Nostalgi

For første gang er det nå mulig å studere dialektisk atferdsterapi (DBT) i Norge.

Det er vanskelig dette med forståelse, før-forståelse, fiktiv forståelse, oppkonstruert før-forståelse. Eller kanskje det er best å samle de to siste i begrepet "konstruert misforståelse for å ha noe å skrive om". Et kjent grep fra diverse diskusjonsfora.

Men altså. Jeg er virkelig en av dei faste lesarararararane av nettsiden til Helsedirektorotet og ser at det finnes kurs i dialektisk atferdsterapi.

Siden jeg er skrudd sammen slik jeg er så finner jeg to mulige, men ikke nødvendigvis riktige forklaringer på hva DBT er:

1. Pasienten blir snakket til på ulike dialekter og dette fører til den ønskede atferdsmodifisering. F.eks men ikke begrenset til: Irettesatt på spist fiintrøndersk, kosepratet med på hedemarksdialekt, overhøvlet på sundmørsk, rost i skyene på hammerfestdialekt og lokalbedøvet med sambyråkratisk riksmål.
2. Pasienten har en lei dialekt som hindrer god kommunikasjon med behandler og får relativt hardhendt atferdsterapi for å vaske styggedommen ut av munn og talesenter. Rett og slett ”rive ned for å bygge opp”.

Tenkte en liten stund at det kunne være no marx i dette, men vi er ikke så mange som tenker på gamle Karl lenger. Greit nok det for kapitalismen har jo vunnet.

*Buahahahahaha!*

Tusenvis av kommuneansatte på demenskurs

Det står det å lese på nettsiden til Helsedirektorotet. Rundt kaffebordet i dag så jeg at det glimtet til i matte og litt uttrykksløse kommunearbeiderøyne da de hørte at det fantes et demenskurs dedikert kommuneansatte. Det tentes et svakt lys av håp. Og så ble det borte. Det er sikkert mange av oss som kunne trenge et kurs, men det er mulig det for de fleste av oss kommer litt for sent.

Jeg vet svært lite om innholdet i kurset, men tar det som en selvfølge at en av forelesningene er klassikeren:

"Det viktigste er ikke å legge planer, men å huske hvor man har lagt dem".

Universel utfordring

Som et ledd i kampen mot fysisk inaktivitet, lokal forurensning og globale miljøproblemer vil vi øke andelen av de som bruker sykkelen til og fra arbeid. Mange steder er det vanskelig eller umulig å bygge seg ut av trafikkproblemer og gang- og sykkelveier blir et av mange nødvendige grep for å redusere bilkøer og få økt fremkommelighet. Vi som bor og virker i Fredrikstad snakker til og med om at her er det mulig å få flere til å bli helårssyklister.

Målet er å få flere til å sykle både i gode og varme og i gode og kalde dager. At det er mulig ser vi, for det er noen som nesten alltid sykler. Men hva gjør de på dager som i dag?

Det har kommet mye og våt snø i Fredrikstad. Snø er fantastisk for folkehelsa. Snø gir unger og voksne mulighet til å boltre seg med ski, akebrett og snøskuffe, men snø er også et irritasjonsmoment og en utfordring. Fremkommelighet for mange ulike grupper og prioritering av ulike grupper blir plutselig et veldig påtagelig problem. Folk skal og vil frem med bil. Dette må gjøres først.

Naturlig nok vil mange si, men dessverre gjøres det på bekostning av fotgjengere og syklister. Ikke bare slik at det er veiene som blir ryddet, saltet og strødd, men i tillegg blir snøen måkt inn på fortau og sykkelstier.

Noen sykler og går uansett. Fordi de må eller fordi de vil. Og da blir det ikke så greit når de møter hovedsykkelveier som ser slik ut. Og hvor alternativet er en vei som riktignok er ryddet og fin, men som pga mye og rask trafikk ikke er et godt og sikkert alternativ.

Når det kommer mye snø i Fredrikstad må vi regne med noen problemer. Vi som kjører bil, vi som sykler og vi som går. I en by hvor det kan gå en vinter uten at vi ser snurten av en snøfille, så skjønner vi at brøytekapasiteten ikke kan være som i et snøhøl lenger nord. Men skal sykkel bli et reelt alternativ for flere, så må det mentalt og fysisk ryddes vei for de med to hjul og pedaler. Gang og sykkelveier og de store strukturelle tiltakene er viktige, men både før og etter disse er på plass, så må også det daglige vedlikeholdet og den praktiske omtanken for de på to bein og to hjul være til stede.

De som skal frem på denne måten har også krav på en viss forutsigbarhet og kan ikke vente på at vårsola skal gjøre sitt.

(opprinnelig skrevet for www.sykleifredrikstad.blogspot.com)

Arrested development del 3

Det finnes en kvinne ved navn Helene Rask. Hun er visstnok tidligere glamourmodell, men har nå "lagt puppene på hylla" i følge Dagbladet. Nok en gang føler jeg at dagbladet.no ikke leverer.

"Pictures or it doesn't exist" som det heter på Slowtwitchforumet.

Vinterveien

To treningsøkter på en lørdag er et godt grunnlag for å kunne proppe meg med høykarbogodteri.

Det er uendelig mye folk som har dietter som er lav på karbo, høy på protein og fett på fett. Selv blir jeg høy på sukker og en lørdagskveld kan det rett og slett ikke bli nok godtekarbo. Og med en time svømming og 47 minutter løp bak meg er det meg vel unt og passe sundt.

Jeg har gjort mange forandringer i treninga mi siden denne bloggen ble startet. Jeg har doblet antall timer i året blant annet og jeg har skiftet mening om trening veldig mange ganger. Men en ting står fast. Jeg har ennå ikke kommet ditt at jeg spiser for å kunne legge et godt grunnlag for trening, jeg trener for å kunne legge et godt grunnlag for både spising og overspising.

Det er i hvert fall det jeg sier høyt.

Det var lørdagssvømming uten særlige merkverdigheter. Det vil si. Jeg har startet med noe nytt. Side Kick. Jeg vet ikke hvor jeg har fått denne ideen fra, men det er jo klart at jeg ikke har kommet frem til dette her av meg selv. Mest trolig har jeg lest om det på verdens beste triatlonforum.

Bakgrunnen for mine nye teknikkøvelser var at jeg tenkte at side kick var en god måte for meg å lære god posisjon i vannet på. Jeg sjekket nettet etterpå og fant side kick i forskjellige varianter. Her siteres en.

There are many ways to increase your kicking yardage in workout. The most often overlooked kicking set is the stroke drill set. All stroke drills double as kick drills. The easiest drill is the side kick drill. This is the base drill for all freestyle stroke drills. Side kicking is the most productive way to do your freestyle kicking.

When kicking on your side, your hips will be perpendicular to the bottom of the pool. When you kick on your left side, you will have your left arm out in front with your right arm resting on your right hip. You must remember that the lead hand must be palm down in the water

This position creates lift in the freestyle stroke. Beginners will kick with their ear on the lead shoulder, while more advanced swimmers will kick with their chin on their lead shoulder. This contact with the shoulder is critical in keeping your hips high in the water. If you lift that ear or chin off the shoulder, your hips will sink quickly.

If you feel like you are sinking, rather than simply kicking harder, stretch your arm as far out in front of yourself as you can. This stretches out the body, causing your hips to rise in the water, reducing drag. Remember, this is not a power game; rather, it is a finesse, streamline game. The side kick will not only teach you how to kick, but it will also help you learn the balance necessary to have a long, smooth freestyle.

5. More Drills

The other drills I enjoy doing are all variations of side kicking. The 10/3/10 drill is done by kicking 10 times on your left side, taking three long freestyle strokes, then 10 kicks on your right side. Repeat this for the distance of your choice.

Og det er den drillen der jeg kom frem til på lørdag.

Lørdagens andre økt var å løpe i snøslapset. Det er andre gangen i mitt liv jeg har løpt med briller. Grunnen var denne gang, som forrige gang, at det blåste som tusan fra sør og vinden pisket med seg is/snø. Brillene sparte synet sånn på lang sikt, men sikten der og da ble etter hvert lik null. Triatlon er jo en utstyrsdrevet sport så jeg tenkte på utvikling av briller med vindusvisker. Ved vendepunkt/fotograferingspunkt ble jeg klar over at det ikke lå noe på utsiden av brillene, men at det hadde samlet seg dugg og slaps på lesiden av dem. Litt som den vitsen om hvorfor svensker trenger vindusviskere på innsiden av bilen. Men det var nok mer prust og pres og ikke at jeg lagde motorlyder.

Men jeg fikk frisk og fin seilas tilbake igjen. Uten briller på nesa.

Og så kunne jeg fylle meg med godtekarbo!!!

Småsild og hvaler

Før visste jeg aldri hvor jeg hadde svømmebrillene mine i januar. Før så jeg ikke på badebuksa fra august til mai. Nå ser jeg Kongstenhallen i morgensol og Kongstenhallen i solnedgang og kunstlys. Nå ser jeg stripa på bunnen av bassenget 2-4 ganger i uka og jeg ser lyst på fiskelivet mitt. For fremgang kommer til den som holder ut og står på. Er det ikke slik a?

I løp og sykkel er det slik. Som mosjonist med få treningstimer i uka kan jeg enkelt bli en bedre løper og syklist ved rett og slett å løpe mer. I utgangspunktet er det ikke no vanskeligere enn det. Så kan jeg rote rundt med systematiske treningsprogrammer, styrketråkk og intervaller, men mye kan gjøres bare ved å øke fra 4 timer løping i uka til 8 timer. For eksempel.

Svømming er noe helt annet. Dette er en vanskelig sport å få fremgang i for en som starter som bryne og ønsker å arbeide seg oppover til overflaten. Det er ikke bare å logge totusenmeter etter totusenmeter og regne med at jeg blir raskere. Det er rett og slett mulig å putte mange timer med trening inn i svømming uten å få no som helst fremgang. Fordi teknikken er så avgjørende.

I går var det uvant og påfallende mange som svømte crawl i Kongstenhallen. Mulig det er et svømmevirus som går. I så fall er det et virus som resulterer i mye morsom crawlteknikk. Ministry of Silly Free Stroke. Jeg er ikke en stilstudie selv, men jeg var heller ikke blant de verste. Mange tær som dorget langs bunnen kunne observeres, det var hoder som kom skytende opp for å snappe luft og det var armtak som gikk helt i kryss. Noen hadde en stor feil, noen hadde flere og noen hadde alle feilene som er mulig å tenke seg. Pluss noen helt utenkelige feil. Det er forresten veldig mange som svømmer med brystbeintak og crawlarmtak. Ser litt snodig ut.

Og så var det noen som kunne det. Jeg svømte i banen ved siden av en slik. En ung kvinne med svømmeteknikk. Jeg kunne brukt all den kraften jeg ikke har og ville allikevel blitt distansert i løpet av 20 sekunder. Fordi hun hadde teknikken, kraften og ynden.

Å se gode svømmere er som å se fisk som piler av gårde. Det er å se noen som er i sitt rette element.

Etter fattig evne prøvde jeg å svømme ved siden av henne når hun svømte rolig. Prøvde å kopiere takt og herme teknikk. Det gikk sånn passe, men jeg begynner å få til rotasjonen. Foreløpig virker det ikke som om det gir no særlig ekstra fart.

Det var alt for mange i bassenget til å kjøre noe som helst som lignet ”sett” i går, men nok en time med svømming er gjennomført. Først svømte jeg 20 minutter med fokus på å svømme riktig. Så svømte jeg 20 minutter med diverse enarmede driller. Til slutt la jeg inn femogtyvemetere der jeg svømte hardt, men fortsatt prøvde å svømme riktig.

Hva med hvalene? Hvalene irriterer meg. Ikke alle riktignok, men noen. Og ikke fordi de er i veien, men fordi at noen av dem i tillegg til å flytte mye vann flytter seg veldig fort.

I Kongstenbassengets venstre del kommer det av og til noen riktig store damer. De flyter høyt og de flyter fort. Jeg vet ikke hvordan de får det til, men de må være råsterke. Masse oppdrift + masse styrke – teknikk = jevn høy hastighet.

Det er irriterende det.

Målet er der fremme på en dårlig vei

Er dere i rute med vintertreninga, spurte Ole Richard på forumet. Og jeg tenkte først at ja, det er jeg. Så kom jeg tilfeldigvis til å kaste et kritisk blikk på meg selv i speilet og to blikk på timene i treningsdagboka. Jeg stilte et par kontrollspørsmål, jeg sjekket svarene grundigere og da så jeg at hvis jeg er helt ærlig så er jeg ikke i rute allikevel. Ikke helt. Uten at det er no krise av den grunn.

Det er for tiden hvit, vakker vinter og jeg blir glad av å gå skiturer i Gressvikmarka. Du vet. En slik skog som er selve bildet på midtvinter. En skog som er et godt sted å være og som har den fantastiske lukten av kald snø og granbar. Jeg blir fornøyd av å føle at jeg er en skikkelig norsk heimføding som setter pris på snø, ski og Kvikk-lunch. Jeg kan ærlig talt ikke gå på ski, men jeg gjør det innimellom på denne tiden av året. For det er så mye bedre å skli på ski, enn å skli rundt med joggesko i snø-slush på blank is.

I går løp jeg en time i snegletempo på slikt føre. Er det noe jeg hater med vinter så er det dårlig rydda og mangelfullt strødde gang- og sykkelveier. Jeg har ikke no stort problem med kulde og snø og i forrige uke hadde jeg to fine løpeturer i minus 15 grader. Selv om den kalde lufta reiv litt i lungene, så var det greit fordi det var måka og fordi det var strødd. Skal jeg like å løpe så må jeg finne feste for foten. Ikke ta ett skritt frem og skli ett skritt dit. For det er fremover jeg skal. Det er hele poenget. Fremoverrettet og målrettet fysisk aktivitet

Jeg skulle egentlig bedrive intervalltrening i går, men i stedet så jogget jeg. Nesten på stedet. På stedet …. skli!!!!

Så akkurat nå er det enklere med ski. Selv når teknikken er haltende og kraften er klein. Men selv om jeg trives på ski i preppa løyper så er det jeg egentlig vil å svømme, sykle og løpe. Mye.

Jeg har uttalt et skikkelig ambisiøst Kalmarmål. Det vil si jeg har vel både sagt 11 timer og 11 timer og 12 minutter. Men selve tiden kommer til å bli helt glemt frem til etter Kalmar. For jeg vet sånn ca hva målet er, jeg behøver ikke dvele mer ved det. Jeg vet hva målet er og jeg vet at jeg kan klare det. Jeg vet hva målet er og jeg vet hvor mye trening jeg skal legge inn og hva slags trening. Nå må jeg gå fra viten til handling og da må jeg tilbake til veien.

Jeg må komme meg ut på veien og finne tilbake til fjorårsformstigningen. For det er det som er hovedmålet nå. Jeg vil ha den nydelige følelsen av mestring, læring og fremgang jeg hadde i fjor. I fjor løp jeg med et stort selvsikkert smil og kjente at jeg hadde et gjennombrudd. Jeg løp gjennom min egen personlige lydmur. Jeg sluttet å jogge og startet å løpe. Jeg vil ha den samme følelse på svømming og sykling også og jeg vil ha mer og jeg vil ha det sterkere og fortere.

Men da nytter det ikke med halvhjertet innsats og dårlig strødde veier. Jeg trenger både mentalt og fysisk fraspark.

Det første skal jeg klare selv. Det er en viljesak og jeg har nok vilje. De fysiske forutsetningene for at det fysiske frasparket skal sitte må Teknisk Drift ordne med inntil sola gjør sitt.

En motsatt arbeidsdeling ville vært lite fornuftig. Jeg er veldig for kommunale løsninger, men ikke av treningsplanen min. Litt må være overlatt til det private initiativet.

Dette har vi prøvd før

Vær så snill. Hva du enn gjør, ikke bli en slik som sier: ”Nei, dette har vi prøvd før”. Det finnes ikke noe mer drepende og unødvendig i en prosess enn mennesker som kommer med disse ordene.

Jeg synes jeg hører de ordene så ofte når noen kommer med forslag til handling. Det er ord som ikke har noen relevans. De er bare forsøk på å legge et forslag dødt uten en gang å orke å argumentere og uten å komme opp med alternativer. Det er dobbel latskap.

”Dette har vi prøvd før og det virket ikke” er fullversjonen av ”dette har vi prøvd før”. Men det er en setning uten praktisk nytte. Hvis det ikke virket forrige gang så kan det hende at tiltaket var dårligere forankret, det var dårligere forberedt, dårligere ledet eller kanskje det var dårligere utført – eller kanskje rett og slett tiden ikke var moden. Kanskje verden bare venter akkurat nå på akkurat det som du har prøvd før.

Det betyr selvsagt ikke at vi tankeløst skal gjenta den samme feilen om igjen og om igjen. Men det betyr ikke at vi ikke skal prøve på nytt igjen noe som virker fornuftig. Bare fordi "vi har prøvd det før".

Når jeg hører ordene ”Dette har vi prøvd før” så tenker jeg ”Det du egentlig sier er at denne jobben har du hatt alt for lenge, du har ikke mer å gi”

Ikke bli slik.

Ny-gammel Kaizersplate!

Det går i mye forskjellig musikk for tiden. Slik det gjør hele tiden og alltid har gjort. Elbow. Metallica. Rammstein. The View. Scars on Broadway. Skambankt. Razorlights. Og alltid og over alle er det Kaizers Orchestra. Skulle jeg glemme det selv noen dager, så krever de to små rockefrøa Åse og Helene, at jeg retter på det jeg har gjort galt. "Spill Kaizers pappa". Og så synger vi alle sammen "...men han må ha sin egen pistol". Ekstravaganse er forresten ikke et lett ord å synge for en syvåring.

I det siste har jeg tenkt på hva som ville vært det ultimate settet. Den ultimate Kaizers Orchestra-konserten. Og det gjør jeg som aldri har vært på en. Jeg vet om noen sanger som jeg tror må være med, men jeg har ikke gitt meg på listemakeriet ennå.

Og bra er det. For nå kommer den. Som lyn fra klar vinterhimmel kommer beskjeden om at det kommer en ny Kaizers-cd. En plate med tidligere ikke utgitte sanger, men noen av dem konsertfavoritter. Å Herre. Å Halleluja!!!

Så da venter jeg da. Til april. Og håper vi får nye sanger å synge i bilen. Sanger så gode som Sigøynerblod, Maskineri, 9mm, Bak et Halleluja, Salt og Pepper, Kontroll på Kontinentet og De Involverte.

Noen band har skuffet litt i det siste og andre har skuffet stort, men her er jeg full av tillit og tro.

Måtte De og Deres Mojo Levere.

Arrested development del 2

Hva gjør Kaja Bremnes her? Det vil si, det jeg egentlig lurer på er: Hva gjorde Dagblad-fotografen her? Kaja Bremnes poserer jo bare for en fotograf. Men fotografen får det til å se ut som om hun ... tja ... hvordan skal jeg si det ... hva er det korrekte begrepet .... ? Viser hvordan hun bæsjer i veikanten kanskje?

Watt? What Watt?

Om ikke tusener på tusener, så er det mange har spurt meg om jeg kan informere litt om hvordan effekt rulletreningen min har. Dvs. effekt på form i form av endret watt.

Jeg har jo blitt et moderne treningsfantom. Eller er det kanskje en unaturlig treningsguran? Nuvel. Så watt-spørsmålet er jo naturlig siden jeg lekent sjonglerer med intervalltrening, periodisering, pulssoner og annet som mosjonister kanskje ikke trenger i følge de som har trent siden de ble avvent og fikk sin første flaske XL-1.

Men altså. Watt. Før trodde jeg at watt var det sykkelruller og stereoanlegg ble pakket inn i av ivrige hender i en skitten og dunkelt belyst fabrikk i Shanghai. Mengder med watt slik at de skulle tåle frakten. Og på toppen den bittelille posen med Silicon som skal fjerne all tvil og fuktighet. Nå vet jeg så mye bedre. Jeg vet nå at det ikke er slik watt vi er opptatt av. Jeg er altså ikke en helt og fullstendig watt-nisse, men evnen min til å beskrive min wattutvikling strekker seg ikke mye lenger.

Og det er ikke nødvendigvis min skyld. Jeg har rett og slett en litt ullen wattaktig følelse av at den rulla mi ikke er nøyaktig sånn helt på milliwatten. Og det er mye rart som påvirker tallene som går opp og ned. Det kan selvsagt være min kraft, form og ynde. Selvsagt kan det være det, men det kan være andre ting også.

Tråkkfrekvens for eksempel. Pulsen er høyere med høyere frekvens hvis watt holdes konstant. Men det er jo i og for seg kontrollerbart. Jeg kunne jo bare sammenlignet økter med sånn ca samme frekvens. Styrketråkkøktene for eksempel. De er egentlig sammenlignbare. Sammenligne watt, frekvens og puls.

Men….

Lufttrykk i dekket må jo påvirke målt watt? Så da måtte det jo være like mye luft i dekka hver eneste gang, men jeg er nok ikke så nøye på det.

Hvor hardt/løst rulla er festet mot dekket må jo påvirke målt watt? Er den helt riktig festet, for løst eller for hardt? Er den likt festet fra gang til gang?

Og som sagt så er den rulla mi ikke et presisjonsmåleværktøy.

Så jeg tenker det blir slik som dette: Skulle jeg bli målbart mye bedre så kommer jeg nok til å smelle knallgode og sjokkerende skyhøye watt-tall på bordet med et fornøyd flir. Skulle jeg ikke bli målbart bedre? I så tilfelle så gjelder de anførte måleproblemene over.

OK da. Det var ikke så mange som hadde spurt om wattuviklingen min. Det var en. Men denne ene fortjener jo også svar? OK da så hadde jeg ikke så mye å skrive om Watt. Men jeg var så fornøyd med overskriften. Ville jo vært synd å ikke fått brukt den.

Hvordan har jeg trent og hvordan skal jeg trene

Etter nyttår har jeg trent ok. Ikke veldig bra og ikke veldig dårlig. Men ok.

Jeg har trent mellom 6 og 8 timer i uka og jeg har ikke sølt bort tid på å lunke rundt, svømme som ei pingle og sitte og vispe på rulla.

Sykling. På rulla har jeg nesten hver uka hatt styrketråkk a la Colting. Det vil si 6,5,4,3,2,1 minutter med tunge tråkk på 52-58 rpm med 1min30 sek pause mellom. Jeg har hatt to terskeløkter som har gått bra. Når jeg sitter og sykler på rulla ellers så varierer jeg mellom et opplegg med 5 min styrketråkk og 30 sek høy frekvens/watt hvert 5 min og et opplegg med 3 ganger 40 sek max, 3 ganger 30 sek max og 3 ganger 20 sek max hvert 5 minutt. Slik unngår jeg bare å sitte og vispe for å logge minutter og timer.

Svømming. Jeg har svømt to til fire ganger i uka. Mellom 45 minutter og 1t30minutter. Bortsett fra langturen så har alle svømmeøktene hatt teknikk som hovedfokus og i tillegg har det vært litt kortintervaller for å starte forberedelsen til de grusomme pyramideintervallene.

Løping. Det har vært litt til og fra med løping denne vinteren. Noen uker har det vært mye løp, andre uker bare to ganger. Jeg har løpt korte, raske økter til og fra jobben. Jeg har løpt terskelintervall (4 ganger 8 minutter med 1 min gåpause). Jeg har løpt mellomlang rolig tur. Jeg har løpt 4 ganger 4 med 4 minutters joggepause.

Snart kommer de første skikkelige treningsukene

Nå blir det om noen uker flere timer å trene og da kan jeg få litt mer system og kontinuitet i øktene.

Svømming blir to til tre ganger i uka. Teknikkøkt den ene svømminga og harde pyramideintervaller den andre. Er det tre økter i uka blir det en langsvømming.

Løping. Minst en hard økt i uka. Dvs 4x4-intervall, løpe hardt til og fra jobben (21-24 min hver vei) eller en terskeløkt som de første ukene starter med 4 ganger 8 minutter. En halvlang tur i uka (starter på 1t10min og øker til 1t30 min). Den halvlange turen kan gjerne løpes litt raskt den siste delen. En rolig langtur i uka. Starter på 1t20min og øker utover våren. Hvis mulig så blir det en 45min lett løpetur ekstra. Løpe i skogen på stier når det er mulig.

Sykling. Hver uke Colting styrketråkk og terskellintervall. Langtur på rulle hvis det ikke er mulig å sykle ute. 45 min lett rulletrening med kombinasjon av enbent tråkk og 30 sek med høy frekvens.

Det er byggesteinene. Og hver uke blir det en ny arbeidstegning alt etter som hvordan virkeligheten ser ut. Kommer til å bli et merkelig hus.

Jeg øker ikke no særlig med timer i år i forhold til i fjor. Men jeg har en sesong til bak meg og jeg skal trene litt hardere og litt mer fokusert.

Detta har jeg tru på!

Hvorfor må det være slik?

Triatletene i Bergen skal arrangere en triatlon fra Bergen til Voss og de gjør en kjempejobb. Både med konkurransen og med å få blest om konkurransen og sporten i media. Synd aviser og avisenes nettsider er så forutsigbare og mettet med feil.

Er det alltid slik som dette?

En ting er at det står mye rart om trening og konkurranse i BT.

Spis litt boller og banan på sykkeletappen og etter hvert litt kyllinglår. Javell. Skulle jeg bare hatt i meg det på syklingen så hadde jeg kollapset.
Bare en lang løpetur i uken (1,5-3 timer). Tja. Jeg skal prøve å bygge ut til en mellomlangtur på en og en halv tur og en langtur på over 2 timer i uka. Basert på et treningsprogram i Triathlete Magazine.
Konkurrere på 65 % av maxpuls? Da hadde jeg fortsatt syklet rundt nede i Roth.
Du vil alltid føle deg nedkjørt mot slutten? Fysisk sliten selvsagt, men nedkjørt? Jeg har vel aldri i en konkurranse følt meg mindre nedkjørt enn den siste mila i Roth. Følte meg helt sjef. Vanvittig glad og fornøyd med meg selv.

Er det alltid slik at hvis du kan noe om det som blir omtalt i en avis så finner du milliarder av ”feil”? Men som en mer fornuftig mann enn meg sa: Det er jo ikke slik at noen legger opp trening eller konkurranse ut fra en artikkel i BT.

Det var betryggende og kloke ord.

Hasardspill med kroppen!

Det store og gode budskapet ”triatlon er for alle” er ikke et budskap for smått interesserte aviser. At ”alle” kan trene seg opp til å gjennomføre en triatlon og en Ironmandistanse er ikke noe som selger. Det må være ekstremt. Det må være raringer som holder på med dette. Det må være galskap.

Derfor er det fint for aviser som BT, at det finnes leger som Tor-Øistein Endsjø. Krake søker Make. Doktor Make Endsjø er visstnok idrettslege og ikke helt fri for å være medianisse. Han har sikkert kunnskap om mye, for han har blant annet vært medisinsk ansvarlig i Norges Friidrettsforbund i flere år.

- Å gjennomføre en Jernmannen-konkurranse, er hasardspill med kroppen. Er man trent mosjonist, kan man komme igjennom det på en brukbar måte. Men det blir som om en habil skiløper plutselig blir invitert til storbakke i Vikersund, sier han.

Nå vil vel aldri en skiløper i storbakke i Vikersund komme ned på en brukbar måte, så bildet er bare sånn måtelig vellykket, men skitt au det hørtes sikkert fint ut da du sa det.

Jernmannen-utfordringen burde i utgangspunkt være for de aller best trente. De som har trent slik i flere år, etter hans mening.

Full maratondistanse i seg selv, er en kjempebelastning. For disse utøverne her, blir det hardt arbeid over 12-17 timer. Kondisjonstrening foran en slik utfordring, bør være på et sånt nivå at et vanlig maratonløp går helt greit. Det vil si løpstrening 3-5 ganger i uken over noen år.

Nå er det ikke nødvendigvis no galt med alt som står her. Det er klart at det er smart å trene litt først. Det er lurt å være godt forberedt. Det er heller ikke tvil om at i en hver aktivitet så finnes det mulighet for uheldige og uønskede konsekvenser. De færreste ting er fri for risiko.

Men hvor finner Doktor Endsjø belegg for at Ironman er hasardspill med kroppen og er det virkelig slik at en maraton er en kjempebelastning? Er det hans samlede erfaring og skjønn, eller har han noe mer enn en doktoral mening å slå i bordet med? Veit Ensjø i det helle tatt noe om hvor mange som fullfører en Ironmandistanse, hvor mye de trener og hvilken faktisk risiko vi tar? Og ikke minst risikoen ved denne aktiviteten sammenlignet med andre aktiviteter og inaktivitet for eksempel? Eller bare legesynser han og koser seg med en fin overskrift og navnet på trykk?

Dette er selvsagt et bittelite problem, en liten usynlig parentes, men jeg bare blir så inderlig lei av det ekstremrøret som alltid kommer opp når triatlon skal beskrives. Dessverre er det heller ikke helt fritt for at både aktive utøvere og mosjonister liker å male ut egen aktivitet med ekstreme penselstrøk. Men for de fleste er det en tilsnikelse. Mange av oss trener en time om dagen eller to. Vi kommer gjennom konkurranse og trening uten varig mén, men tvert i mot med følelsen av å ha det bra og gjøre noe vi liker.

Vær så snill, ikke tro på ”hypen”, ikke viderefør den, for hva er så ekstremt med det? Det å kose seg med trening, konkurranser og å ville strekke seg litt bør da heller være å regne som innenfor det naturlige og normale?

Setter jeg mine briller på min nese, så ser jeg heller det vanvittige i å kaste bort flere timer med å se TV2 og NRK hver dag uten å bevege på bruttomedistertonnet. Med de brillene på blir det ekstreme at så mange sitter og spiser seg til døde. Med de brillene på er det det som er hasardspill med kroppen og det er den daglige ekstremaktivitet Herr Doktor Idrettslege Endsjø! Og det er til og med rimelig greit dokumentert.

Men gratulerer med konkurransen og mediadekninga til bergenserne. Ekstremt bra jobba!

Hva skal barnet hete?

Nå er det snart på tide å starte å skrive om trening og musikk og slike viktige ting. Ikke rote bort tiden med å irritere seg over heksedoktorer og blasfemilovgivning.

Men sånn helt på tampen.

Hva blir navnet på den nye statsreligionen? Blir det Snåsamannisme eller blir det Snåsamannologi?

Min personlige stemme går til ”Snåsamanndom”. Om det ikke er et omnipotent begrep så er det særs potent.