Syk, syk, syk mann

Før i tiden var livet mitt greit. I gamle dager som Åse sier. En gang i blant tok jeg på meg joggesko og løp en tur. Når jeg kom hjem dusjet jeg. Var jeg sulten spiste jeg. Var jeg trøtt sovnet jeg. Var jeg tørst så drakk jeg. Hadde jeg lyst på øl så drakk jeg det. Og drakk jeg for mye så danset jeg veldig lite vakkert og svært urytmisk, og så spydde jeg. Ferdig. Kom og tørk. Opp.

Så utviklet jeg meg litt etter litt. Jeg fikk fin sykkel. Og en fin sykkel til. Jeg har to par joggesko. Jeg har en gammel og en ny våtdrakt. Jeg har sykkelrulle som jeg kobler til datamskinen. Og fra Hårek fikk jeg for et par år siden en treningsdagbok i xl-format. Og han sender meg en ny hvert år. Snill gutt.

Denne treningsdagboken er kjempefin og det er mulig å legge inn hvor mange km du trener, hvor mange sekunder, minutter og timer du trener, hva du trener, hvordan du føler deg på en skala, om du er trenbar på en skala, hvor mye du veier på en vekt med en skala, hvor mye du sover, hvilepuls, treningspuls, hvor ofte du går på do... osv. Jeg fyller ut veldig lite av dette, men jeg fyller ut alt jeg trener. Og etter hvert som tiden har gått så trener jeg mer og mer og med litt mer systematikk. Ikke mye, men med litt godvilje er det mulig å se en form for system.

Etter hvert har dette enkle forholdet til trening altså forandret seg en del. Jeg er langt fra like gal som Erik Guldhav eller Ketil eller Jørgen eller andre pasienter som er lagt inn i Oslofjord triatlon og som ved å stå frem på blogger og forum, er med på å gi treningsnarkomane et ansikt (sagt veldig kjærlig og uten vond mening). Men, jeg har mine syke trekk jeg også.

For i løpet av den siste tiden har jeg desverre dratt på meg en del leie vaner, som gjør at jobben med å komme seg ut på trening og ikke minst i dusjen etterpå blir litt vanskeligere enn den var tidligere. Disse leie vanene er manifistert i materielle gjenstander og en sosial struktur (?):

• Mp3-spiller
• Garmin Forerunner 305 med pulsbelte
• Mobiltelefon
• Nytt bittelite digitalkamera
• Denne bloggen

Og der tror jeg at vi starter dagens tekst om dagen i dag. (En tidsreisefotnote: Den våkne leser vil skjønne at dagen i dag har blitt dagen i morgen, eller den dagen jeg skriver om var dagen i går, men det er best at vi bevarer illusjonen om at alt er skrevet samtidig. Altså i dag i går. Det er lettest slik.)

Som sagt. Dagen i dag har ikke vært av de beste sånn med tanke på treningsform, men den hadde kommet inn på skalaen i min, gode og innholdsrike trenings- dagbok for det herrens år 2006. 17. mai har hengt igjen i kroppen, magen er fortsatt en del av kroppen, og i tillegg synes jeg at jeg var litt forkjølet og lymfeknutene på halsen var omtrent som golfballene til Tutta. Skulle jeg i dag fulgt hue mitt så hadde jeg blitt hjemme på sofaen. Jeg tok i hvert fall et klokt valg ved å ikke dra til Oslo for å kjøre treningsduatlon sammen med landets vakreste kvinnelige triatler av begge kjønn. Jeg hæla rett og slett ikke tanken på å bli klissblaut for så og sette meg i en bil og kjøre hjem. Tror det var lurt. Tror det hadde vært oppskrift på forkjølelse.

Men det er mulig jeg fant en alternativ oppskrift. Det kjennes litt sånn ut. Denne grafen er ikke feberkurva mi i dag, den viser en del av en løpetur jeg liker veldig godt. Da jeg startet klokken 18:58 (sier dataene som ligger på MotionBased) var temperaturen 13 grader og det regnet en del. Jeg har vært litt frøsen hele dagen, så jeg kledde meg godt. For godt. Med lue til og med.

Fordi jeg skulle ut i skogen hadde jeg ikke mp3spiller med denne gangen, men jeg hadde altså Garmin 305, kamera og mobiltelefon. For å komme i gang på løpeturen skal nå alt lades og pakkes og min Garmin skal legges ut en tid i forveien for å finne satelittene slik at den vet hvor jeg er. Jeg kobler meg liksom opp mot den nye fantastiske virkeligheten min, før jeg subber av gårde.

Bildet som er å se rett over høydekurven er tatt ved 2,5 km. Det er der det starter å gå oppover på høydekurven. Og så går det oppover og oppover og oppover. Ikke lenger enn til 110 meter (fra startpunkt 1 meter over havet) , men det var høyt nok i dag, for pulsen min var ikke sånn veldig stilig. Helt fra starten kjentet jeg at det buldret og banket i kroppen, kjente den såre raspingen i pustesystemet, kjente på "syk og svak og dårlig bak". Men for en gangs skyld var jeg tøff og hadde bestemt meg for å ikke mygge ut. Fordi jeg skulle skrive noe på denne bloggen.

Til høyre kan dere se pulskurven min. Som man kan se skvatt den alt for høyt opp med en gang og ble der, selv om de første 2,5 km er flate og jeg løp rolig for å prøve å få pulsen ned.

De fleste kan se at det er noe rart med denne pulskurven. Og det er at den er der. Egentlig skulle den ikke være det, for kroppen min er litt rart hogd til. Det gjør at alle forsøk på å få no fornuftige tall ut av et pulsbelte, har vært som å få no fornuftig ut av en kveld med diskusjonsprogrammer på TV. Så derfor hadde jeg egentlig tenkt å droppe pulsfunksjonen denne gang og spare pengene til smør og salt i maten. Eller Zipp. Men nok en gang kjøpte jeg den greia med flest funksjoner. Og denne gangen virker det. Garmin 305 tar meg til områder der Polar, Ciclosport og tidligere Garmin 301 ikke leverte varene og enten viste null eller 277.

Så pulsfunskjonen på 305 er for meg mye bedre enn alt mulig annet som til nå er prøvd. Det er bra. Høydemålerfunksjonen derimot er basert på satelittposisjonering og det gir et veldig hakkete og av og til litt underlig resultat. Så det systemet er ikke veldig nøyaktig. Men hvis man jevner ut hakkene så skjønner man at det har gått opp og ned her i verden.

Målet med denne løpeturen er som regel to ting. Jeg har tro på det å løpe et sånt langt rolig drag i en seig oppoverbakke. Spør ikke meg om hvorfor, men jeg tror på det. Og så er det slik at når jeg kommer til toppen, på asfaltveier, så er det for det første en flott utsikt retning Danmark og til Gaustadtoppen. Og det er bra i seg selv. Akkurat på brekkpunktet, eller brekningspunktet som det føles hvis jeg løper hardt, akkurat der åpner landskapet seg og jeg får utsyn og overblikk og lettere føtter. Og så kommer belønningen..... over til å løpe på svaberg. Sånn som det er på dette bildet. La beina flytte seg raskere på en istidskapt vei som går slakt nedover. Bedre en asfalt.

Men i dag var det ikke utsyn på grunn av tåke og regn og på grunn av regn var det heller ikke så veldig bra å løpe på svaberget. Det var rett og slett litt glatt, så jeg forsvant inn i skogen. Den skogen som det er bilde av øverst. Den var våt den! Og tett. Så da fikk jeg jo testet ut Garmin i tett skog også. Den fant en del satelitter, men ikke hele tiden. Men mer en nok til å tegne et glimrende kart etterpå over hvor jeg har vært.

For da jeg kom hjem var det rett til pc for å laste ned bilder og treningsinfo. Og så var det å sette seg ned for å skrive denne bloggen. Kommunikasjon med "noen" har blitt viktigere enn restitusjon. Det er ikke sikkert det er så lurt. I hvert fall ikke når man tror at man er syk.

Og litt syk er jeg helt klart, men kanskje ikke slik jeg tenkte meg da jeg startet å løpe.

Og treningsdagboka mangler et felt for å registrere tid brukt på "Oppvarming av utstyr" og "analyse og presentasjon av data". Hadde jeg kunnet lagt inn det så hadde jeg slått alle. Inkludert Ragnar.