Dagene går sin skjeve og polstrede gang her på Ånsøyheimen bo- og veiledningsanstalt. Livet er på det jevne, men ikke overvettes spennende. Maten er næringsrik, i passe tilmålte mengder, men uten markant smak. Mosjonen vi tar del i holder kroppen ved like, uten å påføre hjerte og lunger overdrevne belastninger. Temperaturen er aldri kald og den er aldri varm. Rammene for våre liv er trygge og rene. Livet er på det jevne. Og det jevne er kjedelig.
I et kort blaff etter forrige kommunevalg tok det litt av. Vi fikk hettegensere fra Bandidos, i stedet for strikkegensere fra Ånsøy Helselag. Vi fikk vin til maten, sigarer til konjakken og fett på skinka. Det holdt en uke. Og så var alt det gode borte og nå må vi i tillegg betale for alt utenom de lovpålagte ytelser.
Det verste med anstalten er uansett mangelen på musikk. Musikken tok slutt den dagen jeg knuste høytalerne i spiserommet. Ingen skylder på meg. Alle vet at du trigger farlige reflekser nå du spiller Nordstoga for en mann som ennå ikke har fått morrakaffen sin. Eller uansett egentlig. Nordstoga vil i de fleste rettsstater legitimere bruk av overdrevne fysiske ytringsformer. Exit høytalere, men som en disiplinær og kollektiv straff ble det også forbud mot privat avspilling av musikk. All musikk ble inndratt.
Vi prøvde en stund å dempe savnet og smerten med kor, men sang uten instrumenter er og vil alltid være en fattig og lite tilfredsstillende erstatning. Heldigvis kom løsningen i form av en undergrunnsbevegelse. Vår egen lille oppstandelse og stille revolt.
Andersen og jeg fant et rom i en kjeller, i bunnen av en smal trapp. I kjelleren var det verken bord eller pistoler, men en lang og trang gang. Den lange gangen endte i en trapp som gikk opp. Og i toppen var det en luke som åpnet seg.
Hvilken lykke. Vi var ute. Det var luft og lys. Eksos og asfalt. Folk, liv, burgere, øl, rytme og tanker. Våre skritt gikk rett til selgere av himmelsk lyd og rytme. Og så fikk vi livet tilbake med all sin kraft.
Kjære niese og nevøer som er tallrike som strandens sand. Jeg skriver selvsagt dette fordi det er den tiden igjen. Tiden for å sende dere en cd med fragmenter av det beste 2009 hadde å by meg av musikalske skatter. Dessverre har musikkrestriksjonene gjort arbeidet vanskeligere denne gangen. Andersen og jeg har hatt mange turer ut og smuglet musikk inn i hoftebeskytterne våre og vi synes selv vi har fått med oss mye nytt. Men musikk fra 2008 og 2009 har blitt noe sammenblandet og så var det under de rådende forhold noen gamle sanger som hørtes helt nye for oss. Spesielt siden vi nå også har nye batterier i høreapparatene.
Håper alle eller noen av disse sangene kan gi dere glede også. Dette er sangene på årets cd:
Jerusalem: Emerson, Lake and Palmer
Uprising: Muse
Tainted Love: Marilyn Manson
Tennsoldat Och Eldvakt: Imperiet
Fire: Kasabian
Personal Jesus: Depeche Mode
Dear Prudence: Siouxsie and the Banshees
Runaway: Yeah Yeah Yeahs
Grounds for Divorce: Elbow
Kingdom of Rust: Doves
Orphan’s Lament: The Urban Voodoo Machine
You’re Gonna Go Far Kid: The Offspring
Horseshoes and Handgranades: Green Day
3005: Scars on Broadway
I’m Just a Patsy: Manic Street Preachers
Trygge Rammer: Skambankt
Zulu Beat: King Kurt
Don’t Eat the Yellow Snow: Frank Zappa
Rammlied: Rammstein
Oxygene, Pt.4: Jean Michelle Jarre
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar