Step-trening

Treningsstudio er noe jeg hater sånn passe. SATS har jeg vært medlem av et år og det var gode penger rett i dass. 800 kroner pr gang tror jeg det ble. Spinning kan selvsagt være ok, men entusiastiske spinninginstruktører med kun øreormmat på spillelista og svette lokaler gjør det hele til en tvilsom opplevelse. Da velger jeg heller rulla på kjøkkenet og egne favoritter på øret. Mer tidsøkonomisk er det også. Styrketrening, roing og tredemølleløping er alt sammen ting som jeg skulle gjort mer av, men det får vente det til jeg får startet det helt private "Farmen treningssenter".

Step-trening er noe som ser utrolig teit ut, selv om det sikkert sikkert både strammer stumpen og løfter lårene og blikket. Til tross for det, var jeg på step-trening i helgen. Vi flytta ut fra leiligheten i Oslo. Fra fjerde etasje. I en bygård. Ikke en bygård med de brede Frogner-trappene, men mer med de typiske smalere sentrumsbygårdtrappene.

Det er klart at alt som var i den leiligheten har en gang blitt båret opp. Det er ikke det. Men det har jo skjedd litt etter litt. Over ganske mange år. En bok her, en plate der, så en stol, et par glass, et lite bilde kanskje.... Flytting skjer liksom litt mer plutselig og totalt. Og opp og ned er like trangt som dere kan få et inntrykk av på disse to bildene.

Stort sett er det nok lettere å flytte ut enn å flytte inn. Lettere å flytte ned enn å flytte opp. Og tingene skal jo nå inn på småbruket som er fattigere på etasjer. Så det er gode grunner til å se lyst på livet.

Men selv om jeg kun bar ned, så måtte jeg jo fortsatt gå opp igjen. Og så er det faktisk ikke alt som er lettere å bære ned, enn å bære opp. Blir det bare tungt nok, høyt nok og bredt nok så blir det en større kropslig utfordring å få det ned enn opp.

Se på dette bildet og tenk deg at du bærer en diger vev eller en stor safe som veier 150 kg. Og at du går først.

Jeg lover deg at da blir det plutselig veldig viktig å holde seg på beina. Og du håper veldig intenst at han som går bak også holder seg på beina og at han ikke bruker denne anledningen til å få slag.

Og jeg lover deg også at plutselig var kondisjonen som var bygd opp gjennom høst, vinter og vår ikke så veldig viktig lenger. Den kunne godt vært byttet ut med litt muskler bygget på løfting av skrapjern. Der og da skulle jeg ønske at jeg hadde bolebukse, "skygge" og stoooore overarmer. Akkurat som jeg drømte om på Appollo helsestudio i Drammen i 1982 og 1983. Da drømte jeg om Camaro SS også. Det gjør jeg fortsatt. Veldig. Men jeg kan ikke mekke.

Men altså, jeg skal nok skaffe meg litt mer styrke. Jeg trenger det, selv om jeg ikke har planer om å flytte ut fra leiligheten i Oslo en gang til og selv om jeg ikke lenger har venner som flytter ut fra slike leiligheter.

Og jammen var det slitsomt å flytte, men jeg skriver det ikke i treningsdagboka! Jeg vet at det er noen som gjør det, men så dårlig står det ikke med meg at jeg skriver flytting, vedhogst, brødbaking, tegning, form og farge og opphenging av tøy i treningsdagboka.

Ikke ennå.

Hvor skal dette ende?

Denne våren har jeg trent litt mer enn jeg pleier å gjøre. Egentlig ganske mye mer. Fra januar til mai har jeg trent 60 timer mer og til dels med bedre kvalitet enn i fjor. Det gjør at jeg føler meg vesentlig raskere enn noen gang, spesielt på sykkel, og litt uhøytidelige tester viser det samme som følelsene. Det gjelder å få testet følelsene sine. Og vist fram testene sine. Føler jeg.

I dag har jeg til og med syklet en rolig tur på en og en halv time som restitusjonstrening etter den lange løpeturen i går. Som alternativ til sofaen. Og så har jeg brukt pulsklokka for passe på at jeg ikke "tro til" slik jeg har for vane.

Fredag: 40km testløype (med 5 skikkelige bakker) 1t20 min. Snittpuls 143.
Mandag: Samme løypa. 1t30. Snittpuls 128.

Jeg bare spør: Hvor skal dette ende? Men får jeg no svar?

Det ender vel på sofaen i morgen tenker jeg.

Øreormer av tvilsom kvalitet

Dette er et triatlonrelatert problem av solide dimensjoner. Helt der oppe med drafting. Og som typisk for slike problemer er det ingen som kan gjøre noe med det. Selv ikke Triatlonforbundet. Spesielt ikke triatlonforbundet.

Øreorm: Under lange løpeturer og sykkelturer kan rytmen i beina fort bli omdannet til en sang skrevet av djevelen og sunget av no bestialsk satanyngel.

"...dadadadadadada..der vi møttes mellom Dover-Calais"

Hvorfor må øreormer være de teiteste sangene i sangboka, eller sanger som er løftet direkte fra platesamlinga til tonedøve jenter av begge kjønn? Sånne platesamlinger som består av 24 cder. 19 har titler som begyner med "Best of..". De 5 andre er av Bjørn Eidsvåg eller no annet skrekkelig og norsk.

"Ingen er så nydelig som du..."

Da vi var i Spania moret vi oss med å infisere øregangene og hjernene til hverandre. Så onde kan mennesker være. Syng litt på en teit sang, og vips... så sitter den fast hos offeret og er umulig å skylle ut. Det er nesten bedre enn å slå hverandre i magen og gjemme havregrøten.

"Say you, say me...."

Det er så utrolig mye bedriten musikk som det går an å få klistret fast i hjernen min med tokomponentslim. Det er bare å ligge våken om natten og ikke få sove ... og så... bang! der satt den.

"Som Mona Lisa har sitt leende....."

Men hvorfor i alle dager må min interne mp3-spiller ha lett tilgjengelig søppel, musikk jeg aldri har aktivt hørt på eller eid? Hvorfor det, når den eksterne har 1543 kremsanger fra egne hyller og jeg med henda på ryggen og beina lagt bak nakken lett kan dobble det antallet?

"Worryin' about the common decency
When it is only a question of frequency"

Ja! For eksempel kunne jeg gladelig hatt samtlige av sangene fra Elvis Costello "This Years Model" som stayerlåter i den grå massen.

1. No Action
2. This Year's Girl
3. The Beat
4. Pump It Up
5. Little Triggers
6. You Belong To Me
7. Hand In Hand
8. (I Don't Want To Go To) Chelsea
9. Lip Service
10. Living In Paradise
11. Lipstick Vogue
12. Night Rally

Den versjonen som kom på vinyl i Norge og platesjappa i Svelvik solgte, hadde i tillegg den utrolig stilige "Watching the detectives". Egentlig var den å finne på "My Aim is True".

"Nice girls not one with a defect,
cellophane shrink-wrapped, so correct.
Red dogs under illegal legs.
She looks so good that he gets down and begs.She is watching the detectives.
"ooh, he's so cute!"
She is watching the detectives
when they shoot, shoot, shoot, shoot.
They beat him up until the teardrops start,
but he can't be wounded 'cause he's got no heart."

Alle sangene på denne plata kan jeg hver eneste lille basslinje på, dette er en plate jeg har spilt så utrolig mye, at rytmen og musikken den har jeg i blodet. Jeg har gått i gatene i Köln sammen med trivelige engelske professorer og gaulet på "(I don't Want To Go To) Chelsea". De på engelsk, jeg på tannbørsteengelsk. Men alle spyttet ut tekstene og sto som Elvis. Elvis Costello.

"Oh no it does not move me
Even though I've seen the movie
I don't want to check your pulse
I don't want nobody else
I don't want to go to Chelsea"

Kan hende at vi var litt skeive i skøytene. Kan hende vi var tilslasket av forfriskningene og smått drita. Men det var rørende eksempel på norsk-engelsk samarbeid.

Ja til daglig hjernevask!

På løpeturer har jeg funnet ormekuren. Mp3-spiller. Funker veldig bra. Hva jeg skal gjøre på sykkelturer og svømmeturer aner jeg ikke. Lobotomi kanskje? Hjernevask?

"There's a smart young woman on a light blue screen
Who comes into my house every night.
And she takes all the red, yellow, orange and green
And she turns them into black and white.
But you tease, and you flirt
And you shine all the buttons on your green shirt
You can please yourself but somebody's gonna get it

Better cut off all identifying labels
Before they put you on the torture table"

Rana Fisk 17 fot med 50 hester

Jeg vokste opp med båt. Småbåt. Med liten motor. Rana fisk 17 fot med 25 hester var det vi hadde sist hjemme på Drammensfjorden. Fin båt det. Solid og stabil og halvplanende. Halvplanende er et annet ord for at båten ikke går fort og sluker bensin på full fart. For å stjæle fra Øystein Sunde: "Da jeg starta opp båten en lørdags kveld, jubla de helt opp i ledelsen til Shell".

Men en Rana Fisk behøver ikke være så veldig treg. I et og et halvt år var jeg legefrue i Sandnessjøen. Der var jeg stifter, leder og eneste medlem i "Sandnessjøen Fiinere Lægefrueforening".

For de som ikke vet det så er Sandnessjøen en av de vakreste stedene i Norge. Altså ikke selve husklynga. Den finnes ikke vakker, men det er vel egentlig overflødig å si? Det finnes ingen fine steder nord for Røros. Ikke bebyggelsen. Det er fakta. Men naturen på Helgelandskysten er fantastisk. De Syv søstre, utsikten til Dønnamann, Hærøy, havet og lukten av lyng og hav. En dag skal jeg kjøre Ironman på Alsten. Mer om det senere.

Hav, fjell og masse vær. Det er Helgelandskysten. Der kjøpte vi båt sammen med noen andre, og livskvaliteten steg 114,6%. Også denne båten var en Rana Fisk 17 fot, men den var satt opp for Helgelandskysten. Dvs at den hadde en 50 HK i steden. Grunnen til overmotoriseringen var at når man så uværet komme så skulle man ha nok fart til å pelle seg til land før bølgene senket såpekoppen med mann og mus.

I går var jeg ute og løp. Da så jeg uværet komme. Det uværet som dere ser avbildet på den lille akvarellen øverst. Jeg er også stor, brei og halvplanende og der og da ønsket jeg meg 50 HK Evinrude og klar løype hjem til basen. Men jeg hadde bare nye joggesko av den tunge typen. Og jeg og skoene sammen tilsvarte vel ca 25 HK.

Men denne gangen rakk jeg både det og å lage akvarellen. For det er en dårlig triatlet som ikke kan gjøre flere ting samtidig, f.eks slenge sammen en akvarell mens han løper!

Men jeg jobber med å få trimmet motoren og prøver også å kvitte meg med noe dødvekt altså, jeg har skumle planer! Mer om det senere.

Haisommer 4

Adeleid er ei pyse. Adeleid er redd for hai. Det vet jeg fordi jeg har svømt med denne kvinnen i Mar Menor. Og det vet resten av triatlon-Norge. Triatlon-Norge er da definert som de som leser forumet til Oslofjord triatlon: www2.oslofjordtri.com. Fornuftig definisjon det, kan ikke tenke meg en som er bedre.

Men kanskje Adeleid har grunn til å være redd? For haien kommer stadig vekk nærmere der vi bor og svømmer. Og i dag fant jeg en på gulvet på kjøkkenet. En som Åse har lekt med! Som det går frem av bildet har haien en kyllinghaifinnedokke. Denne brukes nok som kamuflasje, eller kanskje som lokkemat? Kanskje den skal lokke Jernender og annet fjækre? Kyllinger f.eks.? Goldie f.eks?

Jeg har en lege av den gamle skole

Om han kan man si at den eneste boken han åpner er lommeboken. Og da kun for å legge penger inn i den.

Men, men.... i forhold til all verdens hubbabubbamedisin er han jo bra. Han vet hva han gjør og det han gjør funker jo. Han bare glemmer å fortelle meg hva han gjør, hva jeg skal gjøre og hvorfor av og til.

Uuuuut mot havet!

"Vi skal bo i det lille røde huset
Det skal bli så bra skal du se"

Du er et geni fra Østfold hvis du får det til å rime på en god og rytmisk måte uten at det høres litt ut som nødrim. Tror teksten til Rune R er ca slik, men jeg garanterer det ikke. For i motsetning til halve besetningen av damer som frekventerer dansetilstelninger, skal jeg ikke juge på meg no veldig kjennskap til mannen eller hans tekster. Men at han er en rimsmed uten like i dette land, det vet jeg. Heldigvis.

Men poenget var jo ikke Hr. Pornotryne, poenget var at jeg skal hilse fra havet.

Jeg skal hilse til alle som føler seg berørt. Jeg har i dag vært ute på søndagstur og inspisert svømmestadion min."Treningsarena sommersvømming 2006". Den vises på det første bildet. Og jeg har sittet på et svaberg og sett på ærfugl, skarv, kråker som prøvde å stjele måkeunger og måker som prøvde å forsvare ungene sine. Jeg har sett ut på en speilblank Oslofjord. Og jeg har kjent på vannet. Jeg tenker vi snakker 13 grader nå ved Dypeklo. Dvs at sjøvannet mangler tre sentrale grader til jeg kan starte å tenke alvorlig på å nedsenke mitt legeme i den salte lake.

Foreløpig bare drømmer jeg om å svømme i klart saltvann. Helst i blikkstille saltvann slik det var i dag.

Jeg har en svømmetur som tar meg ca 50 minutter. Den går langs svaberg, krysser over et sund og ut til en fin øy. Denne øya svømmer jeg rundt. Den jeg var på i dag og der satt jeg og nøyt havluften. Der jeg tok bildet til venstre. Rett utenfor her passerer jeg på den svømmingen. Om kanskje fire små uker? Fem små uker? Det er ikke lenge til nå, vær tålmodig.

Jeg liker å svømme "rolig langtur". Det er deilig det. Da bør vannet helst være ca 19-20 grader. Gli gjennom vannet med rolige svømmetak. Kjenne på fremdriften, justere litt på takene for å føle om jeg kanskje skyter litt mer fart. Bare være så heldig at jeg kan nyte noe som få i Norge gjør. En liten hemmelighet. Et lite vått stykke Norge som vi, noen få selvutvalgte, har helt for oss selv.

Og etter at jeg er ferdig med å svømme er det aller beste å ligge klemt mot ett varmt svaberg og kanskje se på disse små rakkerene til høyre som beveger seg i selv det minste vindpust. Det blir ikke så mye svaberg når man har barn, det blir som oftestå ligge på håndkle på en sandstrand med resten av Fredrikstad, Bærum, Oslo og omegn. Men av og til....

Og til dere som foretrekker ferskvann? Dere drikker vel Cola light også kan jeg tenke meg. Sorry, men det er erstatningsvare. Brakkvann. Oslofjorden er salt! Og Cola har sukker!

De som måtte ha lyst er selvsagt alltid invitert til en svømmetur i Fredrikstadskjærgården på sommerstid! Det er ikke lenge til nå. Den har begynt å kalle. Og noen av oss svarer!

Du trenger ikke fint utstyr fordi....

Utstyr
Dette er et tema som er vanskelig. Følsomt å ta opp. Nesten like vanskelig som å fortelle den steinrike indremisjonstanta at du er trans-sex-lesbe og nok ikke vil gro noen søte små med det første. Nesten like vanskelig som det er å fortelle en kollega at du synes han er en sleip, ekkel f..... som du helst ser slutter i jobben med en gang. Rett ut. Uten fallskjerm. Fra 10 etg.

Dagens tekst handler altså om utstyret vårt - mosjonistens forhold til "hva trenger jeg vs. hva ønsker jeg meg". Dette er et tema som har vært dratt opp på www2.oslofjordtri.com en gang eller to, med dertil hørende høye bølger.

Ok, først av alt og dette er selvsagt veldig viktig og bånn ærlig. Det er veldig få som "trenger" dyre og fine sykler, dekk, hjul osv. Det er ingen grunn til å svi av tusenvis av kroner på utstyr som gjør deg marginalt raskere hvis du ikke vil. Uansett utstyr så er det det å være aktiv, det å være med på triatlon, det å være med i klubben som er det viktige.

Utstyr
Det er to-tre beslekta holdninger i "anti-utstyrsligaen". Det finnes varianter av disse, men jeg tror dette er grunnformene.

1. Det er ikke utstyret det kommer an på, det er motoren
2. Ikke diskuter utstyr, ikke skap utstyrspress, det skremmer vekk nye
3. Gamlinger som bruker penger på dyrt utstyr og sykler sakte er teite. Og fortsatt mye saktere enn meg på min gamle sykkel.

For det første. Ja, det er ikke tvil om at Lance Armstrong hadde slått meg uansett hva slags sykkel han hadde hatt under hyssingræva si. Effekten av dop gir seg ikke så fort og litt mer enn meg har han jo trent etter fylte 4 år. Men det vil ikke si det samme som at en som er dårlig trent ikke vil tjene på en sykkel som passer, er aerodynamisk, som er lett og har bra utstyr. Har du venner som prøver å få deg til å tro på slikt vrøvl, så kjøp deg bedre venner med en gang.

Nummer 2 er jeg egentlig helt enig i. Men utstyr og utstyrdiskusjoner er nå en del av det å leke sammen, så det er rett og slett ikke mulig å komme unna. Vi får bare prøve å kommunisere treningsglede, konkurranseglede og utstyrsglede like mye. Vitsen med utstyret er jo å få brukt det.

Når har du gjort deg fortjent til platehjul, carbonsykkel, Hed3 eller ny våtdrakt? Når du har tjent penger nok og kan bruke det uten at det går utover noe som er viktigere? Det kan da være eneste svaret på det?

Den lokale sykkelsjappa:
"Jeg skulle gjerne ha kjøpt et zipp platehjul. Pariserdekk"
"Du ser litt lubben ut? Hvor mye veier du og hvor fort sykler du 40 km?"
"Jeg veier 95 kg og sykler vel 40 km på 1t12 minutter uten platehjul, men..."
"Beklager, her har vi en strikt policy på å bare selge zipp platehjul til de som lett kryper under 1t05 min. Men du kan få kjøpe et trist Ksyriumhjul? Det er du god nok til"

Er jo ikke slik det foregår, men det er typisk for forum a la syklingens verden og slowtwitch at voksne som har bra utstyr, men mindre evne og form regnes som latterlige "posere" av de som er unge og fremadstormende i egne øyne. Jaja, greit nok, det jevner seg ut, for jeg synes de er dumme, kvisete og urimelig stygge og med liten evne til å utrykke seg koherent og sammenhengende. Og ikke minst mener jeg at de burde gått 3 ekstra år på spesialskole med evig latrinevask til de lærte seg forskjellen på da/når, enda/ennå og lærte seg å uttale kjæreste, kiosk osv. Spesielt de som skriver på Slowtwitch.

Utstyr
Men for meg gjelder:

1. Fart kan kjøpes
2. Utstyrsglede er sann glede
3. Jeg har bra ting fordi jeg kan! Lev med det :-)

Eller: "Du har ikke annen morro enn den du betaler for som de sier i Skjipagura"

Jeg liker ting som er bra og ser bra ut. Og vet du hva? Jeg er så fornøyd med at jeg kan ha bedre utstyr enn en 18-åring som satser for å bli verdensmester!

Utstyr ganger 3 - minst
Det er jo de grenseløse mulighetene til å kjøpe utstyr og stash, og det at triatleter gjør det, som gjør triatlon til en så utrolig mye stiligere sport en løping. For løp (dvs lange løp) er dølt, sorry, men sånn er det bare og de gamle traverne som ikke har byttet ut løpejakka siden løpsbølgen får meg til å lete etter "Stilling ledig homsepatruljen". Og så står de der i skogbrynet i sildrende regn, gråe og triste og lurer på hvor det blir av løpsbølge nummer 2. Fortsett å vente gutter, den er like lite sannsynelig som "the second comming of AKP-ml". Dessverre.

Utstyr. Fint utstyr.
Ja jeg er sær. På sykler er jeg veldig sær. Jeg vil heller ha sykler fra Casati, Yaqui, Guru, eller Colnago, enn fra Cervelo. Jeg vil heller ha Cervelo enn QR. Og du ser meg aldri på en Giant eller Trek. Det har ingenting annet å gjøre enn med "følelse". Sikkert bra sykler de andre også, men jeg liker dem ikke. Punktum.

Men det viktigste er at sykkelen passer. Og alt annet også. Dyrt og fint som ikke passer er gode penger rett i dass.

Kommer plutselig tilbake
Det ble nok utstyrspreik nå, mer enn nok, men nå er noen linjer dratt opp, kommer nok tilbake senere med mer om dette. Trøtt nå! Sove!

Syk, syk, syk mann

Før i tiden var livet mitt greit. I gamle dager som Åse sier. En gang i blant tok jeg på meg joggesko og løp en tur. Når jeg kom hjem dusjet jeg. Var jeg sulten spiste jeg. Var jeg trøtt sovnet jeg. Var jeg tørst så drakk jeg. Hadde jeg lyst på øl så drakk jeg det. Og drakk jeg for mye så danset jeg veldig lite vakkert og svært urytmisk, og så spydde jeg. Ferdig. Kom og tørk. Opp.

Så utviklet jeg meg litt etter litt. Jeg fikk fin sykkel. Og en fin sykkel til. Jeg har to par joggesko. Jeg har en gammel og en ny våtdrakt. Jeg har sykkelrulle som jeg kobler til datamskinen. Og fra Hårek fikk jeg for et par år siden en treningsdagbok i xl-format. Og han sender meg en ny hvert år. Snill gutt.

Denne treningsdagboken er kjempefin og det er mulig å legge inn hvor mange km du trener, hvor mange sekunder, minutter og timer du trener, hva du trener, hvordan du føler deg på en skala, om du er trenbar på en skala, hvor mye du veier på en vekt med en skala, hvor mye du sover, hvilepuls, treningspuls, hvor ofte du går på do... osv. Jeg fyller ut veldig lite av dette, men jeg fyller ut alt jeg trener. Og etter hvert som tiden har gått så trener jeg mer og mer og med litt mer systematikk. Ikke mye, men med litt godvilje er det mulig å se en form for system.

Etter hvert har dette enkle forholdet til trening altså forandret seg en del. Jeg er langt fra like gal som Erik Guldhav eller Ketil eller Jørgen eller andre pasienter som er lagt inn i Oslofjord triatlon og som ved å stå frem på blogger og forum, er med på å gi treningsnarkomane et ansikt (sagt veldig kjærlig og uten vond mening). Men, jeg har mine syke trekk jeg også.

For i løpet av den siste tiden har jeg desverre dratt på meg en del leie vaner, som gjør at jobben med å komme seg ut på trening og ikke minst i dusjen etterpå blir litt vanskeligere enn den var tidligere. Disse leie vanene er manifistert i materielle gjenstander og en sosial struktur (?):

• Mp3-spiller
• Garmin Forerunner 305 med pulsbelte
• Mobiltelefon
• Nytt bittelite digitalkamera
• Denne bloggen

Og der tror jeg at vi starter dagens tekst om dagen i dag. (En tidsreisefotnote: Den våkne leser vil skjønne at dagen i dag har blitt dagen i morgen, eller den dagen jeg skriver om var dagen i går, men det er best at vi bevarer illusjonen om at alt er skrevet samtidig. Altså i dag i går. Det er lettest slik.)

Som sagt. Dagen i dag har ikke vært av de beste sånn med tanke på treningsform, men den hadde kommet inn på skalaen i min, gode og innholdsrike trenings- dagbok for det herrens år 2006. 17. mai har hengt igjen i kroppen, magen er fortsatt en del av kroppen, og i tillegg synes jeg at jeg var litt forkjølet og lymfeknutene på halsen var omtrent som golfballene til Tutta. Skulle jeg i dag fulgt hue mitt så hadde jeg blitt hjemme på sofaen. Jeg tok i hvert fall et klokt valg ved å ikke dra til Oslo for å kjøre treningsduatlon sammen med landets vakreste kvinnelige triatler av begge kjønn. Jeg hæla rett og slett ikke tanken på å bli klissblaut for så og sette meg i en bil og kjøre hjem. Tror det var lurt. Tror det hadde vært oppskrift på forkjølelse.

Men det er mulig jeg fant en alternativ oppskrift. Det kjennes litt sånn ut. Denne grafen er ikke feberkurva mi i dag, den viser en del av en løpetur jeg liker veldig godt. Da jeg startet klokken 18:58 (sier dataene som ligger på MotionBased) var temperaturen 13 grader og det regnet en del. Jeg har vært litt frøsen hele dagen, så jeg kledde meg godt. For godt. Med lue til og med.

Fordi jeg skulle ut i skogen hadde jeg ikke mp3spiller med denne gangen, men jeg hadde altså Garmin 305, kamera og mobiltelefon. For å komme i gang på løpeturen skal nå alt lades og pakkes og min Garmin skal legges ut en tid i forveien for å finne satelittene slik at den vet hvor jeg er. Jeg kobler meg liksom opp mot den nye fantastiske virkeligheten min, før jeg subber av gårde.

Bildet som er å se rett over høydekurven er tatt ved 2,5 km. Det er der det starter å gå oppover på høydekurven. Og så går det oppover og oppover og oppover. Ikke lenger enn til 110 meter (fra startpunkt 1 meter over havet) , men det var høyt nok i dag, for pulsen min var ikke sånn veldig stilig. Helt fra starten kjentet jeg at det buldret og banket i kroppen, kjente den såre raspingen i pustesystemet, kjente på "syk og svak og dårlig bak". Men for en gangs skyld var jeg tøff og hadde bestemt meg for å ikke mygge ut. Fordi jeg skulle skrive noe på denne bloggen.

Til høyre kan dere se pulskurven min. Som man kan se skvatt den alt for høyt opp med en gang og ble der, selv om de første 2,5 km er flate og jeg løp rolig for å prøve å få pulsen ned.

De fleste kan se at det er noe rart med denne pulskurven. Og det er at den er der. Egentlig skulle den ikke være det, for kroppen min er litt rart hogd til. Det gjør at alle forsøk på å få no fornuftige tall ut av et pulsbelte, har vært som å få no fornuftig ut av en kveld med diskusjonsprogrammer på TV. Så derfor hadde jeg egentlig tenkt å droppe pulsfunksjonen denne gang og spare pengene til smør og salt i maten. Eller Zipp. Men nok en gang kjøpte jeg den greia med flest funksjoner. Og denne gangen virker det. Garmin 305 tar meg til områder der Polar, Ciclosport og tidligere Garmin 301 ikke leverte varene og enten viste null eller 277.

Så pulsfunskjonen på 305 er for meg mye bedre enn alt mulig annet som til nå er prøvd. Det er bra. Høydemålerfunksjonen derimot er basert på satelittposisjonering og det gir et veldig hakkete og av og til litt underlig resultat. Så det systemet er ikke veldig nøyaktig. Men hvis man jevner ut hakkene så skjønner man at det har gått opp og ned her i verden.

Målet med denne løpeturen er som regel to ting. Jeg har tro på det å løpe et sånt langt rolig drag i en seig oppoverbakke. Spør ikke meg om hvorfor, men jeg tror på det. Og så er det slik at når jeg kommer til toppen, på asfaltveier, så er det for det første en flott utsikt retning Danmark og til Gaustadtoppen. Og det er bra i seg selv. Akkurat på brekkpunktet, eller brekningspunktet som det føles hvis jeg løper hardt, akkurat der åpner landskapet seg og jeg får utsyn og overblikk og lettere føtter. Og så kommer belønningen..... over til å løpe på svaberg. Sånn som det er på dette bildet. La beina flytte seg raskere på en istidskapt vei som går slakt nedover. Bedre en asfalt.

Men i dag var det ikke utsyn på grunn av tåke og regn og på grunn av regn var det heller ikke så veldig bra å løpe på svaberget. Det var rett og slett litt glatt, så jeg forsvant inn i skogen. Den skogen som det er bilde av øverst. Den var våt den! Og tett. Så da fikk jeg jo testet ut Garmin i tett skog også. Den fant en del satelitter, men ikke hele tiden. Men mer en nok til å tegne et glimrende kart etterpå over hvor jeg har vært.

For da jeg kom hjem var det rett til pc for å laste ned bilder og treningsinfo. Og så var det å sette seg ned for å skrive denne bloggen. Kommunikasjon med "noen" har blitt viktigere enn restitusjon. Det er ikke sikkert det er så lurt. I hvert fall ikke når man tror at man er syk.

Og litt syk er jeg helt klart, men kanskje ikke slik jeg tenkte meg da jeg startet å løpe.

Og treningsdagboka mangler et felt for å registrere tid brukt på "Oppvarming av utstyr" og "analyse og presentasjon av data". Hadde jeg kunnet lagt inn det så hadde jeg slått alle. Inkludert Ragnar.

17.mai er vi så ....

Tja, jeg er vel rett og slett sånn måtelig fornøyd med 17.mai. Sånn generelt. 17.mai var kult på barneskolen, den gang da det var fri tilgang til is og brus og annet dop. Men prisen å betale for dopet var at leikene på Tangenhavna barneskole var dritkjiiiipe og jeg tror at leikene på Tangenhavna barneskole og alle andre skoler i det ganske land fortsatt er kjipe. Noen som er klar for litt sekkeløp? Potetløp anyone? Sekkeløp er vel 17.maikomiteens versjon av vintertriatlon, ligner på lek, morro og det riktige stoffet, men er det ikke.

En liten parentes: Pass på. Dette er aktiviteter som ikke er tilsluttet no forbund, så bli ikke overrasket om det plutselig er inkludert i forbundet vårt. Aktivitetene passer jo som hånd i hanske med kravene for opptagelse; mange konkurranser, mange deltagere, unge deltagere, ikke blir man sliten av det .... og ja spesielt passer det med kravet om at det ikke er triatlon. Parentes slutt.

Nok om det. 17.mai er bra for barn. Helene synes 17.mai er stas. Hun er 8 år. Far skjønner ikke greia helt nå heller, men står opp om morran og drekker på ingen måte kaffen i ro og fred nå heller. Far får på seg svart bukse (ustrøket fra i fjor), hvit skjorte (ren), svarte sko (upusset fra i fjor), galge (slips) og regnfrakk (rød). Man spør seg selvsagt hvorfor far ikke kan ha hva som helst under regnfrakken; Ironducktrøya, finishertrøye fra Kalmar, Oslofjordcollecegenser eller annet som man er komfortabel med, jeg mener, det synes jo ikke under regnfrakken uansett?

Egentlig synes jeg 17. mai er veldig hyggelig. Eller deler av det. Fordi det er stas med barn som er glade og spente. Og derfor er det selvsagt ikke lov for kverulerende og sosialt litt klønete fedre å dempe det, selv om de føler seg så j... mye mer smarte enn alle de andre. Og hvis jeg synes at det er vått og kaldt og guffent, så kan jeg jo tenke på de som skal gå i tog i hele dag i Oslo eller arrangere tog og morro i snødrevet i nord? Så mine tanker går til dem i dag, jeg retter meg opp, skyter brystet frem, trekker magen inn, kniper rumpeb.... og synger med på en nasjonal hymne som sier at vi liker dette landet selv om det er mye møkkavær og fremstår som et lite inbydende opppusningsobbjekt som kanskje bør rives og flyttes noe lenger sør?

Vi kommer på skolen 0745 og Helene finner venninder, frøken og fanen og far kan nå ta to skritt tilbake og bare være der.

Så jeg fant et hjørne litt unna og lar lyden fra "Rød og Hurrød skolekorps" bare passere. Den sklir unna, selv om de spiller falskt og tynt fordi ingen spiller i korps lenger. Falske og små korps er bra korps, fordi det tyder på at det går rette veien. Musikalsk (ordet brukes løst) hater jeg korps, det har svært lite med musikk å gjøre, men det er i hvert fall vesentlige bedre en de bergenske fascistorganisasjonene for barn. Og som sosial struktur som kan fange opp barn som ikke føler seg hjemme innen den såkaldte idrettsbevegelsen er jo korpsene faktisk viktige. Desverre.

Men korpset er der og gjør ikke mye av seg, så jeg ser rundt meg og ser bunader. Og så ser jeg også i år at det blir flere og flere som ikler seg storbondefestantrekk. Dem om det. Hvis jenter og damer har lyst til å se ut som gamle kjærringer så er det deres valg, og på kalde dager har det jo selvsagt noen praktiske sider. Hvis du på død og liv må markere at du kommer fra en eller annen dal hvor det var vanlig å gifte seg med broren sin i 10 generasjoner og det derfor har blitt utviklet noen leie bevegelsesmønster og dialekter fra helvete, så kjør på. Men pent er det ikke. Og det opplegget som bunadspolitiet har lagt rundt det hele er jo direkte fornøyelig. Godkjente drakter, paraplyer, sko, kondomer, sokker osv. Masse energi for å bevare en tradisjon og en virkelighet som aldri var! Nydelig. Like virkelig som "Oschlodialekta anno 1952" slik den ble, og kanskje blir, fremført på revy.

Men det er ikke alle som ser like ille ut i bunad, det skal sies og rett skal være rett, det finnes noen som gjør bunaden finere enn den virkelig er. Jeg så en gang Benedicte Adrian i bunad f.eks, det var i 1989 tror jeg og det var rett og slett helt greit. Og det finnes andre eksempler. Og barn ser jo fine ut inntil bunaden er sauset inn med is, brus og sand.

Jeg nevner ikke herrebunad med et ord. Hvis menn vil gå med skinnbukser og flosshatt så er jeg sikker på at det finnes klubber for slikt. Bare det og sette sammen herre og bunad og få et ord er egentlig en forbrytersk handling.

Men bunad fyller meg ikke med tanker en hel dag, jeg er jo ikke helt ensporet heller, så snart tenkte jeg på triatlon og trening igjen. Og så tenke jeg på at i dag får jeg sikkert ikke trent. Og en dag uten trening er som kjent en dag uten mening. I forrige uke hadde jeg fire meningsløse dager, denne uken er målet bare to. Jeg har brukt opp kvoten hvis 17.mai = treningsfri. Slutten av uka kommer til å måtte stå i treningens tegn.

Og slik blir det, fordi utpå dagen slo magen min seg vrang og jeg ble ganske så sendt ut og opp på soverommet. Sov i fire timer. Det har jeg ikke gjort på 17.mai siden 1984. Og jeg var hverken trenbar eller sosial eller spesielt hjelpsom. Akkurat som i 1984.

17.mai burde være en dag der det ble gitt en gave til far på kvelden etter fullført oppdrag. Et lite zipp-hjul f.eks? Men i dag har jeg nok ikke gjort meg fortjent til det, så jeg får nøye meg med min nyinnkjøpte Garmin 305 Forerunner. Mer om den kommer her plutselig.

Så konklusjon: 17.mai ble også i år en dag helt uten mening. Meningsløst. Treningsløst.

Xterra Vector Pro 2 og Zipp 808

Jeg har prøvd vannet i Stavern i dag. Og det var kaldt. Veldig kaldt. Kanskje 9 grader. Jeg klarte 6 svømmetak før jeg fikk krampe i fotan.

Så jeg utførte ikke en nøye test av den nye våtdrakta mi i dag. Men jeg fikk jo svømt litt med den da vi var på La Manga.

Og det er en glimrende våtdrakt. Veldig fleksibel, noe som gjør at svømmetakene ikke blir hindret i "skulderområdet". Jeg er jo skrekkelig bredskuldret, jeg og Obelix, så det der er faktisk et problem. Men ikke med denne drakta. Mer enn det vet jeg ikke ennå. Men det vet jeg. Og det er egentlig ganske viktig. Og så er den veldig rask å ta av på grunn av no for som er inni. Kjempegreier.

Denne drakta passer for meg, det er ikke sikkert den passer for deg. Du bør helst prøve først. Sponsoren til Oslofjord triatlon, Probike, selger flere forskjellige våtdrakter fra Xterra.

Men man blir jo ikke bra bare av å kjøpe seg en god våtdrakt. For å bli raskere må man også være villig til å ofre noe. Jeg sikter selvsagt til penger og det penger skal brukes til, det vil si kjøp av annet utstyr. Her er bilde av sykkelen min. En Guru Trilite som er kjøpt hos Active Sports og Probike. En sykkel som passer, er også et fartsfremmende tiltak. Og her gjelder det samme som med våtdrakt, denne sykkelen passer meg, men kanskje ikke deg. Mest trolig passer den deg ikke, fordi den er lagd etter mål og overrøret er korta inn ganske mye. Jeg er nemmelig lang i beina (relativt) og kort i overkroppen med lange armer. Og av og til får jeg veldig lyst til å klatre i trær, spise bananer og slenge meg i lianer. You Jane, me.... Julius.

Det er ikke så mange Gurusykler i Norge, men skal du bruke litt penger på sykkel, så er du her garantert å få en som passer. Og som derfor helt sikkert er bra. I motsetning til sykler som lages i Small, Large og X-Large.

I dag prøvde jeg bakhjulet for første gang (Zipp 808). Det er mulig at jeg lurte meg selv og aller mest ville tro at det gikk fortere enn det pleier å gjøre. Jeg mener, du svir ikke av noen penger som sikkert kunne vært brukt til mer allmennyttige formål, for så å si at du egentlig kunne brukt kjærrehjul. Men jeg tror ikke det, det virka som jeg hadde litt mer fart. Og den følelsen er viktig den også. Placeboeffekten er på ingen måte forbeholdt medisinsk forskning betalt av legemiddelfirmaer.

Men en ting som er hevet over en hver tvil er at sykkelen ser litt rar ut uten et matchende forhjul. Det problemet skal bli løst før neste besøk i Stavern har jeg på følelsen.

Vegen, strukturer og vi

En vei som oppleves som bra kan bli bedre fant jeg ut i dag og det gjorde meg litt filosofisk i mangel av et mye bedre prosjekt. Men det finnes krefter utenfor en selv og verden er ikke bare atomistiske hendelser, så da så. Det finnes sammenhenger. Ikke sånn "alt henger sammen med alt", men kanskje mer sånn "74,5% av alt henger sammen med 43,7% av resten"?

Jeg er ikke strukturalist og jeg regner med at postmodernismen nå er avslørt som en hudsykdom av den litt leie typen, men husker jeg rett så tror jeg at jeg var "kritisk realist" den gang jeg var passe klok på Blindern? I tillegg til å være tilhenger av demokratisk sentralisme. Eller var det sentralistisk demokrati? Tror det var det første. Det er jeg for.

Altså kritisk realist, fritt etter hodet mitt og med svært lite relevans for det foreliggende problem, men der har du vel kjærnen i hva slapp "vitenskap" a la hovedfagsoppgave handler om?

Den kritiske realismen sier blant annet at det finnes noe mer enn enkeltstående hendelser og individer, det finnes underliggende strukturer. Ikke sant, det finnes et triatlonforbund, det finnes regler, det finnes lisenser på papiret og lisensierte på en nettside og det finnes en Norges Cup med 100 stevner som alle arrangeres i Maridalen. Det er jo ikke bare en masse folk som virrer rundt helt uten mål og mening med våtdrakt, sykkel og joggesko. Eller når jeg tenker meg om . . . .

Strukturene former, men de determinerer ikke. Vi handler innenfor en struktur, strukturer begrenser våre handlingsalternativer, men de muliggjør også. Det er ikke så vanskelig å tenke seg et triatloneksempel på dette, men jeg orker ikke nå. Så vi tar et gammel innlært eksempel, litt banalt, men ok: Strukturen språk gjør at vi kan kommunisere, men den begrenser hva som er mulig å si og fortsatt bli forstått. Hvis alle snakket norsk slik Carl Ivar vil, hadde det jo gått bra til en viss grad. Bortsett fra at hvis vi skulle snakke et norsk som han forsto, så ville det jo bli svært lite vi kunne snakke om etter hvert. Men vi kunne jo snakket om ting som Eli forsto også selvsagt: "rasende festelig frisyre du har du" f.eks

Men jeg sporer av: Den fysiske strukturen asfaltvei (som igjen er et fysisk resultat av en lang rekke sosiale strukturer, tror jeg) gjør at jeg kan sykle med min fantastiske Guru Trilite (importen av den igjen er selvsagt muliggjort og fordyret av en lang rekke strukturer, formelle og mer uformelle). Så strukturene muliggjør og begrenser, det sier seg selv.

En randbemerkning om den statusen vår viten har,dette hadde vært en liten frekk fotnote hvis det var slikt her: Heldigvis har jeg ikke testet ut strutkuren asfaltvei utenfor dens fysiske grenser, men jeg bruker hjelm fordi jeg har en viten om verden som tilsier at det er fornuftig. Riktignok kan all vår viten om verden vise seg å være feil. Riktignok kan den det, men jeg tror at min viten er sånn rimelig korrekt på det punktet og handler i forhold til det.

Men strukturer kan forandres, selv om de reproduseres, begrenser og muliggjør så er de også foranderlige. Og i dag hadde strukturen "sykkelruta mi på 60 km" forandret seg, og det radikalt til det bedre. Og denne forandringe muliggjorde at jeg kunne sykle 15 km av den littegrann fortere. Det lå nemmelig helt ny, feit og veldig glatt asfalt på denne veien. Og det er deilig å sykle på det.

Så strukturer kan faktisk endres og strukturer genererer hendelser, i dette tilfelle en våryr fartsøkning.

Men for å avslutte vil jeg bare trekke frem at selv om individer kan påvirke strukturene så er ikke denne makten til å påvirke strukturene likt fordelt.

Hadde jeg f.eks vært utrolig grisete rik, ville jeg brukt en liten del av penga mine på å asfaltere utvalgte veier i kommunen meget jevnlig. Og det ville ikke nødvendigvis vært de veiene som kommunen eller Statens vegvesen ville prioritere. Jeg tror faktisk at lista ville vært snudd på hodet.

Som investering i bedre sykkelopplevelse og fart ville det slått innkjøp av Zipp-hjul ganske radikalt. Det hadde vært "Conspicous Consumption" det!

Alternativt kunne jeg vært skikkelig hårete samferdselsminister a la Oppseth og bare valset over de egenrådige byråkratene i Statens Vegvesen og valset ut den vakre og raske asfalten der det passet meg best.

Fortsatt forvirret? Ikke etter neste episode av "puben på Blindern 12 år etter, uten øl men med alzheimer light"

Produktomtale - Pearl Izumi tri shorts

Ok. Det er mulig at det er ei bra bukse for hyssingrævene, eller at jeg har sart stump, men den buksa skal jeg nå ta med meg ut på 500 meters dyp og senke til bunns, buntet sammen med de som lagde den.

J.... gnagsår etter løping i 1t25min.

Denne gangen ble det en sak uten bilde. Sikkert lurt.

Runners high!

Det er jo et kjent uttrykk og det har jeg hatt i dag. Men ikke helt sånn etter boka. Selvsagt.

Noen dager eier du, du står opp om morran og drekker kaffen i ro og fred og bare vet at du er ... konge! Helt og totalt hersker. Dagen i dag var ikke slik. Denne dagen var langt fra min. Det startet som en ganske mørk dag. Jobben var no herk og ellers var det direkte pyton. Været var fint da. Og det var veldig hyggelig å sykle med Helene til og fra skolen. Punktum.

Men utover dagen ble det bedre og bedre. Hva som skjedde? Tja si det, men det lysnet mer og mer. Og stor takk for det!

"Jeg skal hjelpe deg og tørke sure miner bort
Tørke, tørke, tørke, tørke fort så går det bort
Tenk på noe morsomt om du kan, så vil munnen smile litte gran
Og så blir det slik som det skal være
Ingen, ingen sure miner mer"

Syng noe slikt for meg når jeg er muggen og jeg skal plystre "sov dukkelise" for deg om natta. Og så er det slutt.

Men altså, det lysna i lundar og lauas i li og jeg tror jammen jeg smilte en gang på vei tilbake fra jobb. Det var da jeg så en som datt og slo seg. Jeg så humoren i det.Mye var blitt bedre, men jeg strålte vel fortsatt ikke som en sol. Det ryktes ikke på byen i Fredrikstad: Se der kommer han, folkehelsekoordinatoren med det strålende smilet og det vinnende vesenet, i dag er han virkelig i godlune.

Men det var fortsatt håp, for trening er en viktig del av terapien min. For å sitere Baltus: " intet problem er så stort og alvorlig at man ikke kan løpe fra det". Klokken åtte løp jeg i dag. I singlet og korte bukser. Det er flink og fin mai det. "Mai, mai hei, hei hei det er Mai som har vaska seg". Og godt er det at mai vasker seg selv for Fredrikstad kommune *ehem* vasker vel ikke sykkelveier etc før rundt St.hans. Ok. Litt vel bløt. Kutt blødmer.

Det var løpingen klokken 20.00 det var ja. Alle som har sett meg og sett meg løpe vet at uttrykket "jeg løp lett" ikke gir mening. Så heller ikke i dag. Tvert i mot startet det tungt. Jeg hadde spist middag klokken 17. Tikka Masala. Ikke hadde jeg spist mye, men jammen merket jeg det. Jeg tror det er Tommy som sier "smakte like godt på vei opp som på vei ned"? Tull og tøys.

Men jeg begynte altså å bevege meg. Og etter hvert fant jeg en rytme. Føttene begynte å treffe bakken i en stilig rytme. Og så koblet hodet seg inn med noen fine tanker. Foredlet noen tanker fra tidligere på dagen. Og så sa armene at "hei, dette vil vi være med på vi også". Og så justerte tankene takten og jeg fikk en "loop" som gjentok en tanke eller to om igjen og om igjen. Jeg tok til og med av meg høretelefonene for å ikke forstyrre hjernen. Det er nemmelig grenser for hvor mye informasjon den klarer å holde opp samtidig. Hodet mitt er litt som min første datamaskin. En Apple (eller er det Mac, husker aldri hva som er hva) SE 1/40. Og derfor er det noen ganger musikk ikke blir prioritert. Det ble det ikke i dag.

Og beina gikk og armene beveget seg og tankene var positive og jeg smilte rundt hele hodet. Og vips så hadde jeg løpt 7 km før jeg snudde, i steden for 5 som var planen. De som er skarpe i hoderegning vet at det dobbelte av 7 er 14, mens det dobbelte av 5 er 10.

Og veien hjem gikk også strålende. God fart og godt driv. Jeg så ned på veien og koste meg med synet av asfalt og av beina mine (jeg er vel den eneste som finner det kos å se på de beina). Kikket opp og så veien forran meg. Så små bondemenn som kjørte i små traktorer. I dag syntes jeg til og med bondestanden var et trivelig innslag i landskapet.

Dette var joggesko som lykkepiller. Eller riktigere, behandlingen hadde startet, men joggeskoen var en forsterkning av positive tanker og ble varmt støttet av en trofast kropp som alltid er med. Like mye er med hver eneste gang.

Så takk til alle som bidro, dere vet hvem dere er, ingen nevnt ingen glemt!

Her er teksten til en sang som så langt der i fra er om løping, men Raga regjerer i gata. Alltid.

Lang vei hjem

Sitter oppe i hue
Ser på føttene der nede
De går og går
uten at jeg gjør noe med det
Men de har gjort det før
Jeg stoler på dem
De vet at det er lang vei hjem

Jeg går midt i gata
for det kommer ingen biler nå
Myser opp mot himmelen
Konstaterer at den er grå
Jeg har et riff i hue
som jeg plystrer på
Det holder meg med selskap
mens jeg går

Veien!

Jeg har hatt en fantastisk sykkeltur i Fredrikstad med omegn i dag. Været var strålende, trærne grønnes, våren har kommet langt, jeg hadde fine tanker og asfalten var varm og god. Og for meg dreier triatlon seg om veien.

Først av alt, den neste som bruker uttrykket "veien blir til mens du går" vil sent en natt høre "sov dukkelise" og så vil det være slutt. Det uttrykket har jeg hørt litt for mange ganger. Det torske-nordnorske "båten blir til mens man ror" er litt bedre. Litt. Men helt meningsløst i denne sammenheng.

Det er ikke den svadafilosofiske "veien" som gjelder for meg. Der Vei=Prosess. "Det er viktig å ha en god prosess", det er sånt veirør som man må lide seg i gjennom å høre på i omorganiseringsprosesser, eller når det er team-building på planen eller annet som gjøres for å dekke over at man er i en organisasjon med sjefer som ikke har det minste peil på hva de vil, hvor de vil og med hvem. Er du sjef så gjør sjefsting, det er derfor du tjener mye mer enn det du er i nærheten av å fortjene. En vakker dag .... ".....sov og bli stor..."

Nei, det viktige er veien. Den fysiske veien. Eller vegen som det skal skrives i Samferdselskretser. Med g. Den som er dekket med deilig asfalt. Den som er laget for å sykles og løpes på. Bilene bruker den også, men den deiligste måten å bruke den på er å sykle og løpe på den.

Det første bildet er bildet av en god vei. Bildet er tatt 33 km ut i en av mine faste runder. Stedet heter Burum og det er i Råde kommune. Råde kommune har etter min mening et veldig stygt kommunenavn og et dertil grusomt kommunesenter, men denne biten med veg og flere andre godbiter veier til dels opp for det.

Denne veibiten her er glimrende så lenge det ikke blåser fra øst. Her får jeg ganske stor fart, her er det lite biler, her slynger veien seg. Når jeg har kommet frem til slutten av denne veibiten er det en ny en som også er deilig å rulle på. Bevege seg gjennom landskapet på. Dette er en myk vei med fine bevegelser. De som var med på IronDuck i 2004 husker den kanskje ikke like positivt, vi passerte vel her fire ganger og det kan bli litt mye. Spesielt når man vet at dette er veien som går mot skikkelig motvind på en lang flat slette og med lukten fra "Fett og Lim" på slutten av sletta.

For at en vei skal være en god vei for meg må den aller helst gå i et landskap som er verdt å sykle i. På sitt beste er ikke sykkelturen bare en treningstur med frekvens, km/t, høydemeter, km, puls, watt og alt det andre som oppfattes som viktig og som vi skriver i treningsdagbøkene våre. Lukt, luft, farger, opplevelser, dyr, fugler, pene hus, historie er vel så viktig. Det ypperste er å bevege seg gjennom et sted, oppleve et sted, sanse det.

Derfor det er ikke alle veier som er gode veier. Ikke alle veier er veier jeg drømmer om å rulle over på tynne hjul mens bena går rundt og rundt, men alle veier ligger der og venter på oss. Og plutselig finner du lykke på en fantastisk vei.

På treningsturene fra La Manga var det en del veldig kjipe veibiter, men også noen helt fantastiske. Denne veibiten fant jeg en dag jeg syklet alene og helt feil. En vei ute på en slette. Tørt. Sol. Svette. To timer hjem. Nok drikke. Ro og tid til å trene og samtidig oppleve at man er et annet sted enn på rulla eller i Maridalen.

Her ble det bra. Og videre ble det også bra. Jeg syklet herfra mot Mar Menor, fant fine bakgater og så glimt av gamle spanske damer i bakgårder med klesvask, kjøtere og katter.

Syklet i lukten av Spania. Ikke i lukten fra pensjonister og tilberedelsen av mat uten smak.

Jeg var på tur. For det er slik det er. Jeg er rett og slett en turtriatlet. Jeg er ikke mosjonstriatlet en gang, men en turtriatlet. Fett nok! Unna vei, her kommer jeg.

Gjør det med stil!

En ting er å være rask, en annen ting er å være sterk, men for å kunne si til seg selv og andre at man er en fullendt idrettsmann eller fullendt kvinne gjelder det også å gjøre ting med stil! Jeg har vært inne på det tidligere på denne siden, men det kan ikke sies for ofte. Når man er ute og representerer klubben, dvs når man har på seg klubbfargene, da skal man vise frem seg selv, drakta og sponsorene på en så positiv måte som overhode mulig.

Dette er ting som alt for få husker, vi snakker om de små eller store detaljer:

• Sykkelen skal være nyvasket
• Sykkelsokkene skal være hvite
• Hjelmen skal være polert
• Klærne er selvsagt rene og man har ikke kjedemønster på leggen
  
• Hurtiglåsene skal være i samme stilling på begge hjulene
• Dekkene skal matche sykkeldesign
• Biceps kan med fordel flexes litt på bilde
  
• Når man blir fotografert skal man se lett og uanstrengt ut, ikke som om man er utsultet infanterist på slutten av vinteroffensiven til Napoelon i Russland. I noen konkurranser kan det være riktig å eksentuere slit og pine, men ikke på noe som er under en OL-distanse i lengde.
  
• Svettedråper gjør seg godt på foto. Svetter du lite så "splash" litt vann fra drikkeflaska i ansiktet før du blir tatt bilde av. Gjør ikke dette hvis du har saft eller sportsdrikke på flaska. Masse fluer og knott som sitter fast i ansiktet er ikke videre vakkert.

Lista kan gjøres så lang og kjedelig som forberedelsene, diskusjonene og sakspapirene til et triatlonting, men det hele dreier seg kort sagt om å ha et bevisst forhold til det å stå frem som et godt bilde og ta ta seg godt ut på bilde. Derfor er det ikke mulig eller nødvendig med en huskeliste/sjekkliste, det er internkontrollsystemet som er viktig. Som i alt Helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Et bevisst forhold til kvalitetskontroll, rutiner og visuell hygiene.

Ett lite hjertesukk i den forbindelse: Veldig mange triatleter er jo noen små radmagre fliser og klubbdraktene slenger som en bhurka rundt dere. Dere fyller rett og slett ikke ut draktene og detaljer i design og logoer blir borte, det er skrekkelig utakknemmelig mot designhuset og sponsorer. For dere som er noen små tynne pingler, kanskje et lite knep fra hundeutstillingsringen kan hjelpe dere? Der er det nemmelig et triks å gi bikkja to pannekaker til frokost for at ribbeina ikke skal være innsunkne. Prøv det dere også. Altså ikke til bikkja, spis pannekaka selv.

Og så til slutt til dette bildet som ble tatt av meg på Bogstad treningsduatlon. For alt som er hellig og godt her i verden, kan noen fortelle meg hva i hule heiteste fabians fargeblyanter jeg holder på med på dette bildet? Hvordan er det mulig å få til en slik fremtoning når man går av en sykkel? Hæ?!?!? Hva er det jeg gjør?