Falske premisser

Av og til er jeg så heldig å kommunisere med noen som jeg synes sier no smart. Dvs noe som jeg er enig i. Det hendte for en liten stund siden og nå har jeg tenkt å stjæle litt av det han eller hun sier og så har jeg tenkt å personverne det personen sier. Dvs jeg vil putte det inn i mitt verdensbilde og bruke det som mitt eget.

I Norge, som i mange andre land, er vi opptatt av overvektsproblemet og noen går så langt som å beskrive økt norsk BMI som en epidemisk utvikling. Og selvsagt bekymrer det at det blir flere og flere tjukke barn. Overvekt er et sammensatt og alvorlig problem, for noen en sykdom, og ikke noe som skal kokes ned til den uspiselige suppa "den enkeltes ansvar". Selv om den enkelte har et ansvar, men det er også den enkelte lærer, forelder, kommuneplanlegger, idrettsleder, trener, helsesøster, leskedrikkfabrikant, søtsakprodusent osv, osv

La oss for enkelhets skyld ha som utgangspunkt at halvfeite menn i alderen 30-50 år må få lov til å røyke, drikke, spise og sitte på ræva i sofaen og se på VIF-FFK uten at vi skal bry oss så mye om det. La dem råtne i eller på rot, for menn i alderen 30-50 år vet best selv og forandrer ikke atferden sin. Uansett. Sett som gruppe selvsagt. Problemet er at opptil flere av disse er fedre og helseatferd går i arv.

Hvilket fører meg og min ikke navngitte venn til spørsmålet: "Hvem er det vi satser på skal redde barna fra BMI 40+?"

Og svaret blir ofte "Idretten", den med stor I. Idrettsbevegelsen. Skolen kan jo ikke redde noen, der brukes 4 av 6 gymtimer til å øve på julespill med indoktrinerende sanger for et 2000 år gammelt eventyrlig budskap eller man øver å gå rundt juletreet. Og en ting vet jeg, barn trenger virkelig ikke å lære å gå rundt juletreet. Det ligger dypt i genmaterialet å sirkle inn byttet - i dette tilfellet julegavene. Men altså: gym og fysisk aktivitet i skolen som redningen for en ny type fysisk handikap - overvekt og motorisk inkompetanse - er utsatt til barna kan alle de gode gamle og nye kristensangene i alle sangbøkene.

Altså blir det idretten som får og tar og lurer til seg millioner av kroner for å aktivisere barn. Dette er penger som fordeles fra felleskassa og aktivitetstilbudet til barn og unge og dette kan diskuteres ut fra et "rettferdig fordeling av et gode"-perspektiv. Noe som gjør det til en politisk diskusjon om hvem som er best egnet til å gi unga fysisk aktivitet, slik barn og ungdom selv ønsker det.

I dag er aktivitetstilbudet til norske barn og unge stort sett forankret i departement som er opptatt av helse (disse har ikke penger til dette), utdanning (som sagt, mange sanger å lære) og kultur (idrett). På fritiden er det de lokale idrettslaget som er alene med å gi unga fysisk aktivitet. Og de gjør det glimrende, til de som tilbudet passer for. Men i kraft av sin historie og sin olympiske tenkning (høyere, lengre, sterkere) er ikke den i stand til å kommunisere med ”alle” og på den enkelte ungdoms behov og interesser. Enten tilpasser du deg eller så har ikke idretten no alternativ til deg.

Og det er greit det, men: Fordelingsproblemet er reelt fordi penga gis for å fremme fysisk aktivitet for alle (folkehelsearbeid) og ikke bare for å fremme "Høyere, lengre og sterkere" (idrett), da har vi ikke en rettferdig fordeling av en offentlig ressurs. Idretten får på en måte penga på falske premisser og vi bør frita NIF fra eneansvaret med å holde alle barn og unge i bevegelse og omdirigere deler av pengestrømmen til andre frivillige organisasjoner (Røde Kors, kommunale fritidsklubber, speiderbevegelsen) og bygge ut alternative aktivitetsanlegg i tillegg til bob-bob-bob-baner, hoppbakker og riksanlegg for vintertriatlon.

Det tror jeg. Og på veien kan man halvere NIF og diverse organisasjonsledd i norsk idrett. Sånn, da var det avklart.

Vakker villskap

I helgen hjalp naturen meg med å komme frem til en fornuftig konklusjon og stoppet en av de mer håpløse forsøkene mine på å spille tøff. Noe jeg jo absolutt ikke er, jeg er i minus på "tøffkonto". Men jeg er kanskje ikke den eneste som har ærfart at av og til kan noe virke forlokkende og lurt og så er det ved nærmere gjennomtenking bare dumskap?

Utgangspunktet er at jeg pga av mange forskjellige faktorer har trent mye inne og vært mye inne i det siste. Det sliter litt på. Og så hadde jeg lest i avisen om dette uværet som hele tiden kommer inn over landet og at tordenværet oippstår fordi havvannet er unormalt varmt. Så varmt at til og med månefisken forviller seg til norske farvann. Og jeg hadde hørt noen på jobben som sa at vannet var 10-12 grader, dvs like før Norseman-varmt.

Derfor gikk en slik SMS til en i klubben: ”Hei "en i klubben". Vannet skal være ganske varmt. Lyst på en svømmetur?”

Svar fra samme: ”Nei. Har alltid trodd du var gal, dette var beviset. God tur. mvh "en i klubben"”

Eller noe lignende.

Jeg er så inderlig glad for at vind og bølger frarøvet meg denne muligheten til vise meg frem på stranda i slutten av november. Riktignok har jeg neoprensokker og -hette, men det er vel greit å innrømme at utesvømmesesongen var over for to mnd siden?

Men det var pent der ute ved starten på havet. Skikkelig vind som man kunne legge seg frem mot. Vind som ulte og svei i øya og bølger som brøyt og kokte. I går var Oslofjorden nesten i opprør. Kanskje et greit bilde på tegn i tiden. Hva vet jeg? Bryr jeg meg? Ikke videre. Folk og vær får bare rase.

Akk ja, sann. Løpe i dag? Tror det. Lite trolig at løpeturen skal bli tatt av bølger.

Manisk, vakkert og mørkt

Dette er en plate fra overgangen barndom/ungdom i uthuset på Skjønnvik. Den tiden som ligger så evig langt tilbake. Der ute fyrte vi i ovnen, Jan Olav snusa og vi spilte vakker musikk, støyende musikk, heavy rock, industriell støy og merkelig, smådepressiv musikk. Av og til lurer på om jeg er så glad i denne plata fordi coveret er så fordømt vakkert. Det kan være slik og dette er absolutt et cover for LP og ikke for CD. Jeg ønsker å snu bildet og se hva som er bak.

Og det var kanskje denne plata vi spilte mest av alt. Echo & the Bunnymen er egentlig ikke egnet musikk å være blond og blåøyd til, men det er vakker musikk hvis man liker Joy Division, Cure og slikt. Og inni meg var jeg jo tynn og hadde lang og tung, svart lugg.

”Ocean Rain” er en mer poppa plate og har kanskje bedre melodier (The Killing Moon, Seven Seas, Nocturnal Me og Crystal Days f.eks), men Echo & the Bunnymen skinner og regner mest på ”Heaven up Here”. Trommene er veldig tilstede, men nesten uten cymbaler, Will Sergeants gitar er intens, manisk og vakker, Ian McCulloch har en både behagelig, myk og krevende stemme og stemningen er mørk. Dette er anti-spinning-musikk og virkelig totalt uegnet til å løpe til. Selv ikke mitt løpesett passer dette til. Jeg har prøvd. Dette er musikk å dele med en likesinnet venn, drømme seg bort til eller musikk å ha på øret en mørk høstkveld langs elva.

10 mil unna løpetights og joggesko, men med lang frakk og maskara.

Dette kommer til å gjøre vondt

Dette kommer helt klart til å gjøre meg mer vondt enn deg, for jeg har vært på helsestudio på Friskis og Svettis i Fredrikstad med kroppen min og det har ikke du. Det ville jeg merket.

Det startet så smått da jeg gikk fra arbeidet i dag og 400 meter til parkeringshuset. Den gåturen var akkurat så våt, forblåst, sur, grå, mørk og jævelig som det kan være på denne tiden av året. Værmeldinga kunne fortelle meg at det ikke kom til å bli no bedre, dvs at jeg ikke kom til å løpe, jeg orket ikke en dag til på rulla på kjøkkenet og jeg er ikke så sprø at jeg kan sysselsette meg selv i 60 minutter med Core og Yoga. Da sitter jeg heller forran datamaskinen.

I dag ville jeg gjerne byttet bort dette møkkaværet mot 10 minus, snø og vindstille, men dessverre finnes det ingen byttering for vær og klimaflykting på daglig basis blir litt dyrt selv om det er fristende. Så jeg søkte inn i treningsfellesskapet på Friskis og Svettis.

Det er ikke første gang jeg har vært på et helsestudio altså. Da jeg var 15-16 år frekventerte jeg Apollo helsestudio i Drammen. Det var et bittelite helsestudio, med klienter som for det meste var pasienter hos en eller annen fysiokiropaut. Og så var den André, Trond og meg som reiste med buss fra Hella og Tangenhavna for å løfte skrapjern. Målsetning: Bli store, kraftige, tøffe og få drag på damene. Delmål: Få "skyggen" under brøstmusklene. Så der trente vi to ganger i uka og drakk eplemost og Tab fra brusmaskin. Og så dro vi hjem og spiste pølse med pommes frites mens vi ventet på bussen. André fikk drag på damene.

Helten vår var Torkel Ravndal. Jeg skal ikke fortelle noe særlig om han, les her i steden, men Torkel var sterk mann og Trond hadde fått ta på overarmene til Torkel på Drammensdagene eller no slikt. Det var stort. Vesentlig større enn oslofjordforumister som har sett sykkelen til en eller annen obskur tysker, svenske eller 'kaner i skiftesonen. Overarmen til Torkel var rett og slett større enn oslofjordforumisten og den obskure til sammen. Trond var heldig og Torkell var stor, ikke bodybuilder-stor, men stor og sterk.

Alt har en ende, jeg ble ikke så stor og fant annet å bruke tiden min på og sluttet helt å trene. Helt til jeg kom i militæret. I jegertroppen. Det var ikke sånn strebete marinefallskjermjegertropp altså, men helt ærlige vernepliktige infanterijegere på Åsegarden leir i Harstad. Og selv om vi var akkurat like motvillig tilstede som alle andre i leieren, så løp vi rundt om kring leieren klokka 0500 om morgenen. Jeg løp og spøy, tok push-ups på oppstillingsplassen og jeg trente vekter. Og så slutta jeg med trening igjen. Pussig i grunn, vi lærte oss jo fysisk aktivitet på en slik positiv måte av virkelige spesialister på området? Idioter! Virkelig. Premieidioter hele forbanna gjengen. Forsvarets evne til å få folk til å røyke, hate turer i skog og mark og hate trening skal på ingen måte undervurderes. På meg bomma de på turer i skog og mark, men ellers gjorde de en god jobb.

Men det var dette med vekter. Vektene og jeg er virkelig ikke venner. Enda mindre venn er jeg med treningsapparater som ser ut som om de med et enkelt håndgrep kan gjøres om til noe som er en arv fra den spanske inkvisisjonen. Samtidig er det intet enkelt håndgrep som jeg kan gjøre, som kan stille dem inn slik at de passer til kroppen min.

Så jeg endte opp med følgende enkle trening: 20 min løping, 5 min roing på Concept 2 (veldig bra), sit ups, nedtrekk, rygghev, benkpress, tricepsnedtrekk, biceps med manualer (de tredje minste, de som står helt der borte til venstre, de med støv på), 10 min roing og 12 min løping.

Og så gikk jeg ut i natten, bokstavelig talt helt pumpa. Og nå kjennes det ut som om overarmene mine snart er like store som Torkel sine var (R.I.P). Jeg vil komme tilbake, målet er en gang i uka, men jeg har lært av tidligere helsestudioflauser og har kjøpt klippekort på 10 ganger til 700 kroner.

Jeg hadde på meg oslofjordtreningstrøya, tenkte jeg skulle reklamere litt for klubben, vise klubbfargene. Feilvurdering.

Hvordan går det? Egentlig?

"Hvordan går det [liten pause] egentlig?" Et spørsmål som alle har fått noen få ganger, som oftest av folk med lettere psykologspykiatriske legning, men som jeg i hvert fall aldri har svart ærlig på. Det sosialt akseptable svaret på spørsmål av den typen er: "Jo da, bare bra", evt kan man dra fram en litt guffen halsbetennelse, problemer med bilen eller litt vondt i ryggen, men stort sett så er det selvsagt "bare bra".

"Veldig glad for at du spurte om det. Kan ikke vi sette oss litt ned her. Jeg håper du har god tid og har tatt med matpakke? Du skjønner det er ikke så greit for tiden, først av alt så må jeg innrømme at kona di og jeg...."

Tror ikke det gitt, tror vi skal holde oss til "Jo da, bare bra".

Hvordan det går med treninga mi? Veldig glad for at du spurte meg om det, det går bare bra. Jeg har ikke fulgt min egen plan om å løpe mye, det har sine grunner, men jeg holder dem for meg selv.

Da Fredrikstad FK som det minst middelmådige laget vant en cup og byen gikk av hengslene, da var jeg ute og syklet. Bildet øverst er fra den turen. Triatlonmosjonist i solnedgang, et bilde som bør henge i de tusen hjem i forskjellige varianter. Det var en veldig fin sykkeltur, en tur helt uten motoriserte kjøretøy på vegen. Alle bilbøllene satt, sto og fløyt over i tv-stolen eller på Store stå, Cola-svingen, Maxbo-haugen og Marcello Haugen. Jeg var ute og syklet. King of the road.

Og konge av skauen. Syklingen går med tjukke hjul nå, jeg synes det er tryggest og da kan jeg foreta noen avstikkere fra den brede og asfalterte vei. Og takk for at alternativene finnes, det er så fint i skogen nå. Det er nydelig å sykle på veier som er frostharde og ikke støver og med luft uten fluer og andre næringsstoffer. Forrige søndag var hele skogen farget av en lav rød sol, en sol som varmet litt før den bikket ned borte i Telemark et sted og skogen plutselig kjennes veldig kald og veldig tom.

Jeg sykle ut av skogen i god tid før vildvettene kom og i det jeg kom ut så hørte jeg fyrverkeriet og antok at det betydde at FFK hadde vunnet. At "vi" hadde vunnet. Det kjennes helt klart litt ensomt å ikke være opptatt av "byens" stolthet dagen etter, men det kjentes veldig deilig å ha syklet en av høstens fineste turer. Jeg kunne yte max på jobben også, det var det ikke alle andre som kunne. Så egentlig hadde jeg det bare bra.

Jeg svømmer litt mer enn jeg pleier, ikke fordi jeg må, men fordi jeg liker det, jeg liker den relative stillheten i et basseng. Denne uka har jeg svømt to ganger, en gang med Einar og en gang for meg selv. Dörthe har sagt at jeg skal tømme lungene under vann og det jobber jeg med. Grunnen er at jeg ikke skal være nødt til å puste ut også når jeg skal trekke luft, det blir litt andpustent. Videre: Selv om det ikke ser sånn ut så jobber jeg med å gli og å få full effekt av hvert tak. Strekke meg langt, ha høy albue under vann og gjennomføre taket med et skikkelig skyv tett inntil hofta. Jeg synes det går bedre nå, men jeg blir stå trøtt og sulten av å svømme! 45-60 minutters svømming og jeg er helt utslitt, kan det være no mening i slikt?

Og så sitter jeg litt på rulla, min nye Fortius-rulle, den skal jeg skrive mer om senere. Jeg er ikke imponert, den er ikke bare bra!

Noen diskuterer om man skal trene med konkurransesykkelen på rulla eller om man skal sette på en gammal haug som det ikke er så farlig med får svette på seg. Jeg har lært et ordtak av Jørgen: "Train as you fight" og det passer meg bra. Jeg setter Guruen på rulla, tråkker i vei og har det bare bra.

Til slutt kan jeg komme med et lite, men avansert triatlontreningstips. Noe jeg jobber med for tiden, noe som jeg tror at jeg er den første som har begynt med. Du blir god på det du trener på, det er det ingen som betviler? Jeg skal bli veldig god i å ligge i bøylen til neste år. I min nye Oval A900 upgrade tempobøyle skal jeg ligge i 40 km, 90 km og 180 km. Der skal jeg spise, drikke, sende sms, skrive blogg og ha det helt konge. Den skal tidlig krøkes, så jeg har bøylen med meg over alt hvor jeg går. Her er jeg fotografert ved matbordet, etter at jeg har avsluttet en bedre kjøttkakemiddag med tyttebærsyltetøy, poteter, ertestuing og solbærsaft. Alt i bøylen. Men jeg tørket av den etterpå.

Tipset er gratis, selv om bøylen ikke er det, lykke til og jo takk, jeg har det bare bra!

Citius, altius og fortius eller?

Det var mens jeg kjørte forbi kirken i dag, at jeg husket at jeg har en høne å plukke med en del løypeleggere rundt omkring.

Pussig uttrykk dette med å plukke høner med noen forresten, hvor kommer det fra?

”Feiden mellom de to stammene har pågått i lenger tid, ondt blod flyter nå i strie strømmer mellom hyttene, men problemene blir i dag løst på tradisjonelt vis. Tribent B’Guru og de andre høvdingene og småkongene har satt hverandre i møte. De sitter på en støvete og varm plass med hvert sitt fulle fuglebur. Så åpner de burene, tar ut hver sin høne, hogger hodet av den og starter å plukke mens det fortsatt rykker i hønekroppen. I dette symbolske arbeidsfelleskapet byttes det onde blodet med høneblod og plukkingen på hverandres neser byttes ut med høner. Og den gudegitte balansener gjenopprettet”.

Men altså, dere løypeleggere, hva er meningen med alle motbakkene? Hvorfor skal det være så vanskelig å finne flate triatlonkonkurranser, hvorfor må alle konkurranser ha minst to helvetesberg og monsterklatringer som skal forseres fire ganger? Tenk dere om og se på triatlonsykler og lekre platehjul. De er bygd for flater og fart, ikke for klatring. Og slik er det med meg også. Kraftig skjerpings hele veien i tiden fremover. Sånn, da var beskjeden gitt og jeg regner med at det blir en seriøs forflatning av triatlonsporten etter dette.

Over til neste sak på agendaen: Ender den ultimate løpskonkurranse alltid på toppen av et fjell? Fantasien har tatt ferie og nå skal alle løpe Tryvann, Skåla, Stoltzen, Kneika, Grøttinn, Snøhetta osv Opp. Dette har blitt en rein folkebevegelse hvis man skal tro Kondis ved nettside, blad og president. Hva er galt med byer, mennesker og flat fin asfalt? Hallo?!?

Forresten, hva er det med Kondis, denne organisasjonen som sies å være ”Norsk organisasjon for kondisjonsidrett”? Hvor og når skjedde det at maratonløperne gnafset så mye dop at de fikk baller store nok til å benevne organisasjonen sin med navnet: ”Norsk organisasjon for kondisjonsidrett”? Misforstå meg rett, både bladet og nettsiden har en flott misjon og er faktisk de eneste kanalene som regelmessig dekker litt triatlon og har vært en av faktorene som har gitt Oslofjord triatlon vekst. Men det jeg ikke skjønner er selve organisasjonen, hva er denne organisasjonens misjon på feltet? Hva jobber de med innen sykkel, ski og triatlon f.eks? Eller er Kondis en organisasjon som har som sitt viktigste mål å ha en nettside og et blad? Mye rart jeg ikke vet og det blir mer og mer.

Om Kondis profil er uklar når det gjelder triatlon, sykkel, ski etc så er den ikke uklar når det gjelder løp. Der går det som nevnt rett opp. Og det er jo fint det, men på innlegg, artikler og ledere kan det virke som om lederen er monomant opptatt av bratte konkurranser. Det kan jo ha noe med egen interesse å gjøre selvsagt, men det kan kanskje bli litt mye? Litt ensidig? Litt stivna oppoverbakkeselgersmil? Det er jo som om lederen for Triatlonforbundet skulle bare være opptatt av vintertriatlon. Og det er han jo ikke. Vi vet vel egentlig ikke no særlig om hva han er opptatt av i grunn, men han dukker nok frem på neste ting.

Men altså, motbakkene, hvor skal dette ende? Med felles målgang for alle idrettsstevner som ikke involverer ball på Himalayas snødekte topp? Kunne vi ikke heller ta det der Ganges renner ut i havet? Der er det vesentlig flatere.

Jaja, jeg bare startet å skrive og så ble det slik….. skulle nok trent i steden for.

Ekspedisjonserfaring vs kvalitetstrening

Også idag har jeg sittet med sykkelen på sykkelrulla, stirret på en dataskjerm og brutt med mine egne tanker om kvalitetstrening. Mens jeg rullet ingen vei, kom jeg i funderinger på om jeg var klar for å gå veien mot min egen "Dogme-trosærklæring" for triatlonmosjonister a la Lars von Trier med bande. Men jeg slo det fra meg og overlater foreløpig triatlondogmene til Slowtwitch og andre voktere. Foreløpig.

Dagen i dag brakte tidligere på dagen tanken om at mitt ønske om å ha kvalitet og opplevelser i mest mulig av treningen, kan være litt på kollisjonskurs med andre og viktigere ting. For det finnes faktisk et alternativ til å bruke dagslyset til å oppleve noe på trening. Jeg kan oppleve sammen med Åse og Helene f.eks?

Fredrikstad inklusive oss, ble velsignet med en nydelig høstdag i dag. Derfor dro Åse og jeg ut på ekspedisjon etter at jeg hadde kjørt Helene på bursdagsfest. Åse fikk niste i en liten pose, niste som var rik på sukker og ...sukker. Jeg gjorde meg klar for tur med gammal heimevernsgenser og to digitale kamera. Og så la vi i vei ut i hagen. Og gikk rundt hele hagen en hel gang og brukte ca en og en halv time, vi hadde bare så veldig god tid. Skravlet og røra og Åse pekte på ting jeg kunne ta bilde av. Og ikke en gang tenke jeg at jeg burde trent og opplevd noe i steden. Rart med det, kanskje den rulla ikke er en så dum oppfinnelse?

For at noen tilfeldige lesere skal komme tilbake, så bør jo en slik side ha noen tips og råd til de søkende. Så derfor skal dere få oppskriften på min favoritt recovery bar. Forresten er uttrykket recovery bar litt pussig. For meg hører det ut som en bar som åpner tidlig om morgenen og som man kan oppsøke for å justere væskeforholdet og fyllenervene.

Fyllenerver eller ikke, her kommer den, dere kan notere nå eller gå inn på våre nettsider etter at programmet er ferdig.

Ingredienser: Sukker, tørrmelk, kakaosmør, maismel, kakaomasse, vegetabilsk olje, stivelse, emulgator (soyalecitin), hevemiddel (natriumbikarbonat), salt og vanilje. Dette blandes og lages og pakkes inn i et dertil egnet papir. Alternativt så kan denne, i motsetning til annet ernæringssøl, innhandles i de fleste butikker, kiosker og bensinstasjoner.

Enjoy!

Frost langs ælva

Kaldstart. Det er straffa for å bo i Norge. Selv i Fredrikstad som er selve sommerland og hvor det alltid er fint vær, selv her er det bikkjekaldt om vinteren. Kaldstart av biler er en ting, kaldstart av meg er no helt annet, jeg ønsker meg min personlige kupévarmer til jul. For nå knirker det i røten kropp ut av parkeringshuset og videre på subbende vei ned til ælva.

Musikk på øret og hetta over hodet og jeg ser ut som en uteligger i Murmansk, bare litt penere i tøyet. Litt. Mulig det er på tide å bruke penger på garderobeoppgradering, men så var det den romaskinen.

Ælva er fin og stille og ser ut som den er iskald og seigtflytende og i hvert fall det første er riktig. Det er kaldt å gå langs åpen ælv, det vet alle. Jeg kan like det opp til et visst punkt. Jeg var i Alvdal en gang og gikk på en bro over en åpen råk i 26 kalde grader. Det var vesentlig over det før nevnte punktet. Det å like kald ælveluft må være et mentalt handicap påført meg av oppvekst langs Drammensfjorden, isfiske uten vanter og gåturer langs Drammensælva på vei hjem fra fest.

Langs Glomma var det bare minus syv i dag og det går fint. Derfor styrer jeg min kropp ned ditt i steden for å gå gjennom de kontinuerlige gravearbeidene i gågata i Fredrikstad.

Kaldt til morgenen i dag altså, og jeg hadde litt forsiktige planer om utendørs vintersykling i mørket, men ut over dagen steg temperaturen 14 grader og det startet å blåse stiv kuling. Det var et påskudd til å montere opp sykkel på rulle og få trent kroppen litt igjen. Det har blitt lite av slikt i det siste. Delvis fordi det finnes ting som er fullgode alternativer til trening og delvis fordi jeg har vært så trøtt og slapp. I går f.eks sov jeg 10 timer midt på dagen. Dette står under "Ikke trenbar" i treningsboka som jeg vet at jeg har, men ikke hvorfor jeg bruker.

I dag var jeg trenbar, men jeg har på ingen måte funnet morroa med rulle ennå. Ikke funnet flyten. Har ikke blitt hjernedød nok til å klare å fortelle meg selv og samtidig tro på, at meningen med livet er å sitte på kjøkkenet og se på en dataskjerm med video fra Milan-San Remo. Trening som pliktløp. Trening fordi jeg må. Trene fordi jeg skal sykle 18 mil i Kalmar i starten av august. Håpløst. Verdiløst.

Jeg hadde jo bestemt meg for å bedrive kvalitetstrening. Dvs trening som gir meg lyst til å trene mer fordi det gir andre kvaliteter enn å trene. Som å sykle med Tim og se rev. Som å kjenne vind mot kinn og frisk luft som dras inn med skikkelig magadrag. Hvordan kan jeg få slik kvalitet fra en skjerm og en graf og en motstand på bakhjulet? Svaret er at det kan jeg ikke. Rulletrening er et substitut for trening med kvalitet i alle ledd, men det er klart hvis alternativet hadde vært å sitte her og skrive på blog så har det jo noe for seg.

Jeg krysser alt jeg har for at været i morgen gjør det mulig å bedrive skikkelig trening. Og så vet jeg at kanskje allerde på søndag vil jeg elske min nye Tacx-rulle høyere enn piggdekk, men akkurat i dag lengta jeg ut. Til frost langs ælva.

I heard it through the.....

This site has its sources deep inside the steering committee of Norway’s largest and by far most important triathlon club. Oslofjord triatlon. There have earlier on been some frictions between this mastodon of a club and the small and week Norwegian Triathlon Association. It seems that these evil days are over and everything is peachy in tri-land.

This is the news, stop the press: Rumours has it that the second most important Norwegian triathlon competition, Seigmann triathlon will be arranged as a National Long Distance Championship for the next three years. How do you like that?

Remember folks. You heard it here first! On the Hush! Hush! On the QT!

How is your course in Norwegian going? Any progress?

Lighten up, Francis!

"The name's Francis Sawyer, but everybody calls me Psycho."

Til tider har jeg vært fast gjest på forumet på Slowtwitch. En fast gjest av den typen som sitter rolig i et hjørne og ikke gjør så mye av seg så lenge ingen bryr seg. En fast gjest som hører på hva de andre sier, drikker sitt glass og som av og til spør om noe, men som ingen vet hvem er og ingen bryr seg om. En god løsning for alle parter.

"Any of you guys call me Francis, and I'll kill you."

I det siste har jeg ikke besøkt dette eller andre diskusjonsvannhull så ofte, for jeg blir bare så steike irritert av å være der. En rekke av de andre gjestene har hodet fullt av idioti som kommer ut i en stri støm og det gidder man jo ikke å høre på i lengden?

"Also, I don't like no one touching my stuff. So just keep your meathooks off."

Idiotene som irriterer meg og som alltid har irritert meg, er de som føler at de må beskytte merkevarene "Ironman", "Triatlet", "Maraton" osv fra å bli ødelagt av de av oss som ikke gjør det på den riktige måten eller av den rene og rette tro. Det er de som forvalter sannheten, den hellige og evige sannheten så hjelpe meg Gud/Allah/Buddha/den lille gnomen inne i steinen.

"If I catch any of you guys in my stuff, I'll kill you."

Jeg startet mitt forumbrukerliv på Kondis og der også har det vært noen slike idioter. Til nå har det ikke vært noen som har kommet frem med noe slikt på forumet til Norges største og beste triatlonklub (Copyright: Bent Olav Olsen), dvs www2.oslofjordtri.com. Uansett ville tiden deres på forumet blitt kortere enn levetiden til et engelsk band som blir hypet av NME som "the next big thing".

"And I don't like nobody touching me. Any of you homos touch me, and I'll kill you."

Hva som kjennetegner "idiotene" som det vrimler av på diverse forum? Det at de tar seg selv og det de holder på med no så j... høytidelig, selv om de bare er middelhavsfarere og mosjonister som oss andre. Dette er ikke eliten, eliten er selvsagt bare fornøyd med at noen fyller opp startlistene og sørger for at arrangører og produsenter av porno har lange ventelister, slik at det drypper noen økonomiske dråper på dem. "Idiotene" er museumsvokterne som synes at sporten mister sin "sjel" og at sporten blir devaluert av alle de som kommer i mål etter dem. Det er de som rynker på nesa av deltagere som er seine, feite, de som gjør det for å kunne "krysse av" ironman på lista over hva man "skal gjøre", de som vil ha strengere max-tid (en passende max-tid er alltid nærmeste hele eller halve time etter egen bestetid), de som mener at man bør gå gradene før man endelig skal få lov til å ta på seg nummerlappen til en IronMan osv osv.

Med ordene til den udødelige Sergeant Hulka: Lighten up, Francis.

Mottatt Sgt. Hulka, jeg bør nok det. For det får da være grenser for hva som kan irritere meg? Selv på høsten?