Bent trøtt og trå

Livet slynger seg. Det er dager jeg føler meg som triatlet. En grusomt overdrevet følelse, men det er nå slik det er for meg. Mest uttalt er triatletfølelsene de dagene jeg står opp om morgenen for å svømme 50 minutter. Samtidig som jeg følger en mørkeblå siktelinje på bunnen av bassenget, betjener andre kaffekrokmorraskiftet på jobben.

Fredag var ikke triatletfølelsen der i det hele tatt. Da våknet jeg trøtt og trå med marsipankake i nesa.

Det var juleavslutning med avdeling på torsdag. Som vanlig ble det en flott kveld med elgkjøtt, øl og sang til klokken ble akkurat passe sent for en midtukedag. Mye latter ble det også. Den latteren som på ingen måte satt i halsen, forklarer at jeg klarte å snorte en marsipankakebit slik at den satt seg godt til rette i nesa. Ekkelt. Like ekkelt var det at den satt der da jeg våknet opp.

Med marsipankake i nesa seig jeg opp av senga. Forhandlinger pågikk om hvorvidt jeg virkelig måtte opp i dag. Stå opp var et handlingsalternativ, men trekke dyna over hodet og snorke videre er et annet.

Men den protestantiske arbeidsetikken vant. Trøtt og sliten våknet jeg etter hvert i dusjen og bestemte meg for å la bilen stå. Med en liten brødskive i magen og en kakereserve i nesa løp jeg til jobben. Det er kaldt langs elva, men jeg våknet og ble friskere, kjekkere og greiere.

Et frossent snyt og så ble kaka borte. Jeg følte meg i noen sekunder som triatlet igjen og den kom tilbake enda en gang da jeg gikk for å ta dagens andre dusj, mens gubbene tar dagens femte kopp kaffe. De har et koffeinforsprang, men jeg føler meg trygg på at jeg skal ta dem igjen.

På vei hjem, flere arbeidstimer senere og med ny marsipankake i magen, løper jeg forbi biler i kø og en frostvakker Seutelv.

Jeg puster frostrå luft, smiler og gratulerer meg selv med mitt gode morravalg.