Jeg hørte mye musikk da jeg var liten, men i lang tid praktiserte jeg ikke. Fuglene kvitret på Skjønvik og naboer og løv fallt stille og uforstyrret til jorden, men omgivelsene var dog mindre trygge enn de trodde.
En solvarm dag på 70-tallet sto det plutselig et instrument i hjørnet i stua hjemme hos oss. Det var mahognibrunt. Det hadde pedaler, tangenter (svarte og hvite), grønne og oransje knapper og en rytmeboks. Det var et orgel. Og på det spilte jeg. Donk-donka-donka-tch-tch-donk-donka-donka…
Hver uke tok jeg bussen til en orgellærer i Svelvik og i løpet av noen grusomme år både hørte og spilte jeg de mest hårreisende versjoner av populære og upopulære sanger. Det må ha vært mange ulike, men i dag kan jeg bare huske denne innføringen i musikalsk ondskap som en evig strøm av ” Beautiful, beautiful brown eyes”.
Alt ondt tar en ende og fra den dagen jeg trakk kontakten ut av veggen og brant ”50 Easy Organ Classics” i en rituell renselsesseremoni inspirert av Nero (keiseren, ikke sjokoladen) har jeg ikke skjenket skjenderiet en tanke.
Alt var helt glemt til i dag. I dag så jeg følgende på iTunes: ”Killing in the name” med Mambo Kurt fra Albumet Spiel Heimorgel, Spiel.
At du tør Mambo Kurt, at du tør. Du er nå på lista.
Sov dukkelise!
Donk-donka-donka-tch-tch-donk-donka-donka…
1 kommentar:
Francis, du er fin. Jeg ler. Da jeg var liten hadde jeg en tante i Stavanger som vi så svært sjelden. Men hun hadde orgel! Og det å skru på rytmeboksen å spille Kumba-Ya my Lord det var værdt hele den ellers så sørgelige turen over fjellet til Stavanger. (Vi kjørte via Odda, der min far er født.)
For noen uker siden kjøpte jeg gitar. Kanskje det var orgeleksponeringen i barndommen som gjorde at ordentlig musikk gjorde livet værdt å leve? Gi meg Hendrix. Gi meg Joe Bonnamassa.
Legg inn en kommentar