09.05.2006

Runners high!

Det er jo et kjent uttrykk og det har jeg hatt i dag. Men ikke helt sånn etter boka. Selvsagt.

Noen dager eier du, du står opp om morran og drekker kaffen i ro og fred og bare vet at du er ... konge! Helt og totalt hersker. Dagen i dag var ikke slik. Denne dagen var langt fra min. Det startet som en ganske mørk dag. Jobben var no herk og ellers var det direkte pyton. Været var fint da. Og det var veldig hyggelig å sykle med Helene til og fra skolen. Punktum.

Men utover dagen ble det bedre og bedre. Hva som skjedde? Tja si det, men det lysnet mer og mer. Og stor takk for det!

"Jeg skal hjelpe deg og tørke sure miner bort
Tørke, tørke, tørke, tørke fort så går det bort
Tenk på noe morsomt om du kan, så vil munnen smile litte gran
Og så blir det slik som det skal være
Ingen, ingen sure miner mer"

Syng noe slikt for meg når jeg er muggen og jeg skal plystre "sov dukkelise" for deg om natta. Og så er det slutt.

Men altså, det lysna i lundar og lauas i li og jeg tror jammen jeg smilte en gang på vei tilbake fra jobb. Det var da jeg så en som datt og slo seg. Jeg så humoren i det.Mye var blitt bedre, men jeg strålte vel fortsatt ikke som en sol. Det ryktes ikke på byen i Fredrikstad: Se der kommer han, folkehelsekoordinatoren med det strålende smilet og det vinnende vesenet, i dag er han virkelig i godlune.

Men det var fortsatt håp, for trening er en viktig del av terapien min. For å sitere Baltus: " intet problem er så stort og alvorlig at man ikke kan løpe fra det". Klokken åtte løp jeg i dag. I singlet og korte bukser. Det er flink og fin mai det. "Mai, mai hei, hei hei det er Mai som har vaska seg". Og godt er det at mai vasker seg selv for Fredrikstad kommune *ehem* vasker vel ikke sykkelveier etc før rundt St.hans. Ok. Litt vel bløt. Kutt blødmer.

Det var løpingen klokken 20.00 det var ja. Alle som har sett meg og sett meg løpe vet at uttrykket "jeg løp lett" ikke gir mening. Så heller ikke i dag. Tvert i mot startet det tungt. Jeg hadde spist middag klokken 17. Tikka Masala. Ikke hadde jeg spist mye, men jammen merket jeg det. Jeg tror det er Tommy som sier "smakte like godt på vei opp som på vei ned"? Tull og tøys.

Men jeg begynte altså å bevege meg. Og etter hvert fant jeg en rytme. Føttene begynte å treffe bakken i en stilig rytme. Og så koblet hodet seg inn med noen fine tanker. Foredlet noen tanker fra tidligere på dagen. Og så sa armene at "hei, dette vil vi være med på vi også". Og så justerte tankene takten og jeg fikk en "loop" som gjentok en tanke eller to om igjen og om igjen. Jeg tok til og med av meg høretelefonene for å ikke forstyrre hjernen. Det er nemmelig grenser for hvor mye informasjon den klarer å holde opp samtidig. Hodet mitt er litt som min første datamaskin. En Apple (eller er det Mac, husker aldri hva som er hva) SE 1/40. Og derfor er det noen ganger musikk ikke blir prioritert. Det ble det ikke i dag.

Og beina gikk og armene beveget seg og tankene var positive og jeg smilte rundt hele hodet. Og vips så hadde jeg løpt 7 km før jeg snudde, i steden for 5 som var planen. De som er skarpe i hoderegning vet at det dobbelte av 7 er 14, mens det dobbelte av 5 er 10.

Og veien hjem gikk også strålende. God fart og godt driv. Jeg så ned på veien og koste meg med synet av asfalt og av beina mine (jeg er vel den eneste som finner det kos å se på de beina). Kikket opp og så veien forran meg. Så små bondemenn som kjørte i små traktorer. I dag syntes jeg til og med bondestanden var et trivelig innslag i landskapet.

Dette var joggesko som lykkepiller. Eller riktigere, behandlingen hadde startet, men joggeskoen var en forsterkning av positive tanker og ble varmt støttet av en trofast kropp som alltid er med. Like mye er med hver eneste gang.

Så takk til alle som bidro, dere vet hvem dere er, ingen nevnt ingen glemt!

Her er teksten til en sang som så langt der i fra er om løping, men Raga regjerer i gata. Alltid.

Lang vei hjem

Sitter oppe i hue
Ser på føttene der nede
De går og går
uten at jeg gjør noe med det
Men de har gjort det før
Jeg stoler på dem
De vet at det er lang vei hjem

Jeg går midt i gata
for det kommer ingen biler nå
Myser opp mot himmelen
Konstaterer at den er grå
Jeg har et riff i hue
som jeg plystrer på
Det holder meg med selskap
mens jeg går

2 kommentarer:

adeleid sa...

dette er en evig sannhet Bent. En lang og rooolig joggetur hjelper mot alt. Absolutt alt faktisk. Og det er en sikker vinner mot labert humør. Stakkars de som ikke har fått med seg det. Eller kanskje like mye stakkars de som ikke gidder å unne seg gleden av å orke å komme seg ut. På den annen side; mange vil synes dypt synd på meg som ikke finner gleden av lange gallerirunder eller opera. Jaja. Stakkars dem også...;)

bent sa...

Jeg kunne i og for seg klart en rask løpetur gjennom et galleri. Men det måtte vært et lite galleri. 60 m f.eks. En skikkelig sykkelforetning derimot kan jeg bruke lang tid i. Eller bokhandel. Eller musikksjappe. Både analoge og digitale.

Jeg vet om noen ting som joggeturer ikke hjelper mot, men de hjelper mot veldig mye. For ikke å snakke om lange rolige sykkelturer med venner. Og pause ;-) mens Trond sykler rundt og rundt og rundt.

Men lange løpeturer helt for seg selv er kanskje det beste? Tror faktisk jeg da velger asfalt. Varm asfalt. Hvis man ikke kan løpe inn i Nordmarka og ta en dukkert på veien og drikke av bekker (oppstrøms :-) )