e skrive om en halvsnill svartmetallgruppe fra Alvdal.På lørdag var det tørre veger og nydelig å sykle på landeveien med tynne hjul og gode tanker. På søndag sto bilene i fiskebeinmønster i Dalebakken og jeg viste frem mitt godt skjulte kroppslige slektskap med Bambi og andre tynnbeinte og ustø sjarmtroll.
Det hele startet med nattefrost som gjorde asfalten hvit og kald. For å gjøre forholdende optimale for ”Flikk flakk”, ”dobbel Axel”, ”Ford i grøfta” og andre typer horisontale og vertikale retningsavvik, så ble Gressvik av en klar himmel skjenket to minutter med lokalt regn. Glassert Gressvik er en gave fra gudene. Bilbergernes og biloppretternes guder. Så det ble ikke no sykkel, men jeg løp isteden.
Som valg betraktet var det veldig godt. Det er lenge siden jeg har løpt på glatta, men det er lenger siden jeg har vælva med sykkel og jeg har planer om å holde det slik. Tryne på sykkel er potensielt veldig vondt og farlig. Løpe på glatt asfalt, det er den rare følelsen av å gli
litt tilbake og ikke ha fraspark, seile litt i nedoverbakke og så får jeg høyere puls av det. Glatt asfalt gir ikke nødvendigvis kraniebrudd, behagelige løpeturer, toppfart og topp stilkarakterer, men løpeturer en frossen vinterdag kan være vakre.I går var det vakkert i 15 km og 1t45min. Rimfrost og lav sol gjør det meste vakkert. Det meste, men motivet ”Turtriatlet som tørker snørr i solnedgang” kommer kanskje ikke til å henge i de tusen hytter med det første.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar