07.05.2006

Veien!

Jeg har hatt en fantastisk sykkeltur i Fredrikstad med omegn i dag. Været var strålende, trærne grønnes, våren har kommet langt, jeg hadde fine tanker og asfalten var varm og god. Og for meg dreier triatlon seg om veien.

Først av alt, den neste som bruker uttrykket "veien blir til mens du går" vil sent en natt høre "sov dukkelise" og så vil det være slutt. Det uttrykket har jeg hørt litt for mange ganger. Det torske-nordnorske "båten blir til mens man ror" er litt bedre. Litt. Men helt meningsløst i denne sammenheng.

Det er ikke den svadafilosofiske "veien" som gjelder for meg. Der Vei=Prosess. "Det er viktig å ha en god prosess", det er sånt veirør som man må lide seg i gjennom å høre på i omorganiseringsprosesser, eller når det er team-building på planen eller annet som gjøres for å dekke over at man er i en organisasjon med sjefer som ikke har det minste peil på hva de vil, hvor de vil og med hvem. Er du sjef så gjør sjefsting, det er derfor du tjener mye mer enn det du er i nærheten av å fortjene. En vakker dag .... ".....sov og bli stor..."

Nei, det viktige er veien. Den fysiske veien. Eller vegen som det skal skrives i Samferdselskretser. Med g. Den som er dekket med deilig asfalt. Den som er laget for å sykles og løpes på. Bilene bruker den også, men den deiligste måten å bruke den på er å sykle og løpe på den.

Det første bildet er bildet av en god vei. Bildet er tatt 33 km ut i en av mine faste runder. Stedet heter Burum og det er i Råde kommune. Råde kommune har etter min mening et veldig stygt kommunenavn og et dertil grusomt kommunesenter, men denne biten med veg og flere andre godbiter veier til dels opp for det.

Denne veibiten her er glimrende så lenge det ikke blåser fra øst. Her får jeg ganske stor fart, her er det lite biler, her slynger veien seg. Når jeg har kommet frem til slutten av denne veibiten er det en ny en som også er deilig å rulle på. Bevege seg gjennom landskapet på. Dette er en myk vei med fine bevegelser. De som var med på IronDuck i 2004 husker den kanskje ikke like positivt, vi passerte vel her fire ganger og det kan bli litt mye. Spesielt når man vet at dette er veien som går mot skikkelig motvind på en lang flat slette og med lukten fra "Fett og Lim" på slutten av sletta.

For at en vei skal være en god vei for meg må den aller helst gå i et landskap som er verdt å sykle i. På sitt beste er ikke sykkelturen bare en treningstur med frekvens, km/t, høydemeter, km, puls, watt og alt det andre som oppfattes som viktig og som vi skriver i treningsdagbøkene våre. Lukt, luft, farger, opplevelser, dyr, fugler, pene hus, historie er vel så viktig. Det ypperste er å bevege seg gjennom et sted, oppleve et sted, sanse det.

Derfor det er ikke alle veier som er gode veier. Ikke alle veier er veier jeg drømmer om å rulle over på tynne hjul mens bena går rundt og rundt, men alle veier ligger der og venter på oss. Og plutselig finner du lykke på en fantastisk vei.

På treningsturene fra La Manga var det en del veldig kjipe veibiter, men også noen helt fantastiske. Denne veibiten fant jeg en dag jeg syklet alene og helt feil. En vei ute på en slette. Tørt. Sol. Svette. To timer hjem. Nok drikke. Ro og tid til å trene og samtidig oppleve at man er et annet sted enn på rulla eller i Maridalen.

Her ble det bra. Og videre ble det også bra. Jeg syklet herfra mot Mar Menor, fant fine bakgater og så glimt av gamle spanske damer i bakgårder med klesvask, kjøtere og katter.

Syklet i lukten av Spania. Ikke i lukten fra pensjonister og tilberedelsen av mat uten smak.

Jeg var på tur. For det er slik det er. Jeg er rett og slett en turtriatlet. Jeg er ikke mosjonstriatlet en gang, men en turtriatlet. Fett nok! Unna vei, her kommer jeg.

4 kommentarer:

Goldie sa...

Du store... Dette var jo direkte vakkert Bent - tar meg den frihet til å kopiere det du her skriver, legger det på lagring - kommer det opp noe om "vei" senere i livet, er dette det beste jeg har lest om det fenomenet - da tar jeg det frem med din tillatelse - jeg skal referere deg, ikke stjele det altså. Sånne ting som dette dukker opp når man gjør sånne ting som vi driver med - tilbringer mange timer alene på et sykkelsete - da får man tenkt og filosofert. Godt Jobba

Anonym sa...

Fint sagt. Litt sånn som eg har det sjølv.

Det er som sjølve livet: langdrygt og monotont, men i grunnen deilig, og det gjeld berre å halda ut.

Når du bruker ordet "turtriatlet", kan det til og med henda at eg tør ta kontakt med klubben dykkar.

Bent sa...

Det synes jeg du skal gjøre. Det er stor spredning i klubben. Til og med noen som meg :-)

Anonym sa...

Denne fikk du dreis på, Bent! Akkurat sånn som du beskriver det har jeg det også når jeg løper eller sykler. Jeg fryder meg som en unge over hvor fint det er overalt. Jeg løper mye i den løypa som vi bruker i "På rømmen" og det er jo et vakkert område. Så sykler jeg rundt på forskjellige små og store veier i indre Vestfold og koser meg skikkelig. Bjarne
Jeg likte også uttrykket "tur-triatlet".