Fredag morgenVi fikk altså plass i herberget og slapp å sove i stallen, men det er jo gresselig gøy med primærnæringtilkobling så jeg endret rommet mitt temporært til en bitteliten svinesti. Deilig å være kon
ge på haugen eller gris i binge og bare fokusere på å spise, sove, spise, trene, spise, drikke, spise, trene, drikke, spise, sove.
Hva er poenget med en treningsleir? Være optimal treningsegoist og få lov til å fokusere på å spise, sove, spise, trene, spise, drikke, spise, trene, drikke, spise, sove osv. Til det kjedsommelige og til det aller minste forsøk på skjemt og løyer blir hysterisk morsomt. Numsevask? Hahaha! Er en treningsleir viderekommende egoisme for viderekommende mosjonister eller er det bare harmløs moro? Vi som er med på slikt er ikke nødvendigvis de beste til å svare. Men det er klart at det finnes et element av galskap i å vie en helg til 20 timer trening eller mer når jeg har rundet 43 år. Galskap, eller er det en flik av meningen med livet?
”Det finnes många som funderar på detta med livet och döden och hva som är och hur vi skal kunna veta om alt ihopa” Noe slikt sa min fantastiske finske foreleser på Nordiska Högskolan for Folkehelsevitenskap i Göteborg og hun fortsatte ”Nogra funderar så mycket över detta med at hitta meningen med livet at de blir tokiga. Någon burde beretta för dom at det inte eksisterar nogon djupere mening, så hadde dom sluppit detta lidandet”.
Den lille finske filosofen gikk videre i sin beretning etter dette velrettede slaget mot spikerhodet. Jeg husker hva hun sa, men jeg vet at hun har feil.
Meningen med livet kommer i glimt. Jeg kan i hvert fall gripe de små glimtene. Jeg vet når de er der. For meg selv. I glitrende små stunder kommer meningen med små deler av livet. I små glimt får jeg lyst til å synge ”
Kjære gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått”. Selv om jeg ikke tror på noen gud. Denne helgen kom det flere slike glimt. Små glimt med ekstatisk treningslykke. Og hvem har sagt at ikke trening kan være en del av meningen med livet? Ikke vi i hvert fall. Det skulle tatt seg ut.
Vi kom først til Danmark, Goldie og jeg. Så vi kunne starte oppholdet med en frisk liten svømmeseanse klokken 0730, mens de andre kjørte av ferga fra Oslo. På vei ned til hallen klokken 0725. Goldie med en stor kopp presskannekaffekopp og jeg med en flaske vann. Slik ble det hver morgen. Goldie svømte langt og jeg svømte 45 min. Slik ble det også hver morgen. Gå rolig ned til svømmehallen. Gå ned i dansk morgensol og ha en liten dansk svømmehall helt for seg selv. Det er deilig å være godt voksen norsk triatlet uten ansvar for annet enn egen trening og å ha det bra.
Nord-Jylland mer eller mindre rundt?De andre kom da vi var ferdig med vår svømming på fredagen. Så kastet vi oss på sykkelen og syklet i fire timer. Stort sett sammen. Triatleter er ikke skapt til å sykle i flokk. Vi misliker flokk og vi ser med misnøye på et forhjul som er for nærme et bakhjul. En god holdning i triatlon der det er forbudt å ligge på hjul, men ingen ubetinget fordel når vi skulle syk
le effektivt i flokk. Så av og til mistet vi guiden vår og av og til mistet vi noen andre. Men Danmark er et lite land så det var ikke noe å gjøre noe stort nummer av.
Erfaringene fra fredagen sa oss at lørdagens planlagte ”Nord-Jylland rundt” på 25 mil ville bli for tøft opplegg for de fleste av oss. ”18 mil eller 7 timer” het den gruppa som jeg tråkket ut og inn i Sæby sammen med. Ikke rundt Nord-Jylland, men kanskje mer på kryss og tvers. Det viktigste med fredag og lørdag var at en barriere ble brutt den treningshelgen. De virkelig lange sykkelturene. Noen av de turene som må til hvis målet er å trene for en Ironman. Heldigvis kan noen av dem være i flokk og godt å kjenne at en syv timer på sykkelsetet gikk lett som en plett. Og så var det noen fantastisk vakre øyeblikk når en rekke gode venner tråkker seg frem gjennom rapsåkre og på oppskrytte danske sykkelstier.
Søndagens prøvelseDet er søndagens trening som var hovedretten, etter to dager med tunge forretter. Øvelsen som skulle bli den store prøvelsen var slik: Etter 45 min syklende oppvarming skulle vi ha: 1 time sykling og 30 min løping rett under konkurransetempo ironmandistanse. 1 time sykling og 30 min løping i konkurransetempo. Og for så å avslutte kalaset skulle vi smelle til med 1 time sykling og 30 min løping raskere enn konkurransetempo.
Det var som å forberede seg praktisk og mentalt til en konkurranse. Og det var som å utføre en konkurranse også. En konkurranse mot meg selv i å gjennomføre en fire og halv timers kombinasjonsøkt helt etter plan. Og det passet perfekt til denne perioden to måneder før konkurransen. Treningen skal bli mer og mer konkurransehermende.
Syklingen ble nærmest perfekt utført, men løpingen ble ikke utført etter plan fordi jeg løp så mye raskere. Jeg løp i forhold til halvmaratonfart og Ironmanfart. Det er selvsagt ikke noe problem og narrer meg ikke til å tro at jeg skal sette ny personlig bestetid på maraton. Men måten jeg løp på får meg til å fortsette å tro på at målet er innen rekkevidde.
Totalen for leieren ble 3t40 minutter svømming, 14 timer sykling og 2 t 10 min løping. Og det er jeg fornøyd med på tre dager + en morgen. I en uke som bringer meg opp i over 22 tim
er trening og gir en mnd som kommer til å se timetallet runde ca 60.
Vi er litt rareVi er litt rare vi som driver med kondisjonsidretter i godt voksen alder og som reiser til Danmark for å trene og ikke for å drikke øl og spise lune smørebrød. Godt mulig vi rett og slett er litt gale, men også godt mulig at det er en god galskap.
Det gjelder bare å ikke bli gravalvorlig og ikke glemme hvorfor jeg trener. Viktig å ikke glemme humoren. Humoren ble ikke glemt i Danmark, vi boblet til tider over, men den var som sagt påvirket av trøtte kropper og trøtte hoder som gjerne ville og kunne le av det meste. Det blir ikke stor humor av slikt.
Som når en 43 år gammel mann går i ”mål” etter trening og utbryter ”Jeg er så glad jeg ikke skal amme nå”. Ler noen? Ja. Humor? Nei, ikke av den store typen.
