Høye bølger og understrømmer

Forrige uke var noe så rart som en nesten ok treningsuke. For de som har lært noen få bokstaver og tall og gjør det beste og meste ut av det, så setter jeg det opp slik:

Man: Mtb, 1t36min, 40 km
Tirs: Svømming, 35 min, 2000 min
Onsdag: Treningsfri
Torsdag: Flat løping, 50 min, 8 km
Fredag: Treningsfri
Lørdag: Svømming, 1t05min, 3200 min (400 m på 8 min, 400 på 7 min, 1000 på 20 min, 400 m på 7 min 30 som bestod av 25 m rolig+25 min raskt ganger 8 og 1100 på 22 min)
Søndag: Mtb, 2t40, 60 km

Det er 6t 46 min trening det, masse fine minutter med klor, joggesko og ræva på et sykkelsete. Og alt er skrevet inn i treningsdagboka som ligger på den bedritne Dell Inspiron bærbare datamaskinen som har vært en dyr og bråkete skuffelse. Dell en gang til? Å nei da. Da heller Hutshupushu Siemens eller no annet med rart navn som funker.

I fire år har jeg fyllt ut xl-arket med treningsdagbok og den dag i dag har jeg har aldri brukt det til noe som helst. Jeg burde slutte, men kommer nok til å fortsette, det gir liksom treningen et litt seriøst preg. Jeg har jo pulsmåler også. På den kan jeg se om jeg har hatt høy eller lav puls og jeg kan se merket i flesket etter pulsbeltet. Samma det, men det er jo gøy da med tall og slikt?

Det er ikke helt sant at jeg ikke bruker treningsdagboka, jeg brukte den til å finne ut at det var 20 dager siden jeg hadde sist har løpt. Så jeg holder meg ikke helt til "Planen", men hva annet er nytt?

Det xl-arket ikke sier, men jeg vet, er at treningsuka startet ganske begivenhetsløst. Bortsett fra at jeg gikk tom for sykkelsol-batterier i mørket inne i skogen. Det var litt spennende. Og rystende. En ting er nemmelig å sykle på stier når du ser stien med alle dens ujevnheter og er litt forberedt. Med diodelys blir det hele i overkant uforutsigbart og det gjelder å holde tunga langt unna klapprende kjever som kan klappe sammen når som helst..

Jeg var to ganger i svømmehallen denne uke. Jeg liker meg godt i svømmehallen, har alltid gjort det. Helt fra jeg nesten ble født og oppvokst på Drammen kommunale bad og skoldet tunga mi på automatkakao en gang i uka. Nå på lørdag byttet jeg på mellom å svømme for meg selv og svømme med Helene. Helene koste seg selv om det ikke er kakaoautomat inne på Kongsten og vi ikke kjøpte pølse i vaffel etterpå. Pølse. I vaffel. Ingen skal kommer her å påstå at Fredrikstadfolk mangler smak. De har masse smak, men de vet bare ikke hva de skal stille opp med den. Pølse i vaffel! Smak litt på den kombinasjonen. Eller la det være.

I tillegg til å svømme ganske langt og lenge, men ikke helt lengre enn langt, så fikk jeg god trening på å svømme i grov sjø. For på lørdag badet jeg med hvaler. Disse store, tunge pattedyrene som økonisser av amerikanisert miljølegning tillegger en masse inteligens og sånne ..e ... eh.. ehh. greier.

En hval svømte i banen min og en svømte i banen ved siden av meg. En blåhval og en spermasetthval. Kraftfullt og tungt. De vendte og de dykket dypt ned før de steg til overflaten og blåste ut.. **ppfhu***!! De var så nær meg at jeg kunne tatt på den ru huden, men jeg besinnet meg. Det gjør meg ekstra glad i landet mitt å vite at jeg bor så nær naturen at jeg kan oppleve et slikt fascinerende dyreliv i min egen svømmehall. Derfor bare smilte og lo jeg av problemene som oppsto fordi de flyttet mye vann på sin ferd. Noen ganger svømte jeg i dønninger, noen ganger red jeg på bølger og av og til skapte de kolliderende vannmasser som fikk klorvannet til å koke og meg til å sprette rundt på bølgene som en liten lett fjær.

Jeg har alltid vært en talsmann for at trening skal gjøre deg mentalt sterk. For meg selv har jeg vanligvis en annen oppskrift. Men etter lørdagens hval-ekstravagansa er fjæra Olsen nå mentalt sterk og klar for alt "åpen sjø"-sesongen kan stille opp med av bølger og dyr.