Step-trening

Treningsstudio er noe jeg hater sånn passe. SATS har jeg vært medlem av et år og det var gode penger rett i dass. 800 kroner pr gang tror jeg det ble. Spinning kan selvsagt være ok, men entusiastiske spinninginstruktører med kun øreormmat på spillelista og svette lokaler gjør det hele til en tvilsom opplevelse. Da velger jeg heller rulla på kjøkkenet og egne favoritter på øret. Mer tidsøkonomisk er det også. Styrketrening, roing og tredemølleløping er alt sammen ting som jeg skulle gjort mer av, men det får vente det til jeg får startet det helt private "Farmen treningssenter".

Step-trening er noe som ser utrolig teit ut, selv om det sikkert sikkert både strammer stumpen og løfter lårene og blikket. Til tross for det, var jeg på step-trening i helgen. Vi flytta ut fra leiligheten i Oslo. Fra fjerde etasje. I en bygård. Ikke en bygård med de brede Frogner-trappene, men mer med de typiske smalere sentrumsbygårdtrappene.

Det er klart at alt som var i den leiligheten har en gang blitt båret opp. Det er ikke det. Men det har jo skjedd litt etter litt. Over ganske mange år. En bok her, en plate der, så en stol, et par glass, et lite bilde kanskje.... Flytting skjer liksom litt mer plutselig og totalt. Og opp og ned er like trangt som dere kan få et inntrykk av på disse to bildene.

Stort sett er det nok lettere å flytte ut enn å flytte inn. Lettere å flytte ned enn å flytte opp. Og tingene skal jo nå inn på småbruket som er fattigere på etasjer. Så det er gode grunner til å se lyst på livet.

Men selv om jeg kun bar ned, så måtte jeg jo fortsatt gå opp igjen. Og så er det faktisk ikke alt som er lettere å bære ned, enn å bære opp. Blir det bare tungt nok, høyt nok og bredt nok så blir det en større kropslig utfordring å få det ned enn opp.

Se på dette bildet og tenk deg at du bærer en diger vev eller en stor safe som veier 150 kg. Og at du går først.

Jeg lover deg at da blir det plutselig veldig viktig å holde seg på beina. Og du håper veldig intenst at han som går bak også holder seg på beina og at han ikke bruker denne anledningen til å få slag.

Og jeg lover deg også at plutselig var kondisjonen som var bygd opp gjennom høst, vinter og vår ikke så veldig viktig lenger. Den kunne godt vært byttet ut med litt muskler bygget på løfting av skrapjern. Der og da skulle jeg ønske at jeg hadde bolebukse, "skygge" og stoooore overarmer. Akkurat som jeg drømte om på Appollo helsestudio i Drammen i 1982 og 1983. Da drømte jeg om Camaro SS også. Det gjør jeg fortsatt. Veldig. Men jeg kan ikke mekke.

Men altså, jeg skal nok skaffe meg litt mer styrke. Jeg trenger det, selv om jeg ikke har planer om å flytte ut fra leiligheten i Oslo en gang til og selv om jeg ikke lenger har venner som flytter ut fra slike leiligheter.

Og jammen var det slitsomt å flytte, men jeg skriver det ikke i treningsdagboka! Jeg vet at det er noen som gjør det, men så dårlig står det ikke med meg at jeg skriver flytting, vedhogst, brødbaking, tegning, form og farge og opphenging av tøy i treningsdagboka.

Ikke ennå.