De onde

Det er jo greit å si at jeg liker svensker. Det har jeg sagt og det har jeg kommet unna med. Det er jo greit å si at man liker kvinner, det går det an å si og komme unna med. Hadde jeg begynt å si at jeg spesielt likte svenske kvinner, ville det startet å bli litt verre.

Men stopp nå litt. På samme måte som det ikke kan skrives ute en blankofullmakt der det står ”Jeg liker alle svensker”, like lite kan jeg sette meg ned å kludre ”Jeg liker alle kvinner”. Carola f.eks er jo nevnt og diskvalifiserer begge kategorier fra generell godkjenning.

Glem svenskene en stund og fokuser tankene rundt kvinner. Fokuser, fokuserer, fokuserer. Se dem for deg. Det er helt klart en svært OK sub-kategori av Homo Sapiens, mange positive ting å si der, men ikke glem at kvinner kan også være ”De Onde”.

Jeg hørte for litt siden en historie om en kvinne så grunnleggende ond at hun setter det meste av tyranner og beist fra fiksjon og virkelighet i skygge. Les og gråt dette skjelett av historien om en ond kvinnes kvesting av en ung manns sinn. Les, gråt og lær.

Historien starter for noen år siden da mannen er ung student. Som de fleste studenter har han lån og som så mange unge mannlige studenter av normal støpning investerer han sine surt lånte midler. I varige verdier. I et stort, tungt og fint stereoanlegg. Et slikt et der forsterker og cd-spiller er fra forskjellige produsenter og har helt ulikt ”design” og farge. Et slikt anlegg som har store flotte høytalere som setter innvollene dine i sving når de gjør som de får beskjed om. Spiller høyt og tungt.

Som så mange menn finner han en kvinne og som så mange før dem så flytter de sammen. Så langt så vel. I den første leiligheten er alt fryd og søt og høy musikk. Der er de lykkelige. Det er lite og gammelt, men det er plass til all deres forhistorie og elskede eiendeler.

Barn og bedre råd sender dem oppover i eiendomshierarkiet. Og det er først nå den onde viser sitt sanne ansikt. Designansiktet. Nå skal alt passe sammen og nå skal alt ha sin rettmessige og tilmålte plass. Den plassen hun måler opp.

Den ikke fullt så unge mannen kommer en dag hjem. I det han går inn merker han noe nytt. En anderledeshet som er vond, kald og steril. På gulvet står en pappkasse og de gamle høytalerne. I en hvit bokhylle står et microanlegg og to ørsmå høytalere.

”Finndotno” sier hun og han kjenner livskraften forlate kropp og sjel. ”Jeg har solgt anlegget ditt, det kledde ikke dette rommet og jeg har kjøpt noe mer passende”. Senere den kvelden kommer en ung student og henter anlegget. Hans anlegg. ”Den enes død…” sier studenten på vei ut.

Jeg har vært i dette skrekkens hus og det er ikke pent. Jeg har drukket øl der og vi har spilt musikk. Lavt og uten klang. Det er ingen annen mulighet. Første gangen sa jeg: ”Skru opp lyden litt nå..”, men da forsvant han askegrå på do. Så jeg sier ikke det mer.

Jeg har hørt historier om kvinner som har kastrert sine menn. Jeg trodde aldri jeg skulle få se en slik mann og snakke med en slik ond kvinne. Det verste er at hun ser helt normal ut. Hun som har gjort denne grusomme gjerning.

For å kvasisitere Pulp Fiction: ”You don’t mess with a mans stereo rack”.

Eller for å sitere en anonym autoritet fra 1600-tallet: Burn the witch!