Nyttårsløpet 2007

Av og til er jeg sær og tror at jeg er anderledes. I går tenkte jeg at mitt år ikke er som alle andres år. Konvensjoner og kalendere forteller at året består av tolv mnd. Det er vanlig å starte med januar og så går det videre med februar, mars, april, ma.... ja du kjenner drillen? Jeg er klar over at det finnes andre måter å holde kontroll på dager, uker osv, men vi holder oss nå for enkelhets skyld til to alternativer. Januar, februar, mars.... og min måte.

I går tenkte jeg at mitt år starter med årets første skikkelige konkurranse og slutter med den siste. Og så blir de dagene, ukene og mnd som er igjen på siden av den virkeligheten. Resten av året er som et oppmarsjområde for konkurranseåret. Sesongen.

Og da startet det nye året i år med et nyttårsløp, Fredrikstadløpet.

Noe har forandret seg fra i fjor og noe er til det bedre. Helsa er bedre og jeg bryr meg ikke lenger no særlig om hva andre i triatlon-Norge driver med f.eks. Jeg seiler min sjø og så får andre lete opp sine plaskedammer.

Men selv om noe er forandret så traff jeg løpet som jeg pleier. Tungt ned på forfoten og nytt treff på hælen. Jeg løper ikke pent, men jeg får i hvert fall maks trøkk på fotsåle, knær og hofteledd og andre kroppsdeler. Hadde det vært en konkurranse som målte støt og ikke tid så hadde jeg vunnet.

Jeg traff Fredrikstadløpet i år sammen med en hel haug av andre Oslofjordinger, men det var Ellen jeg trodde jeg skulle løpe sammen mot et felles mål.


Det var ikke Ellen sin skyld at det ikke gikk slik. For de som liker slikt så sier denne grafen en del. Jeg holdt til ca 14 km med et skjema til 2 t og bittelitt og så sprakk jeg. Igjen. Og både puls og fartsutvikling taler sitt tydelige språk (husk at min målte terskelpuls er 160, selv om jeg tror at den egentlig er et par knepp opp)

Det finnes ofte flere mål. Det målet jeg sa, var at jeg håpet på under 2t10 minutter. Det trodde jeg var realistisk. Og når fasitten sier to timer og nesten åtte minutter, ja da har jeg sånn ca peil på hvor jeg er i forhold til form.

Kunne jeg klart bedre? Kanskje og jeg håpet på en tid ned mot 2 t og derfor var det et lite stykke rundt 13 km hvor jeg snudde den smale sti og Ellen ryggen og prøvde meg på ryggen til Karl Otto i steden. Litt høyere fart ble det og skyhøyere puls også.

Og det holdt i femhundre meter, men ikke i seks. Ryggen til Karl Otto ble plutselig borte. Og så passerte to damer som jeg hadde forbannet meg på at de... de skulle jeg ikke slippe. Og så gled Ellen opp på siden av meg og så løpe vi sammen og jeg la meg bak for å herme etter steglengde og frekvens og prøvde tappert å få den forb.. pulsen ned og så klarte jeg ikke å holde følge med henne lenger heller. Ved slepebåtene var det slutt.

Og som vanlig ble den siste runden litt trist, men jeg muntret meg selv opp med å si takk for meg og takk for dem til alle funksjonærene som sto langs løypa.

Helt på slutten av puls- og fartkurven kan det sees et avvik fra den fremherskende tendens. Den ble frembrakt av en langspurt for å ta igjen han som var tredje sist. Jeg klarte ikke det heller, men jeg fikk 182 i puls og en medalje rundt halsen som jeg har mistet allerede.

Var løpet no viktig? Nei, det som var viktigst i går var at Helene, Kristin og Åse var med på barneløpet og vant skikkelig stor godtepose, at Kristin er veldig snill og flink til å ta seg av de to "små" og at Helene hadde en fantastisk fin voksen- og Kristinbursdag med Oslofjordgjengen. Tusen takk for at vi fikk kuppe bursdagen din i år Helene, men jeg tror ikke du så det som no stort offer. Det virket ikke slik på sengekantsamtalen i hvert fall.

I går tenkte jeg sånne teite tanker om året og slikt. I dag tenker jeg ikke det, men her er noen flere bilder fra Fredrikstadløpet.