

Resultatet ble 152 km med snittfart på 25 km/t og en snittpuls på 124 bpm. Slik en rolig langtur skal være. Og så løp jeg 15 minutter etterpå. For å varme opp beina til den store dagen. Lørdagen.

Den internasjonale ”Trippel Brick”-dagen. Jeg gruet meg i sengen, men jeg var klar for å ta kontrollen over meg selv igjen.