Det stokket seg med trening i dag. Deler av kroppen min nektet meg trening på kvelden og da ble beholdningen bare en kort og kald svømmetur på 35 minutter.
Det var bikkjekaldt i vannet i dag. Det prikket i hodebunn og det var kaldt på føttene. I starten. Etter hvert kjente jeg ikke føttene mine i det hele tatt. Godt var det da å ha selskap med en som virkelig kan bikjesvømme og som kunne redde meg hvis alt skulle skjære seg.
Eller mer trolig svømme entusiastisk rundt og pese positivt på labradorsk. Men det har sin verdi det også.
Det var trivelig å svømme med deg, kompis. Du svømte pent ved siden av meg. Ikke prøvde du å svømme over meg. Ikke klorte du meg og ikke prøvde du å svømme over ryggen min.
I motsetning til triatleter.
1 kommentar:
Dette var eit herlig bilde!
Hadde bikkja mi sett det, hadde ho nok blitt misunneleg over at andre hunder får vera med å svømme når triatleteigarane deira trenar.. (jamfør siste post på www.triimke.blogspot.com)mens ho skal vera i band og sjå på.
Ho var med på svømmeturar tidlegare, noko som gjerne førte til at eg alltid heldt jamn fart og ein viss avstand for å unngå hennes velmeinte redningsforsøk (ved å dytte meg med labbane sine?!?). Uansett kjekt med selskap av ein svømmeglad hund når ingen tobeina er frista nok til å dele gleda av ein forfriskande svømmetur.
Legg inn en kommentar