Falske premisser

Av og til er jeg så heldig å kommunisere med noen som jeg synes sier no smart. Dvs noe som jeg er enig i. Det hendte for en liten stund siden og nå har jeg tenkt å stjæle litt av det han eller hun sier og så har jeg tenkt å personverne det personen sier. Dvs jeg vil putte det inn i mitt verdensbilde og bruke det som mitt eget.

I Norge, som i mange andre land, er vi opptatt av overvektsproblemet og noen går så langt som å beskrive økt norsk BMI som en epidemisk utvikling. Og selvsagt bekymrer det at det blir flere og flere tjukke barn. Overvekt er et sammensatt og alvorlig problem, for noen en sykdom, og ikke noe som skal kokes ned til den uspiselige suppa "den enkeltes ansvar". Selv om den enkelte har et ansvar, men det er også den enkelte lærer, forelder, kommuneplanlegger, idrettsleder, trener, helsesøster, leskedrikkfabrikant, søtsakprodusent osv, osv

La oss for enkelhets skyld ha som utgangspunkt at halvfeite menn i alderen 30-50 år må få lov til å røyke, drikke, spise og sitte på ræva i sofaen og se på VIF-FFK uten at vi skal bry oss så mye om det. La dem råtne i eller på rot, for menn i alderen 30-50 år vet best selv og forandrer ikke atferden sin. Uansett. Sett som gruppe selvsagt. Problemet er at opptil flere av disse er fedre og helseatferd går i arv.

Hvilket fører meg og min ikke navngitte venn til spørsmålet: "Hvem er det vi satser på skal redde barna fra BMI 40+?"

Og svaret blir ofte "Idretten", den med stor I. Idrettsbevegelsen. Skolen kan jo ikke redde noen, der brukes 4 av 6 gymtimer til å øve på julespill med indoktrinerende sanger for et 2000 år gammelt eventyrlig budskap eller man øver å gå rundt juletreet. Og en ting vet jeg, barn trenger virkelig ikke å lære å gå rundt juletreet. Det ligger dypt i genmaterialet å sirkle inn byttet - i dette tilfellet julegavene. Men altså: gym og fysisk aktivitet i skolen som redningen for en ny type fysisk handikap - overvekt og motorisk inkompetanse - er utsatt til barna kan alle de gode gamle og nye kristensangene i alle sangbøkene.

Altså blir det idretten som får og tar og lurer til seg millioner av kroner for å aktivisere barn. Dette er penger som fordeles fra felleskassa og aktivitetstilbudet til barn og unge og dette kan diskuteres ut fra et "rettferdig fordeling av et gode"-perspektiv. Noe som gjør det til en politisk diskusjon om hvem som er best egnet til å gi unga fysisk aktivitet, slik barn og ungdom selv ønsker det.

I dag er aktivitetstilbudet til norske barn og unge stort sett forankret i departement som er opptatt av helse (disse har ikke penger til dette), utdanning (som sagt, mange sanger å lære) og kultur (idrett). På fritiden er det de lokale idrettslaget som er alene med å gi unga fysisk aktivitet. Og de gjør det glimrende, til de som tilbudet passer for. Men i kraft av sin historie og sin olympiske tenkning (høyere, lengre, sterkere) er ikke den i stand til å kommunisere med ”alle” og på den enkelte ungdoms behov og interesser. Enten tilpasser du deg eller så har ikke idretten no alternativ til deg.

Og det er greit det, men: Fordelingsproblemet er reelt fordi penga gis for å fremme fysisk aktivitet for alle (folkehelsearbeid) og ikke bare for å fremme "Høyere, lengre og sterkere" (idrett), da har vi ikke en rettferdig fordeling av en offentlig ressurs. Idretten får på en måte penga på falske premisser og vi bør frita NIF fra eneansvaret med å holde alle barn og unge i bevegelse og omdirigere deler av pengestrømmen til andre frivillige organisasjoner (Røde Kors, kommunale fritidsklubber, speiderbevegelsen) og bygge ut alternative aktivitetsanlegg i tillegg til bob-bob-bob-baner, hoppbakker og riksanlegg for vintertriatlon.

Det tror jeg. Og på veien kan man halvere NIF og diverse organisasjonsledd i norsk idrett. Sånn, da var det avklart.