Målet er der fremme på en dårlig vei

Er dere i rute med vintertreninga, spurte Ole Richard på forumet. Og jeg tenkte først at ja, det er jeg. Så kom jeg tilfeldigvis til å kaste et kritisk blikk på meg selv i speilet og to blikk på timene i treningsdagboka. Jeg stilte et par kontrollspørsmål, jeg sjekket svarene grundigere og da så jeg at hvis jeg er helt ærlig så er jeg ikke i rute allikevel. Ikke helt. Uten at det er no krise av den grunn.

Det er for tiden hvit, vakker vinter og jeg blir glad av å gå skiturer i Gressvikmarka. Du vet. En slik skog som er selve bildet på midtvinter. En skog som er et godt sted å være og som har den fantastiske lukten av kald snø og granbar. Jeg blir fornøyd av å føle at jeg er en skikkelig norsk heimføding som setter pris på snø, ski og Kvikk-lunch. Jeg kan ærlig talt ikke gå på ski, men jeg gjør det innimellom på denne tiden av året. For det er så mye bedre å skli på ski, enn å skli rundt med joggesko i snø-slush på blank is.

I går løp jeg en time i snegletempo på slikt føre. Er det noe jeg hater med vinter så er det dårlig rydda og mangelfullt strødde gang- og sykkelveier. Jeg har ikke no stort problem med kulde og snø og i forrige uke hadde jeg to fine løpeturer i minus 15 grader. Selv om den kalde lufta reiv litt i lungene, så var det greit fordi det var måka og fordi det var strødd. Skal jeg like å løpe så må jeg finne feste for foten. Ikke ta ett skritt frem og skli ett skritt dit. For det er fremover jeg skal. Det er hele poenget. Fremoverrettet og målrettet fysisk aktivitet

Jeg skulle egentlig bedrive intervalltrening i går, men i stedet så jogget jeg. Nesten på stedet. På stedet …. skli!!!!

Så akkurat nå er det enklere med ski. Selv når teknikken er haltende og kraften er klein. Men selv om jeg trives på ski i preppa løyper så er det jeg egentlig vil å svømme, sykle og løpe. Mye.

Jeg har uttalt et skikkelig ambisiøst Kalmarmål. Det vil si jeg har vel både sagt 11 timer og 11 timer og 12 minutter. Men selve tiden kommer til å bli helt glemt frem til etter Kalmar. For jeg vet sånn ca hva målet er, jeg behøver ikke dvele mer ved det. Jeg vet hva målet er og jeg vet at jeg kan klare det. Jeg vet hva målet er og jeg vet hvor mye trening jeg skal legge inn og hva slags trening. Nå må jeg gå fra viten til handling og da må jeg tilbake til veien.

Jeg må komme meg ut på veien og finne tilbake til fjorårsformstigningen. For det er det som er hovedmålet nå. Jeg vil ha den nydelige følelsen av mestring, læring og fremgang jeg hadde i fjor. I fjor løp jeg med et stort selvsikkert smil og kjente at jeg hadde et gjennombrudd. Jeg løp gjennom min egen personlige lydmur. Jeg sluttet å jogge og startet å løpe. Jeg vil ha den samme følelse på svømming og sykling også og jeg vil ha mer og jeg vil ha det sterkere og fortere.

Men da nytter det ikke med halvhjertet innsats og dårlig strødde veier. Jeg trenger både mentalt og fysisk fraspark.

Det første skal jeg klare selv. Det er en viljesak og jeg har nok vilje. De fysiske forutsetningene for at det fysiske frasparket skal sitte må Teknisk Drift ordne med inntil sola gjør sitt.

En motsatt arbeidsdeling ville vært lite fornuftig. Jeg er veldig for kommunale løsninger, men ikke av treningsplanen min. Litt må være overlatt til det private initiativet.