Skrivevegring, treningsvegring og cyborger

Jeg har for tiden skrivevegring, litt treningsvegring, men bare moderat spisevegring. Det vil si jeg at prøver å skrive noe og så stopper det opp og jeg krøller imaginært sammen blogen og kaster den i søppelbøtta og så spiser jeg litt. Jeg trener litt og så spiser jeg mye. Det er så mye mat i butikken, jeg har så lite tid, så lite forbrenning og så relativt liten kropp.

Det er mulig dette skjer fordi jeg er tom for tanker og tom for treningsvilje. Eller det kan være fordi jeg har innført kvalitetskontroll på bloggen, det er greit å slappe av litt med treninga innimellom og noen har sprengt låsen på godteskapet.

En gang i blant blir det satt noen spørsmålstegn ved det jeg holder på med. Av meg selv. Sikkert også av andre og det er bra det, for det betyr at de vet hvem jeg er, hyggelig av noen viser litt interesse liksom. Men de viktigste spørsmålstegnene er de jeg setter selv, spørsmålstegn ved det jeg gjør, hvordan jeg gjør det og hvorfor jeg gjør det.

Jeg har en snikende mistanke om at jeg ikke er helt ensom med de evige tanker: Er det jeg gjør på jobben meningsfylt, hva gir det meg og hva gir det andre, trenger jeg ny bil, er dette fantastisk eller er det bare hyggelig, greit og ufarlig, har jeg tatt feil, har jeg tatt pillene mine, har jeg tatt feil piller… Så vi er vel flere menneske da og ikke bare cyborger.

I fiksjoner av Gibson eller andre med velutviklet fantasi og skriveferdighet finnes det slike ”noe” som er midt i mellom meg og maskinen jeg skriver på. Det er mye jeg ikke vet om cyborger selv om jeg f.eks har ”Blade Runner Directors Cut” på video. Jeg vet for eksempel ikke om cyborger snakker dialekt eller riksmål. Jeg synes det er vanskelig å tenke seg en cyborg med Fredriksta’dialekt, ”Hællæ”, så jeg antar at Cyborger snakker riksmål. Om det gjør cyborger til gode cyborgere vet jeg ikke, men jeg tror de har målrettede og systematiske egenskaper som gjør dem til gode triatleter. "The Norminator"? I rest my case, selv om den "tyskheten" kanskje er litt overdrevet.

Jeg er nok ingen triatloncyborg, under et tynt lag av hud, muskler og scener finnes det ikke et metallskrog og en finurlig blanding av maskindeler, nyrer og potet- og datachips. Jeg er nok intet maskinmenneske og tror at jeg også i fortsettelsen må finne meningen med treninga i andre størrelser enn de som får plass i et skjema. På lørdag syklet jeg med Tim, formannen i Frikransen og en fin fyr. Tim kommer veldig anbefalt, men jeg tror han også er vanskelig å skjemaplassere.

Vi syklet i 3 timer og 40 minutter i veldig pratefart. 60 km harvet vi over på disse uttallige minuttene, og til tross for at noe av dette var sti og skogsveier så indikerer gjennomsnittsfarten at vi hadde pust til å prate. Det er så deilig med høstsykling på terrengsykkling. Dette er trening som bare har som funksjon å komme seg ut i verden, puste frisk luft, spise søle, se gult og sleipt løv, bakhjulet til Tim, lyseblå høy himmel, sølete vann i ælva. Dette er trening tilpasset turtriatleter.

Jeg tror ikke cyborger kjenner gleden ved å tygge grus, se rev som overrraskende rasker over jordet og gleden over å trene sammen med andre. Det gjør jeg. Jeg har kom fram til mye rart under og etter lørdagens sykkeltur. Jeg kom blant annet fram til at fra nå av skal i hvert fall 80% av all min trening være kvalitetstrening. Det vil si at den skal ha andre kvaliteter enn trening. Det kan bli en utfordring nå som syklingen snart skal gjøres på rulle og svømmingen skal gjøres i basseng. Men jeg tåler avvik fra skjema.

Etterord: Det kommer med tid og stunder en liten film om sykkelturen vår, tror den kan bli litt underfundig og fin.

Etterord 2: Bildene har selvsagt ingenting med denne saken å gjøre, men jeg måtte finne noe som kunne gi et avbrekk fra all teksten.

Clutch

Come a little closer honey, I won't bite ya.
One more lager and I might learn to like ya

Mer om dette plutselig

Tribent Digest part 1 – In the Beginning there was Oslofjord triatlon

As the world learns to know the force of Norwegian triathlon by the immense impact the members from Oslofjord triatlon has on the international triathlon scene, there has been a steady growth of visitors on this blog from people that are not fluent in the Norwegian tongue.

And maybe some of you visitors have read about Norseman Xtreme Triathlon in Triathlete Magazine and then you perhaps sought information on some of the girls in the top five: Marit Svenning Berg and Adeleid Haugen, found out that they of course was members of Oslofjord triatlon? How you proceeded I don’t know, but you obviously ended up here in your quest for the truth and what you have done here so far I do not know.

It might be that good writing is universal and trancends language barriers, in the same way as good music do (for instance Clutch, AC/DC and the Datsuns). But I doubt that you have grasped it all.

So I know that the world hunger for news and information on Oslofjord triatlon and that you so far have collectively scratched your head in a heroic, but futile effort to understand what’s on this blog. On demand and as a Public Service Triathlon Channel (PSTC) for those not under Norwegian sovereignty, I might possibly spread the good news in English. While the blog is updated 3-5 days a week in Norwegian, and read by 10-15 people a day (including my self several times a day) the rest of the world will get their share every other week. Or in other words, when I feel like. But since you have waited so long without complaining, you’re used to the waiting, and for all I know you might even love the waiting.

There will off course be more of everything about everything in a little while, but I’ll conclude this Tribent Digest part 1 with the fact that Oslofjord triatlon with over 120 members is by far Norway’s largest triathlon club. There’s a couple of others in Norway. There are for instance Royal Sport, but as the name tells you they’re for the Royal family and their kin, with the tragic result that the club has little potential for growth, even though the king himself reigned in the Norwegian Triathlon Federation for many years.

Over blown egos is a part of triathlon so the reason for this Tribent Digest part 1, might just as well be shameless self grandization or to have another reason to publish a picture of one of my daughters in our team jersey, or my beloved Guru TriLite. But you’re smart, so you have figured out that already.

So stay tuned. Or even better: Get your ass off the couch and down to nearest community centre for their course in “basic Norwegian”. And we can skip this "Tribent Digest" ...thing.

Veg i høstregn

Mens Ketil konkurrerte litt over 10 fantastiske timer og 17 nydelige minutter på Hawaii satt vi rundt omkring oslofjorden og fulgte med på www.ironmanlive.com . Jeg satt hjemme og drakk kaffe og Red Bull og prøvde å bearbeide det faktum at jeg ikke er kvalifisert for verdensmesterskapet i år. Det er mange grunner til det, som vi ikke behøver å gå inn på i dag. Men det er ikke feil å si at jeg ikke helt har hatt sesongen og jeg har vel ikke nødvendigvis stått på startsstreken i de riktige konkurransene. For å si det mildt. Det var alt for få Hawaii-plasser på IronDuck i år, der har vi noe vi må jobbe med frem mot neste gang.

Det jeg må jobbe med er å få ræva mi ut og løpe. Mest av alt. Og det gjør jeg.

Foreløpig er det ikke de store mengdene trening jeg får rota meg til. Denne uka svømte jeg med Einar på tirsdag 45 min og 2000 meter. På torsdag løp jeg til svømmehallen 7 km og 43 min og så svømte jeg 35 min og 1500 meter. På lørdag løp jeg. 16 km og 1t50min.

Jeg har en ganske god sittestilling, men til tross for det gjelder det å ikke overdrive praktiseringen av det og i høst har det blitt mye for mye stillesitting. Og godteri. Det kjenner jeg godt nå når jeg kler på meg diverse kropskondomer og starter å løpe. Jeg kommer liksom etter magen min, den er rett og slett i veien.

Men det går vegen, så bare vent!

Og vent litt til er du ytterst vennelig, det går litt tregt skjønner du!

Triatlonunger....

Når det er fotografering i skole og barnehage, da tar man på seg det fineste man har. Slik som Åse gjorde i høst. Jeg synes hun tar noen gode valg jeg.

Presisering - Ta av hjelm

Det er en innebygd fare ved å gjøre ting idiotsikkert og det er at det finnes mennesker som er dummere enn du kan innbille deg selv i din villeste og mørkeste fantasi. Jeg kjenner en som arbeider med produktsikkerhet. Han har gitt klart uttrykk for, og eksempler på, at det ikke nødvendigvis er produktene det er no galt med, men folka som bruker dem. Det er virkelig ikke grenser for hvor feil det går an å bruke et produkt, det finnes ikke grenser for menneskers idioti eller i beste fall midlertidig kortslutning i sikringsboksen for kontrollenheten. Erfaringene fra diverse legevakter bekrefter dette. ”Jackass”? Glem det, virkeligheten er verre enn alt slikt.

Tankene går da selvsagt i retning av historier om små rosa pudler som får seg en tur i mikrobølgeovnen, fordi det ikke står noe sted at den ikke skal brukes til å tørke hunder med. Eller at ingen har fortalt at man ikke kan bruke det nye slagboret som roterende nesehårsfjerner. Eller hvordan i alle dager kom man på at kleshengeren [….. ] eller at colaflaske [….] . Selv har jeg klart å sette hånda fast i en miksmaster og jeg vet om noen som har satt fast håret i samme tekniske innretning.

I den hensikt å unngå at en lang rekke vordende triatleter skal gjøre en monumental tabbe så bringer jeg nå en tilføyelse til ”Overgangstrening - grunnkurs”:

Etter ”Når du er ferdig med å sykle går du av sykkelen” og f.eks. før ”Når du har gått av sykkelen tar du av deg sykkelskoene” skal det stå:

”Ta av deg hjelmen”

Takk for oppmerksomheten, det var bare det.

Overgangstrening - grunnkurs

Det er mange som har skrevet e-post, telefax, snailmail og ringt til alle døgnets tider og lurer på hva overgangstrening er og hvordan det gjøres i praksis. Jeg er jo en tilhenger av at vi erfarne triatleter skal øse av vår overveldende mengde med kunnskap. Kunnskap som vi i vårt ansikts sved og med livvidden som innsats har tilegnet oss siden triatlontidenes morgen.

Så med det mål at nye utøvere skal få redusert brattheten på læringskurven fra 8% til 7,75% (estimert, ikke målt) så bringer jeg her ”Basiskurs i overgangstrening for triatleter” (OT 001):

Treningen starter på sykkel, som du sykler på.

Når du er ferdig med å sykle går du av sykkelen.

Når du har gått av sykkelen tar du av deg sykkelskoene.

Når du har fått av deg sykkelskoene tar du på deg løpeskoene, disse bør da som de fleste vil skjønne stå i nærheten av der du gikk av sykkelen.

Så løper du.

Dette er basiskurset. Hvis dette blir populært ser jeg ikke bort fra at det vil komme påbygningsmoduler.

Et løp i fortiden

Eldre mennesker tusler med gåstol i barndommen, mens et middelaldrende og mosjonerende menneske kan holde noe høyere tempo. Derfor løper jeg i barndommen med tunge steg. Det skjer ikke så ofte fordi tilgangen på barndommens steder, som var midt mellom Drammen og Svelvik (uttales med Æ og skikkelig tjukk L), er noe begrenset. Fredrikstad er et glimrende sted å bo, men røttene mine får ikke feste her, de ligger bare rett under jordskorpa.

Min oppfattelse av steder er sikkert anderledes enn din. Noen er nært knyttet til garden eller et dalføre og kler seg i bunad for å vise at de er storbønder eller stammer fra dem, jeg skjønner ikke det. Andre kommer fra "ikke-steder" som Bærum, der sted kanskje er den private sfæren innenfor villahagen eller hytten på Hankø? Helene og Åse har forøvrig lært å si Blærum, det lærte de rett etter at de lærte å si pappa, mamma og "Nei Bruno!". Og ja da, det kommer mange utmerkede, ujålete og fantastiske mennesker fra Bærum, men samtidig viser beregninger gjort av SSB at Bærum er en av stedene i landet med høyest Rasshølskoeffisient. Den går muligens noe ned på sommeren, og da med direkte og ubotelige følger for strandsonen og det sårbare livet i fjæra.

Mange bæringer lider av en fysiologisk defekt som gjør at nesa peker litt i været og en av de stedene de kjører forbi med hevet nese er Drammen. Drammen er kun et vegkryss på veg til sørlandsidyllen. Jeg liker Drammen og jeg har gjort det siden jeg var liten og det var "byen" min.

Jeg kommer fra strekningen mellom Sande og Mjøndalen, med hovedtyngden av det jeg liker og det som definerer meg fra Svelvik til Åssiden (eller Åsia). Toppen av lykke var å sykle 10 km inn til Oppland Musikk for å kjøpe plater og returnere blakk og lykkelig langs den vakre Drammensfjorden med en plastpose på styret. I posen kunne det være Stiff Little Fingers, Clash, Kraftwerk, Queen, Pink Floyd eller Rolling Stones, et innhold som bar tydelige tegn på at min bestekompis Jan-Olav "Kina" og jeg var solid planta i en forvirret musikalsk pubertet. Vi var helt ute av stand til å bestemme oss for om vi skulle høre på Yes, Emerson, Lake & Palmer, Pere Ubu eller Crass. "Nazi Punks Fuck Off" og "Jerusalem" på samme dag på gutterommet. Et fantastisk liv.

Svelvik og Drammen har gravd dype spor i hjernebarken min, jeg får kick av å høre skikkelig Drammens-dialekt på konferanser, de få gangene det skjer sitter jeg med tårer i øya og bare nyter lyden. På søndag fikk jeg et realt "Drammen flash-back" mens jeg løp langs ælva fra Åssiden, litt nedover og tilbake. Det var rått og kaldt i Drammen med høstløv og tåke, jeg kjente igjen lukta av Drammen og koste meg med synet av elva som rant stille og sikkert nedover. Det var en rå og nydelig høstlukt og lufta trengte gjennom tøyet som bare ælvelufta kan.

Drammen forandrer seg sikkert, veiene legges om, det skal monteres minibank i døra i Branntårnet og det bygges boliger og lages veldig fine gangveier langs elva. Samtidig er mye av Drammen likt som det var for 25-30 år siden og jeg løp forbi fabrikklokaler jeg plutselig kom på at jeg hadde vært inne i (men kunne ikke komme på hvorfor) og småveier vi syklet på. Jeg løp og så ingenting som jeg syntes var pent. Ingen ting, men alt var sjarmerende, jeg kjente meg veldig hjemme og likte alt jeg så. Akkurat som før.

Hjernens tilbakevendelse til barndommen ble støttet av Kraftwerk, Supertramp, Clash og Sex Pistols. Gjennom høretelefoner med delvis og dårlig kontakt. Akkurat som med min barndomms Walkman. Alt var som før, 30 år og 40 kg senere. Barndommens lykkelige og sorgløse dager. Jaja.

Musikken til Busemann

I dag har jeg blitt velsignet med full pott i postkassa. Det er internett som gjør at vi kan overleve i de deler av Norge som er befolket med myntinnkast og mokasiner. Og for å være helt ærlig så er det vel kun helt sentrale strøk i Oslo som ikke er en del av bygde-Norge, dvs Oslo innenfor Ring 2. Alt utenfor er bøgda, men vi er mange som liker oss der og har det bedre utenfor enn innenfor. Noen av oss har til og med slitt ut flere par tresko. Og Look-pedaler. Det er fortsatt bøgda, men vi overlever fint.

Og noen av oss overlever blant annet fordi det finnes fantastiske web-baserte/-tilgjengelige kulturinstitusjoner som Platekompaniet, Play og Oslofjord triatlon. Denne gangen er det Platekompaniet som gjorde dagen.

Roky Erickson er ikke verdens mest stabile kar og det er muligens fordi de kjørte A-Z i Felleskatalogen i nese, øre, hals og armer i bandet "13th Floor Elevator". Men mannen har med og uten phsykopharmica laget noen pherler av musikk. I dag har Roky Erickson "The Evil One" beriket og formørket livet mitt og jeg har en phlan for at kanskje dere også en dag skal kunne se og høre mørket. Jeg har allerede bestemt meg for at jeg skal være med på Busemann, lage en liten videosnutt og musikken skal være "Night of the Vampire". Uhhu. Kanskje også Waren Zevon "Werewolves of London".

Men først og fremst....

Tonight.... is the night of the Vampire
Tonight.... is the night of the Vampire

If it's raining and you're running don't slip in mud
'cause if you do, you'll slip in blood

Tonight ...is the night of Vampire

[....]

All I know is you'll feel his bite... Tonight...

[...]

Kan det ikke snart bli neste høst! Tror jeg skal spare til langt, svart hår og skinnfrakk. Uhuuu!

Overgangsriter

"Er det noen kannibaler her på øya" spør sosialantropologen "Nei, den siste døde for to år siden" svarer Papa-Ny Guineeren. "Hva døde han av?" "Vi spiste han". Jeg tror jeg har brukt den der en gang eller to tidligere, men sosialantropologer er interessert i Papa-Ny Guinea og slikt. Og overgangsriter. Av en eller annen grunn øker sosialantropologens interesse for et fenomen/samfunn proporsjonalt med avstanden fra kontoret på Blindern. Quad erat Demonstrandum: disse enkle forskersjeler er som alle andre, sosialantropologi er akademisk charterturisme. Vamos a la jungelen på Borneo. Men det kunne hende at det er vel så mange doktorgrader å grave frem i de nære ting f.eks en studie av "Sosialantropologene" eller av ... "Triatletene".

Overgangsriter:

Dag 252

Jeg tror jeg nå har beskrevet stammens sentrale individer og skikker og oppholdet mitt går mot slutten. I det siste har jeg fulgt en av stammens mindre dyktige utøvere, Tribent B' Guru. Tribent B'Guru bor et stykke fra resten av stammen, men til tross for dette og hans manglende evner, er han ikke direkte utstøtt, det kan tvert i mot virke som om han har en sentral, men seremoniell posisjon i stammen. Det er tegn som tyder på at han er en form for prest. Jeg støtter min antagelse på at han til stadighet gjentar ritualiserte og monotone besvergelser mot ytre fiender og fremmedartede skikker.

Tribent B'Guru har i den seneste tiden ikke vært den sedvanlige klumpete, klossete og glade klovnen, men heller vært en noe mutt, tverr og oppfarende gubbe. Han verken kan eller vil kommunisere hva som er grunnen. Det kan være at hans sinnstilstand kan føres tilbake til en noe svak innsats i en av lekene som ble arrangert for en drøy uke siden, det kan være problemer med å få seremonimestere til stammens leker neste sommer eller det kan være helt andre årsaker. Min manglende evne til å forstå hva han sier, gjør mine tolkninger noe usikre.

Søndag ble humøret vesentlig bedre etter at han utførte en rituell handling knyttet til stammens sentrale aktivitet. Handlingen er svært enkel og utføres som oftest uten andre til stede, dette i motsetning til de fleste andre overgangsriter vi kjenner til. Først sykler de, gjerne langt, så setter de fra seg sykkelen og så løper de en kort tur.

Overgangstreningen kalles denne institusjonaliserte praksis. Overgangstrening er første gangen det utføres en overgangsrite. Overgangstreningen markerer at man ikke lenger er en svømmer, løper eller syklist - men en triatlet. Senere gjentas denne "overgangstreningen" regelmessig for å bekrefte tilhørighet til gruppen og for å forberede seg til de store fellesseremoniene.

Tribent B'Guru har ikke utført denne handling på lenge og det er trolig at dette er hans forklaringsmodell for manglende hell og sviktende resultater. Etter søndagens overgangstrening fikk han bekreftet sin status som triatlet og med dette sin tilhørighet til gruppen. Det kan virke som han tror at dette på magisk vis også skal gi hell og lykke på andre av livets områder.

Etter ritualet er utført drikker han og spiser en banan før han foretar en lang og grundig renselsesprosess. Etter det spiser og drikker han mer, før han sovner. Ritualet gjør han så sliten at han på sedvanlig vis ikke kan delta i de daglige gjøremål, men han virker opplivet og skjerpet.

Dag 253

Hvorfor har de satt over den kjempestore kjelen med vann?

Tre veier til Kalmar

Å være triatlonmosjonist er ikke bare bra. Ikke for meg. Ikke hele tiden. Til tider bruker jeg alt for mye tid på uvesentligheter, alt mens ting med verdi flyr forbi meg uten at jeg får det med. Kanskje det er viktige ting, men hva vet vel jeg om det, jeg brukte energien min på å finne nye løpesko, jeg fikk ikke ”plukket” det ned.

Jaja, over til de ”viktige” ting: I et klarsyn langs havna i Oslo kom det til meg det er to eller tre veger jeg kan følge på veien mot ære, berømmelse og vondt i ryggen.

Det er gammalvegen, nyvegen og noemidtimellomvegen mot målet.

Gammalvegen er fin, det er selve godvegen. På den trener jeg når jeg vil, hvor lenge jeg vil og hvordan jeg vil. På den vegen er trening som oftest glad nytelse og noen ganger en bitteliten flukt, medisin, behandling, rehabilitering eller et gjemmested når jeg trenger det. Det hender også på denne vegen at det går tungt og noen dager vil jeg helst ikke ut av sofaen, men har jeg først kommet ut er det ikke ofte vegen svikter meg. Jeg kan trene mye eller jeg kan trene lite på denne tilfeldige og trivelige vegen, jeg kan øke fordi vegen gir opptur, men noe særlig fremgang er det ikke sikkert jeg kan regne med. Til det er treningen for mild og god, den setter ikke særlige merker.

Følger jeg den vegen vet jeg at jeg ikke bør snakke så mye om treninga mi eller mål for neste år. Følger jeg den vegen så fortsetter jeg på min trivelige ferd som turtriatlet og kanskje bør jeg rendyrke det?

Det finnes et alternativ, det finnes en Nyveg. Jeg kan prøve med systematikk, rutiner og mål istedenfor lyst som styrende prinsipp. Skal jeg velge Nyvegen må jeg ha fast avtale. Følger jeg den vil jeg trene 75-100% mer enn i år og ut i fra hva planen sier og ikke ut i fra humør, lyst og vær. Jeg er ikke sikker på om det er meg, jeg ble aldri no god byråkrat eller militær. Men det er en mulighet.

Det finnes en kvalitativt og kvantitativ Noemidtimellomveg og jeg lurer på om det er den vegen jeg skal ta i vinter.

Det er ikke en ny veg, men den kan passe meg og det viktigste med denne vegen er å fokusere på tre lange økter i uka. En lang svømmeøkt, en lang sykkeløkt og en lang løpeøkt. På den veien skal jeg bygge basen for neste år.

Så har jeg tre mål for vinteren: Jeg skal bli bedre til å svømme, jeg skal bli sterkere i kroppen og jeg skal lære meg å løpe.

Foreløpig tror jeg at dette vil hjelpe meg: Jeg skal begynne å svømme med Mastersgruppa til Kongstensvømmerne en eller to ganger i uka. Jeg skal kjøpe meg en romaskin og bruke den minst en gang i uka og gjerne etter en sykkel- eller løpeøkt. Løpingen vil bli prioritert gjennom hele vinteren. I tillegg til langturen på 1t30-1t50 skal jeg løpe en ”bakketur” og en kortere løpetur med vekt på å få opp fart og steg. Ukjente ting som intervall, stigningsløp. Fartslek, bakkeintervall og slikt.

Mer om dette senere. Vi får se.

”Life is like sewer, what you get out of it, depends on what you put into it”

Får passe på at det ikke bare blir dritt.

En på trynet!

Min evne til å sette opp urealistiske mål for meg selv ut ser ut til å være grenseløs. Og min evne til å fremprovosere en på trynet gjør at jeg bør fortsette å holde meg unna drikkesteder og taxi-køer. "The harder they come the harder they fall", eller noe i den retning. Søndag klokken 12.00 skulle jeg starte et kortsiktig arbeid med å rehabilitere 2006-sesongen. En sesong som ikke har vært noe annet enn en eneste lang resultatmessig skuffelse på kort og lang. Resultatmessig i konkurransesammenheng altså. Resultatmessig forstått som treningsresultater i form av km, timer, klubbopplevelser, naturopplevelser og ”nær maxpulsopplevelser” har det vært et fantastisk år.

Men så er det altså slik at jeg stiller opp på "konkurranser" og i det konseptet "konkurranser" er den bærende idé at man "konkurrerer". Vi er ikke på langtur med bollestopp på Texaco eller lunch i det grønne eller på utdrikningslag. For de som måtte ha vært borte fra idrett og aviser en stund så betyr "konkurrere" i sin reneste essens å være raskere enn flest mulig, helst alle, men i hvert fall noen. Og når det ikke lenger er mulig eller viktig lenger så "konkurrer man med seg selv". Gjøre det raskere enn i fjor, svømme raskere enn sist gang, sykle hele veien uten å løpe 10 km med sykkelen og så løpe hele veien uten å gå som en giktisk gammal kvisthaug av ei kjærring. Det er undergrupper av alt og det er selvsagt en undergruppering av triatleter som ikke bryr seg så mye om du kommer så raskt i mål så lenge du sykler raskt og har fin sykkel. De finner du på Slowtwitch-forumet. Fint forum det, men ikke så fint som www2.oslofjordtri.com selvsagt.

Meningen var å løpe halvmaraton i Oslo på søndag, men jeg fikk med meg to konkurranser, jeg løp en 8 km og fullførte halvmaraton.

Det er en kjent sak at løpere ikke er velkommen i Oslo og jeg vet hva problemet er. Problemet er ikke at de hindrer trafikken en søndags formiddag, et tidspunkt da folk enten bør være i kjærka, på café eller ligge bakfulle mens unga hopper på hodet deres. Problemet er lukt. På søndag ble Oslo til Tigerbalsamstaden. I det jeg gikk ned trappene i Slottsparken, kjente jeg den heselige lukten av kamfer og no annet. Dette svineriet som løpere føler at de må smøre seg inn med og som for lengst har mettet huden deres slik at selv uten så burde de hindres fra å bevege seg blant folk. Vanligvis kan man kjenne helt andre lukter i Slottsparken og de er langt å foretrekke. Selv fersk hundebæsj.

[lang enda kjempekjedeligere bit med relevante, men triste unskyldninger og forklaringer er tatt bort]

I starten holdt jeg god fart til meg å være og jeg var jo klar over at den var for god. Det var en deilig følelse å faktisk løpe ut til 4 km og ha en liten følelse av å være med. Men hvor er logikken i å la se rive med på en fart som jeg vanligvis ikke klarer å holde over 10 km, når jeg skal løpe over det dobbelte? Når startet jeg å tro på undere?

Jeg vet i hvert fall når jeg sluttet. Ved åtte km kjente jeg det lugga i kroppen og det jeg hadde av fart ble borte etter drikkestasjonen ved 9,5 km. Konkurransen gikk over til tur i byen uten Finn Kalvik, men jeg brøyt ikke. Hadde Finn Kalvik vært der med gitarien sin og "Fortell ikk emeg at du er eeeensom..." så hadde jeg brutt sammen og hinket avgårde i krampegråt. Om det er IronDuck som sitter igjen, eller om det er virusene som beviselig turner rundt i kroppen min nå som var der allerede på søndag, eller om alt kan tilskrives at jeg rett og slett åpnet helt feil aner jeg ikke. Men jeg må finne en mulighet for revansje!

Alternativt må jeg avfinne meg med at jeg er en feit gammal jubb og bør sette meg andre mål enn resultatmål som kan måles med stoppeklokke.

To be continued!