Ferien startet med ett brak. Eller med et vræl. På lørdag morgen skulle jeg strekke meg etter en kaffekopp og så smalt det. Krampe. Krampe fra helvete. Under skulderbladet. Jeg gikk rett i bakken og jeg skreik. Hylte. Krampa ga seg ikke før etter 15-20 minutter. Har du noen gang fått krampe under englevingen? Prøvd å tøye ut krampe der? Det er ikke lett.
Det er veldig synd jeg ikke har det mirakelvannet som italienske fotballspillere har på vannflaska. Alle medisinskap burde ha en liter eller to av det. En sprut av det rett i håret, så hadde jeg også hatt tykt svart glinsende hår og krampa hadde vært borte. Som et trylleslag. Italienere kan ett og annet om medisin. Bare spør WADA.
Krampa nullet planen om å få seg en sykkeltur før turen gikk mot fjellets topp, fordi det ikke var mulig å brekke seg inn i tempobøylen. Isteden fikk jeg en Ibux og en time eller to med skjønnhetssøvn. Jeg trengte det. Jeg ble marginalt skjønnere, men mer uthvilt og krampa var nå bare mildt tilstede. Inn i bil. Opp til fjellet.Gammelsetra ligger i fjellskogen, litt sørvest for Bagn. Oppe på en ås. På 900 m.o.h. Og fra der er det bare nedoverbakke som det heter. Nede i dalen ligger veiene f.eks på 700 m.o.h. Og så går de opp til 850 m.o.h. For så å gå ned til 690 m.o.h. Du skjønner tegninga?
På søndag syklet jeg 40 km med terrengsykkel. Nydelig tur det, men fjellskogen er ikke så fotogen, ikke stor og dramatisk, ikke skjer det noe så det er ikke mye å melde tilbake om.
Mest spenning var det vel da jeg skulle passere noen oksekalver som sloss i veien, men såpass har jeg skjønt etter 15 år i Oslo at man stopper ikke opp for å gå i mellom når det er gjengoppgjør! Uansett om det er A, B, C eller Q-gjengen *ehem*
Litt lenger borte i veien var det noen fredelige kuer som gikk og koste seg o reklamerte for Melkesjokolade. Det var glad mat det! Jeg klappa dem og lovte å spise dem pent.
På veien hjem bestemte jeg meg for å ta en alternativ rute. Den var bratt. 150 høydemeter på 1500 meter. Garminen min sier stigning i prosent mellom 7% og 24%. Jeg sier at jeg måtte gå av sykkelen to ganger, men den ene gangen var det ikke min skyld. Det lå sau i veien.
Det finnes to typer sauemødre. Jeg tror det er forskjellen på førstegangslammende og de mer erfarne. De førstegangslammende er så nervøse og avkommet er så nervøst at de hopper og spretter og bæsjer bare det flyr en sommerfugl forbi. De som har lamma noen ganger før, kan du kjøre en semitrailer over før de gidder å bevege seg. Og da er det jo for sent. Det var den siste typen som kamperte i lia. De lå der de lå. "Unnskyld damer, jeg går over dere jeg. For all del. Bare ligg der og stink dere".
Mandag løp jeg. Med saktere fart og sol ble landskapet anderledes. Rent vakkert. Men fortsatt ligger Gammelsetra oppe på en ås. Så jeg løp nedover 5 km, og det ga 5 km oppoverbakke på vei tilbake. Men det var varmt og fint og helt stille, bortsett fra en noe sliten pustebelg og no småfugler."Alle fugler små de er
Noen mer enn andre
Noen fugler bor i trær
Noen med hverandre
Alle fugler legger egg
Sånn som ugle
Det gjør også mygg og klegg
De er ikke Fugle"
Kontekstavhengiget. På vei nedover beundret jeg myrene, myrull, små bekkedrag og
vannpytter. Jeg koste meg med å bevege meg sakte gjennom et lite stykke Norge. Med eller uten kuer. Og så snudde jeg og løp hjemover. Oppover. Varmt. Vindstille.Bzzzzz
De fine små myrene, bekkedragene og vannpyttene var nå komandosentral til skvadroner av mygg, klegg, brems, knott og andre bevingede onde skapninger. Og farten min var IronMan-fart. Dvs et sted mellom sakte tølt til rask gange. Hver gang "rask gange" fallt sammen i tid med att jeg passerte en kommandosentral så fikk jeg følge. Fast følge.
Og kleggen er den jæveligste. Den bare er der. Den lander så stille. Og den biter no så inn i h....
Så hjemturen gikk raskere enn planlagt. "Blodsugerintervall". Er ikke helt sikker på hvordan effekten blir av høydeopphold kombinert med blodtapping. Jeg skal spørre en italiensk læge.
Ferie er jo ikke bare trening. Det er andre små og rare ting. Sånn som firfirsler. Her er en av våre tre venner fra terrassen. De kommer frem når det er varmt. Og de er ikke veldig redde. De har vel bodd der noen år og mener at det er vi som er på deres revir og ikke omvendt. De har vel rett i det, men de tok i mot marken som Åse ga dem. Om de bukket og sa takk vet jeg ikke. Det er liksom ikke så lett å lese minespillet til en firfirsle. I motsetning til Italienske fotballspillere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar