Er det en sel? Er det oter? Er det en delfin?

Er det en US Navy Seal med litt avdrift eller hemmelig oppdrag?

Om vinteren lengter jeg meg syk til tørr asfalt for tunge løpebein og tynne sykkelhjul. Jeg gleder meg til å kjenne den varme "vinden"skapt av egen bevegelse på en flott sykkeltur en vindstille sommerdag. Kjenne varmen fra asfalten når jeg starter på bakken og farten ikke lenger er 35 km i timen, men mer 10 km i timen. Jeg gleder meg til å løpe ned fra Sprinkelet i en vårbekk som egentlig er en sti. En sti av kaldt vann som gjør skoa som isposer. Det er deilig det. *schlupp, schlupp, schlupp*. Vår, sommer og høst er nydelig til løping og sykling. Men i dag kom det som er den ultimate belønningen for å holde ut gjennom en lang og møkka trist vinter.

Dagen begynte vel i og for seg med å planlegge vinteren. På den til nå varmeste sommerdagen i Fredrikstad så har jeg saget ved. Det ble fire flotte timer i sola med kappsag og masse fin musikk inne i hørselværnet. Hva som var finest i øret i dag? "Alltid rött, alltid rätt" med Imperiet tenker jeg.

"Ett hjärta är alltid rött
ett hjärta har alltid rätt
ett hjärta det stinker blod och svett
ett hjärta har alltid rätt"

Den sangen var flott å sage ved til den. Sist gang jeg hørte den var da jeg løp langs stranda i La Manga. Den var utmerket til det også.

"Maskiner marscherar
över liken i leran
men maskiner skjuts sönder
av rock'n roll-bönder"

Etter dette trakk jeg på meg mine Pearl Izumi triatlon løpetights, jeg hadde glemt hva som var galt med dem. Jeg husket det senere på dagen. Jeg løp til stranda. 6,5 km. Jeg gledet meg og løp, løp og gledet meg. Løp helt klart til noe.

Djupeklo. Ved Djupeklo Nedsenket Jeg Mig i Den Salte Lake. Med min glimrende Xterra våtdrakt og svømmehetta til "Seigmann Triatlon 2006". Og vannet var overraskende varmt. Jeg tror det var ca 17-18 grader og det er varmt og godt når man har våtdrakt. Det er varmt og godt uten også.

Det å svømme i sjøen med våtdrakt er den flotteste treningsopplevelsen for meg. Med vekt på opplevelse. Det er fort gjort at jeg svømmer for sakte og at treningen kommer litt i bakgrunnen for selve opplevelsen. Det er bare så nydelig i saltvannet. Regelmessig pust. Hånda som skjærer gjennom vannet og trekkes langs kroppen. Svabergene som jeg ser i et glimt når jeg trekker pusten. De mange små boblene som lages av hendene. Lydene under vann. Sollyset. Små fisker som svømmer forskremt bort når det de tror er den store haien kommer. Følelsen av å gli gjennom vannet, en følelse som helt klart blir forsterket av våtdrakta.

Jeg svømte sikkert ikke mer enn 25 minutter og kanskje bare 1000 meter. Det ble litt for mye leik og vaking, men skrekkelig deilig var det. Og så løp jeg hjem igjen. Veldig oppladet.

Og på søndag skal jeg trekke med meg Einar ut i vannet. Han gleder seg skrekkelig han også!