Fred på savannen?

Våren kommer, gresset vokser igjen på savannen og kappestridårstiden nærmer seg, men Tribent N’Guru er litt preget av problemer han trodde han var ferdig med for 12-13 måner siden.

Landet styres ikke lenger av en enehersker, men den tidligere strålende høvding er representert i de eldstes råd og fikk av gamle venner lov til å kontrollere et svært viktig departement.

Den øverste høvding viser ikke synderlig interesse for landet, kjenner ikke landet og det er ingen vet hvem han er. Han viser seg ikke for folket og det er tvilsomt om han har egne meninger. Skyggefyrsten. Marionettefyrsten.

Mange stammer er det som knyttes sammen i fredelig kappestrid. Noen få stammer er store, noe er sterke, ganske mange er nye og noen er gamle og døende. Det er de gamle stammene som har beholdt makt og blir representert av sine krigerhøvdinger.

Befolkningen i landet bryr seg absolutt ikke om hvem som leder landet. Det eneste de trenger av sentralforvaltningen er at de får utstedt sin tillatelse til å være med på lekene, at stempelavgiften er lav og involveringen minimal.

Det har blitt tydelig at landet preges av en særegen skikk som gjør det umulig å utvikle en demokratisk tradisjon og gjør alltinget til en øvelse i ord og demonstrasjon av makt. For i dette landet er det svært viktig å bli valgt til landets ting, men når deørst er valgt så forsvinner de til sitt og det er umulig å samle det valgte rådet. Makten blir utøvet av noen få. De gamle. De "uunværlige evige".

Tribent N'Guru kjenner på den gamle frustrasjonen igjen, men sverdet er godt begravd. Han vil bare være med på kappestrid og være glad. La de gamle rote med sine eldgamle stridigheter og ubetydelige diskusjoner, det er virkelig ingen som bryr seg. Og det med god grunn. Han har lært nå.