Kalmar 2005 og 2007

Så er jeg påmeldt Kalmar igjen, det blir hovedmålet til neste år og da er det jo på sin plass å gjenfortelle historien fra 2005.

Hårek er ei masekråke, men slik er det med entusiaster. Og han maser på en fin og mild måte altså, og bare om ting som han bare mener at vi må oppleve, må gjøre osv. Ting som er viktig, Kalmar f.eks. Og Kalmar 2005 ble akkurat så bra som Hårek hadde prøvd å formidle i flere tiår.

Utgangspunktet mitt for å reise til Kalmar: I 2005 trente jeg vel to til tre timer i uka. Jeg hadde egentlig tenkt å droppe hele Kalmargreia. Så skiftet jeg over til kort distanse. Og så like før ombestemte jeg meg igjen og skulle prøve å forbedre tiden fra IronDuck 2004.

Helt fra start var jeg steincool husker jeg. Starten var i Fredrikstad på torsdagen. Og jeg var rolig som bare det hele veien ned til Kalmar. Satt bare å kontrolerte hele veien.

Konkurransen var på lørdag og det var fredag uroen kom og herjet med kroppen min. Først fordi konkurransen kom så veldig nærme virkeligheten min fordi den korte triatlonen sparket helgen i gang.

OK. Bare for å ha sagt det: Jeg kommer ikke til å heie på Colting noen gang. Han må gjerne stille opp på Norseman år etter år etter år etter år og svømme med alle de andre deltagerne på slep i et tau, sykle baklengs alene på en tandemsykkel og gå maratonen på henda. Hvorfor? Colting ble rimelig avkledd på fredagen. Men det liker han jo, han vil jo se bra ut naken når han sitter og trøkker på sykkelen. På den korte trialtonen på fredagen skulle han få laurbærkrans av en søt pike i bunad. Dette ødela tydeligvis løpsopplegget hans på de siste 50 meterne på dette som nok var hans viktigste konkurranse det året, så han slengte den umiddelbart fra seg og sprintet inn. Resultat: Et halvt sekund bedre tid og en veldig lei seg svensk pike. Godt levert, god vurdering hele veien! Praktkar. Blæh!

Fredag: Kort sykkeltur med Hårek for å sjekke deler av sykkelløypa og løpeløypa. Velger å ikke skifte dekk (ok valg og jeg bruker de dekka fortsatt) og å bare bruke nytt Flatwing drikkeflaskesystem bak sadelen og ikke drikkeflaske i tempobøylen. Det siste var ikke så lurt valg.

En anne ting som tøyset til tankene og nervene var at det var meldt århundredes møkkavær med regn og vind og flom på konkurransedagen. Sivilforsvaret lå og satt visstnok i beredskap og var klar til å forsvare det sivile samfunn på en sivil måte. Jeg dirret og så for meg å fullføre en Irondistanse mellom sandsekker og kuer og låver som kom seilende nedover elva. Det hadde blitt en historie for barnebarna det.

Natt til lørdag ble en natt helt og totalt uten søvn og med mange rare tanker oppe i et veldig rart hode. Jeg var tidlig nede til frokost, klarte å spise og fikk transportert meg ned i skiftesonen og så surret jeg rundt der nede i en time.

Oi, så deilig det er å kjenne på startnervene, stå uten for seg selv og høre på hva slags fantastisk humor som man kan prestere å klekke ut når hjernen er totalt ute til venstre forfulgt av en bjørn. Så rart det er å stå sammen med masse mennesker i svarte kroppskondomer som spør hverandre om de kan låne vaselin, søte piker som skal "jokke litt mer med drakta for å få den til å sitte", for så etterpå å ha en kjempegruppeklem i neopren, vaselin og deilig kald angstsvette.

Pang. Svømmingen gikk til en viss grad etter skjema, jeg taklet bølgene ganske godt. Den sommeren hadde jeg av en eller annen grunn lekt meg med å svømme mange tak mellom hver gang jeg pustet. Det hjalp meg mye i forhold til tidligere konkurranser, da har jeg nærmest slavisk måttet puste til høyre på hvert annet tak. Alt var frid og frøyd og jeg så stadig vekk Adeleid og Hanne ved siden av meg. Det gikk bra til tredje runden, da kom krampene i begge legga på mesteparten av veien ”hjem”, og jeg registrerte at Hanne passerte meg i sin røde badehette.

Jeg rota masse i skiftesonen, men fikk allikevel en veldig grei skiftesonetid. Målet var å sykle på seks timer og bittelitt. Ut på sykling tok jeg det rolig fra starten for å ”vispe” beina i gang.

Etter en kort stund oppdaget jeg at det var ulurt å kjøre med Flatwing-greiene. I hvert fall uten å teste det skikkelig først. Min feil. Teit. Første fartsdump: !Bumps! ut føk begge drikkeflasken. Jeg tilbake for å plukke dem opp. Neste fartsdump mista jeg en igjen. Den flaska jeg da hadde igjen putta jeg i baklomma og syklet videre. Etter hvert fikk jeg mer og mer kraft i tråkket og begynte faktisk å passere folk som så veldig mer fit ut enn det jeg gjør. Jeg passerte Hanne f.eks. Hun ser jo rimelig "fit" ut, men syklet i et seil av en jakke. Og ikke ble jeg passert av så mange heller.

Vending etter 3 mil var bare nydelig og jeg så ryggen til Adeleid. Hadde bestemt meg for å kun sykle uten å presse for mye i motbakke og motvind og sykle så fort at det ga godfølelse i lettere partier. På den måten var jeg helt i ryggen på Adeleid ved vending i Kalmar etter 6 mil. Ganske raskt var jeg forbi, men så kom Adeleid forbi igjen, og så syklet jeg forbi og slik hadde vi en kjent rygg å jage etter i en del mil. Inntil jeg var nødt til å la Adeleid sykle sitt eget løp for ikke presse meg selv for hardt.

Ved vending 9 mil kastet jeg drikkeflaska jeg hadde i baklomma. Den lå og klemte mot korsryggen og var ikke særlig behagelig. Ikke var det no bruk for den heller, fordi det var flust med drikkestasjoner som delte ut flasker med ”Vatten, Sportsdryck, Cåla och Vatten”. Siste runden ble ganske smertefull fordi korsryggen var stiv og vond og jeg måtte stadig oftere opp for å sitte istedenfor å ligge i tempøylen. Etter seks timer og et par minutter var jeg ferdig med syklingen.

Vekslingen gikk ikke så verst fort til tross for at jeg var så stiv at jeg ikke kunne bøye meg. Men ut på løpingen var det full stopp etter tre kilometer. Ryggen låste seg fullstendig. Muskler og annet tøys klemte til rundt ryggraden slik at jeg nesten ikke fikk puste og knapt kunne gå. Tanken ”Nå må jeg bryte!” var nærliggende. Men jeg begynte å gå. Prøvde å tøye mens jeg gikk, prøvde å gå med noe som kunne ligne rullende, myke bevegelser. Og etter hvert gikk det såpass over at jeg kunne starte å løpe igjen. Den første runden gikk på 8 km/t.

Andre runden løp jeg fortsatt en del, men måtte også her gå. Og så måtte jeg to ganger på do. Tredje runden løp jeg også fortsatt en del, men jeg gikk mer og mer og saktere og saktere. Og så måtte jeg to ganger på do. Mattematikkunnskapene gikk totalt fløyten på de siste syv kilometerne og jeg klarte ikke å regne meg frem til hva slags tid jeg skulle få. Tre kilometer før mål luntet jeg sakte og to kilometer før mål løp jeg 8 km i timen igjen, en kilometer før mål fant jeg ett eller annet lager og løp 10 km/t. 300 meter før mål sto en fantastisk jente fra Telemark og spurte om vi skulle løpe sammen inn. Hånd i hånd løp vi til det var 100 meter igjen. De siste var bare mine. Og etter mål så var alt som det skulle være. Også tanken om at ”aldri mer”.

Dette ble bare om meg selv, men underveis handlet det masse om alt mulig annet. Det handlet om å se klubbkammerater som smilte, slet, hadde det vondt og koste seg. Det handlet om alle som heiet og var glade, våte og spente. Det handlet om en fantastisk by som arrangerer en fantastisk triatlon med 200 arrangører og innbyggere som alle sammen sier ”Bra jobbat”, ”Tuft jobbat” , ”Kör på!”. Det handler om alle de som man gjorde dette sammen med og som man snakket med og smilte til og ga tommelen opp når man ikke lenger orket å snakke. Det handlet om ”pikene før broen” som nekter slitne mosjonister å være slitne inn mot vending og mål. Stor takk til Erik som var strålende glad på egne og mine vegne da han syklet ut for å møte meg på mine siste 7 km av ”løpingen” og som tok med seg beskjeden tilbake til Anne Sofie om at jeg løp og ville klare å komme i mål under 14 timer! En time bedre enn det som var målet.

Nå kan jeg nesten ikke vente til august 2007

Egotryne!

Morro å lære seg no nytt. Tvilsomt om noen andre kan lære noe av dette. Jeg kunne jo lære meg å holde kjeft.

Halvmaraton?

Det har vært nok en fantastisk sensommerdag i Fredrikstad. Det er bare kalenderen som sier at det er høst. Og den utrolig høye og klart blå himmelen.

Dere som har trukket inn til svømmehaller og treningsstudio nå, snyter dere selv for en fantastisk opplevelse av Norge på sitt beste. Strendene er lekre nå som de ikke fulle av mennesklige hvaler, testosteron og annet svineri. Og vannet og solen sier at det fortsatt er sommer, men vannet lyver nok kanskje bittelitt.

Men gjør som dere vil. Jeg svømmer i havet med neoprenlue og -sokker samtidig som elgen stuper over det ganske land. Jeg ville ikke bytte for alt i verden. Ikke med elgen i hvert fall.

På vei hjem fra stranda fortalte jeg Helene at jeg skulle løpe halvmaraton på søndag"Hva er halvmaraton?". Jeg skal løpe. "Skal du bare løpe!?!?! Ikke svømme og ikke sykle?!?!"

De triatlonbarna er ikke så lette å imponere, enten er du med på "the real thing" eller så holder du kjeft!

Hvor var presidenten under NM?

Når det er NM-finale i fotball på Ullevål så er kongen, dronninga, statsministeren, fanden, hans oldemor og presidenten i NFF tilstede. I triatlon-Norge kommer varamedlemmet. Det kom jeg til å tenke på i dag da jeg svømte rundt i vannet ved Foten sammen med Einar.

En flott dag. Først løp jeg til en veldig trivelig surfesjappe i Fredrikstad og handlet neoprenhette (for surfere) og neoprensokker (for windsurfere). Og så løp jeg tilbake igjen. Og så kom "Jerngåsa" og "Sulten" på besøk for å hente IronDuck-trøyer til de heldige fullførere i Oslotraktene.

Og så svømte vi og arbeidet med videoen "Veien tilbake til Kalmar" har startet. Episk film. Blockbuster. Alternative titler er: "Alt om min Guru". "Lost in transition". "Vondt nå". "As good as I get", "Triathlon Hustle", "Mission : impossible" "Alle presidentens menn", eller kanskje heller "Alle, men.... presidenten???"

Dom Satans Moderatarna

Forandringens vind har preget de siste to uker, og ikke til det bedre. I forrige uke var jeg høyt oppe og levde et ubekymret liv i sus og dus i en vakker svensk by. Jeg koste meg, solen skinte, jeg jobbet ikke for hardt, jeg studerte sånn passe. Kravene som stiltes til meg fra skolen var ikke høyere enn at jeg hadde god klaring til lista. Jeg hadde greit med penger og jeg løp tre dager på rad.

Søndag kveld sitter jeg på toget fra Fredrikstad og kulda begynner å krype nedover nakken. Den snikende høstkulda. Forandringen har kommet, livet leker ikke lenger, nå skal det presteres, nå skal det måles og snart skal det leveres og presenteres.

På mandag var det grått og klamt og jeg satt i klasserom fra klokken 0845-1600. Spiste mat på rommet og så satt jeg meg ned og jobbet. Og jobbet. Og jobbet. Jeg skrev til klokken var 00.01. Og så besvimte jeg og våknet klokken 0600. Da var det halvdrømmene og de gode ideéne som tok over. De som alltid kommer til en hyperaktiv og trigga hjerne som har fått hvile litt for lite. De tankene som aldri er så veldig bra. Ikke egentlig.

Jeg gjorde to teite ting i uka som gikk. Jeg studerte vegg-til-vegg uten å ta pauser. Jeg burde ha tatt meg tid til å løpe en tur midt på dagen for å klarne hodet og friske opp en dvask kropp. Det hadde ikke vært bortkastet tid, jeg hadde nok ikke prestert noe dårligere og strengt tatt hadde det vel vært litt i tråd med tema for kurset? Helsefremmende arbeid.

Jeg gjorde en teit ting til, det oppdaget jeg da jeg slo på datamaskinen og det kan godt hende at dette hadde sammenheng med den forrige teite tingen. Jeg hadde startet å arbeide fra et vedlegg i Outlook og hadde jobbet hele dagen uten å "lagre som". Og på morgenen var 5 sider med nesten ferdig oppgave helt borte. Så valget var lett, fire minutter banne som svarte nøkken, to minutter brøle ut, tre minutter piske meg selv litt lett og så skulke de første timene og skrive etter minnet gårsdagens mesterverk som kan sikre meg en Nobelpris hvis det noengang kommer en i "selvvalgt tema".

Og da ble tirsdagen som mandagen. Bortsett fra at på tirsdagen beynte regnet å regne og granatene og bombene begynte å gå av no så hemningsløst i Gøteborgs gater. På onsdag leverte jeg og på onsdag fikk jeg endelig løpt og tatt bilder og senere tre øl. Og på torsdag var det presentasjoner og så var det vin og pizza. Tolv eldre sykepleiere, jordmødre, alternative medisinere, selvopnevnte sexologer, en litt yngre kreftsykepleier og meg. Nå har jeg vært med på kjerringfest også og det gikk bra det, jeg har ikke tatt varig skade. Og så fikk jeg sunget sangen min:

At vi er lappar det syns jo på gången
At vi er fulla det hörs jo på sången
....... Fan va det snöar!!!

Men at det skulle bli så krevende, mørkt, voldelig, regntugnt og arbeidsomt å være i Sverige! Jeg har lært av en svensk skrekkøgle som var på kurset og jeg har plassert ansvaret solid utenfor meg selv: Det er självklart dom satans moderatarna sin fel va?

Hey Ho Let's Go!

Litt sviktende vurderingsevne for tiden.

Einar inviterte på svømming på Foten i dag og jeg var tvilende. Det er jo veldig seint på sommeren eller tidlig på høsten her i sør-øst. Og selv om vannet var varmt for 14 dager siden og solen har vært fin og varm om dagen, så kunne det jo hende at vannet hadde blitt kaldt og guffent over natta?

Og derfor leita jeg litt etter tegn på at jeg var for syk og svak i dag til å dyppe neoprenen en gang til i år, men jeg fant ingen solide tegn. Ingen ting håndfast og kunnskapsbasert. Jeg tvilte til tross for at det er jeg som skryter av at jeg er vannsterk, Einar har vel ikke skryti av det noen gang, men du og dæven som han styrker seg. Self-empowerment!

Vannet var 17 grader eller bittelitt under og det er mer enn nok varmt for vikinger i våtdrakt. Vi skjønte jo i og for seg det da vi kom ned til stranda. For i vannet var det to jentunger som bada og som faren hadde problemer med å få dratt opp av vannet. Så da kunne jeg ikke stoppe i strandkanten.

I dag svømte vi virkelig tur. Jeg koste meg med vannet som jeg kjente rundt ankler, på føtter og hender. Klart vann å gli gjennom. Reker å se, kilekrabber å plukke opp, bobler og farger, vann å leke seg med, kose seg med og vann å si ha det bra til. Hadde en veldig følelse av å takke for sommeren 2006, en vemodig svømmetur på en måte, for nå står bare trening og vintertriathlonhelvetet for tur. Men så er det også bra å få anledning til å si takk for nå på en skikkelig måte og ikke bare forsvinne sånn helt uten videre.

Det ble 30 minutter i vannet og minst like lenge på land med preking om svømming, svimmelhet, kalde føtter og hjul.

Det er her vurderingsevnen som mangler kommer inn i bildet. Einar sier at han har tenkt å kjøpe nye hjul til sykkelen. Og så svarer jeg. Jeg.

"Trenger du det?"

Skammer meg nå. Veldig. Lei meg nå. Sove.

Hitta Vilse

Det finnes et opplæringsprogram for svenske barn som heter "Hitta Vilse". Det handler om hvordan man skal oppføre seg når man går seg vill i skogen. Litt om hvilken side maurtuene er på og sånt. Og "Krama et träd". Når man har kommit sej bort fra mamma och pappa och tanten och alt man ser är en stor och farlig varg som är så helvetes arg... da skal man krama et träd. Icke gå vidare va? Krama et träd og bli där til de vuxna kommer tilbaks. Du hajar?

Jag har løpt meg bort i dag. Jeg skulle jo løpe en annen tur enn de to foregående dagene. Og det gjorde jeg virkelig, men jeg kan få problemer med å gjenta turen, for jeg trodde jeg visste hvor jeg var og plutselig sto jeg forran internatet. Bra jeg har GPS.

Ellers fungerte beina veldig bra i dag, pusten var ikke helt fin, men beina var fine. Var nesten litt høstyr og leken der jeg løp.

Kanskje derfor jeg rotet meg helt bort, beina løp en vei og hodet en annen.

Ikke morro!

Det finnes ikke noe som helst morro eller ironisk å skrive ut fra historier om barn som må trekke alle tenna i 14-15 årsalderen fordi de aldri har vært hos tannlege og ikke har filla peil på hva som er vanlig tannhygiene. Så i dag dropper jeg kurset som tema.

Et trivelig tema derimot er at Gøteborg er en fantastisk by og jeg liker gøteborgere! Jeg går rundt i gatene her og nikoser meg med lyden av folk som har trivelig dialekt og som virker som hyggelige folk. Pene og smilende mennesker. Det er ikke no galt med en pen og sjarmerende fasade.

OK da, jeg sier at jeg liker byen, men foreløpig har jeg strengt tatt bare sett en bitteliten del av den. Jeg har bare sett en kvadratkm eller to langs havna og så har jeg sett snobbestrøket.

For jeg har løpt i dag også. Det gikk akkurat bittelitt fortere enn i går, men det virker som om muskler, sener og ledd har mistet en hver elastisitet og spenst etter Iron Duck. Det er nok en gang den følelsen av at beinet er to treklosser som ligger på hverandre uten no ledd eller annet som kan minske følelsen av at hvert steg blir "klank, klank, klank".

Gøteborg er en meget sivilisert by å løpe i med gang- og sykkelveier som er godt merket og går på kryss og tvers. Og så er byen betjent av noe som virker som et bra kollektivsystem. Med trikk. Og med ferge ut til øyene som ligger på utsiden. Alt det som en skikkelig by skal ha, men som de fleste norske byer mangler og som gjør dem til look-a-like byer.

Tilgi meg fordi jeg har syndet. Jeg har løpt samme løypa to dager på rad. Jeg som bare er her to uker og bruker løpeturer for å se meg om, men grunnen var at i går snudde jeg 500 meter for tidlig og fikk ikke sett "endestasjonen". Fergeleiet. Saltholmen. Det oppdaget jeg da jeg plugget inn min Garmin 305 og tok en titt på kartet i går.

Så i dag løp jeg helt ut og fikk der litt følelsen av å komme til der fergen går til Saltkråkan. Ventet nesten å se Tjorven og Båtsmann, men jeg fikk i steden sett masse seilbåter og ferger som gikk utover sjøen. Jeg hadde veldig lyst til å være med, men hadde ikke med hverken penger eller trikkekorte og så frøys jeg litt mens jeg løp til tross for at det var veldig varmt, så det hadde sikkert ikke vært no god idé uansett. Men en dag jeg er her skal jeg gjøre det.

Og så.... Vel hjemme på rommet, ferdig i dusjen og klar til å smøre på middagsbrødskivene (jeg spiser varm lunch, i dag var det nydelig sei med kokte poteter til 70 SEK)... så peip det no infernalsk. Hva gjør man da? Jeg sjekket selvsagt om det var no galt med mobiltelefonen. Nei. Heller ikke med vekkerklokka? Nei. Kikker ut vinduet og ned på folk som står utenfor. Aha. Brannalarmen.

Lukker vinduer og dører og labber ut til de andre. Og minuttene går og blir ti minutter. Tyve minutter. Og så kommer en av de glade Dansker ut fra kjøkkenet. Det er hun som har stekt biff og drukket bayer og har startet brannalarmen. Tredve minutter. Så kommer brannbilen for full musikk, men i rolig tempo. Og så finner de ikke veien frem til skolen/pensjonatet og kjører en stor omvei før de kommer frem, men har ikke no nøkkel til alarmskapet og må låne et nøkkel kort og så får de til slutt slått av brannalarmen. Håper de er litt raskere den dagen det er alvor. Jaja, de var sikkert fortsatt slitne etter VM i brannmannstriatlon.

Og i morgen skal jeg finne en ny løpetur.

All quiet part...njaa

Let's talk about sex and triathlon baby! Sånn, det bør vel få opp trefftelleren min et par hakk tenker jeg.

En triatlonblogg uten triatlonrelatert stoff blir fort vekk noe helt annet, men i dag har jeg nesten noe å fortelle.

På kurset i dag har vi hatt om "psykologi i helsefremmende arbeid" fremlagt av en trivelig svensk psykiatripsykolognisse. Hyggelig det. Snakket om sex og sånt. Eller egentlig om impotens og søvnproblemer. Og det er jo litt triatlonrelatert. Søvnproblemer altså. Mange som sliter med det før en konkurranse. Jaja. Hadde litt om hypokondere også, kan jo være triatlonrelatert det. Kjenner til det.

Psykiatripsykolognissen fortalte også om den dagen han var i "lumpen" i 1970. Sto på oppstilling og obersten eller generaldirektøren eller noe sånt hva, han stod og ropte "Här i militäret har vi roligt!!!! Men det är inte så at vi skrattar hela tiden. Vi kan ha roligt endå!!!" Han syntes ikke det hørtes så trivelig ut, så han dro hjem igjen. Fin fyr.

Men jeg har løpt i dag! Det så altså ikke slik ut for de uinvidde, men jeg har løpt 5 km ut mot Snobbeudden og 4,5 km tilbake igjen (snarvei). Det het inte Snobbeudden va, men det var sånna där pampiga villor va, sånne trädvillor med stor trädgård och bara nogra hämskt gigantiska Volvo utanför. Ja du hajar?.

Men det var varmt i dag. Ikke savannevarmt, men godt og varmt. Jeg koste med inderlig med å subbe rundt, kjente varmen fra asfalten. Tenkte at det kan hende det blir få slike turer til i år. Og så løp jeg opp en bitteliten bakke, og så...

Han derre Coach Tveiten har jo sagt at man ikke skal løpe før to uker etter en Irondistanse. Det kunne nesten kjennes ut i dag som han hadde rett. Det stakk til i kneet og i leggen, men med litt søvn og hvile så er jeg klar for morgendagen, dens gleder og ny lærdom. I morgen skal vi ha om "Helsefremmende arbeid og tannhelse". Og det har vi jo allerede behandlet på www2.oslofjordtri.com, så på det tema er jeg konge!

Og kanskje blir jeg klar for en ny løpetur?

All quiet part II - KASAM!!!!!

Tenkende August står i hjørnet på mitt lille værelse her på Nordiska högskolan för fölkhälsovetenskap. Litt vanskelig å se av dette bildet, men maskinen har funnet frem til en side for presentasjon av kunnskap og klokskap.

Her på skolen går jeg for å bli klok igjen. Jeg får håpe det setter varigere spor en forrige gang jeg var klok, men det hersker vel noe tvil om dette i Gøteborgstraktene.

Kurset jeg tar heter "Hälsofrämjande arbete", ja for det heter så hva! I dag har vært litt sånn "bli kjent"-dag med presentasjon av hverandre og av prosjektideér og folkhälsabullar og lunch og kaffe og kaffe og masse italiensk mat. Med Tiramisu. Og dobbel espresso. Klokken 21.00. Ganske våken fortsatt gitt!

Blir jo gjerne litt søkende på slike kurs, litt funderende, eksistensialistisk, rørende, surrete, vrøvlende. Og dagen i dag har gitt næring for tanker og for vrøvl.

Mye av tiden har gått med til forelesninger om det salutogene perspektiv i forhold til det patogene. Salutogent= svarar på frågor som "vad er det som leder til hälsa"? Patogent= svarar på frågor som "vad leder til sukdom och ohälsa". Forstår ni?!?!

Det sentrale begrepet i den salutogene modellen er "känsla av sammanhang"..... KASAM!!!!! Denne følelsen av sammenheng er det som forklarer om vi klarer av kriser eller så hva? Har man høy KASAM så er de ting som stresser oss ikke så farlige, de kan oppfattes positivt, de aktiverer coping-mekanismer og så videre hva? Men med lav KASAM blir "stressorn" skremmende og negative. Følelsen av stress paralyserer og aktiviserer forsvarsmekanismer som: "hvorfor skjer så som detta alltid meg"?

Det finnes noe som heter det "salutogene samtal" som har som mål at pasienten skal bli bedre på "coping" og "installera realistiskt hopp". Siden Oslofjord triatlon må regnes som et helsefremmende prosjekt og siden det er klart at klubbens medlemmer utsettes for stress og helt klart takler dette på forskjellige måter så aner det meg at jeg skal lære mer om dette og utvikle en ny coachingmetode. Jeg tro dette kan bli en suksess! Selv skulle jeg gjerne få noen realistiska hopp hva?

Alternativt kan man lufte hunder for andre. En på kurset fortalte meg at hun betalte 2000 kroner i mnd for at noen luftet hunden hennes 1 time hver dag. Her er det penger å hente. Innsatsfaktorene er værnesko og -hansker og noen få svarte poser.

Ellers kan man produsere fotballbinger. Den j... fascistorganisasjonen NFF selger jo binger som "folkehelseværktøy":

".....Med ballbingene får man en lekegrind med stabilt underlag, på et avgrenset område som er regulert for lek og fritidsaktiviteter, hvor barn, unge og voksne kan ha det gøy sammen. [det har ikke jeg sett så mange steder, men kanskje på Smøla] Bingene er ikke laget bare for fotball [men basketmålene blir revet ned andre dagen og prøv å komme med triatlonsykkelen inn på en slik bane. Eller stavsprangstangen]. Her kan man utøve nesten alle slags aktiviteter [som spilles av gutter med fotball]. .

.....Nff har som mål å bygge 300 ballbinger hvert år i handlingsplanperioden. På sikt er målet å nå 4.000 ballbinger. Alle skoler bør ha minst en ballbinge i skolegården [Nei så fanden om de bør ha det. Noen steder trenger man det, men de fleste alternativer er bedre]

Noen må faktisk stoppe NFF før landet er dekket vegg-til-vegg med fotballbinger!

KABOOOM!!!

All quiet on the Eastern Front

Let me tell you one thing about Sweden......

Jeg skal gå på kurs i Gøteborg i to uker. Bo på internat. Her er det stille. Så jeg sitter og skriver og ser på IM Wisconsin. Nesten samtidig. Det betyr at denne kvelden går uten noen store fritidsproblemer.

Reisen min i dag startet fra Sarpsborg med buss. Jeg koste meg med musikk på bussen. Satt og så ut av vinduet, så på starten på høsten.

I Strömstad svingte vi inn på busstasjonen og jeg fikk litt følelsen av å være på tur til det store utland. Stasjonen ble liksom en stor spansk plass med en kirke som hevet seg over rekkene av murgårder. På tide å se litt av den store verden igjen kanskje?

Og så kom hun på. Blond. Lange ben. Brune legger. Dyp utrigning. Tato nederst på ryggen. Og hun var ca 58 år med hestetenner, breismal kjærringrumpe og LG mobiltelefon. En mobiltelefon som hun kunne bruke til å ringe venner og slektninger med. Det hun ikke skjønte var at det ikke var nødvendig å rope for å bli hørt av de hun ringte til og at vi andre på bussen strengt tatt ikke var veldig interessert i å høre på henne.

Så jeg satt på mp3-spilleren på full guffe og lagde motstøy. Og jeg hørte blant annet "All quiet on the eastern front" som Stranglers ga ut i 1978. Bakgrunnen for sangen var at Hugh Cornwells, etter å ha studert ved Lund, ikke hadde no veldig postitiv inntrykk av musikkscenen i Sverige. Det finnes også en fantastisk versjon der de prøver å synge svensk, Jag är insnöad på östfronten, men det er en annen sak.

Det er jo en annen sak å sitte å se på IM på bærbar PC også. En helt annen sak enn å være med. I et bittelite vindu ser jeg på noe som egentlig er veldig trist. Masse mennesker som løper rundt i Nord-Amerika i regn og vind og noen tilskuere som sier heia, heia på amerikansk. Jeg ser folk som ser på klokka. "Hva går det ikke fortere". Ser på klokka igjen. Og igjen. Og igjen. Og de vet at det er ikke klokka det er noe galt med.

Og jeg vet at alle de jeg har sett til nå løpere fortere enn meg. De løpere fortere enn meg selv om jeg sammenligner med farten min på Sognsvann Rundt Medsols. Må stenge det vinduet snart.

Til slutt stengte svenskegamla med mobilen også. Pakket ned mobilen sin. Så lyttet hun og oppdaget at jeg hadde mp3-spilleren litt høyt på og pirket meg på skulderen og sa "Ursäkta, om du ville skruva ned lite". Eller no slikt. På svensk.

"Nei". På norsk.

No Shit!

Jeg måtte ikke på do i det hele tatt i løpet av Iron Duck og det er jeg veldig glad for. Med den ryggen min ville et dobesøk vært katastrofalt. Jeg hadde bare detti sideveis og ligget der med buksa på knærne.

Tenkte bare jeg skulle dele dette med dere.

Rogue's Gallery, aldersgrense 18 år

Jeg har litt vansker med å komme i gang igjen etter IronDuck. Kroppen er ikke så gal, men jeg leter etter meningen med 2007 . På siste styremøte i Oslofjord triatlon bestemte vi at meningen med livet er triatlon, så den er grei. Men konkretisering av meningen med 2007 er det litt værre med og noe som er mitt eget ansvar. Individets frihet og selvbestemmelse er generelt no skikkelig møl, men akkurat på dette området er det ok å ha illusjonen av fri vilje og jeg komme vel fram til noe.

Veien mot det som skal skje i 2007 er noget klarere. Jeg har tatt en kjapp og kjent gjennomgang av ikke fullt så kjappe, men akk så kjente problemer. De begrensende faktorene mine på en lang triatlon. Og kort. Og mellomlang. Og litt lenger enn mellomlang.

Rett og slett: Jeg kan overhode ikke løpe og jeg er for svak i overkroppen. For siste gang skal jeg prøve å ta meg sammen og derfor skal denne vinteren stå i løpingens tegn, mye løping, etter hvert lang løping. Og så skal jeg kjøpe meg en romaskin. Blir det snø skal jeg gå på ski, men er jeg heldig og det blir en skikkelig Fredrikstadvinter kan det godt hende jeg slipper det i år. Foreløpig er det ikke mye mer konkret enn det, så tips er velkommen.

Apropos tips. Er du egentlig litt svak for shantier og sjømannsanger, men av forståelige grunner kvier deg for å ha "De beste sangene om redningsskøyter av Erik Bye" og "Ramsalte viser og groviser av Svelvik Mannskor og Grill" i platehylla? Jeg, Johnny Depp og Gore Verbinski skal hjelpe deg ut av denne knipa.

De to siste har vært executive producers (hva nå det er) på samlinga "Rogue's Gallery" - Pirate Ballads, Sea Songs & Chanteys. To hele skiver som er splitteminebramseil fulle av sanger som passer som følge til å: heise seil, finne frem den nihalede katt, bruke dnhk, gå planken, spikke trebein, kjølhale, heise sjørøverflagg, få skutt av begge bein med en kanonkule og sette alle kluter til.

Her er det masse flotte sanger, ganske mange i relativt tradisjonell tapping til tross for at sangerne er Bono, Sting, Bryan Ferry, Nick Cave, Lou Reed. Det er snille sanger mange av dem, sanger du kan spille for arvetanter uten saltvann i årene og du følerkanskje at sjørøvere egentlig var minst like oppskrytt som vikinger, din første øl og Beatles.

Men så putter du inn cd nummer to og treffer først Jack Shit med "Boney was a Warrior" og så møter du Loudon Wainwright III med den gamle Limerick-klassikeren som sist ble sett i et havnekvarter i Marseille sammen med Sex Pistols:

Good ship Venus (jeg har fjernet noen vers av hensyn til evt sarte sjeler)

Twas on the good ship Venus,
By Christ you should have seen us;
The figurehead
Was a whore in bed
Sucking a dead man's penis.

The captain's name was Lugger.
By Christ he was a bugger.
He wasn't fit
To shovel shit
From one ship to another.

The first mate's name was Carter.
By God he was a farter.
When the wind wouldn't blow,
And the ship wouldn't go,
Carter the farter would start 'er.

The second mate's name was Hopper.
By God he had a whopper;
Twice round the deck,
Thrice round his neck,
And up his arse for a stopper.

The second mate was Andy,
By Christ he had a dandy,
Till they crushed his cock
On a jagged rock
For coming in the brandy.

The third mate's name was Morgan,
By god he was a gorgon,
From half past eight
he played till late,
Upon the captain's organ.

The captain's wife was Mabel,
And by God was she able
To give the crew
Their daily screw
Upon the galley table.

The captain's daughter Charlotte,
Was born and bred a harlot,
Her thighs at night
were lily white,
By morning they were scarlet.

The cabin boy was Kipper,
By Christ he was a nipper.
He stuffed his arse
with broken glass
And circumcised the skipper.

And when we reached our station,
Through skillful navigation,
The ship got sunk
in a wave of spunk,
From too much fornication.

Iron Duck 2006 - håpet som brast

Svømming: 01:24:52 T1: 00:05:18 Sykkel:06:37:18 T2 00:03:12 Løp: 06:28:53 Totalt:14:39:33

Klarte jeg det jeg skulle, bedre min bestetid? Nei, så langt der i fra. Er noe av dette egentlig godkjent? Svømminga, T1 og T2. Har jeg da egentlig noe som helst grunn til å være særlig fornøyd? Jadda, for jeg kom i mål. Litt vorsteh-hue har jeg altså. Litt.

Før konkurransen
For en gangs skyld så sov jeg faktisk godt før en konkurranse av skrekkstørrelse. Våknet frisk og fin klokken 0520, luftet Bruno, spiste, drakk litt kaffe, gjorde unna dagens dobesøk, stappa inn det jeg trodde jeg trengte inn i bilen. Kjørte med bange anelser fordi det regnet i strie strømmer nesten hele veien. En ting er tanken på å være ute og slite i 14-15 timer, noe helt annet er å tenke på å gjøre det i høstregn.

Men så så jeg Sæbøvannet og bøyene til Tom som lå der som en snor på vannet, regnet hadde stoppet, parkeringsplassen var full og plutselig og nesten helt uten min medvirkning ga bilen fra seg en serie tut.

Svømmingen
Det er gromt å svømme i stim, alle fine fisker vet det fordi det er der man kan sjekke opp fiskedamer og fiskemenner og det er noe trygt og godt å svømme ved siden av noen når svømmeturen blir lang og de store skumle gjeddene lurer i sivbeltet. Vi så dem jo aldri, for vannet var ikke krystallklart, men det er klart de var der. Ble vel ikke så mye sjekking heller.

Skal man klippe neglene før en triatlon er et tema som jeg ikke har sett berørt på store og seriøse triatlonfora som www2.oslofjordtri.com, Slowtwitch og Tri-newbie? Tåneglene skal selvsagt klippes, men hva med neglene på fingrene? De fleste vil nok satse på korte negler slik at det ikke blir hull i våtdrakta når den tas av og på, men lange negler kan også ha sin misjon. Et lett risp under fotsålen til han eller hun som er forran kan få han eller hun til å skvette og bli helt satt ut og *vips* en konkurrent mindre. Bare et tips.

Jeg trodde jeg hadde kontroll på Maria, hver gang hun satt opp farten litt kunne jeg kompensere med mer effektive og lengre svømmetak. Det trodde jeg under Iron Duck 2004 også. Jeg tok feil da og jeg tok feil nå. På siste runden forsvant Maria og Jokke og jeg tok vel følge mot mål.

På sykkel frem til 12 km

Endelig ut på sykkel. Veldig fin og lett i tråkket og dette ser ut til å bli en skikkelig fin sykkeldag for Guru og meg. Og så får jeg hjulet nede i en liten bulk i asfalten og så er det noe som ryker og jeg holder på å kjøre av veien.

"Puta!!!"
Det var ikke kongeriket som brast, det var den høyre "skåla"/armhvilegreia/puta på tempobøylen som knakk tvert av. Der og da tenkte jeg på å bryte. Jeg kan da ikke sykle videre uten den? Tok meg sammen, syklet tilbake for å finne den, puttet den i baklomma og syklet videre.

På sykkel etter 12 km
Jeg var jo klar over at skulle jeg notere ny bestetid så måtte jeg ha klaff. Dette var ikke klaff, dette var fallem. Jeg fikk ringt og gitt beskjed om at det ville vært veldig fint hvis mine gode gamle Colnago sto og ventet på meg på matstasjonen i tilfelle det ikke gikk å sykle videre på Guru. Men der og da ga jeg opp "tidsmodus" og slo over på "fullføremodus".

Syklet ca 70 km med venstrearmen i tempobøylen på skikkelig måte og høyrearmen rett på styret/"base bar". En ting var at det var ubehagelig å sykle slik med armen rett på metallet, noe annet var at skjevheten forplantet seg. Jeg satt skjevt på sykkelen og fikk etter hvert vondt i ryggen og høyre bein.

Så fikk jeg beskjed om å skifte sykkel, bruke den en runde mens mekanikerene fra Pro Tribent-teamet gikk til arbeid med duct-tape og oppfinnsomhet.

Runden med Colnagoen var godt for ryggen, men dårlig for farta, men alt er jo bedre enn å stå stille og vente. Og etter en runde så hadde de fantastiske mekanikerene en fiks ferdig fiksa sykkel stående og vente på meg.

Endelig kunne jeg sitte skikkelig og sykle og en liten stund hadde jeg greit med fart igjen. Men krafta var borte og vinden var sterkere og etterhvert gikk det rent pinelig treigt.

"Løpinga"
Ryggen var helt skeiv etter sykkelturen og jeg måtte nok en gang starte med å gå for å myke opp kroppen. Ettterhvert startet jeg å løpe. Dvs det var det jeg trodde jeg gjorde, jeg gikk vel snarere på en veldig ineffektiv måte. Jeg subba og gikk, subba og gikk i 21 km og så løsna det såpass at jeg kunne "løpe" i 7-8 km/t, for jeg måtte jo passe på å holde Ellen bak meg, Ellen som løp jevnt og fint hele veien. Og så måtte jeg smile av Bjarne som tuslet sammen meg en hel runde i den tro at han hadde tatt meg igjen og nå kunne sette inn dødsstøtet. Det var ikke like morro å se på Guy hele tiden, Guy som subbet i veikanten og snakket om å bryte og seng på 10.runden og som klarte å regne seg frem til å jeg kom til å gå forbi han på slutten. Det var en trivelig lørdagskveld med gode venner, men det var liksom ikke følelsen av å prestere no særlig annet enn litt viljestyrke.

Konklusjon 1
En forklaring på at det gikk som det gikk var tempobøyla som knakk. Jeg er ikke i tvil om at jeg hadde syklet 15-30 min raskere med hel tempobøyle. Jeg føler meg også ganske sikker på at jeg da hadde prestert bedre på "løpinga". Synd det der, men så god var det jeg var. Hadde jeg vært i bedre form hadde jeg bedre klart å kompensere for problemene.

Konklusjon 2
Oslofjord triatlon er Norges største og beste og flotteste triatlonklubb/vennegjeng. Takk for at dere alle ga oss en strålende dag.

Konklusjon 3
Jeg er glad jeg ikke er bikkje. Hadde jeg vært det i går så tror jeg noen hadde tatt meg bak låven for å gjøre slutt på lidelsene mine.

Konklusjon 4
Vi hadde værgudene på vår side. I det Bjarne gikk i mål så flerret lyn himmelen og et vanvittig regnvær markerte at konkurransen var over og høsten kan begynne.

Konklusjon 5
Løpinga på IronDuck er skikkelig morro å observere med pårørende som er ute og lufter triatlene sine.

Bikkja i meg

Vi har hatt tre jakthunder. Stående fuglehunder. Strihåra vorsteh. Og det har vært Berre, Bart og Bruno. Berre var oppkalt etter novellen "Berre ein hund", og det var et fint navn, et koselig navn, men også et kommandonavn. Navnet Berre var også en huskelapp til oss selv om at det er en hund, den har ikke menneskelige egenskaper som "dum", "klok", "slem", det er noe vi tillegger hunden. Og når dagen kommer og det ikke er så greit å være gammel jakthund lenger, da skulle vi være "naturens gang", vi skulle ikke vente i dager og uker og forlenge lidelsene med sentimentalt tull. Og vi har vært flinke på det.

Som jakthunder har vel ikke dyra våre vært noen vinnere, men det har på en måte ikke gjort så mye, for som jeger har jeg..... La oss så det slik: I noen år leide jeg skogsfuglterreng inne på Finnskogen. Et kjempestort terreng med masse tiur og orrfugl. Det var ikke uvanlig å ha 20-30 fuglesituasjoner i løpet av en dag, men ikke en spurv skulle falle til jorden for våre haglsvermer. Og det var ikke bare hundenes skyld, det var ikke de som trakk på avtrekkern. Det vi drev med var naturvern i praksis. La beslag på jaktområder som kunne vært brukt av andre og mer treffsikre individer.

Våre hunder har alltid vært fullstendig klar over at høsten nærmer seg, nå kommer jakta. Og når våpenpussen kom frem og sekken ble plukka fram, så steg spenningen i vorstehkroppen til ukontrollerbare høyder. Stålfjær. Dirrende. Små pip. Gjesping. Høyere pip. Når bilen var lastet og kursen satt ble det etter hvert ro i bilen. Til vi svingte av til terrenget. Kaos!

[utelater her et langt parti som skulle omhandlet banning, skriking, hull i lufta, kaffebål og røyk]

Etter jakta var hundene sårpota og fornøyde. Og matlysten var på topp. Det virket som om de skjønte at dette kommer til å skje igjen ganske snart, her gjelder det å spise alt som en kan komme over. Få, lån, tigg, be eller stæl. Mer mat måtte til, de måtte ha noe å gå på. Berre var flink til å normalisere matspisinga etter en stund, han ble aldri tykk. Bruno derimot jobber intenst med akkurat den delen av jaktberedskapen og har et fint lite lager under huden. Selv om siste jaktturen gikk for mange år siden.

Og i morgen er det andejakt. Klokken 0730 går starten på det som forhåpentligvis skal gjøre meg fortjent til to flotte IronDuck-trøyer. Og jeg er også litt vorsteh. Jeg piper og dirrer og blir rimelig urolig ved pakking av sekk og pussing av sykkel. Jeg bare håper at jeg har noe av den rasens karakteregenskap: Ikke gi seg på kølsvarte livet! Tæl! Jakte selv om potene er blod og sår. Trekke pulk selv om snøen er dyp og bakkene bratte. Fullføre uansett. Gå i mål på 13t30min. Eller i hvert fall gå i mål.

Og etterpå skal jeg gjøre som Bruno. Spise og spise og spise. For det kan jo hende at jeg skal gjøre dette igjen. En liten eller lang stund etter "Aldri mer"-øyeblikket.

Ja! Flink gutt!!!!