Syklister og triatleter er litt som katter. Når sola treffer asfalten så slikker vi sol. Kattene har dog en annen grunnholdning til livet, de ligger rett ut og sier "prrrrrbrrrbpprrr". Vi som har sykkel som en naturlig forlengelse av kroppen, vi trekker til bakkene og kjenner sola som reflekterer, vi står og trår litt Tour de Fransk og kanskje trekker vi glidelåsen litt ned på sykkeltrøya og ut strømmer innestengt varme. Til og med jeg gjør det, jeg som er kroppsbestemt til ikke å like bakker.
De som har forsett seg på sykkel på tv tar i tillegg av hjelmen, henger den på sykkelstyret, reiser seg og danser opp. Dem om det, hodet mitt tåler å bli litt varm mye bedre enn et knakk mot kantsteinen. Og ja, jeg har velvet i oppoverbakke. Pga feilgiring og liten fart. Det er pinlig, men det er sant og sannheten skal ikke skjules. Pravda.
På fredag og lørdag hadde jeg et forsøk for å se om jeg kunne merke noe kvalitetsforskjell på rulletrening og utetrening. Jeg blindet, fordelte og randomiserte meg selv og jeg kjente helt klart å merke en større glede av utetreninga på lørdag, enn innetrenga på fredagen. Selv om vegforholdene på lørdag krevde piggdekk var bakkene varme og solcellene mine er ladet for noen dager til. Resultatet av forsøket bekreftet hypotesen min: Jeg liker meg bedre ute når det er varmt og sol, enn inne på rulla på kvelden. Glimrende forskning spør du meg. Sparker inn vidåpne dører som masse god forskning gjør.
Her jeg sitter og skriver kan jeg kjenne varmen og lukten fra asfalten hvis jeg lukker øya. Men skrivinga går litt dårlig da .....
I dag har jeg forøvrig syklet 70 knall harde minutter på rulla. Jeg lot meg rive med av noen datamotstandere og dataasfalt og datasol og datamiddelhavsby. Jeg danset ikke oppover i Tracx-landskapet, men jeg tenkte på noe som er bedre enn databakker. Jeg skal til La Manga jeg. I overgangen april/mai. Der har jeg vært før. Der er det bakker som er lange og bratte og langt fremme kan jeg visualisere at Dukkelise, Sheriffen, Adeleid og Trine danser opp bakkene.
Men jeg har to hemmelige våpen i år.
Det første er trening, det tenker jeg de andre ikke har tenkt på. I fjor ble jeg skrekkelig sliten, det kommer jeg til å bli i år også, men jeg kommer til å være svært mye bedre trent hvis jeg bare ikke slapper av nå. Tidligere vintre så har jeg hatt veldig mange uker med en og to treninger, og ikke startet å trene før i mars/april. Nå er jeg "opptøffet" og det må sjukdom til for at jeg trener mindre enn fire ganger i uka, målet er fem til seks. Så jeg lander i La Manga med mange sykkelmil i beina som en "Lean, mean, fighting machine". Så det så.
Det andre våpnet? Klatrekrans. Pysegir. Her skal det vispes opp de bratteste bakkene.
Ikke et hemmelig våpen, men jeg har fått ett nytt album som jeg spiller hele tiden når jeg ikke spiller Shack "The Corner of Miles and Gil". Jeg spiller Badly Drawn Boy"Born in the UK" som i helhet er en nydelig plate med masse vakker og lyrisk musikk. Tittelsporet er en rocka og veldig engelsk sang, et engelsk ekko av "Born in the USA" selvsagt, en sang som regner opp en rekke viktige hendelser i UK fra han ble født i 1969. Her er "Life on Mars", "Long hot summer", Jernjomfuren, Sølvjubileet, Falkland og Union Jack. Dette gir frysninger på ryggen til en nesten like bleik nordmann som ble gjenfødt som engelsk inn i andre omgang i en svart/hvitt Tippekamp med "Brudd på bildesambandet med England" i 1973.
*Brrrrr* lukker øyna. Sol i bakken. Varmt nå. Sykle. Oppover i varme og sol.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar