Dette er en plate fra overgangen barndom/ungdom i uthuset på Skjønnvik. Den tiden som ligger så evig langt tilbake. Der ute fyrte vi i ovnen, Jan Olav snusa og vi spilte vakker musikk, støyende musikk, heavy rock, industriell støy og merkelig, smådepressiv musikk. Av og til lurer på om jeg er så glad i denne plata fordi coveret er så fordømt vakkert. Det kan være slik og dette er absolutt et cover for LP og ikke for CD. Jeg ønsker å snu bildet og se hva som er bak. Og det var kanskje denne plata vi spilte mest av alt. Echo & the Bunnymen er egentlig ikke egnet musikk å være blond og blåøyd til, men det er vakker musikk hvis man liker Joy Division, Cure og slikt. Og inni meg var jeg jo tynn og hadde lang og tung, svart lugg.
”Ocean Rain” er en mer poppa plate og har kanskje bedre melodier (The Killing Moon, Seven Seas, Nocturnal Me og Crystal Days f.eks), men Echo & the Bunnymen skinner og regner mest på ”Heaven up Here”. Trommene er veldig tilstede, men nesten uten cymbaler, Will Sergeants gitar er intens, manisk og vakker, Ian McCulloch har en både behagelig, myk og krevende stemme og stemningen er mørk. Dette er anti-spinning-musikk og virkelig totalt uegnet til å løpe til. Selv ikke mitt løpesett passer dette til. Jeg har prøvd. Dette er musikk å dele med en likesinnet venn, drømme seg bort til eller musikk å ha på øret en mørk høstkveld langs elva.
10 mil unna løpetights og joggesko, men med lang frakk og maskara.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar