Gamle ordtak som rettesnor for 2012?

Triatlon er en fantastisk sport. En fantastisk konsumerende sport. I hvert fall kan jeg bli helt oppslukt av nesten alt ved sporten vår og slik konsumerer den både tid og penger.

For 12-13 år siden startet jeg med mosjonstriatlon og da var ”Triatlon-Norge” ikke-eksisterende. Dvs det var Oslo triathlon og så var det noen småstevner og så var det noen aktive utøvere som faktisk fortsatt er aktive som utøvere og pådrivere (Espen Wagener, Truls Wagener, Arild Tveiten m.fl), men triatlon var ikke akkurat en mosjonistsport slik som ”terrengsykling” a la Birken.

Fordi sporten ikke kunne tilby oss triatlonmosjonister noe så mekket vi ting sjæl. Vi hadde ikke no klubb så vi mekket Oslofjord triatlon. Vi hadde ikke no konkurranser så ”vi” mekket Bogstad, På Rømmen, Iron Duck, Seigman og noen mekket til og med Norseman Xtreme triathlon.

Advarsel: nå kommer det et Gretten Gammel Gubbe-øyeblikk. Jeg blir mildt oppgitt når folk sutrer over at det ikke er konkurranser i nærheten, ikke er butikker som selger våtdrakter i bygda, ikke er no svømmetrening som passer akkurat til dem, verden raser sammen fordi de ikke får plass på norseman osv.

Ja, jeg veit at jeg høres ut som faren min når han sa ting som: ”da jeg var liten så spikket vi vårt eget leketøy”. Men etter en stund skjønte jeg jo at faren min hadde rett i mange ting. Hvis du ikke finner det du vil ha, så vær med på å skape det.

Og så snakket faren min mye om ”å sette tæring etter næring”. Jeg skjønte ikke så mye av det, men jeg skjønte i hvert fall at det ikke handlet om tuberkulose. Nå tror jeg at jeg skjønner litt mer.

Av mange grunner har jeg i 2012 planer om å finne litt tilbake til det jeg likte godt ved triatlon i starten. Det uformelle, det utforskende og det mulighetssøkende. En kombinasjon av ”Tæring etter næring”, ”Man tager hva man haver”, ”Få mye ut av lite”, ”Den som intet våger, intet vinner” og ”Selvgjort er velgjort”.

Jeg føler på meg at 2012 kan bli et morsomt år. Trolig et år uten deltagelse i de store internasjonale konkurransene, men jeg føler meg sikker på at jeg kommer til å bruke ordet ”turtriatlon” en eller flere ganger. Kanskje også som Tour Triathlon.

Vil du være med så heng på

Triathlon on a shoestring?

Det er så mye jeg har lyst til, men som programmet "Teenage Boss" lærer både unge og gamle, penga rekker ikke til alt du har lyst på og det du virkelig trenger samtidig. Prioritering er et ord som fort vekk kan være et ord for 2012. Også for meg.

Det er selvsagt litt synd, for i 2012 blir det både halv Ironman i Haugesund og Ironman i Kalmar, men det er konkurranser som koster flesk. Lavkarbopriser.

Samtidig har jeg fått litt inspirasjon fra forskjellig hold. Fra min venn Hårek. Fra bloggen "Adventure Journal" . Noen ord her og noen tanker der. Så nå har jeg har noen vage planer om et helt anderledes triatlonår. 2012 kan bli året jeg går "back to basic" og der året mitt blir litt "triathlon on a shoestring", men til tross for det mettet med triatlonopplevelser.

Tanken er ikke ferdigknadd, men vi får se.

3atlet - 2011

På tampen av året sitter jeg og tenker litt på 3atlet, denne nettsiden som Hårek, Fredrik, Jørgen, Øyvind og jeg startet for et år siden.

Det har vært gøy og det har vært vanskelig. Det er vanskelig å bygge noe fra bunn og det er vanskelig å finne sin nisje i triatlonverdenen. Jeg synes vi har lykkes med mye av det vi ønsket oss i løpet av det første året, men vi har langt igjen til å være alt det vi kan være (for å direkteoversette et amerikansk uttrykk). Vi er bare en liten gruppe entusiaster som gjør noe vi synes er stas og håper andre har glede og nytte av det også.

Det som vel har undret meg mest det første året er at så få klubber har ønsket å bruke 3atlet som kanal. Det synes jeg er rart. Og jeg lurer på om vi oppleves som skumle, eller som konkurrenter? Det ville i så fall være trist og veldig misforstått for i denne sammenheng skaper mangfold vekst (sitat stjålet fra Dag Oliver - SK Rye Triathlon).

I 2012 - da går vi fra å være tilstede, til å bli nødvendige!

Så det så!

Pettersen på Hvaler

Pettersen på Hvaler var ikke så smart og ikke så god på å høre etter. Vennene hadde snakket så mye om at det var mye penger å tjene hvis man hadde noen mål tomt på Hvaler å selge. Pettersen på Hvaler kunne ikke skjønne at ingen ville kjøpe et tomt mål.

Svømmehall i soloppgang

Så var jeg der igjen. Kongstenhallen klokken 0630 om morgenen (bildet er tatt 90 minutter senere).

Det er mange måneder siden jeg var en morrasvømmer, men det å stå opp tidlig om morran for å få første treningsøkt, er en av de tingene jeg forbinder med å bedrive triatlon.

Det er veldig deilig og rolig stemning i hallen om morran. De samme folka som for seks måneder siden og de samme utfordringene.

Hvordan passere en brystsvømmer som dekker hele svømmmebanen med beinsparket sitt f.eks?

Men Kogstenhallen er en god venn og jeg håper ikke et tanketomt badeland overtar for et sårt tiltrengt trengingstilbud i den kommende fireårsperioden heller.

Gretten skive

Det var faktisk ikke meningen, den bare ble slik!

Sivert Høyem - Long Slow Distance

I noen dager nå har jeg kost meg med "Long Slow Distance", den siste plata til Sivert Høyem. Fra første stund hørte jeg den var bra, men med mer lytting kommer nye lag med kvaliteter frem og plata bare vokser.

Kost meg med er et mildt uttrykk. Denne plata elsker jeg. Det er seigt, mørkt og til dels blytungt. "Under Administration" er et fantastisk stemningssettende åpningsspor. En liten dose Depeche Mode finnes i mange spor på plata, også på denne sangen. "Long Slow Distance" er trist og majestetisk og et passe spor å kose seg med for en musikkelskende triatlet. Blown Away er enkel, vakker, trist og mørk

Plata er stappfull av tunge musikalske stunder, mørk variasjon og sorte perler. En plate å elske når hetta på duffelcoaten igjen kan trekkes over hodet og tåka legger seg.

Årets norske plate? Helt uten tvil! Og det i et sterkt norsk musikkår.

Gull verdt

"Pappa er snil, så ham skal få et ønske oppfylt". En gang skrev Helene dette. Det kan hende hun kommer til å angre på det.

Denne "sjekken" vet jeg at jeg kommer til å trenge og jeg bruker den ikke før jeg absolutt må. Alle foreldre med tenåringsdøtre burde ha en slik.

Jeg ser for meg noen situasjoner hvor denne kan komme til nytte. Men det blir mellom Helene og meg.

Mener fortsatt noe

Det er ikke det at jeg ikke mener ting fortsatt. Det er ikke det at ikke ting rundt meg irriterer meg grenseløst. Det er ikke det at jeg ikke blir veldig sint innimellom. Jeg bare holder det internt. Stort sett. Og det er trolig best slik.

Sixx: A.M - ikke helt stuereint

Oppdaget denne sangen nylig og dette er glimrende treningsmusikk. Allerede testet ut på løp og det funker som fanden, men å digge musikk av Nikki Sixx (ex: Mötley Crüe) er vel kanskje ikke helt stuereint.

Som om det bryr meg.

Et tåkete minne

Sommeren blir sakte, men sikkert til et tåkete minne. Høsten har tatt over. En regnvåt høst. Hold ut, snart er det vår igjen.

Det er ikke så lett alltid!

Det er ikke det skal jeg si dere. Jeg skriver huskelapper. Og så glemmer jeg disse når jeg går i butikken. Jeg skriver ting opp i kalenderen. Men jeg husker ikke hvor jeg har lagt den. Jeg er planlegger, men glemmer hvor planene er lagt.

Og så er ikke det med venstre og høyre fot så lett heller. Selv ikke når R og L er brodert på sokken!

Kongsberg triatlon – sterk medstrøm gir PB

Nok en gang sliter jeg med å se normal ut

På Oslo triathlon en uke tidligere, holdt sommeren litt fast på Norge. På Kongsberg triathlon var det derimot ingen tvil om at sporten vår også kan være en høstsport. 15 grader i vannet, litt mindre i lufta og etter hvert mye regn.

Kjøreturen til Kongsberg vekket til live minner om tidligere års kjøreturer. Kjøreturene til rypejakt. Alle bomturene. Alle turene for å skyte store, fine hull i lufta. Dyre hull. Ingen hull i dyrene.

Etter suksessen på Oslo Triathlon, der det ble ny PB på 2t40min34sek, var jeg spent på om jeg hadde no mer og bedre i meg. Tiden mellom Oslo og Kongsberg ble brukt til tre timer padling på søndagen og rolige og korte treninger på mandag til torsdag. Fredag og lørdag hadde jeg helt hvile. De to fridagene er nok ikke anbefalt opplegg, men jeg var sliten og trengte overskudd.

Løpsopplegget mitt var veldig enkelt. Jeg skulle pushe så mye jeg orket. Til jeg ikke orket mer. Holdt det så holdt det og holdt det ikke så var det et ærlig forsøk

Konkurransen starter med 1750 meter nedstrøms svømming i Numedalslågen. Det ble 1750 kalde og raske meter. 15 grader i vannet (eller var det noe mindre?) inviterer ikke til å ligge og plaske.

Svømmingen var fin og lett. Jeg fløyt fin og presset hele veien. Navigering var heller ikke noe problem i den fine ælva, med kajakker på den ene siden og elvebredden på den andre. Jeg holdt meg ganske langt ute i elven og tror jeg traff strømmen veldig godt. Innimellom kjente det nesten som om jeg surfet.

Hvor godt svømte jeg egentlig? Jeg tror alle sa de hadde ny PB på svømming til tross for 250 ekstra meter med svømming. Men hvor stor var elveeffekten og hva kan jeg tilskrive en god svømmedag? En liten sammenligning av tidene mine og tidene til Goldie er jo morsomt av mange grunner. Det at jeg i det hele tatt sammenligner meg med vinneren av klassen er jo morsomt nok. The joke is on me.


Goldie i Oslo. 02:03:25.  00:22:55 - 00:00:56 - 01:02:06 - 00:00:45 - 00:36:45
Goldie på Kongsberg. 01:58:17. 00:20:38 - 1:00:19 - 0:37:20
Tribent i Oslo. 02:40:34.  00:27:00 - 00:02:13 - 01:15:04 - 00:01:07 - 00:55:11
Tribent på Kongsberg. 02:35:36. 00:24:40 - 1:13:57- 0:56:59

Svøm og løp i Kongsberg er med tiden i skiftesone. Sykling er altså nettotiden.

Det er tydelig at årsaken til at bestetiden min ble så sterkt forbedret, er den sterke strømmen, men at jeg nok hadde en god dag i vannet også. Goldie er selvsagt mye raskere enn meg både i Oslo og Kongsberg, men i Oslo var jeg ca fem og et halvt minutt etter Goldie ut av skiftesonen (og han er betydeligere raskere enn meg i skiftesonen) og på Kongsberg var jeg bare fire minutter bak.

At tiden på sykling ble såpass bra til meg å være er rart, for det kjentes veldig tungt. De første 10 km var jeg nære på å spy flere ganger, men jeg syklet et minutt raskere enn i Oslo, mens Goldie er nesten to min raskere i Kongsberg enn i Oslo.

Masse ære til BK Triathlon som har funnet en trygg og fin sykkelløypa som nesten var fri for biler. Slikt er deilig.

Løpingen ble tung. Løpeløypa i Kongsberg har mange slitsomme partier. Opp små kneiker og ned små bakker. Mye svinger. Løp på ”brostein” som spriker i alle retninger og opp trapper. Det er egentlig en veldig fin og morsom løpeløypa, men ikke en løpeløype for meg. Sammenlignet med Oslo så løp jeg litt saktere på Kongsberg. Samtidig som jeg hadde følelsen av å løpe både bedre og hardere. Forskjellen ligger nok i løypa.

Forskjellen i tider og splittider mellom Oslo og Kongsberg, viser hvor vanskelig det er å sammenligne tider fra to forskjellige konkurranser. Den sterke strømmen gjør at jeg setter en liten fotnote på min nye PB. Ja, jeg var helt klart raskere på Kongsberg enn jeg var i Oslo, men jeg aner ikke hvor mye som var meg og hvor mye som var medstrømmen.

Og så aner jeg ikke hvor mye som kan tilskrives den ”dopen” som den fantastiske barnetriatlonen til BK Triathlon var. Barn og unge som trener og konkurrerer er rett og slett en fantastisk boost!

I motsetningen til tidligere høstturer til innlandet, ble Kongsberg triatlon ingen bomtur. Med meg tilbake til Fredrikstad hadde jeg denne gangen en fet og fin fangst. Ny bestetid er en ting. Å være vitne til den fortsatte fremgangen i norsk triatlon er en vakker opplevelse. Og det feteste smilet ga Kongsberg barnetriatlon.

Takk til alle dere som ga oss denne muligheten!

Internettklubb

Det jeg virkelig kunne tenke meg innimellom, er en klubb som bare eksisterer på nettet. En nettside. Kanskje et forum. Flotte drakter. Mulighet til å løse lisens. Folk som reiser på konkurranser sammen. Ikke no mer.

Når jeg tenker meg om så var det vel det Oslofjord triatlon var helt i starten :-)

Osloglede 2011

Det finnes noen bilder av meg etter Oslo Triathlon 2011, men dette bildet sier meg mye. På dette tidspunktet hadde jeg bare så vidt startet å kose meg med triatlongleden igjen, etter noen år ute i triatlonperiferien. Like før dette bildet er tatt, tror jeg at jeg skal gå rundt for meg selv og høre på musikk. Det blir jo heldigvis ikke slik, det er jo så mange jeg kjenner og så mange som kjenner meg. Så mange å si hei til og så mange å klemme. Før vi alle er dekket av svette, fluer og sportsdrikk.

De siste årenes beholdning på triatlonfronten har vært en kontakt med asfalten i Kalmar i 2010 og en hvit trøye i Norseman i fjor. I år har jeg ikke trent mye, men ganske jevnt og siden jeg ikke er bælfeit lenger hadde jeg håp om å kunne kose meg med verdens flotteste mosjonistsport.

Ankom Sognsvann litt før halv åtte (starten var kl 9) og det var tydelig at årets konkurranse var i en helt annen liga enn tidligere norske konkurranser. Det var større og mer proft. Alt fra skiftesone og bru til å løpe over, via tidtagning til cola-bokser etter målgang vitnet om en konkurranse som har truffet blinken.

Og selv om den i år var stor hadde den fortsatt det koselige preget fra tidligere år. I hvert fall for meg som kjente så mange.

”Ingen målsetning” er en floskel. Neinjatja sier vi og drar på det når noen viser en slags form for interesse og spør. ”Jeg har som mål å fullføre” sier folk og klemmer til med 2t15min. Løgnere.

Jeg løy ikke. Jeg hadde som mål å fullføre og ha det gøy. Ingenting annet. Men det er da også det absolutt viktigste når den eneste konkurrenten er deg selv.

Men så gikk starten og så gikk det så bra. Jeg kjente at sommerens padling og mange turer til Kongstenbadets 50-metersbasseng hadde gjort noe med svømmingen min. Jeg skapte noe mer fart enn tidligere. Jeg fikk tak på vannet. Jeg skjøt mer fart enn jeg tidligere har gjort.

Dessverre sto jeg helt bakerst og skravlet da starten gikk, så jeg fikk meg en tøff tur opp gjennom feltet. Men sånn er det når man endelig treffer triatlonvenner igjen. Siste nytt blir viktigere enn en skarve start. Til tross for det og at jeg tok det litt med ro mot vending så gikk det relativt fort. På vei tilbake satt jeg opp farten.

Og til slutt kom jeg i land på 27 minutter. ”Heia Bent, dette går fort” var det flere som ropte og som kjenner meg og min tidligere kapasitet. Jeg så det også i skiftesonen. Jeg kom opp med folk som jeg vanligvis aldri ser etter at startskuddet har gått. Herlig.

Og fra det tidspunktet skrudde hodet mitt seg over til et annet modus. Jeg får trøkke til. Fortsatt ha det gøy, men la oss nå se hva denne kroppen er klar for. Ikke vente til Kongsberg triatlon neste helg. Gjøre det nå.

Syklingen var ok. Det er det raskeste jeg har syklet i Oslo tri, men den nye løypa som har mindre bakker er en stor lettelse for meg og forklarer mye. Jeg merket jo mangel på sykkeløkter ute. Rulleøktene har gitt meg mye, men de kan ikke erstatte utendørssykling. Men, ”man tager vad man haver”.

Noen ord om ”togene” i Maridalen. Der jeg syklet rundt i mitt tempo så jeg, som de fleste andre, to triatlettog. Det er ikke tvil om at det ble draftet blant de aktive, men fra sidelinjen er det umulig å si hvem det er.

”If you play with matches …. ” Det finnes de som ligger på grensen, det finnes de som holder god avstand og det finnes de som trekker toget. Har du som mål å ligge akkurat på grensen så har du trolig også innimellom gått over denne grensen. Det er sjansen du tar og da kan det skje at du får en straff. Det er derimot veldig synd hvis han som trekker toget får en kollektiv straff. Det skal ikke skje. Får håpe ikke det hendte i Oslo. Det ville vært synd.

Selv syklet jeg langt unna all verdens tog og ble ferdig med syklingen på 1:15:04. Det raskeste jeg har syklet i Oslo. Uten å ta ut alt.

Å løpe etter svømming og sykling er alltid en fornøyelig opplevelse. I perioder føles det som jeg løper med noen andres bein. På lørdag føltes det for eksempel som om jeg løp med beina til en nitti år gammel storrøyker.. Men ansiktet var mitt eget og nok en gang ble det tid til kombinasjonsøvelsen ”løpe og snakke”. Jeg løp og snakket meg inn til 55:11. Ikke raskt, men jeg er ikke rask. Sånn er det bare med den saken.

Jeg løp i mål og så rett inn i fjesene til en masse mennesker jeg liker, mennesker som kjenner meg så godt at de veit at jeg har gjort en stor konkurranse i dag. Ut fra mine forutsetninger og mine prioriteringer. Det er det som er så fantastisk raust og trivelig med dette miljøet. Folk som går i mål på 2:05, men som har øye for og kan glede seg med fremgangen til en som går i mål på 2:40:34. Dere er flotte folk!

Senere på dagen får jeg SMS: ”Godt å se deg i dag! Bra å se deg bli sliten og være glad! Kongsberg neste, gleder meg!”

Og et par dager etterpå leser jeg dette i en artikkel på www.kondis.no om Oslo triathlon.

”Men det er ikke bare Oslo Triathlon som har vokst, hele triatlonsporten har økt voldsomt i Norge de siste årene. En av de som må påta seg god del av æren for dette er mannen som her stiger lett opp av Sognsvann. Bent Olav Olsen. Mannen som ufarligjorde triatlonen - ALLE KAN DELTA - og dro i gang Oslofjord Triatlon som ble en braksuksess i løpet av få år”

Det var ord som gjorde meg ekstremt glad. Jeg vet at denne rosen ikke bare går til meg, men til alle i og utenfor Oslofjord triatlon som i ”pionerårene” på 2000-tallet elsket triatlon 24 timer i døgnet og lagde helt nye regler for hva som kan gjøres av mosjonister og deres venner. Vi var med å legge det fundamentet som andre nå bygger på.
 
Men jeg tar den til meg selv også. Jeg vet selv hvor mange timer jeg har lagt ned i denne besettelsen. Hver time har vært verdt det, men det er uansett stas med ros før alle har glemt det. Og sitatet bekrefter noe jeg gikk og kjente på ved Sognsvann: Jeg har mange gode venner i triatlonmiljøet.
 
Takk for at vi er sammen om å lage gode konkurranser sammen med arrangørene og funksjonærene!
 
Oslo triathlon 2011 ble for meg en bekreftelse på at jeg er triatlet, selv om jeg er treig. En del av ”hvem jeg er” er sterkt knyttet til det norske triatlonmiljøet, så sterkt at jeg kan si:

Triatlon definerer meg!

Trening uke 31 - hva tror jeg om Oslo triathlon?

Slik var treningen min to uker før Oslo triathlon:

Mandag: Løp "steady state" 1 t, 10.5 km, 141bpm

Tirsdag: Svømming 1 time i 50 m-basseng ute
Onsdag 1: Løp hardt 34 min, 6.2 km, 148 bpm
Onsdag 2: Sykkel rulle, 1t05min, 121 bpm
Torsdag 1: Svøm 1 t. Inkl 1500 m på 29min30sek - konkurransefart?
Torsdag 2: Bakkeløp/stiløp, 1t12min, 10.6 km, 143 bpm
Fredag: Sykkel rulle lett, 1t04 min, 110 bpm
Lørdag: Svøm uten våtdrakt ute, 33 min
Lørdag: løp kuppert, 34 min, 5.8 km, 135 bpm
Søndag: Rolig løp terreng, kuppert vei, 1t04min, 9.6 km, 123 bpm

Totalt: 09:07:55

Ok. Svømmingen er rimelig i rute. Sykkel har jeg nesten ikke bedrevet utendørs i år og løpingen min går tungt og tregt. På den annen side veier jeg mindre enn jeg har gjort på mange år.

Trolig svømmer jeg 1500 meter på 30 min. Desverre tror jeg at syklingen kan ta tid. Fort vekk mellom 1t18-1t25min. Og løpingen kan bli alt mellom 52min og 1t+.

Men en ting er sikkert - gøy blir det uansett.

Sykkelen klar for Oslo tri

Eieren er derimot litt mer rusten, gammel og tung.

Det er jeg som er normal

Det finnes så mange grunner til å drive med triatlon. Det at vanlige, normale og velfungerende mennesker synes at vi er litt gale som trener så mye og konkurrerer så langt er helt klar en slikk grunn.

”Triathlon? Er ikke det veldig langt og tøft og ….” og så svarer vi vårt innlærte: ”Nei da, det finnes konkurranser i alle distanser og det er mulig å være med på en triatlon for alle så lenge du kan svømme og har en sykkel”

Men egentlig vil jeg at de ikke helt skal tro meg. For det er så deilig å ha noe som skiller meg fra de andre.

I hvert fall for de av oss som alltid har hatt behov for å skille oss ut. Når det ikke lenger funker å like rar og smal musikk, når alle og bestemora deres går med palestinasjerf og når det ikke lenger er fysisk mulig å gro langt hår. Det er da det er godt å ha triatlon som besettelse.

I ærlighetens navn så skal jeg vel bekjenne at jeg trener jo ikke så mye og jeg konkurrerer så sjelden?

Tja. I Norge i dag er det nok ikke helt vanlig å trene 7-14 timer i uka og ha utpreget dårlig samvittighet når uka bare får 5 treningsdager og den lengste konkurransen bare skal vare rundt fire timer.

Men. Jeg har en stillesittende job og marginalt behov for å jakte, samle og sanke mat og det vil si at når jeg ikke trener så sitter jeg på ræva. To timer trening om dagen er derfor ikke så mye for et menneske som er skapt til å gå og løpe?

Å være fysisk aktiv 7-14 timer i uka er ikke ekstremt! Det er en nødvendighet. Og med slike briller er det ikke jeg som er ekstrem, det er det fjernsynets konger og dronninger som er.

For å si det med Thåström: ”Det är ni som e dom konstiga det är jag som e normal”

Trening uke 30 - det ble en fin uke

Uke 30 var tre uker før årets første konkurranse: Oslo triathlon. Den neste og siste konkurransen blir Kongsberg triathlon.

Jeg har ikke no andre mål og ambisjoner for disse konkurransene enn å være med og ha det gøy. Jeg har ikke trent no særlig i år (6-7 timer i uka) og derfor gidder jeg ikke å dille med periodisering og "hvileuker" og spissing av en ikkeeksisterende form frem mot konkurransen. Jeg har det godt med trening og trener det jeg har tid til uten å tenke på evt form på konkurransedagen.

Dvs jeg skal holde litt igjen fra og med torsdagen før Oslo triathlon.

Treningsuka ble slik:

Mandag: Rolig og kort løp 40 min/ 6 km bpm, 135 bpm i gjennomsnitt. Sliter med løping.
Tirsdag 1: Svømming 1t04 min, Kongstenbadet. En bra svømmedag.
Tirsdag 2: Sykling rulle: 1t05 min rolig, tungt tråkk. 118 bpm i gjennomsnitt
Onsdag: sykling rulle 1t07min, 116 bpm i gjennomsnitt
Torsdag: Svømming 1t20min. Kongstenbadet. En veldig bra svømmedag. Liker 50-metersbasseng!
Fredag: løp, hardt (bakker) 1 t, 10 km, 148 bpm i gjennomsnitt.
Lørdag 1: Svømming 1 time Kongstenbadet
Lørdag 2: Sykling rulle 1 time 116 bpm i gjennomsnitt
Søndag: Løp rolig 1t01, 9.5 km, 137 bpm i gjennomsnitt. Morgenløping før frokost er no møk!

Jeg hater russere!

Som administrator av forumet www.skiftesonen.no må jeg bare melde at jeg hater russere intenst! Det meste av spamere som jeg må fjerne er "brukere" med .ru.

Det er i den sammenhengen jeg hater russere.  Sånn forøvrig stiller jeg meg nøytral i forhold til nasjonen og folket.

Hva skal jeg velge i 2012?

Brikkene for 2012 er ikke lagt, men det er på tide å pusle litt. De som ønsker å være med på Ironmansirkuset eller andre populære konkurranser må tenke og handle raskt. Både norske og internasjonale konkurranser fylles opp meget raskt. Jeg prøver åse meg ut konkurranser som ikke fylles opp like fort. Tror jeg! Håper jeg!

I 2012 vil jeg ha flate konkurranser og konkurranser som er lette å komme til og lette å være tilstede på. Jeg orker ikke masse mas rundt flyreiser og overnatting, i tillegg til å administrere et hue som er fullt av triatlontanker og en kropp som er klar til å ta av.

Alle konkurransene som kan være aktuelle er ikke offisielle ennå og det gir litt ekstra tid til å gruble.

Det er mulig det blir IM Kalmar tidlig i august. Det hadde vært helt fantastisk og i så fall er jeg sikker i min sak. En utfordring her kan bli å finne overnatting. Det er ikke mange hoteller i Kalmar og Stadshotellet blir nok fort fullt! Konkurransen fylles nok også fort opp.

Halv IM kan det bli i Haugesund i 2012. Det er klart det hadde vært stas å være med på en stor internasjonal konkurranse med IM-stempel i Norge, men tidspunkt i overngangen juli/august er trolig lite optimalt i forhold til andre konkurranser jeg har lyst til å være med på.

Norseman har jubileum i 2012 og det blir to konkurransedager og mulighet for langt flere til å få være med på moroa. Men jeg er ikke klar for Norseman igjen på mange år. Skal jeg trene mot et mål må det være noe litt mer sosialt og en god del flatere.

Challenge København har sånn sett mange fordeler og i tillegg er både enkel reise og enkelt med overnatting soleklare vinnerargumenter.

Halv IM på Mallorca på vårparten er en konkurranse jeg veldig gjerne vil ha med meg. Spesielt hvis noen arrangerer et opplegg rundt det.

Halv IM Mallorca, Hove Tri, NM langdistanse (hvis samme tid som de siste årene) og IM Kalmar.

Det ville vært et fint triatlonår!

Det onde vs kjærlighet

Fredag morgen bestemte jeg meg for å starte opp bloggen min igjen. Og fredag ettermiddag skjedde det onde og vanvittige i Oslo og på Utøya. Og etter det har jeg følgt med på tv, radio, twitter, nettaviser og facebook. På twitter og facebook har jeg ment og sagt, slik vi er mange som har gjort. Og tankene mine har surret og alt har bare blitt tungt og trist.

Det er så mange som skriver bra om det som har skjedd. Det er mange som kan noe om dette. Og mange som kan minimalt. Det er mange som kan skrive klokt og det er mange som skriver og sier det reneste og mest ondsinnede vås. Jerusalem Post og Glenn Beck, anyone?

Jeg har ikke noe å bidra med i denne sammenheng. Jeg vil ikke skrive om dette. Ikke fordi det er viktig og fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg har ingenting nytt og klokt å komme med og da blir det bare babbel.

Den kjærligheten som i går ble vist over hele landet er en viktig del av motstandskampen mot quislingens ondskap. Og få har sagt klarere ord om kjærlighet enn en Bjørn med Bare liten forstand:

"How do you spell 'love'?" - Piglet
"You don't spell it...you feel it." - Pooh"
— A.A. Milne

Endringspotensiale

Nå har jeg levd et år uten blogg og uten et langdistansetriatlonmål. De to tingene henger litt sammen. Jeg tenkte at jeg hadde ikke tid til slikt og jeg tenker at egentlig har jeg ikke det nå heller. Kanskje mindre enn noen gang.


Jeg hadde tenkt…. 

Jeg hadde tenkt at jeg skulle ha to års pause fra langdistansetriatlon. Jeg skulle bare trene for kortere konkurranser og kose meg med fart og kortere økter. Men jeg kjenner at jeg må ha. Jeg bare må ha mer. Jeg trenger rytmen med systematisk overtrening og hvile. Jeg trenger å kjenne bein som er stinne av trening og som skriker etter litt hvile. Jeg trenger å kjenne at jeg føler meg som verdensmester før konkurranser. Jeg trenger å kjenne at jeg treffer veggen, for så å ha akkurat nok kraft og overskudd til å gi den jævla veggen et kraftig dytt slik at jeg kan fortsette.

Jeg hadde også tenkt det å være redaktør for nettstedet 3atlet og skrive innlegg på forumet Skiftesonen skulle dekke behovet mitt for triatlonskriving. Men det er ikke slik. 3atlet er et nettsted for triatlon-Norge. Bloggen min er bare min og for de som roter seg inn her. Jeg trenger min egen kanal.

Men jeg har ikke all tid i verden og den tiden skal brukes på mange viktigere ting enn triatlon og triatlontrening. Tribent trenger på den annen side en stor brukerdose triatlon i livet. Jeg trenger dop! Uten trening, konkurranser og skriving mister jeg litt av meg selv.

Så derfor må jeg finne meg et mål og en oppskrift for en ny balanse mellom liv, jobb, trening, skriving og konkurranser. En ny måte å gjøre ting på. Ikke lik og ikke like bra som den gamle måten min å gjøre triatlontingene på, bedre skal det gjøres og det må gjøre annerledes.

Hvordan dette skal gjøres vet jeg ennå ikke, men noen konturer ser jeg.

Mer om disse en annen gang. Nå skal jeg tenke litt mer. På nye mål, nye måter og nye muligheter.

BH aero venter på våren