Frost langs ælva

Kaldstart. Det er straffa for å bo i Norge. Selv i Fredrikstad som er selve sommerland og hvor det alltid er fint vær, selv her er det bikkjekaldt om vinteren. Kaldstart av biler er en ting, kaldstart av meg er no helt annet, jeg ønsker meg min personlige kupévarmer til jul. For nå knirker det i røten kropp ut av parkeringshuset og videre på subbende vei ned til ælva.

Musikk på øret og hetta over hodet og jeg ser ut som en uteligger i Murmansk, bare litt penere i tøyet. Litt. Mulig det er på tide å bruke penger på garderobeoppgradering, men så var det den romaskinen.

Ælva er fin og stille og ser ut som den er iskald og seigtflytende og i hvert fall det første er riktig. Det er kaldt å gå langs åpen ælv, det vet alle. Jeg kan like det opp til et visst punkt. Jeg var i Alvdal en gang og gikk på en bro over en åpen råk i 26 kalde grader. Det var vesentlig over det før nevnte punktet. Det å like kald ælveluft må være et mentalt handicap påført meg av oppvekst langs Drammensfjorden, isfiske uten vanter og gåturer langs Drammensælva på vei hjem fra fest.

Langs Glomma var det bare minus syv i dag og det går fint. Derfor styrer jeg min kropp ned ditt i steden for å gå gjennom de kontinuerlige gravearbeidene i gågata i Fredrikstad.

Kaldt til morgenen i dag altså, og jeg hadde litt forsiktige planer om utendørs vintersykling i mørket, men ut over dagen steg temperaturen 14 grader og det startet å blåse stiv kuling. Det var et påskudd til å montere opp sykkel på rulle og få trent kroppen litt igjen. Det har blitt lite av slikt i det siste. Delvis fordi det finnes ting som er fullgode alternativer til trening og delvis fordi jeg har vært så trøtt og slapp. I går f.eks sov jeg 10 timer midt på dagen. Dette står under "Ikke trenbar" i treningsboka som jeg vet at jeg har, men ikke hvorfor jeg bruker.

I dag var jeg trenbar, men jeg har på ingen måte funnet morroa med rulle ennå. Ikke funnet flyten. Har ikke blitt hjernedød nok til å klare å fortelle meg selv og samtidig tro på, at meningen med livet er å sitte på kjøkkenet og se på en dataskjerm med video fra Milan-San Remo. Trening som pliktløp. Trening fordi jeg må. Trene fordi jeg skal sykle 18 mil i Kalmar i starten av august. Håpløst. Verdiløst.

Jeg hadde jo bestemt meg for å bedrive kvalitetstrening. Dvs trening som gir meg lyst til å trene mer fordi det gir andre kvaliteter enn å trene. Som å sykle med Tim og se rev. Som å kjenne vind mot kinn og frisk luft som dras inn med skikkelig magadrag. Hvordan kan jeg få slik kvalitet fra en skjerm og en graf og en motstand på bakhjulet? Svaret er at det kan jeg ikke. Rulletrening er et substitut for trening med kvalitet i alle ledd, men det er klart hvis alternativet hadde vært å sitte her og skrive på blog så har det jo noe for seg.

Jeg krysser alt jeg har for at været i morgen gjør det mulig å bedrive skikkelig trening. Og så vet jeg at kanskje allerde på søndag vil jeg elske min nye Tacx-rulle høyere enn piggdekk, men akkurat i dag lengta jeg ut. Til frost langs ælva.