18.07.2006

Følelsen av fart

I dag hadde jeg den igjen. Følelsen av fart. Følelsen av at sykkelen og jeg begynte å nærme oss den farten sykkelen er bygget for. Gleden over følelsen av fart. Det er ikke alltid det er slik. Det er som med viljen til makt, det er ikke alltid det holder med vilje, du trenger noen midler også. Men har du ikke vilje...

Noen dager er beina tomme og jeg forbanner at jeg fikk satt på de monsterklingene i steden for en skikkelig pysete tre-delt krans forran og klatreklinge bak. Nå er jeg ikke helt sikker på om det ble riktig, eller om det heter tre-delt klinge og klatrekrans, men du har vilje til å forstå meg kjære leser? I den nesten alltid tilstedeværende vinden i Fredrikstad, også kalt motvinden, jobber jeg meg alt for ofte frem i alt for lav fart og med alt for høy puls. Og helt uten noen som helst form for godfølelse. Ikke er det pent å se på heller, en passe tykk mann sitter og tungtråkker med hodet, hjelmen og brillene som alltid litt på skrå. Ikke et syn for gudinner og unge kvinner.

Som erklært turtriatlet helt uten mulighet til å sy sammen en triatlon som kan kalles "bra", så er det den gode følelsen, flyten, jeg egentlig jakter på. Det kan godt være i glimt, den kan komme på en konkurranse, den kommer aldri på en tredemølle, i et basseng eller på en rulle, men den kommer som oftest på en trening ute. I dag kom den godt, det var en god dag å komme på og det var godt den kom i dag.

I dag var en slik dag som jeg drømmer om gjennom en lang vinter. En tørr, varm og stille drøm. I dag var en slik dag som gjør at jeg sverger på at jeg aldri skal prøve å kjøre en IronMan tidlig på sommeren, for så å være slapp og giddaslaus resten av sommeren og miste alle de gode treningsdagene.

Det er jo dager i dag som er meningen med triatlonmosjonistlivet. Turtriatletlivet.

Dette med å "kjøre" en IronMan. Det er omskriving det. Det er forsøk på å få det til å høres ut som om du kontrolert og greit tok deg gjennom 3800-180-42. På samme måten som du kjører til kiosken for å kjøpe Pondus. Jeg skal ikke bruke det ordet igjen sammen med IronMan, jeg får finne på noe annet. "Gjøre" er heller ikke bra. "Føre" hadde vært stilig, men det får bli i neste liv.

I dag var en bra dag på sykkelen. Da jeg startet var det 25 grader, sol og en lett nordabris. Med den løypa som jeg har så er det nesten optimalt. Mesteparten av turen er nesten vindstille eller med ett lett puff i ryggen.

I dag var meningen med triatlonlivet å sykle rolig. Holde pulsen nede, ikke mase, ikke kjase og ikke presse noe særlig. Som oftest klarer jeg nå å sykle ut i fra puls og ikke med mål om å notere best mulig gjennomsnittsfart, men jeg er selvsagt fornøyd når jeg både har rullet fort og har holdt pulsen nede. Det er jeg.

Jeg har noen veldig fine partier på denne turen og noen har jeg fortalt om tidligere. I dag hadde jeg den fine farta, den virkelig gode marsjfarta, den som kommer lett og som holder selv om det er en liten bakke. Det er bare å ake seg litt lenger frem på settet, presse litt ekstra og så er bakken overvunnet. De bakkene som på andre dager gjør at jeg må gire ned, må reise meg opp og stå og trå, de bakkene har jeg i dag bare glidd over. Spist.

En bit av veien fra i dag slynger seg, den svinger, den meandrerer i perfekte buktninger gjennom åkerlandskapet i retning Onsøy kirke. Asfalten er god og det er en svak nedoverbakke. Veien er veldig rytmisk og går gjennom et nydelig gårdstun og rammes inn av en nydelig allé. Og når jeg da i tillegg hadde medvind fikk jeg en fantastisk sykkelfølelse. En følelse av fart. En følelse av flyt. En følelse av glede over å være ute i 2t25min/71km med en gjennomsnittsfart på 29,5 km/t og med en hjertefrekvens på 139 slag i minuttet. Og med et kjede som hoppet av to ganger.

Jeg gjorde som Hårek gjør når han er lykkelig i Kalmar. Jeg sang salmer, men den eneste jeg kunne huske vår "Jeg råde vil alle i ungdommens dage". Den passet vel egentlig ikke så bra, og hestene så rart på meg og den gamle mannen som hadde den gamle konen sin bak på den elektriske rullestolen sin holdt på å kjøre av veien i forskrekkelse. Apokalypsens triatlonrytter. Skremmende, men vakkert. Helt perfekt.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Du skriver mye

tribent sa...

observant du :-)