Det er moro med dyr og trøst i dyr. Ja, selv hybelkaniner kan fylle et behov for grunnleggende nærhet hvis man blir for ensom. Selv når nøden er som størst og trøsten er som magrest er det dog viktig med aktsomhet. Når hybelkaninene formerer seg, organiserer seg, utvikler politiske systemer og arrangerer valg er det fare på ferde. Vips så klarer ikke de lodne små å telle opp stemmene skikkelig i valgkretsen under sofaen, feil hybelkanin blir valgt og bråket er i gang. Det har skjedd før og det vil skje igjen. I parkene rundt ”Nya Varvet” er det ikke hybelkaniner, men Sørhare. Sørhare er ikke som andre harer. De er ganske teite og min teori er at de tror de er strust. Jeg bygger dette på det faktum at hvis de blir oppdaget så løper de litt bort og gjemmer hodet inni en busk eller bak et tre, mens resten av kroppen stikker frem. På torsdag traff jeg på to slike smartinger som så meg og gjemte seg bak et tre. Stor var overraskelsen deres da jeg på pur f... plutselig løp rundt treet på andre siden og skremte dem skikkelig. De harene har fått meg til å tvile på barnetroen og jeg heller nå i retning av at Darwin tar feil. Jeg lurer rett og slett på om ikke "Survival of the fittest" ble falsifisert här i våran park, dom djuren er egentlig alt
for dumma til at dom skal överleva!
På fredag fikk jeg en ny-gammel NOFX cd i posten: ”The war on Errorism” fra 2003. Har bare fått hørt litt på den og den høres bra ut, men ikke helt ”So long and thanks for the shoes”. Dette er en politisk NOFX-plate og ”Somewhere in
Bildet øverst har ingenting med harer eller Bush å gjøre. På lørdag syklet jeg en flott tur på 29,5 km og 1t58 minutter. Med piggdekk på asfalt og på snødekte skogsstier. Det var helt stille bortsett fra rare lyder fra sykkelen og kroppen. På turen var gjennomsnittspulsen 125 slag i min, maxpulsen var 158 og jeg hadde en lengre periode med puls på 150-158 inni skogen. Pulsen fløy opp i det jeg traff skogsveier med snø. En bil hadde kjørt inne i Elingaardskogen, noen hadde gått tur og
en hest hadde både gått og bæsja. Men trafikken hadde ikke vært nok til å ha pakka snøen. Derfor fikk jeg ikke mye fart, men det var deilig, hvitt og kaldt og spennende i nedoverbakke! For hvor hadde hjulet tenkt seg å spore i den løse snøen og når kommer neste hull i veien? Stor morro.
Treningsuka ble avsluttet med en 25 minutters tur på tredemølle for å ta laktat-test sammen med andre gærninger fra klubben. 160 er min grense. Hva dette egentlig betyr må jeg finne ut av etter hvert, foreløpig har ikke informasjonen sunket helt inn kan du si, men jeg tror ikke det er dette som kommer til å endre livet mitt radikalt. Men gøy var det å ta testen og det er uansett kjekt å ha!
Helt sikkert mer om dette senere! Laktat. Ikke hare. Haren anser jeg som ferdigdebatert og forloren. Eller struts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar