29.07.2009

Se meg i øya

Se meg i øya (de er der bak sykkelbrillene)! Nå er jeg klar nå! With 25 hours to go.

Alle gode elskere av rock må like minst en Johnny Cash-sang. Det er et offisielt minstekrav. Kravet er selvsagt alt for snilt. Ingen bør avkreves å like alt mannen sang, han hadde ikke akkurat en ISO-sertifisert kvalitetskontroll. Men et par-tre sanger bør du unne deg av mannen i svart. Mannen gir meg frysninger når jeg hører de enkle ordene: ”hello .. I’m Johnny Cash”. Mannen som synger ” I shot a man in Reno, just to watch him die”. Mannen som synger ”My name is Sue, how do you do? Now you’re gonna die!”.

Og mannen som synger ”Well they're building a gallows outside my cell, I've got 25 minutes to go”.

Trøtt og langt fra uthvilt, våknet jeg i dag da det var 25 timer igjen til jeg står klar for et stevnemøte med en pistol. Jeg er klar til å stupe ut i den frådende triatletstimen. Klar til alt.

Jeg er i Kalmar etter en lang biltur. På veien gjennom et storslagent drittvær og en bensinstasjonsløs svensk landsbygd fikk jeg hørt 120 sanger fra min trofaste IPod. Fire av disse var med Hr. Cash. På veien tok jeg tre pauser og jeg spiste en ganske dodgy hamburger i en veikant 8 mil fra Kalmar.

Da jeg kjørte inn i Kalmar City et par biler etter Sheriff Sjuko (Arnstein) og Iselin, lente jeg meg ut av vinduet og brølte. Endelig ved treningsmålets start. Kom med alt. Jeg er klar.

Nå er det 21 timer igjen til startpistolen sender oss av gårde. Jeg har vært nede og sett på at de bygger galgen vår. Vanligvis benevnt skiftesone og målområde. Det ga en kroppen et støt av forventning og virkelighet. Se meg i øya. Nå er jeg klar nå!

Å ja. En ting. Jeg begynner å føle meg litt syk. Litt vondt i halsen og litt varm i pannen. Så da er det vel Kalmar triathlon i morgen da. Har vært litt urolig frem til nå. Men med den psykiske sykdommen på plass så er alt i rute.

I morgen løper jeg for 11t45min, men det er en lang dag og alt kan skje. På godt og vondt. Sånn sett er morgendagen bare en helt vanlig dag. En vanlig dag med litt høyere puls, litt mer stølhet og litt mer gnagsår. Og muligens med litt mer stolthet.

Jeg gleder meg. Endelig gleder jeg meg så mye som jeg skal. Og til de som er opptatt av slikt: jeg skal få gjort noe med de reimene på hjelmen.

1 kommentar:

Matthew sa...

You write a good blog text, Bent. Enjoy yourself tomorrow and the best of luck to you and the various muscles, organs, joints and other body components that all need to perform as your mind and will dictate. I hope that as the pleasure and pain are weighed against each other afterwards it's the former that triumphs. But, ultimately, it's you who triumph, whichever way it goes. Hope to see you in Oslo in two weeks.