The pretender

Hmmm jeg anbefalte deg jo å skaffe deg The Pretender hvis du ikke allerede hadde den. Gjort det eller? Ikke? Her er en link til video på You Tube. Enjoy!

Bare glad for å kunne hjelpe selvsagt.

Empiriske observasjoner osv

Jeg har hatt en uke med epidemiologi i Göteborg, den har ikke vært av de mest overvettes fantastiske ukene i mitt liv, men noen høydepunkter har det vært. Utenom de rent faglige ble
følgende små observasjoner gjort.

For det første: Epidemiologer er ikke de mest sprudlende menneskene i verden. De kan ha mange andre fine sider og kan sikkert være flotte individer som sprer varme og glede i nærmiljøet sitt. Men det gnistrer ikke akkurat av dem. (N=8)

Videre: 5 av 6 mannlige Epidemiologer har brune cordfløyelsbukser (cfb). 4 av disse 5 har cfb som er for korte. Såkalte høyvannsbukser. I tillegg hadde 3 av 6 mannlige buksebrukere buksene over magen med beltet strammet godt til. Festet på gammelmannsmåten liksom.

Til slutt: Finske epidemiologier som holder ettermiddagsforelesning på finsk-engelsk suger livskraften ut av meg. (N=1)

Men av og til kom det ting jeg virkelig likte. Som når følgende korte beskrivelse av den faglige virkeligheten blir skjematisk satt opp. For i henhold til foreleser skal Epidemiologi, enklest forklart, svare på følgende spørsmål:

1. How are things?
2. Why are things like that?
3. What shall be done about the problem?

Tradisjonell epidemiologi skal visstnok vært preget av 1+2+3, mens moderne epidemiologi i alt for stor grad begrenser seg til 1+2. Foreleseren mente at mye mer vekt skulle bli lagt på nummer 3, siden vi som oftest vet mer enn nok om problemet til å gjøre noe. Vi behøver altså ikke nødvendigvis vente på det neste regnestykket.

Det har jeg lest noe om tidligere. Mulig det kan være i noe jeg har skrevet selv, for så fornuftig syntes jeg det hørtes ut.

For øvrig er det rimelig å konkludere at med at jo mer intrikate statistiske metoder som brukes, jo dårligere jobb er gjort i planleggingen av studien, inkludert arbeidet med å formulere problemstillingen.

Grohl vs Olsen

Jeg er i Göteborg igjen. Går på skole, spiser, sover, leser og løper. Og hører på musikk. Rammstein er nettopp nevnt som bilkjøremusikk og er bra til jevnt trøkk på løp også. Det jevne trøkket fikk jeg fra start, men halvveis transmogriffet jeg meg fra tysk maskinløper til norsk gladløper og jeg fikk lyst på fart.

Det blir ofte slik når jeg løper langs elva i Göteborg og i dag blandet Foo Fighters seg elegant inn i løpesettet mitt med den fantastiske sangen ”The Pretender”.

Keep you in the dark
You know they all pretend
Keep you in the dark
And so it all began

Send in your skeletons
Sing as their bones come marching in... again
They need you buried deep
The secrets that you keep are at the ready
Are you ready?

I'm finished making sense
Done pleading ignorance
That whole... defense

De lange bena mine fløy over asfalten. I hvert fall tenkte jeg det oppe i hodet mitt at det var det de var og det var det de gjorde. Om det ikke var slik i andres øyne så gir jeg som vanlig bengen i det, objektivitet er drøyt overvurdert.

Men objektivt sett er Foo Fighters et fantastisk band. Jeg har så jævlig sansen for Foo Fighters og ikke minst Dave Grohl. Foo Fighters er skikkelig rock og Grohl er konge. Han er fysisk stor i kjeften og skjegg har han også, akkurat slik som meg, kanskje det er det? Litt bedre til å skrive sanger, tromme, synge og spille gitar riktig nok.. Så det blir 6-2 til Dave Grohl over meg det. Hmmm. Men kanskje jeg er bedre i triatlon og da kan resultatet bli 6-3, noe som ikke er så ille med tanke på at han er verdensstjerne og greier og greier.

På den annen side, mannen har spilt i blant annet Nirvana, Probot, Queens of the Stone Age og Foo Fighters så er det mulig han leder med enda noen flere poeng, men omgangen er over og jeg har sluttet å telle.

Sluttet å telle og sluttet å bry meg om pulstellingen og i dag ble det bare fantastisk stilig å løpe. Jeg liker å løpe. En liten bakke tilbake på løpeturen min ble tatt som i et stormløp. Var ikke i nærheten av tenke på puls eller noe som helst. Bare løpe.

In time our soul untold
I'm just another soul for sale... oh, well
The page is out of print
We are not permanent
We're temporary, temporary
Same old story

What if I say I'm not like the others?
What if I say I'm not just another one of your plays
You're the pretender
What if I say that I'll never surrender?

Ok. Nå må vi stoppe opp litt her. Her sitter jeg og synger og koser meg, men kjenner du til denne sangen da? Ja? Hey, da er du kammmmerat du. Venner vi!!!! Ikke? Skam deg, slik kan vi ikke ha det. Først får du bytte hard valuta i den nødvendige kulturelle kapital og så kan vi fortsette samtalen senere.

Løpeturen ble forresten på 45 min/8km/152bpm. Jeg har litt lyst til å smelle i vei en 10 km og se hvor fort jeg klarer å løpe den. Kanskje det ja. Hmmmm. I konkurranse er jeg klar for litt under 50 min, men klarer jeg det uten konkurransen som drivkraft? Tja, hvis jeg kjører The Pretender om og om igjen så.......

Vi får se når du har kjøpt deg Foo Fighters.

Brot und Der Untergang die schwedische nation

Like etter at turen mot Göteborg startet kom Rammstein til å fyre opp bilen med denne hymnen:

Rammstein
Ein Mensch brennt
Rammstein
Fleischgeruch liegt in der Luft
Rammstein
ein Kind stirbt
Rammstein
die Sonne scheint

I de siste dagene har jeg løpt til Rammstein. Funker glimrende til litt småmonoton asfaltbanking, men er muligens mindre egnet til en spretten fartslek i skogen.

Jeg vet nå at de også er meget egnet til å akkompagnere effektiv forflytning med bil. I tillegg gjør Rammstein muligens noe med psyken min. Blir mindre villig til å tollere feil og mangler kanskje? Litt mer bombastisk. Det er ikke noe godt tegn.

Men altså. Jeg har vært i butikken og umiddelbart kan jeg lukte hvordan Sverige må gå under. En nasjon som ikke kan produsere godt brød må bare dø! Og svensker kan bare ikke brød. Alt smaker søtt og no helt forbanna grusom krydder. Undergangen vil komme.

Men ellers elsker jeg Sverige og nå skal jeg ut og løpe og kanskje Rammstein kan gi noe nytt til mine faste løpeturer her i Göteborg.

Oslo triathlon - tafsing og terskel

Oslo triathlon er en knus morsom konkurranse. Sånn på tampen av året (jeg styrer etter triatlonåret, ikke kalenderåret) blir dette en eneste stor triatlonmafiafamiliesammenkomst. 26 fra Cosca Oslofjord var med på å sette en riktig fin farge på konkurransen.

Oslo triathlon var min første triatlon for noen år siden og jeg var stolt som bare det da jeg slo André. Etter det ble André aldri den samme, han ble bare bedre og bedre. Oslo triathlon var hovedmålet i to-tre år og oppgaven var alltid å sette pers her, men det har gått så som så. Dvs stort sett dårligere og dårligere.

På lørdag skulle jeg ikke sette pers. Dagen etter Quelle Challenge Roth, full av grillmat og mineralvann sa jeg til Line noe som kunne tolkes som om jeg skulle slå henne i Oslo triathlon. Det var først da, en dag etter, at det virkelig hadde gått opp for meg at Line nok en gang hadde slått meg. Med fire fattigslige minutter på en Ironmandistanse.

Målet var klart og hellig, dette var en duell selv om det er mulig at det bare var en duellant, men duellen holdt på å ryke sammen med bilmotoren på motorbilveien. I bommen ved Moss sa bilen *hikk*, motoren lugget og de fleste lamper som kunne lyse de lyste. Jeg bannet så det lyste og lyste et visst Opelverksted i Fredrikstad i bann med umiddelbar virkning og uten mulighet til å anke. Det er moro det skjønner du. Å stå i en motorveibom med en bil som ikke vil gå. Ikke var det onkels bil og ikke var det den beste bilen i hele verden og verken bilen eller jeg sa tut tut. Som sagt, jeg bannet og bilen sa ingen ting.

Men bilen startet igjen. Og gikk til Oslo. Ved Ulvøya tenkte jeg: Ok, nå kan du trekke ditt siste sukk din drittbil, hvis du absolutt må. Herifra kan jeg sykle til konkurransen. Ankomme i sann Olsen-stil. Men bilen holdt.

Pakking og rigging for en kort triatlon har blitt så enkelt etter hvert. Før var det mye mas og undring, nå er det deilig lite styr og rutine. Ta en bag og pælm oppi: Håndkle. Tridrakt. Svømmebriller. Våtdrakt. Nummerbelte. Sykkelsko. Hjelm. Briller. Løpesko. Sokker. To drikkeflasker. En Maximbar. To bananer. Og dett var dett. Vel fremme kan jeg trekke alt sammen opp av baggen og vips er jeg forvandlet til triatlet. Hvis jeg ikke glemmer sykkelen selvsagt.

Labbe rundt og møte alle de vakre triatlonfolkene er rørende. Så mye flotte folk. Så mange trivelige folk. Så mange raringer. Alle sammen er vi rare. Hvis vi tar oss tid og ser på oss selv utenfra. Og gjør vi det så dobler vi omtrent tilskuertallet siden forholdet tilskuer-triatlet er 1:1. En utøver har i snitt med en etterlatt/pårørende/tilsynsfører.

Men i Oslo ga denne tilskuerrekruteringsstrategien rekordmange tilskuere fordi det var en rekordstor flokk med triatleter som sto klare med tærne nesten i vann. Ikke i vannet, for det er forbudt og gjør du det kommer mannen med gummistøvlene og tråkker på tærne dine, men nesten i vannet. Viktig å tjene de ørsmå cm i starten. Jeg sto noen cm bak Line. Det var planen min. Ha kontroll på konkurrenten.

Starten gikk og vi triatlonstimet oss av gårde. På første runde skulle jeg svømme så hardt at jeg hadde Line bak meg og på andre runde regnet jeg med å legge meg rett bak henne. Og jeg gjorde. Jeg har aldri kost meg så mye med svømmingen på en triatlon som jeg gjorde på lørdag. Hele veien de siste to rundene lå jeg bak og tafset Line under fotsålene. Bra hun ikke politianmeldte meg for overgrep. Jeg ville ikke hatt en sjanse, jeg hadde omtrent halve foten hennes under neglene. Men fy flate så lett det er å ligge bak. Jeg smilte hele veien.

Ut på sykkel. Ikke no problem. Rett bak ut på syklingen og forbi et sted oppe i Maridalen. Og så var jeg for meg selv. Herifra konkurrerte jeg etter innsats. Jeg kjørte så hardt jeg tok sjansen på og kontrollerte med pulsen innimellom. Høy puls. 159 blodpumpeslag i minuttet. Det er sånn ca litt over terskel det.

*BANG* dekket eksploderte. Vanligvis det samme som mange minutter med fomling og tapt tid, men jeg har fortsatt ikke skiftet slange. Eksplosjonen gjallet to meter fra slutten på sykleetappen. Snakk om timing. Noen tenkte på meg der!

Ut på løping og opp med beina, opp med hodet og opp med brøstkassa. Løpe. Ikke dasse. To fine runder rundt Sognsvann og løpingen ble en drøm. 167 BPM på løpinga. Det er over terskel. Løpe rundt og heie på kjente. Hilse på venner. Det gir godfølelse og energi å være med på en konkurranse som Oslo triathlon. Stas å leke med venner.

Inn mot må ble det bare lettere og lettere. En hel konkurranse rundt og over terskel hadde gått som en drøm. Inn mot mål. Masse kjentfolk som er der og heier og flagget blir plantet i hendene. Der og da er det bare å gi seg over!

Så til bildet som troner øverst. Bildet som skriker i mot deg som fra en plakat. Ser ut som han er hypp på litt mat. Eller bare rett og slett bare veldig fornøyd gutt. Oppgaven løst og i tillegg beste tid på distansen. 2t40min59sek.

Føler meg litt ferdig nå. Lyst til å kalle det dagen. Akkurat nå har jeg veldig lyst til å la Oslo triathlon være punktum for sesongen og ikke gjøre meg klar for en ny konkurranse i Sverige.

Været, formen og humøret får bestemme.

Og så må jeg skifte slange på hjulet. Gidder jeg det da?

Oslo triathlon viktigere en Roth?

Jeg har jo tidligere lansert en formel utledet fra knallhard emperi: K(d)=FAS(d-1) . Det denne formelen sier er at jeg alltid føler meg syk dagen før en viktig konkurranse. Men jeg har vært usikker i det siste. Verdensbildet mitt har vaklet og jeg har famlet og fomlet.

Fordi: I dagene før Roth følte jeg meg aldri syk!

I dag er det fredag. I morgen er det lørdag. Og ikke minst, i morgen er det Oslo triathlon og i dag føler jeg meg litt syk kan jeg kjenne.

Betyr det at Oslo triathlon er viktigere for meg enn det Roth var? Min selvproklamerte konkurranse mot Line viktigere en kampen mot klokka? Eller er ikke formelen min egnet til 100% prediksjon?

Ikke veit jeg, men litt småtust det er jeg.

Hvis jeg kjenner etter. Og det gjør jeg jo.

Dust, Bent Olav!

Det er en del ganger jeg har hatt anledning til å si det til meg selv. Dust, Bent Olav!!! Ikke det at jeg regner meg selv for helt hjernedød, men jeg har mine lobotomerte øyeblikk. For noen dager siden kom det en ny anledning til selvransaking og selvkjefting.

Det hadde seg slik.

Det er en butikk i Fredrikstad som selger windsurfere og klær som passer til. Jeg er innom der en gang i blant. Kjøper og skravler med eierduden. Kjøper t-skjorter for det meste. Ikke windsurfere. Ikke ennå.

Sist jeg var innom så sa El butikk-Jefe plutselig: ”Skal du ikke være med en tur ut for å prøve windsurfing igjen?” (Jeg har fortalt at jeg på 80-tallet bedrev windsurfing på Drammensfjorden).

Og så svarte jeg helt automatisk (og det er det skremmende): Nei.

Er det mulig a? Her kan jeg være så helt uten selvkontroll at jeg sier til Line at jeg skal løpe fine ringer rundt henne på Oslo Triathlon i morgen, men takker helt automatisk nei til noe jeg virkelig har lyst til. Går det an a? Hva gikk det av meg der?

Dust!!!!

Hva gjør jeg i høst?

Quelle Challenge Roth var en såpass behagelig opplevelse at jeg allerede i det jeg gikk over målstreken hadde bestemt meg for å triatlere langt også til neste år. Erfaringene etter Quelle Challenge Roth har ikke vært like positive.

Altså. Det er ikke no alvorlige problem, de fysiske senskadene er ikke større enn jeg kan forvente, de mentale....tja. Problemet er at jeg er sliten og mister juli som treningsperiode. Og siden poenget med hele triatlongreia er treningen og ikke konkurransen og det er nå de fineste treningsdagene har vært, så er jo det et vanvittig tidssløseri. Det jeg må gjøre er å finne meg en høstkonkurranse i 2009.

Kanskje Quelle Challenge Barcelona er tingen? Som er flat, ikke Roth-flat, men flat og i oktober.

Uansett så skal neste års mål være et høstmål og da skal jeg gjøre noe slikt som dette i høst:

Svømming gjør jeg ute så lenge det er mulig. Med våtdrakt og som rekreasjon. Den tursvømmingen som jeg er så glad i, men har fått gjort lite av. Svømme med fiskene og lete er Blåstål. Og etter Luca Brasi.

Løpe. Løpe mye. Løpe kort og raskt. Løpe langt og rolig. Løpe i skogen. Løpe i bakker.

Sykle. Sykle mye. Sykle ganske kort. Sykle hardt. Sykle i bakker. Blir det rullesykling så blir det styrketråkk, enbent drill og sykling med høy frekvens.

Rulleski. Så mange turer på ca en time som jeg gidder og får tid til.

Kommer ikke til å trene no fast timetall nå. Kommer til å trene mer enn jeg gjorde i tilvenningsperioden i fjor. Kommer til å trene i kortere sykluser enn fireukers sykluser. Kommer til å ta to til tre dagers pause fra trening i ”midtuke”. Kommer til å leke med trening.
Kommer til å veksle mellom å ha mange uker etter hverandre med hovedvekt på sykling og med hovedvekt på løping.

Skal antageligvis skaffe meg en vektstang og kjøre no knebøy og slikt.

Høstsesongen regner jeg med avsluttes med den sedvanelige cybercampen i juleferien. Januar blir hvile og slikt og så drar det seg i gang i februar og mars. Målet neste år er å være med på det meste av det som skjer i Norge (bortsett fra Norseman selvsagt). Treningsmengde blir omtrent som i år. Målet for neste års konkurranser og trening aner jeg ikke ennå. Det kan være et tidsmål, men det kan også være noe annet.

Kommer nok til å kjøpe no musikk også. Ja, jeg tror bestemt at jeg kommer til å gjøre det.

Fin i farta? Nei!

Uker har gått etter Roth og jeg trener som jeg har kropp og hue til.

Den første uka etter Roth var helt uten trening. Dvs. hvis ikke det å stavre rundt i tyske gater, spise feit tysk mat og trykke tungt på gasspedalen på tyske motorveier er trening. Merkelig med tyskere forresten. Om det er savnet av den lille stridsvognen eller om det fordøyelsesbesvær forårsaket av Strudel mit Kartofel und Etcetra im Speck som har gjort det vet jeg ikke, men de er noen jævla bilbøller.

Gjør et eksperiment. Ligg i 150 km/t på Autobahn og ta vekk blikket fra speilet i 20 sek. Se opp i speilet og hva ser du? En tysker i sztor szwart BMW som blinker, tuter, stønner og vil forbi. Oppgitt over sinker fra andre territorier. Eneste som er verre er trailere på tyske veier. Nytt eksperiment. Finn deg en lang oppoverbakke og fortsett å ligge i 150 Km/t i venstre felt og blunk med øynene. Og vips har en trailerjævel vrengt over i hurtigfila for å passere kompisen fra Usbekistan i 40 km/t. Ta dere sammen!!! Skikkelig skjerpings på alle fronter til neste gang ellers tar jeg full kontroll på kontinentet.

Tilbake i Norge ble det i uke nummer to noen forsøk med joggesko, våtdrakt og terrengsykkel, men totalen ble rundt fem tuslete timer. Og beina ville egentlig ikke være med på det heller selv om hue var klart. Klart nok. Så klart som jeg kan forvente.

Uke 3 etter Roth. Der sørget to deler av kroppen for at det kun ble en treningsøkt i midten av dager sammenfattet med overskriftene: ”Det er ryggen med meg” og ”Denne helgen ble no forbanna dritt”.

Uke 4 etter Roth. Ting bedrer seg. Ryggen og magen er til en viss grad med meg på en positiv måte, men jeg prioriterer foreløpig ikke trening i no større grad. Jeg er nå den lykkelige eier av en tempohjelm og tar den med på en sykkeltur på tirsdag.

Rart med tempohjelm. Rart at det skal gjøre noe særlig forskjell. Men den største forskjellen jeg har funnet til nå er at, fordi hjelmen også dekker over de store ørene mine, så er det utrolig vanskelig å få fluer som forviller seg inn i hjelmen ut av øregangen. Og så er det vanskelig å ta mobilen når den ringer. Av samme grunn. Altså at ørene er dekket, ikke at de er fulle av fluer. *Klang* sier det og så smeller jeg mobilen i hjelmen.

Det er også rart med bein som ikke vil være med på tur. Jeg prøvde å løpe en time i går, men lår og knær er for stive. For fire uker siden fløy jeg, nå jogger jeg knapt. Det må jo være konkurransen for snart fire uker som er grunnen til at jeg humper rundt som en elefant med krykker? Hva annet kan det være?

Åsså jeg som skulle løpe ringer rundt Line a gitt! Kanskje jeg må gjøre det i skiftesonen før konkurransen og uten at hun merker det.

Direktorotet

Det er alltid vakkert å se at det sentrale byråkrati byråkratiserer for folkets beste. Salus populi suprema lex som det heter på gammelbyråkratisk, hvilket er utlagt sånn omtrent: Folkets helse, er den høyeste lov.

Som noen kanskje har fått med seg så har legionellabakterien igjen vært på ferde i Fredrikstad og Sarpsborg. I den forbindelse er det mange som føler at de må uttale seg, vise at de gjør noe, vise at de er bekymret, finne skyld og ikke minst: skyve på skyld for å unngå å se skyldig ut selv. Eller kanskje bare for moro skyld? På rein faenskap? Det hadde vært litt stilig.

En av de mest gjennomførte skyldsfordelings og ansvarsfordelingsprinsipper i Norge er at sentrale myndigheter har selvforståelsen av makt og ansvar, samtidig som andre myndigheter må påføres forståelsen av skyld. Disse myndigheter som skal få skylden må gjerne være lokale eller regionale, for det er viktig å befeste den sentrale illusjonen om en topptung kunnskapspyramide, men et spark til siden er ikke dumt det heller. Ved slik ansvarlig maktbruk viser de bolde byråkrater at de bryr seg om oss og tukter til folkets beste.

De sentrale myndigheter er "Makten" på sitt område. Samtidig er den reelle makt i mange tilfeller tynnslitt. Det vil si makt som ”makt til å få noe gjort”. Ønsket om å vise at de tar ansvar er stor, men det henger i mange tilfeller ikke like stor grad sammen med ønsket om å virkelig ta ansvar. Å virkelig ta ansvar vil jo som oftest bety å "ta på seg en jobb" og det koster penger, tid og kan synliggjøre at man mangler evnen til å få noe gjort. Å ta ”liksomansvar” betyr å synliggjøre at at andre muligens har sviktet og gjort en dårlig jobb.

Nytt fra byråkratiet

Helsedirektoratet har gjennom dialog med Folkehelseinstituttet og fylkesmannen i Østfold forsøkt å forsikre seg om at pasienter og befolkning får tilstrekkelig helsetilbud og behandling i forbindelse med den oppståtte legionella-situasjonen.

Bjørn Guldvog, fungerende direktør i Helsedirektoratet.
– I forbindelse med gjennomgangen har vi fått vite at det tok forholdsvis lang tid før sentrale helsemyndigheter, ved Folkehelseinstituttet, fikk informasjon om oppveksten av bakterier ved luftskrubberen ved Borregaards industrianlegg i Sarpsborg, sier Bjørn Guldvog, fungerende direktør i Helsedirektoratet.

Han påpeker at Helsedirektoratet vil ta initiativ til en gjennomgang av varslings- og orienteringsrutinene ved slike tilfeller. Målet er trygg, god og åpen informasjon.

Helsedirektoratet får rapporter fra Folkehelseinstituttet og fylkesmannen, og forsikrer seg om at de nødvendige ressursene er stilt til rådighet i smitteoppsporingen. Direktoratet er beredt til å trå til med ytterligere ressurser dersom situasjonen skulle forverre seg.

Samtidig forbereder Helsedirektoratet en videre oppsummering av hendelsene, og holder Helse- og omsorgsdepartementet orientert.”

Det er jo så rørende at en pakke papirlommetørkler bør være tilgjengelig nå hvis flomfare og kritikk fra Direktoratet for Sikkerhet og Beredskap skal unngås.

Det ligger mye rart i denne lille byråkratiske nyhetsposten her som er hentet fra nettsidene til helsebyråkratene over alle helsebyråkrater: Helsedirektorotet. Men esensen er: Noen kan ha feilet. I hvert fall kan det synes slik. Det kan i hvert fall ha gått litt sent. Det er mulig at andres rutiner ikke er gode nok og at rutinene som Helsedir har ansvar for ikke har blitt fulgt. Det kan f.eks virke som om Folkehelsa ikke har vært helt på høyden, i hvert fall er det viktig at man forsikrer seg om at de ser alvoret i situasjonen og gjør jobben sin.

Det første avsnittet er det beste. "Direktoratet har gjennom dialog forsøkt å forsikre seg". De er ikke brutale, de har brukt dialogen som form, de har prøvd med det gode, men gudene skal vite at det var ikke lett, og vi vet vel ikke helt om de klarte det. Men vi vet at de har forsøkt. Oj som de har jobbet og slitt i sommervarmen. Telefonene har glødet, pressemeldinger har blitt meldt og møterom har blitt reservert og snitter og møtefrukt har blitt bestilt. Rikelig med snitter og frukt må vite. Og kaffe.

”Forsøkt å forsikre seg om at pasienter og befolkning får tilstrekkelig helsetilbud og behandling”. Eh… det var 5 stykker som ble smittet av Legionella og det er ikke sikkert at alle er smittet fra samme kilden. Hvis dette setter standarden og det faktisk er slik at direktoratet må trå til å forsikre seg hver gang det f.eks kommer 5 pasienter fra en bilulykke så er det noe galt med systemet. Ehhh.... akkurat.

Det som bekymrer er det store "hva skjer den dagen det er en krise". Eller. Det vet vi jo noe om. Direktoratet var direktorotet også i 2005 ved forrige utbrudd og hadde ikke verdens sikreste grep om saken da heller.

"Direktoratet er beredt til å trå til med ytterligere ressurser?" Ha! Mannskap fra Helsedir i sommervarmen? Hva skulle det være for noe a? Nyutdannede byråkrater som aldri har vært utenfor en lesesal eller et offentlig kontor, matleie leger og helsesøstre som har rømt fra viktigere jobber og andre som helst vil bedrive makt uten å jobbe?

Kjenner noen som var ressurs i 2005 jeg og neimen om jeg er imponert. Ikke da heller.

Men for all del. Hver gang det vokser opp noen bakterier i et anlegg i Norge så send melding så fort som mulig til Folkehelsa og til Direktorotet. Om det vil gjøre no forskjell? Ingen ting. Men det vil skape arbeidsplasser.

Smittervernende arbeidsplasser.