Arv og miljø!

Dette er klassiske spørsmål: Hvem er jeg? Hvor er jeg? Hvorfor er jeg? Hvorfor er jeg her når jeg lovte å komme hjem absolutt ikke noe senere enn klokken 01.30. Og ikke minst: Hvordan har jeg blitt som jeg har blitt? Er det genetik som har gjort meg til den idrettsmannen jeg er, eller er det miljøet rundt meg? Vi vet alle sammen svaret selvsagt: Medisinske eksperimenter!

Men som alle andre søte, blonde idrettsutøvere med blå øyne, så har det skjedd meg uten at jeg har vært klar over det. Jeg skjønte det først i dag.

La meg forklare:

Frem til og med 1998 levde jeg et stille liv og sto i mot de fleste fremstøt fra "Organisert Idrett A/S". Jeg jogget litt og jeg klatret litt, men det var det. For å vise hvor lite interessert jeg var: Jeg jobbet sammen med de som startet Frikransen (Njål, Nils og Lars), mens de startet Frikransen, uten å bli smittet av deres iver for sykling, fotball eller petanque i første omgang. Idrettshistorie ble skrevet på nabopultene, men jeg enset det ikke.

Men så tok arbeidslivet mitt en stygg sving og jeg stod i den store stygge arbeidsløshetskøen. Etter å ha slengt arbeidsløs rundt i Oslos gater, fikk jeg jobb på Statens Institutt for Folkehelse. SIFF. Folkehelsa. Inn fra kulden og ned i den varme kjelleren.

For:

Dette er det Folkehelsa som lå rett ved siden av Ullevål Sykehus. Geitemyrsveien. Det var et to etasjers bygg, med en kjeller. En stor kjeller. Og nede i den kjelleren jobbet jeg.

Utenfor var det en barnehage for barna til de ansatte. Barna i den barnehagen var rene, pene, stille og rolige barn. Vi så dem stort sett bare når de gikk rundt i gangene og sang Santa Lucia. En gang i året. "Sort senker natten seg, i stall og stue...."

Nede i "Kjelleren" jobbet jeg, kjellermennesket. Det var andre kjellermennesker der også. Det var de som kokte tang, okseblod og annet som luktet vondt for å lage agarer. Agarer er det som er i slike små skåler som man dyrker biologiske prøver på.

Og så var det et eget rom med kakkerlakker og melmidd og andre ekle kryp. Og to personer som hadde ansvar for disse dyrene.

Frysere og Forsvaret

Ellers var det rekke på rekke med store frysere nede i kjelleren. Frysere med hengelås. På sene arbeidskvelder tenkte jeg alltid: hva skjer hvis strømmen går og det som er i fryserne starter å tine. Vil låsen holde?

Borterst i gangen var det noen kontorer bak en låst dør og et lite skilt der det stod: "Forsvarets mikrobiologiske laboratorium". De som arbeidet der så vi nesten aldri. En sjelden gang så man at de kom. Og av og til kom det en kurér med grå konvoluter. Han gikk aldri inn bak den døren, han leverte konvolutten sin og gikk. Hilste aldri.

De ansatte på SIFF/Folkehelsa, i hvert fall vi i kjelleren, fikk stadig vekk forespørsel om å være forsøkspersoner på diverse undersøkelser for vaksiner etc. "Frivillig" selvsagt, men siden vi ikke visste helt hva det var de kokte, hva fryserne var til og hva kakkerl..... Av og til var det jo noen som hadde "sluttet" fikk vi høre.

Forsøket:
Plutselig en dag banket noen på døren og sa "kunne du tenke deg å være forsøksperson for et forsøk med .....?". Og så rullet man opp ermene og ble stukket. De var gode på å stikke. Og vi ble gode på å bli stukket. "De" sa at de var fra Folkehelsa, men det er vel mer trolig at Forsvaret sto bak det hele.

Hva det egentlig var de prøvde ut på meg, på Line, på Kari, på Truls og selvsagt også på alle de stille, snille og rolige barna, det vet jeg ikke, men det forandret i hvert fall min adferd når det gjaldt kvasiorganisert idrett. Umiddelbart etter første stikk fikk jeg en voldsom trang til å være med i klubb, danne klubb....Først meldte jeg meg inn i Frikransen, så var jeg med å starte triatlongruppe der, så meldte jeg meg inn i Fredrikstad Havkajak og Multisportklubb og så startet vi Oslofjord triatlonklubb og så ble jeg medlem av CK Øst....

Forsøket jeg ble utsatt for ble aldri fullendt. I 2002 ble vi sluppet opp av kjellerene pga av omorganiseringen... unskyld jeg mener, fornyelsen av den sentrale helseforvaltning. Da ble SIFF døpt om til Nasjonalt folkehelseinstitutt. Meningen var selvsagt at det skal se ut som om dette instituttet er til for folket og ikke for staten. Vi vet bedre. Vi som har lest våre superhelttegneserier!

Hva som vil skje med meg videre vet jeg ikke. Jeg føler meg så underlig.

Kanskje jeg skal gå og legge meg?