Alle systemer nede

Jeg er i sparemodus. Sparer energi til lørdagen. Da er det IronDuck. Må ta det med ro, bygge meg opp, hvile. Taper som det heter på triatlon-norsk. Kan ikke skrive mer. Må hvile. Taper. Taper. Taper.

Jeg elsker Victoria Beckham

Det er mye jeg ikke skjønner og etter hvert har jeg gitt opp å forstå det. Hvor folk får penga fra og hva de bruker dem på er en slik ting, men det er nok gjensidig.

I utgangspunktet er jeg f.eks et sted mellom mildt og vilt forundret over at det finnes en masse jenter og deres foreldre som er villige til, og har penger til, å kjøpe Rock&Republic jeans promotert av skinntryta/hyssingræva/kvisthaugen/ Victoria Beckham. Jeans til 4000 kroner.

Men skitt samma, folk må få bruke penger på stort sett det de vil. Det er et par untak. Ett av dem er selvsagt store båter som kjøpes inn i Bærum ene og alene for å kjøre over meg med.

Jeg tror faktisk jeg har kommet til at jeg har en liten gjeld til fru.Beckham og buksa Rock&Republic. På en måte som kanskje er litt søkt og vanskelig å forklare, men sånn er det jo ofte. Oftere og oftere. Det er klart oppe i hodet mitt, men det kommer ikke like klart ut. Spesielt ikke klokken23.00.

Jeg er glad i fine sykler og fint utstyr slik at jeg kan utøve turtriatlon med ting jeg liker, ting som er fine, godt laget og som passer meg. På spørsmålet, som alltid kommer, om jeg blir så mye raskere eller bedre av det. På spørsmålet om de små sekundene er verdt 5.000, 10.000 eller 20.000 kroner, så blir fort svaret et litt unvikende og langstrakt "njaaaaæeeeii ... he.. he". Kunne du ikke like godt hatt en sykkel til 12.000 kroner? Egentlig? "Tja. Ja. NEEEEI". Hvor mye kostet de hjula? "Kjeften!!"

Victoria med Photoshop-rumpa har fått meg til å se lyset. Vi er en nasjon vi med. På samme måte som jeg ikke trenger, blir bedre av eller fortjener en fin ny sykkel. På samme måte trenger ikke disse rumpene innpakking til 4000 kroner. De fortjener det ikke, de er sjelden så fine. Og rumpa blir på ingen måte 4000 kroner penere.

Sic Transit Gloria Mundi. Det lekre med det hele er at snart er det bare 55 år gamle damer som går med de buksene uansett. På same måte som Versace og D&G og DKNY og alle de andre buksene har blitt innpakning for litt sånn breismale kjærringrumper i Bogstadveien. Og da vil ikke de unge jentene bli sett død i Rock&Republic jeans. Fornuftig nok.

Men jeg skal alltid kose meg med sykkelen min. Fordi jeg liker den. Fordi jeg fortjener den. Men ikke fordi den gjøre rumpa mi penere.

Gakk, gakk, gakk 2004

1:25:15 - 7:43:28 - 6:29:58 = 15:38:41. Jippi! Du er en IronDuck.

I 2004 ble jeg en IronDuck. Det er for meg to helt overtrufne store Oslofjordøyeblikk. Klubbøyeblikk. Det er da Erik "Goldie" møtte meg på løpinga i Kalmar i 2005. Og så var det hele Ironduckøyeblikket. Det var da jeg prøvde meg på Irondistansen for første gang. Og klarte det. Jeg og alle de andre andeheltene.

Som alltid før og alltid senere: Oppladningen kunne vært bedre. Jeg klarte rett og slett ikke å sove, selv om jeg la meg tidlig. Den rare hjerne min kjørte igjenom alt som kunne gå galt ca 200 ganger. Ikke med det jeg skulle prestere, men mest av alt ting av teknisk natur, som merking av løype og muligheten for en milliard maneter.

Klokken 0600 stappa jeg alt som skulle være med inn i bilen og kjørte 5 små km til stranda. September hadde bestemt seg for å være sensommer i steden for høst og takk og lov for det valget. Morgenen var nydelig, men tåkete, og på parkeringsplassen sto en trøtt og blid Hårek som skulle stille til start. Hårek og bakkemannskap Hege hadde kjørt halve natten fra Skien for å få være med, Hårek som hadde kost seg med NXTRI Crew-race helga før.

Det var så deilig å hoppe i vannet sammen med 10 venner og vite at på slutten av dagen skulle vi alle sammen være jernmenn og kvinner. Av en eller annen grunn hadde jeg fått det for meg at ingen skulle bryte. Hoppet? Vel det er sånt de gjør på HP Norseman Xtreme Triathlon. Hopper fra ferje midt i Eidfjord. Vi hoppet vel strengt tatt ikke, vi vasset. Og jeg var først. For første og siste gang.

Svømmingen var glimrende, selv om milde, snille, søte Hårek syntes jeg var for nærgående. Noen ganger prøvde jeg å legge meg forran og trekke fordi jeg hadde en idé om at det gikk for smått. Men jeg hadde dårlig sikt pga vannlekasje (dette var med de håpløse Seal-brillene), så resultatet var at jeg svømte på kryss og tvers hver gang jeg lå først av oss. Ikke like dårlig kurs som Kari som var på vei til Færder før hun fikk ny kurs, men kompassnåla lå ikke fjellstøtt. Maria svømte også sammen med oss nesten hele veien. Jeg prøvde meg på et rykk på tredje siste runde, men forgjeves. Isteden var det Maria som dra fra oss på på tampen.

Opp fra vannet var det tydelig at Maria hadde seriøse hensikter. Line og jeg brukte god tid i skiftesonen, det gjorde ikke Maria. Vips så var Maria ferdig og ut på tur.

Det føltes bra på starten av syklinga og i en liten "dump" var det bye bye Line, men det var ikke det siste jeg så av henne. Heldigvis. Line har vært med oss hele tiden etterpå, er nå pamp i forbundet, leder av Rye Triathlon og først og fremst rent gull.

OK. IronDuck ble solgt som relativt flat. Men den runden som virket så flat og fin da den ble prøvesyklet en gang, den fremstod litt anderledes når den skulle takles mange ganger. Det var en trist og tappende sørlig bris som var en pest og plage på sletta fra Råde. I starten startet jeg kjekt med en snittfart på 28 km/t og jeg smilte og koste meg.

Den gangen syklet jeg med min Colnago Dream B-stay. Den er litt for stor til meg og spesielt med tempobøyle på. Var alt for strekt ut så jeg fikk skikkelig vondt i ryggen og det var en ren plage å sitte på setet og å ligge i bøylen var nesten en umulighet. Det var da jeg bestemte meg for å kutte ut lange distanser. Alternativt skaffe en sykkel som passet til aktiviteten og kroppen min. Men det er fortsatt helt åpent hvorvidt kroppen min passer til aktiviteten

Vi var litt slemme mot noen under IronDuck2004. Ellen og Ivar stod mutt putters inne i skogen hele dagen og ga oss det vi trengte av mat, drikke og oppmuntrende tilrop! Og så muntert på desperate forsøk på å kle av og på seg. Selv prøvde de å holde humøret oppe, kulda ute og myggen borte. Der lærte vi noe.

Sånn blir det ikke på IronDuck 2006. Compact Games var slagordet som blant annet gjorde at dølene fikk OL i 2004. IronDuck 2006 blir Compact Games. Men det skal ikke koste 8 milliarder mer en budsjett.

På nest siste runde satt jeg rett opp og ned og vispet og i øykroken så jeg en syklist som spiste opp forspranget mitt. Og på den siste matstasjonen så jeg Line igjen og så var un bare forbi og sa ha det bra! Men helt forsvant hun ikke. Jeg kviknet til litt og klarte å holde henne avstanden til henne hele veien til farmen.

Så deilig det er å gå av sykkelen etter 18 mil! Og så vanskelig det er å løpe etterpå. Prøvde meg med løping de første tre rundene, etter det ble det mye gåing. Sammen med Hårek. Så sammen med Tom. Og så sammen med Svenske-Peter. Trivelig med 10 runder. Men det tok ett år til jeg løp der igjen.

Når du ikke kan løpe, ikke konkurrerer, ikke vet helt hva du driver med så blir en maraton en ganske surealistisk opplevelse. Gå litt. Tisse litt. En tur inn på do. Spise litt suppe. Gå tur med bikkja. Drikke litt Cola. Snakke med sekreteriatet. Gå litt igjen kanskje. Løpe noe. Til slutt var det ganske enkelt fantastisk å gå i mål. Helt nydelig å kunne slippe å bevege seg.

Skulle sitte å vente på Kari og Peter, men begynte å fryse og skjelve no helt grusomt og gikk og la med. Og dagen etter våknet jeg opp og evig og alltid ble jeg en IronDuck. Men jeg tatoverer nok ikke anda på ankelen min.

Og nå er det en drøy uke til IronDuck 2006. Jeg gleder meg. Helt sant. Kors på hjertet og to fingre i halsen.

Jeg har blitt sparka av ei and

Det er ikke det at jeg har glemt de eventuelle lesere av det jeg skriver. Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om. Det er ikke det at jeg ikke opplever noe. Det er ikke det at jeg ikke trener. Tar bilder. Har på meg pulsbelte. Hører på musikk. Jeg gjør alt det jeg tidligere har gjort og mere til, men jeg har blitt sparka.

Jeg har skjønt nå at IronDuck kommer om en bitteliten stund og den nærmer seg med en dag av gangen og den kommer nærmere og nærmere og fortere og fortere og det knyter seg litt og pulsen dunker litt ekstra når jeg tenker på det og plutselig en dag så traff den følelsenmeg som et spark! "Dobbelt andespark" og det er litt som sommerfuglsparket til Modesty Blaise. Bare utført med svømmeføtter.

Tror ikke jeg er alene om den følelsen av å gruglede seg noe så inni hampen før en fin og lang konkurranse? Før fikk jeg den før Oslo triathlon og slikt. Det får jeg ikke lenger, for jeg er ikke redd for OL-distansen nå.

Men irondistanse er foreløpig ikke en tur i parken, det er ukjent terreng uten kompass som funker og med kart som passer dårlig med terrenget. Noen ting vet jeg, men det jeg vet er ikke no stor trøst. Jeg vet at det kommer til å gjøre vondt og jeg vet at det kommer til å ta lang tid og jeg kommer til å kjenne det i ryggen, i beina og i viljen. Og det er jo det som blir så bra, kjenne litt på noen grenser og uten det kunne jeg like godt spilt sjakk.

Akkurat nå derimot, kjenner jeg på følelsen av andespark.

2 ganger 3 minutters berømmelse!

Jeg er nå en medianisse, det er ikke lenger til å komme bort i fra. Fortsetter det slik er jeg snart klar for "Hate Island" (Copyright Erik Jungeling).

Hate Island er et virkelighetskonsept, et program der du kan velge hvilken mediahore som skal råtne på en øy utenfor Færøyene. Et sted uten fotografer. Uten reportere. Uten talk-show. Uten program av, med og for de samme j.. menneskene og vennene deres hver eneste fredag kveld. Faktisk er de alle sammen på denne øya. Helt for seg selv. Uten oppmerksomhet. Straff som fortjent. Straff som vi fortjener at de får.

Grunnen til at jeg er på full fart dit er at jeg i dag har vært en del av folkeopplysningsrikskringkastningen NRK Reiseradioen/v en Søt Ung Reporter (SUR). Det var ikke bare meg da, det var selvsagt og først og fremst Maria og Kari. Og SUR.

Vi skulle fortelle om Bogstad triatlon og Oslofjord triatlon. På to ganger tre minutter. Det var svært så underholdende for oss. Tror SUR også hadde det morro, i hvert fall så klarte hun å formidle et slikt inntrykk i de to innslagene. Hun ville lurt meg. Og ute i de tusen hjem var det vel noen som humret litt, lærte noe nytt, fikk noe å tenke på, reflektere over og ikke minst fikk de nok en liten vekker. "Aha, er det slik triatlon er, det var jeg ikke klar over. Det var interessant, det må jeg låne en bok om". Eller kjøpe.

"Alt du søker finner du i bøker, og bøkene finner du hos Olaf Nordli bokhandel."

Ellers var jeg var tidlig oppe ved Bogstad i dag. Og da jeg gikk ned til vannet for å få lurt til meg en liten treningstur før mediahysteriet startet, kjente jeg noe nytt i grasset. Vet dere at høsten kommer? Nå er den gode tiden i Norge snart over, grasset var nemmelig kaldt og vått av høstdugg og gåsebæsj. Nå går sommeren mot slutten og snart er vintertriatlonhelvete her. Men foreløpig er det varmt i vannet, av og til er det tørr asfalt og strålende sensommersol og duggkaldt gress er fantastisk nydelig å gå i med bare bein. Det er sensommerminne det. Det lagrer jeg.

Og her er innslaget fra Reiseradioen lagret: http://www.videoer.no/bilder/radiopptak_oslfj.mp3

DDE må dø!

Det finnes fint lite som er værre enn å skulle legge seg kvelden før Oslo triathlon og høre "rhaihaha vinsjan på kaia rairahlalllaa...." gjalle gjennom natten, over Glomma, busker og bergnabber. På fredag var det 1500 som hadde betalt for å høre DDE spille ute i Fredrikstad. Vi andre hørte det vi også. Vi som ikke hadde betalt for det. "rhaiahhabuhee Her blir det liv rai, rai" . Tvert i mot. Noen av oss vil faktisk være med å betale for at noen skikkelig skumle typer skulle synge "Sov dukkelise" oppe i Trønderlaghelvete der DDE bor og klekker ut den onde satanistiske musikken sin. Sov godt DDE, sov med fiskene.

Alternativt kunne jeg tenke meg å plugge diverse kroppsåpninger på "sangeren" med sykkeldeler. Og når vi kommer til "Rompa di".... å ja da... setepinne med sadel! Har du sett Pulp Fiction? Du er Zeb. Hvem Zeb er? Zeb's dead baby. Zeb's dead.

Fredrikstad har fått et harrystempel, det kan være fortjent eller ufortjent. Det finnes folk som kjører rundt med pick-up med sørstatsflagg og haglestativ i bilen her. Det er en som har en bil som er malt i amerikansk politbilfarger med sheriffstjerne og "Fredrikstad Marshall" på. Og det er 1500 på DDE-konsert. Heldigvis var det 3000 som betalte for å høre Raga Rockers spille her for noen uker siden. Den natten sovnet jeg med et smil om munnen til "Maskiner i Nirvana". Så det er tross alt håp for Fredrikstad, men for de 1500 som betalte for DDE? Et stort fett "Harry"-stempel mitt i panna! Eller brennmerket på rompa. Dere har betalt for det og bedt om det, det er deres valg, slutt å grin. Dere får i hvert fall et valg, jeg måtte høre på svineriet og våknet opp med vondt i hodet på lørdag.

For det var jo selvsagt det som gikk galt på lørdag. Jeg hadde ikke trent for lite eller feil eller var for tykk og hadde spist for mye. Det var DDE sin feil. Ikke min. De ga meg hodepine som ødela hele dagen.

sannheten er vel at det gikk ikke feil på lørdag. Ikke egentlig. Jeg håpet på 2t45 og så ble det 2t56 og noe. Det er jo ikke akkurat raskt og det er jo ikke akkurat måloppnåelse. Det er mer overskridelse av rammer a la Forsvaret, men det ble en fin liten krig av det og det var så dårlig jeg var på lørdag. Punktum.

Før starten var alt bare helt fantastisk. Det er en helt utrolig stemning i en skiftesone når man kjenner noen og i Oslofjord Triatlon kjenner vi jo mange. Det er en kjempegjeng. Og så har vi jo noen triatlonvenner etter hvert. Det er veldig hyggelig av eliten/proffene å ha en så trivelig tone med en gjeng med mosjonister. Så egentlig burde aldri norsk triatlon bli større enn at man fikk samlet alle rundt grillen nede på stranda i Stavern (stjålet fra en som sitter i forbundet).

Plutselig var det bare start. Og jeg svømte helt uten å kave eller mase eller bli kvalm eller noe annet som kan være en plage. Det var målet på svømminga etter spyrunden på Bogstad sist. Kontroll. Svømte litt på siden av alle for å ikke få juling og svelge Sognsvann, måtte spare litt vann til Tim som kom litt etterpå.

Jeg liker å heie på folk når jeg er ute å turtriatlerer med tidtagning. Jeg vet ikke om folk liker å bli heiet på og det bryr jeg meg ikke så mye om, men neste gang skal jeg vente til jeg kommer opp av vannet. Kristin L passerte meg på siste strekket og da glapp det ut av meg *blubb. blubb, blubb*, men det var ment som en "heia, heia, heia", jeg håper hun ikke tolket det i fornærmende retning. Tiden på svømmingen var 30min22sek. Jeg hadde tenkt meg under 30 og det hadde jeg klart hvis jeg ikke hadde rota bort tid på å levere fra meg badehetta som revna til dykkerbåten. Men skitt au jeg hadde en nydelig svømmetur.

1min58sek i skiftesonen. Litt lenge, men jeg tok på meg sokker for å ikke få gnagsår og fordi jeg pedalerer bedre med sokker i sykkelskoa enn uten.

Sykkel: Ikke mye å si. 1t19min04sek. Det var 5 min tregere enn jeg regnet med, men jeg fikk liksom ikke sykkelen skikkelig opp bakkene og da hjelper det ikke mye å sykle bittelitt fortere på flatene. Jeg hadde også her en nydelig tur og fikk heiet på mange!

55 sek i skiftesonen. Det er vel den raskeste skiftesonen min det tenker jeg.

Og så v a r d e t o v e r i s a k t e f a r t.

Hallo ben. Nå skal dere løpe. Våkn opp. Hallo? Husker dere hvordan det var? Hva vil dere ikke? Vil dere gå? Jammen!!!! jeg trodde vi hadde en avtale, en plan!

Ok. Det burde jeg regnet med. Dust.1t04min22sek på gåturen. Jeg hadde faktisk trodd at jeg skulle klare å holde en slags løpestil og bruke 55 min. Man blir god til det man trener på, ikke sant? Jeg har ikke trent på dette. Jeg har trent litt på å løpe rolige turer på en til en og en halv time. Uten å sykle først. Saken er lukket. Fra og med nå må alle sykkelturer avsluttes med en bitteliten løpetur. Tror jeg.

Men også gåturen var fin. Mange fine og korte samtaler med kjentfolk. Klapp på ryggen og på rumpa av folk jeg kjenner og noen jeg ikke kjenner. Spennende det. Det må være de nye triatlonbuksene våre.

Og så i mål. Og jeg hadde faktisk smilt på hele turen. Akkurat som jeg hadde tenkt. Og jeg hadde sagt takk for meg til funksjonærene rundt i løypa. Som jeg pleier. Og i målområdet var det fantastisk mange oslofjordhelter. Veldig flotte folk. Kjørte hjem lenge etterpå med et stort fett smil i fjeset (cola, burger, snickers og mars på Statoil).

Og på kvelden fikk jeg en j... hodepine. No så avsindig. Sikkert senvirkningene av DDE. DDE må dø!

Bildet har jeg stjålet fra Ståle I. Han tar det antageligvis som en mann. Dvs at jeg kan risikere juling. Her er flere bilder: http://www.flickr.com/photos/93363916@N00/sets/72157594234067738/

Pengers verdi

Åse og Helene har blitt prøvd fanget inn av det kapitalistiske åket. I sitt ansikts sved skulle de tjene sine penger. De skulle få noen kroner for hver kurv med solbær og rips de plukket. De prøvde. Så la de ned arbeidet med umiddelbar virkning fordi som Helene sa: "Hvorfor skal vi jobbe når vi har sparebøssa full av penger?". Mulig du trodde det var et smart svar unge kvinne, men jeg lover at det var et svært dårlig kort før høstens forhandlinger om økte ukepenger.

Så da må jeg plukke da. Og da får jeg ikke trent. Men akkurat i dag er ikke det no straff!

Vart du skremt no?

Jepp det ble jeg og jeg er fortsatt litt rocka fordi jeg hadde en guffen opplevelse på jobben i går. Like før lunch satt jeg og fraværsmarkerte meg og så kjente jeg det. Venstrebenet mitt vokste. Fra kneet og ned. Jeg fikk en følelse av at det sprengte og ble hovent. Som om jeg hadde fått et skikkelig vepsestikk, men uten stikket, bare den "sprengte følelsen".

Jeg lurte faktisk på om det hadde rabbla for meg og at jeg så syner og humpet meg derfor ut til lunchbordet og sa: "se på leggene mine". Hadde jeg vært jente hadde jeg vel fått ønsket reaksjon med en gang, men gutta nektet først. Etter hvert hørte de vel på stemmen at det var no mer rart med meg en vanlig. Og så. Det samme de også. Leggen min var stor. Dobbelt så stor. Større enn mor. Som sånne skikkelige "gammal bondekjærring - bein". De foreslo avliving.

Jeg var ikke helt fornøyd med det behandlingsforslaget. Jeg satte meg med beina høyt og fikk fikset meg en tur til sykehuset for en aldri så liten sjekk. Det var ikke blodpropp. Glad for det. Hevelsen forsvant etter hvert.

Men jeg går og kjenner og lurer og har faktisk ikke turt å hverken sykle eller løpe i går eller dag.

Så ja, jeg ble litt skremt. Er det egentlig fortsatt.

Oslofjordtriatlonbarntriatlonklubben

I sommer så jeg en triatlonklubb bli til og muligens forsvinne like fort som den kom. Eksisterer den fortsatt så er den en undergruppe i Oslofjord triatlon og det kan det jo være litt sprengkraft i. På den annen side er gruppa under nøye oppsikt og blir kommandert i seng hvis den prøver seg på no tull.

Sommerferien kan bli lang når man er liten. Sommeren kan bli lang når ferien i stor grad tilbringes på et sted: Hjemme. Den blir lang selv om hjemme er i "Sommerland" (Onsøy i Fredrikstad).

Når tiden går sakte og ting går litt trått hender det at man blir nødt til å finne på noe nytt. Når alle leker er utlekt, når all isen er oppspist, når trampolina er opphoppet, når krabbene på Djupeklo er drittlei av å bli krabbefiska, puttet i bøtte, sakte kokt og helt ut igjen, når sommerbarne-tv er utsett, når svømmekoden er knekt og de fleste blomstene i blomsterbedet også, da trengs det noe nytt. Kjeder man seg trenger man forandring. Finne på nye leker. Finne nye venner. Kjøpe noe nytt. Kaste noe gammelt. Fri. Bevare seg. Gifte seg. Konstruere konfrontasjoner med gamle venner. Finne en fiende. Gå til krig.

Åse er utsatt for en del gode stimuli i omgivelsene sine og er egentlig ganske god på triatlon. Åse vet blant annet hva som er det viktigste i klubbdrift. Klubbtøy. Og Åse vet hvem som kan skaffe slikt. Pappa. Åse forsvant en dag i forrige uke inn i mine kasser og fant et restlager av badehetter. Fine grønne badehetter med fint trykk og skikkelige nummer på.

Så fant hun seg et sted å sortere badehettene. Orden på lageret er viktig og en materialforvalter med ordenssans er god å ha. Hvem hun har det fra aner jeg ikke og hun viser det vel egentlig ikke i det daglige. Og så hadde hun trening på plenen. Beinspark.

Alt vel så langt, men en klubb er hyggeligere hvis det er flere enn en person som er medlem. Åse blinket ut sin storesøster Helene som en mulighet for å øke medlemstallet med 100%. "Skal du være med i klubben min?". Helene ble med i klubben, men hun ble ikke no særlig med på klubbdriften og hun var ikke veldig entusiastisk når det gjaldt klubbutstyr og etter hvert gikk hun inn for å leke med dokker. Åse gikk etter.

Og kom ut igjen litt etterpå for å prøve en ny markedsføringsstrategi. Hun arrangerte konkurranse. Som kjent er en klubb som arrangerer en klubb som vokser, sånn er det bare. Og det var antageligvis Åse klar over.

Konkurransen var en triatlonslektning av "Tommy-ball" (og neida, jeg skal ikke påstå at den slektningen heter multisport) og gikk for det uøvde øye ut på å løpe rundt på plenen og så skifte badehette. Gang på gang. Konkurransen hadde noen færre deltagere enn et NC-stevne og selv ikke den mest entusiatsiske og sannhetsvridende arrangør vil kalle det en ubetinget suksess. Eneste arrangør og eneste deltager var i dette tilfelle samme person, det var noen tekniske problemer og resultatlista var vanskelig å tyde.

Etter det gikk ildsjelen litt tom for klubbdriftenergi og begynte antageligvis med noe annet. Tror jeg. Det er også mulig hun bare ligger i ro og venter på en ny glimrende idé skal komme til henne. Man må gjerne prøve noen ganger før det blir suksess.

I dag var hun tilbake i barnehagen. Der var det ingen som hadde peil på hva barnetriatlon var og de trodde Seigmann bare var godteri. Så lite noen barn og mange voksne vet om viktige ting som triatlon og det å starte klubb.

Jeg satte brillene på min nese!

Jeg har vært uten mine fantastiske svømmerbriller en ukes tid. Rote-Olsen har rett og slett mista dem. Forlagt dem. Briller Uten Kjent Bopæl.

Det har ikke vært bra for meg. Depresjonen kom og tok meg her om dagen og siden jeg er en trutriatlet som turtriatlerer på et meget høyt nivå, så taler alt for at jeg hadde en klassisk separasjonsdepresjon.

Men alle toppidrettsutøvere har en doktor (skolemedisn eller heksedoktor) som hjelper til når nivået blir for lavt. En tekstmelding til Dr.Tri. Bjørn Wigdel fra Norges nest største og Norges nest mest fantastiske triatlonklubb ordnet det hele. Han hadde en kasse med disse brillene og sendte meg prompte tre par i forskjellige farger.

Så mitt hjerte jubler nå som jeg har grønne, oransje og blå Malmsten Optimals og kan bytte briller alt etter lysforhold, humør, sminke, draktvalg og andre viktige parametre. Og jeg kan altså nå gå NM og IronDuck i møte helt uten frykt for lekasje.

Skål Bjørn! Takk