Skrivevegring, treningsvegring og cyborger

Jeg har for tiden skrivevegring, litt treningsvegring, men bare moderat spisevegring. Det vil si jeg at prøver å skrive noe og så stopper det opp og jeg krøller imaginært sammen blogen og kaster den i søppelbøtta og så spiser jeg litt. Jeg trener litt og så spiser jeg mye. Det er så mye mat i butikken, jeg har så lite tid, så lite forbrenning og så relativt liten kropp.

Det er mulig dette skjer fordi jeg er tom for tanker og tom for treningsvilje. Eller det kan være fordi jeg har innført kvalitetskontroll på bloggen, det er greit å slappe av litt med treninga innimellom og noen har sprengt låsen på godteskapet.

En gang i blant blir det satt noen spørsmålstegn ved det jeg holder på med. Av meg selv. Sikkert også av andre og det er bra det, for det betyr at de vet hvem jeg er, hyggelig av noen viser litt interesse liksom. Men de viktigste spørsmålstegnene er de jeg setter selv, spørsmålstegn ved det jeg gjør, hvordan jeg gjør det og hvorfor jeg gjør det.

Jeg har en snikende mistanke om at jeg ikke er helt ensom med de evige tanker: Er det jeg gjør på jobben meningsfylt, hva gir det meg og hva gir det andre, trenger jeg ny bil, er dette fantastisk eller er det bare hyggelig, greit og ufarlig, har jeg tatt feil, har jeg tatt pillene mine, har jeg tatt feil piller… Så vi er vel flere menneske da og ikke bare cyborger.

I fiksjoner av Gibson eller andre med velutviklet fantasi og skriveferdighet finnes det slike ”noe” som er midt i mellom meg og maskinen jeg skriver på. Det er mye jeg ikke vet om cyborger selv om jeg f.eks har ”Blade Runner Directors Cut” på video. Jeg vet for eksempel ikke om cyborger snakker dialekt eller riksmål. Jeg synes det er vanskelig å tenke seg en cyborg med Fredriksta’dialekt, ”Hællæ”, så jeg antar at Cyborger snakker riksmål. Om det gjør cyborger til gode cyborgere vet jeg ikke, men jeg tror de har målrettede og systematiske egenskaper som gjør dem til gode triatleter. "The Norminator"? I rest my case, selv om den "tyskheten" kanskje er litt overdrevet.

Jeg er nok ingen triatloncyborg, under et tynt lag av hud, muskler og scener finnes det ikke et metallskrog og en finurlig blanding av maskindeler, nyrer og potet- og datachips. Jeg er nok intet maskinmenneske og tror at jeg også i fortsettelsen må finne meningen med treninga i andre størrelser enn de som får plass i et skjema. På lørdag syklet jeg med Tim, formannen i Frikransen og en fin fyr. Tim kommer veldig anbefalt, men jeg tror han også er vanskelig å skjemaplassere.

Vi syklet i 3 timer og 40 minutter i veldig pratefart. 60 km harvet vi over på disse uttallige minuttene, og til tross for at noe av dette var sti og skogsveier så indikerer gjennomsnittsfarten at vi hadde pust til å prate. Det er så deilig med høstsykling på terrengsykkling. Dette er trening som bare har som funksjon å komme seg ut i verden, puste frisk luft, spise søle, se gult og sleipt løv, bakhjulet til Tim, lyseblå høy himmel, sølete vann i ælva. Dette er trening tilpasset turtriatleter.

Jeg tror ikke cyborger kjenner gleden ved å tygge grus, se rev som overrraskende rasker over jordet og gleden over å trene sammen med andre. Det gjør jeg. Jeg har kom fram til mye rart under og etter lørdagens sykkeltur. Jeg kom blant annet fram til at fra nå av skal i hvert fall 80% av all min trening være kvalitetstrening. Det vil si at den skal ha andre kvaliteter enn trening. Det kan bli en utfordring nå som syklingen snart skal gjøres på rulle og svømmingen skal gjøres i basseng. Men jeg tåler avvik fra skjema.

Etterord: Det kommer med tid og stunder en liten film om sykkelturen vår, tror den kan bli litt underfundig og fin.

Etterord 2: Bildene har selvsagt ingenting med denne saken å gjøre, men jeg måtte finne noe som kunne gi et avbrekk fra all teksten.