Den lange veien

I dag tenkte jeg mens jeg løp. Det hender ofte. Ikke store tanker, ikke revolusjonerende tanker, ikke de tankene som vil leve videre i tusen år, men små tanker om alt. Som av og til rekker å leve akkurat lenge nok til de blir skrevet ned.

Jeg tenkte først på at hver eneste helseminister har vært en løgner. Rett og slett og uten unntak. Dette tenkte jeg mens kald piperøyk reiv i lungene i den første bakken. For en hver helseminister med respekt for seg selv har uttalt at ”det er viktig å satse på forebygging” eller at det er ”billigere å forebygge enn å reparere”. Men så var det det med respekten for det ordet som en selv har uttalt. De store ordene som har blitt sagt på konferanser og i Handlingsplaner. Disse ordene som har blitt sagt til folk som er tilfreds med lite. De har blitt sagt til forebyggere av diverse avskygninger. De har blitt sagt i festtaler og derfor aldri blitt holdt. De har blitt uttalt samtidig som hele den politiske ledelsen i Helsedepartementet har holdt ljugakors med alt de kunnet korse seg med. Ikke en eneste Helseminister har vært i nærheten av å satse på forebygging. Ikke en eneste. Alle pengene har gått til AS Reparasjon og Sykehusdrift og derfor: Alle helseministere har løyet.

Det er fint å ha sola i ryggen. Kjenne varmen. Det var fem kalde grader sånn ellers, men akkurat på ryggen var det varmt og godt. Der fremme er vendepunktet og da får jeg sola i fjeset. Kaldt i kjakene og frost i skjegget, men sola varmer.

Det går ikke fort. Det er langt fram til sesongen starter og det er langt frem til jeg er i form. Så det er en viss symmetri der. Jeg er tung. Jeg er tungpustet og jeg har litt tungt med viljen min. Jeg har foreløpig ikke kommet inn i treningsrutinen. Det finnes fortsatt dager jeg glemmer å finne frem treningsviljen. Slike dager som gjør at jeg bare får trent fire av syv ukedager.

Bare fire ynkelige treningsdager. Jeg tenkte noe om det også, men det får vente.

Slik så en uke ut der det er tydelig at det er langt frem.

Mandag: Leser til eksamen og gjør ferdig gruppearbeid.
Tirsdag: Eksamen, gruppearbeid og biltur fra Göteborg
Onsdag: Sykling på rulle. 1 time
Torsdag: Løp til og fra jobben. 8 km/49 minutter. Fest til 0200
Fredag: Oioioioioioi
Lørdag: Svømming 55 min. 8 ganger 50 m. Catch up, enarmet drill og benspark.
Søndag: Løp 10 km/1t01 min

Totalt: 4t30 min

Og jeg som "var på vei"

Skamme seg!

Arrested development

"130 arbeidere ved Nikkelverket ble invitert til å levere sædprøver. 116 kom"

Og bare en i salen fniste.

Et tegn - på noe

For to uker siden kunne jeg knapt gå tur i skauen pga av at det var ”ryggen med meg”. I dag er det mye bedre.

Men la meg starte med en liten gjennomgang av siste to uker. På treningsfronten.

Uke 47

Mandag:Ikke trening
Tirsdag: Svømming 50 minutter. Catch up, enarmet drill og konsentrasjon på teknikk
Onsdag: Sykling rulle. 55 min. Høy frekvens.
Torsdag. Svømming 50 minutter. Catch up, enarmet drill og konsentrasjon på teknikk
Fredag: Ikke trening
Lørdag: Svømming 45 minutter. Catch up, enarmet drill og konsentrasjon på teknikk
Lørdag II: Løping i skogen 43 minutter
Søndag: Syklet rulle 1t30 minutter.

Totalt 5t33 minutter

Uke 48

Mandag: Ikke trening
Tirsdag: Svømming 35 minutter.
Onsdag: Løping 1 time. Rolig.
Torsdag: Svømming 55 minutter. Catch up, enarmet drill og konsentrasjon på teknikk. 5 ganger 50 meter med 10 sek pause.
Fredag: Løping 45 minutter. Rolig.
Lørdag: Svømming 45 minutter. Catch up, enarmet drill og konsentrasjon på teknikk. 5 ganger 50 meter med 10 sek pause.
Lørdag II: Sykling rulle 45 minutter. 3 ganger 40 sek opp mot max og 3 ganger 30 sek opp mot max.
Søndag: Løp 1 time. 10 km. Hardt! Tøft! Stilig!

Totalt: 5t40 minutter

Treninga tar seg altså sakte men sikkert opp, men jeg har en liten bit igjen til de 8 timene i uka jeg har tenkt å ligge på sånn fra nå og til slutten av februar (og så kan jo de med Triathletes Bible eller Going Long gjette seg til hva jeg har tenkt å trene videre utover i 2009).

Men for å ta det fra der jeg starta og der som uke 48 slutta. I forhold til for to uker siden har kroppen min det bedre og jeg har det bedre med den. Jeg har startet å danne meg et bilde av hvordan jeg skal trene og har så vidt startet med det. Svømming blir prioritert nå og jeg jobber med teknikk, strekke ut, bruke færre tak og avslutte hvert tak riktig. Kjenner jeg blir mer sliten av å svømme 10 minutter ”riktig” enn å svømme 30 minutter ”slurvete i standardtempo”.

Og så skal jeg løpe. Og i dag løp jeg helt til topps og fortere enn noen gang tidligere.

Opp til Sprinkelet løp jeg. Opp dit er det en 3 km lang bakke. Og der oppe er det en radiomast, en Røde Kors-hytte og et nybygd utkikstårn.

Jeg har aldri løpt så fort opp dit. For det første fordi jeg var så glad fordi jeg var rimelig bra i ryggen.

Og for det andre fordi Hårek foreslår en triatlontur i Norsemanløypa første helga i juli på Oslofjordforumet.

fredag ettermiddag:
kort svøm i eidfjord, sykle ca 30 km opp forbi vøringfossen, løpe 5 km med målgang på dyrant
stigning 1200 meter

lørdag:
svøm i eidfjord med distanse tilpasset sjøtemperaturen, sykle 165 km til bunn av imingfjell på rjukan-siden, løpe 15 km til austbygde (skiftesonen til norseman)
samlet stigning 3000 meter

søndag:
kort svøm i tinnsjøen, sykle 37 km fra austbygde (skiftesonen til norseman) til stavsro (der man går inn i fjellet på norseman. sykkelløypa inkluderer zombie hill), løpe de 4,5 km opp til gaustatoppen
stigning 1650 meter

Og hva skjer når jeg kommer til toppen og klatrer opp i utkikstårnet? Feite fillern, da sprekker skyene opp og så blir det sol over hele sør-Norge og så kan jeg se helt til Gaustatoppen.

Flere tegn trenger ikke jeg på at triatlonåret 2009 kommer til å bli knakende bra og vil inkludere en spennende opplevelse i norsk natur.

Bring it on!

Julegaven fra helvete

Pusen forsvant den. Like fort som den kom. Og jeg som i løpet av noen få timer hadde startet å venne meg til denne lille pelsbylten. Eieren ble lokalisert, jeg fant dem litt lenger nede i gata. Selvsagt måtte noen savne et slikt lite sjarmtrollnøste på tre mnd og fire små poter.

Så det ble ikke julegaven i år.

Og bare for å ha sagt det, boken som tar oss med "bak kamera" til filmen "Lange flate baller" bør heller ikke bli årets julegave. Jeg bruker uttrykk som "bok" og "film" litt løst.

Det er klart at det alltid er tanken som teller. Men i et slikt tilfelle ville tanken være så grunnleggende ond at det ikke kan brukes som en formildende omstendighet.

Tvert i mot.

Look what the triathlete dragged in

I går løp jeg igjen. Som forventet var pulsen relativt høy og farta lav, men noe var mer uventet. Noe som pulsklokka ikke fikk med seg.

Rundt svingen før hagen gikk jeg over til å gå. Ved søplekassa så jeg noe bevege seg. Og vel fremme ved porten møtte jeg et lite svart og hvitt krek. En liten kattunge som smøg seg inntil beina mine og malte så det ristet i leggene mine.

Jeg er hundemann. Ikke kattemann. Og i tillegg vet jeg jo at noen eier denne katten og at hvis jeg gir den mat og varme så vil den ikke finne veien hjem til seg selv og til de som eier den.

Så den fikk sitte på trappa og rope. Etterhvert kom jeg på tanken at jeg skulle hjelpe den til å finne sin egen vei. Så den ble med meg på en sen kveldstur og ved Gressvik kirke la jeg inn et rykk og jeg klarte å ”miste den”.

En liten stund.

På morgenen i dag satt den der igjen og pep på trappa. Fullstendig nedsmelting. Så nå kom den inn og fikk mat og litt vann. Og så la den seg på en kasse inntil panelovnen og varmet seg. I noen minutter. For på vei ut tok jeg svømmetøy i den ene labben og kattekreket i den andre. Kreket på plenen og tøyet i bilen.

Men jeg er spent på hva kreket gjør nå. Selv vet jeg at er den der i kveld så må jeg ringe ”Tapt og funnet” i Fredriksstad Blad. For jeg tror den har tenkt å adoptere meg.

Musikk, krig og fred og sånn

Av og til kan uttalelser bli litt bombastiske og kategoriske. Jagland kan sikkert huske et prosenttall som han i svarte stunder kan angre litt på og det hender jeg tar litt i selv også. Lar to fjær bli til den samlede kyllingproduksjonen til Prior og gjør bagateller til det altoverskyggende.

”Det er ingen ting i verden som er verre en sånn jentemusikk”.

Sa jeg.

”Pappa. Krig er verre”.

Sa Helene.

Og jeg så at hun hadde rett.

Det er en grunn for det meste

Jeg tror egentlig det. At det er grunner til ting. At ting henger sammen og sånn. Litt i hvert fall. Ikke sånn helt ekstremt og deterministisk, for det blir litt voldsomt. Men en hel masse ting har en forklaring og leiter du så skal du finne og slikt.

Det er f.eks en grunn til at jeg ikke har tid til så mye bloggskriving. Jeg har mitt første distansekurs på Nordiska Högskolen for Folkehälsovetenskap. I kvantitativ metode. Og det tar litt mer enn litt tid for å si det forsiktig. Så bloggen seiler rolig videre, kun drevet videre av små vindpust i noen lommetrøkler til seil.

Og det er en grunn til at jeg ikke skriver så mye om trening akkurat nå. "Det er ryggen med meg skjønner du" - er et utrykk som hår fått munnviken min til å gå litt småhovent opp til venstre side. Akkurat ja. "Ryggen".

Og jammen var jeg ikke der selv plutselig gitt. Det er ryggen med meg skjønner dere. Så nå bare svømmer jeg, løper litt i skogen, trener core og sykler lett. Inntil videre.

Så ting henger sammen.

Men alt henger ikke like godt sammen. Jeg fant denne testen av en mobiltelefon på online.no_

Sony Ericsson C905 - Musikkspilleren er suveren, men lydkvaliteten kunne vært bedre

Suveren musikkspiller, men lydkvaliteten kunne vært bedre. Okey! Den skjønte jeg ikke.

Zen valgte for meg

Etter å ha satt opp min liste over de 100 beste sangene på mp3-spilleren min. Etter å tenkt og hørt og vurdert. Etter å ha skrevet, slettet, skrevet og redigert. Etter å ha grublet over hvor mange sanger med Cave, Kaizers og Costello jeg kan ta med. Etter å ha luket ut et par låter som jeg følte jeg "måtte ha med" og som ikke egentlig var mine. Og etter å ha satt dem i en kronologisk rekkefølge. Etter at jeg har gjort alt det arbeid et så kommer det her en ny liste. En enklere liste. En kortere liste.

Inspirert av Dagbladets lille fredagslek, som de igjen har hentet fra det glimrende bladet The Word, så kommer her min tilfeldighetsliste.

De fem sangene av fem tusen som min Zen valgte å spille da den ble satt på "spill alle tilfeldig":

Tamacun - Rodrigo y Gabriela
Getaway Car - Audioslave
Barrel of a gun - Depeche Mode
Sigøynerblod - Kaizers Orchestra
Stockholm Syndrome - Muse

Jeg levde fint med det.

Pent, men lite praktisk

Inkompetansebedrift

Det er så vanlig å omtale diverse organisasjoner "kompetansebedrifter" eller "kunnskapsbedrifter". En del erfaring med f.eks Helsedirektoratet gjør det helt på sin plass å stille spørsmålet om inkompetansebedrift ville være en vel så adekvat beskrivelse.

I samme liga som de store

En gang i året spiller de små klubbene og de små idrettene i samme liga som foppal, Vålerenga, Stabekk, voleyball, håndball osv. En gang i året er det "Klubben i mitt hjerte" En sånn vakker tanke om at "alle har like stor mulighet". "Det gjelder bare å mobilisere". "David kan grisebanke Goliat". "Det er ikke størrelsen det kommer an på".

Og lignende ørsmå løgner.

Oslofjord triatlon kom høy opp et år.Tror jammen vi var på 24 plass eller no slikt. Men som Norges største triatlonklubb med 130 medlemmer så var det et stykke opp til vinnerne. Til de store klubbene. Til de som er i hjertet til mange tilskuere.

For det er jo slik det er. De eneste som tenker på oss er oss selv. Så denne fortjener vi å tape. Men vi stemmer uansett og er like glade.

Det er en trapp som går ned til en kjeller

På nettsiden Dr.Mowinkels akkuttmotak fant jeg disse små fortellingene om noen Kaizer-sanger. Morsomt å lese disse historiene som gjør at sangene i enda større grad vokser til perfekte, ufullstendige noveller. Noen burde lage filme om Kaizer-universet.

Kontroll På Kontinentet
Det er gjerne slik at når ting knytter seg til for mafiabossen så kan det slå heldig ut hvis han forsvinner under jorden. Han vet det fins ugress blant hans nærmeste, så han konstruerer sitt eget fall og skriver i testamentet at hans arvtaker er den som best tar hånd om hans Constanze. I tråd med tradisjonen får en og en gå opp til den åpne kisten og si noen siste ord og farvel. Balsamert og sminket kan ingen vite at den døde egentlig er i live og følger godt med på hva folk sier til ham ved hans egen kiste. En tyster blir på denne måten avslørt. Det viser seg å være hans egen søster som i fortrolighet avslører seg til den balsamerte. Det får den tragiske konsekvens at Mr. Kaizer ber sin trofaste korrupte Fader Martin om å helle bensin over huset til hans søster og tenne på.

Ompa Til Du Dør
Det hele begynte med at Marcello Conradas, en av Mr. Kaizers menn, falt for frøken Victoria Sudine som kom til Christiania som en av svært få overlevende etter flommen i Transylvania. Marcello fikk et kall om å krysse de syv hav og mens han var borte sjarmerte den sleske Sven Korner vakre Victoria. Det var forbudt kjærlighet og ingen visste at de i all hemmelighet hadde giftet seg. Etter hvert som tiden gikk fikk Sven kalde føtter og i panikk over situasjonen tok han livet av Victoria i parken med en kniv. Når Marcello Conradas kom tilbake fra sin jordomseiling og fikk høre om hans kjæres bortfall, svor han at frem til den dagen han tar oppgjør med sine sorger skulle han legge en rose for dagen på steinen til Victoria Korner. Stakkars jævel.
Han finner mordvåpenet med Sven Korner sitt fingeravtrykk, og etterlyser Sven i avisa og lover at nå ville ingen lenger danse etter hans pipe. Det var tid for Sven å danse ompa etter Marcello sin pipe. Og denne gangen skulle det danses, ikke bare til han begynte å blø, men helt til han var død.

Bøn Fra Helvete
På Marcello Conradas sin reise over havet ble han tatt til fange et sted i Østen. Han havnet under pisken til Henry i gruvene på 16. Der legger han en plan om å flykte med en pose gull og komme seg hjem til Victoria.

170
Under krigen var det mange felles skjebner. Mannen måtte ut å krige og etterlot ofte kone og barn. Alle håpet på sikker hjemkomst men det var heller sjeldent at det skjedde. I dette tilfellet var konen med barn da mannen gikk i krig. De skulle holde kontakten via brev men de kom aldri fram. Realiteten ble slik at hele kompanier med frivillige soldater gikk mot kulene og falt. De etterlatte kunne ikke annet enn å be for de stakkars falne. Måtte de hvile i fred.

Rullett
Kjelleren til Marcello Conradas er åsted for diverse usunne aktiviteter. Drikking, gambling og russisk rullett er ting man ikke blir anbefalt å drive med. Den uforsiktige Tony Fusciante faller for fristelsen og går i duell med gutta rundt rullettbordet. Etter at revolveren har gått runden med fem klikk er det ganske obvious at sjettemann kommer til å få smake bly. Tony er sjettemann. Dominique, Tonys verge, er for full til å avverge det fatale, og må senere svare for seg ovenfor bossen. Det er klart at en degradering ligger i luften. Happiness is a warm gun, altså.

Dr. Mowinckel
Det finnes Doktorer og det finnes "Doktorer". Det kan være ganske vanskelig å se forskjell av og til, men Dr. Mowinckel er altså en "Doktor". Det betyr at han sitter på en del substanser som ikke engang leger kan skrive ut egentlig, men han gjør det likevel, mot cash. Jeg-personen er ganske på kjøret og er avhengig av "medisiner" for å holde spøkelser, stemmer, vrangforestillinger og generell paranoia på avstand. Dr. Mowinckel på sin side har full kontroll og pleier omgang med alt fra adel til junkies. En liten jævel altså.

Fra Sjåfør Til Passasjer
Dette er et uttrykk i mafiamiljøet. Blir man degradert fra sjåfør til passasjer så vet man at tiden snart er ute. Man ble gjerne degradert etter å ha gjort enkle tabber og flauser. Man skal være forsiktig med å gå i mot familiens ve og vel. Da får man gjerne støvler av cement som de sier. Det betyr at den som blir passasjer blir satt i svære støvler som fylles med cement for så å senkes på dypt vann. Herlig realistisk.

Resistansen
Marcello arrangerte russisk rullett kvelder i kjelleren på fredagene. Dette var ulovlig men så lenge politiet også var korrupt så gikk det greit. Det gikk rykter om de heftige festene hvor man danset polka på bordene og spilte rullett. Det var alltid noen som gikk ned i kjelleren men som aldri kom opp igjen. Disse henger det bilder av på veggen langs trappen ned til kjeller lokalet.

Dekk Bord
Dette er en seiler historie med Marcello Conradas i spissen. Han forlater sin Victoria for å erobre havet Skagen, Den Belgiske Sjimpansen, Carlos m.fl. Mange ulike skjebner inntreffer. Han blir tatt til fange i Østen og klarer til sist å rømme og kan seile hjem. Han sender telegram til sin Victoria med beskjed om at hun kan dekke på bordet og gjøre ting klart, for snart kommer de fram. Men han vet ingenting om hva som venter ham i Transylvania.

Bak Et Halleluja
Fader Martin driver katedralen sammen med klokkeren. Folk kommer hver dag til ham for å skrifte. Her kommer det frem de gyseligste ting. Fader Martin tilgir alles synder i Faderens navn med halleluja og amen. Men det er ingen som vet hva som egentlig ligger bak hans halleluja. Han er nemlig korrupt og vil etter all sannsynlighet brenne i Helvete i all evighet. I mens er det mafiabossen som er tjent med Fader Martins informasjon gjennom folks skrifting

Bris
Noen ganske få kom overlevende hjem fra krigen. Kristopher var en av dem, men han ble lam fra livet og ned, sitter i rullestol, får ingen støtte av myndighetene og blir tvunget til å klare seg selv på gaten. Der klager han og feller sine bitre tårer over hvordan han blir behandlet. Han finner kun trøst i brisen han får gjennom alkoholen som kompenserer for den drepende kalde brisen som puster ham i nakken.

Mr. Kaizer Hans Constanze & Meg
Dette er fra ungdomsårene da det ikke eksisterte nevneverdige problemer. Alt var fryd og gammen, selv om krigen stod på. Alle var unge og lovende og festet seg gjennom krigen. Nå som det meste har gått til Helvete, er det godt å kunne mimre tilbake til de gamle dager da alt var svart kvitt, og alt mitt var ditt og vi brukte våre krefter på resistansen. Hos Mr. Kaizer, hans Constanze og meg.

Mål? Middel? Realisme?

Jeg skrev noen tall på et ark. Blyanten sklei av gårde. Opp og ned og på kryss og tvers. Akkurat som Åse skriver jeg ofte litt etter innfallsmetoden. Jeg starter å skrive og så ser jeg hva det blir ut av det. Plutselig har linjer dannet bokstaver og tall, og disse danner setninger og setningene blir til meninger og resonnement. Vel. Av og til.

Denne gangen ble det litt annerledes. Denne gangen ble tallene og de få bokstavene til et lite regnestykke. Dette regnestykket som er mange triatleters lille øvelse i det eldgamle spillet ”bordet fanger”. Denne iboende magnetiske tiltrekningen som ligger der. Fristelsen som ligger i det å sette målet for neste år i timer og minutter. Meningen med livet tallfestet.

Regnestykket betyr selvsagt at triatlonmålet for neste år er å svømme på 1t15min, sykle på 5t45min og løpe på 4 timer. Og bruke 10 minutter i skiftesonen.

Og det er jo et fint regnestykke det. Det er klart at regnestykker som viser 50min+ 5 t + 3t30min+8 min er mye finere, men det er regnestykker for andre enn meg.

Så er spørsmålet om jeg har midlene til å omgjøre tall til virkelighet.

Jeg har svært liten tro på en form for magisk konkurranserealisme. Som Tom Lehrer sier eller sa (mulig livet hans har gått ut på dato): ”Life is like a sewer, what you get out of it depends on what you put into it”. I år trente jeg noen timer og fikk 12t 12min. Har jeg bedre tider i meg enn det? Har jeg vilje til å trene for å bli en time bedre?

Svømme på 1t15 min? Kan jeg det? 5 min bedre enn i Roth? Gitt at forholdene ikke blir som for to år siden i Kalmar, så kan jeg det. Gitt at jeg trener gjennom vinteren med fokus på teknikk og styrke og svømmer mer ute når sommeren kommer, så kan jeg det.

Sykle på 5t45min? Kan jeg det? Jeg har syklet på 5t og noen og femti i Kalmar og kan bli litt bedre uten å øke voldsomt i treningsmengden gjennom vinteren. Jeg kan styrke beina, jeg kan trene tøffere og jeg kan sykle noen flere lengre turer. Klart jeg kan det.

Løpe på 4 timer? Kan jeg det? Det er nå jeg går fra realisme til magisk realisme og muligens foretar nok et genrekvantesprang og havner med beina ustøtt i en dårlig science fiction. Da jeg løp i Roth så løp jeg min raskeste maraton. Og nå skriver jeg på papir og på blogg at jeg skal bli 40 minutter raskere. Har jeg ikke lært av årets fadese? Har jeg ikke lært noe av å bomme med 12 minutter på tolvtimersmålet?

Jo. Jeg har lært masse av hele prosessen. Jeg burde nok sikkert sette målet til 11t55min for å ha større sikkerhet i forhold til måloppnåelse. Men det er ikke no stas å legge lista så konservativt. Jeg skal trene og ikke minst spise slik at jeg tror jeg kan klare det. Klarer jeg det ikke så tar jeg med meg erfaringen og fremgangen til 2010.

Jeg lot blyanten gli og vips så hadde jeg satt meg et mål.

Mer om hvordan jeg skal oppnå resultatet kommer snart.

Back on track! Mulig det er et spor som fører helt ut på jordet eller på viddene, men det er jo mange folk som liker seg på slike steder, så da er det vel greit.

10 minutter i skiftesonen føler jeg meg ganske komfortabel med uansett!

Tantene klager

Allerede før Halloween har startet så sutres det på baksiden av Fredriksstad Blad og på www.dagbladet.no Unaturlig import fra USA, tigging, hærverk, kulturimperialisme, stakkars gamle som blir plaget osv.

Slappa av folkens, vi bor i et land der russen raver drita rundt halve våren og fraktes i koma rundt i russetog på 17.mai. Hver søndag halve året lar vi fotballtilhengere gå gjennom gatene med litt for trange fotballdrakter og stripete skjerf og skråle "Å rosenkål, å rosenkål" og "Vi taper (nesten) aldri". Tåler vi det, så tåler vi vel at noen unger sier ”knask eller knep” noen timer på tampen av november?

Ok da, så er dette noe som handelstanden digger og som er importert fra USA. Uff da. Av amerikansk import og imperialisme så foretrekker jeg helt klart kulturimport/imperialismen i form av Halloween fremfor Navy Seal.

Ok da. Jeg har vært negativ til Halloween jeg også, men det er mest fordi jeg får allergisk utslett av kjøpemas og hyping av slikt som ”alle” må gjøre. Men etter å ha sett hvor mye glede det gir og hvor mye unga ser frem til denne dagen og hvor mye kreativitet som er lagt ned i kostyme, sminke og innøving av spøkelsessang, så har også jeg kjøpt inn en stor skål med godteri og sminket belysningen på porten slik at det skal se ut som et dødningehode.

Velkommen inn. Hvis dere tør. Buahahhahaha!

”Pappa, du har begynt å like Halloween du”, sa Åse i dag og hun har rett. Alt som gir litt atspredelse og smil er jeg tilhenger av. Og jeg håper virkelig noen kommer og sier ”knask eller knep” for ellers blir det alt for mye sukker på meg.

Slapp av Tanter, de søte små er ikke djevelyngel sånn helt på årntli.

Veeeel, noen kanskje, men de går rundt alle dager og ikke bare i dag.

Vil du gå …… eller skal jeg kjøre deg?

Kronikk i Fredrikstad blad av Anne Skauen (Grønn hverdag) og Bent Olav Olsen.

Hvor mange ganger i år har du gitt barnet ditt et slikt valg? Eller har du snudd setningen: Skal jeg kjøre deg til skolen, eller VIL du gå? Kronikkforfatterne har gjort det og gjør det begge to, men vil prøve å gjøre det i mindre grad. Til beste for barnet og miljøet. Og oss selv.

Når er vi lykkelige?
Foreldre vil sitt barns beste og vi har det som best når barna har det bra. Når er vi som foreldre lykkelige? Det er vi hele tiden, men ekstra godt er det når barna kommer hjem fra skolen og er røde i kinnene og møkkete på knær og hender. Det er godt å se en flokk med barn som går til og fra skolen. Unger som bruker kroppen og hodet, som sanser og utvikler vennskap. Unger som får minner og krefter av skoleveien.

For de går og de stopper opp. De kommer hjem med blåbærtrut etter å ha funnet blå tuer i skogen, de ser rumpetroll i vannpytter og gutter i 3. klasse på sykkel som erter dem. Eller flirter disse guttene? Rumpetrollene og guttene er omtrent like store mysterier.

Jeg møter den ene ved postkassa. Hun kom med hånden knyttet. Inni der var det en sommerfugl som hun hadde fanget i luften. Husker du hvordan sommerfuglvinger kiler inni hånden? Det gjorde jeg da jeg så henne stråle i litt for tynne klær i høstluften. Men samtidig som hun bedriver hands on naturfag, så lærer hun sakte og sikkert å ta hensyn til vær og føreforhold også. For ingen andre kler på henne. Godt å lære det også. Jeg håper hun lærer i hvert fall, ellers kan dette bli en snørrete høst.

Den andre ringte en dag. Hun som sykler til og fra skolen. I dag sammen med to venner. "Hvor er spadene pappa? Vi har funnet et ekorn. Vi har lagt det i en eske og skal begrave det"

Midt på plenen er ekornet begravet. En bitteliten grav pyntet med høstløv. Det er en fin plass det, selv om plenen fikk en liten ripe. Jeg kan kjøre rundt med gressklipperen den siste gangen før snøen kommer jeg og plenen blir nok hel igjen en gang til neste år.

Når utvikler vi oss?
De første årene av livet er viktige. Barneårene er byggesteiner for resten av et langt liv. Men det er ikke bare matte, norsk, engelsk og andre viktige fag som legger grunnlaget for vår videre ferd. Kroppen må styrkes og utvikles, motorikk er du ikke født med, det må øves opp. Barn trenger minst en time fysisk aktivitet og bevegelse i løpet av dagen for å utvikles godt. Hvor skal de få denne timen med fysisk aktivitet. På skolen? Hjemme? Fysisk aktivitet er gym, idrett, lek, sykling osv. Alt som gjør oss varme og får opp pulsen litt. I en travel hverdag kan en time være vanskelig å få plass til av og til. Men både barn og voksne kan utnytte arbeidsreisen/skolereisen bedre

Skolen bidrar til å utvikle elevene kropslig, men det er vel tvilsomt om en time fysisk aktivitet er et stort bidrag. Selv om barna på Borge SFO får det de trenger og selv om også de andre skolefritidsordninger i Fredrikstad tar sats og beveger både seg og barna i riktig retning, så vil heller ikke SFO-hverdagen gi nok. Idrettslag er bra og kanskje den viktigste skaperen av aktivitet i lokalsamfunnet, men til tross for den formidable innsatsen som gjøres, får de færreste barn alt de trenger fra trening i idrettslag.

Konklusjonen er heldigivs at det er mange barn som får minstebehovet dekket, men de fleste kan gjerne få mer og veldig mange i dag får alt for lite. Og antallet barn som er inaktive er stort og økende. Og inaktiviteten ødelegger for utviklingen.

Vi utvikler oss selvsagt hele tiden. Både på skolen og i fritiden. Og ikke minst bør det være vi foreldre som bør utnytte muligheten til å la barna våre utvikler seg på vei til skolen. Denne tiden mellom skole og fritid.

Klimagevinsten ved å gå
Transport er en betydlig bidragsyter av klimagassutslipp. Privatbilismen er økende og stadig flere bruker bil på kortere strekninger. Undersøkelser viser at 3 av 10 bilturer er på under 3 km. Det er strekninger de fleste av oss kan gå eller sykle. Trenden bør snus, både med tanke på helsegevinsten og miljøeffekten. Gir vi barna våre muligheter til å gå til og fra skolen nå er sjansen større for at barna velger beina senere i livet, når de selv står overfor valget.

Når gjør vi det riktige?
Vi gjør det riktige når vi gir barna muligheten til å være lykkelige og gir de mulighet til å nå sitt potensiale. Sitt langtidspotenisale. Ikke bare blide og fornøyde her og nå, men i lang tid fremover. Og så rart det enn kan høres så vil det å la barna gå til skolen kunne være et viktig bidrag - fordi helse, trivsel og læring henger så nøye sammen. Og fordi det er så lite som skal til. En liten time hver dag. Denne lille timen med fysisk aktivitet. La dem gå. La dem gå sammen. Gå sammen med dem.

Er det så enkelt?
Nei, det er ikke så enkelt. Vi vet at det er så mye mer. Det er mange ganger vanskelig å velge det som er godt og riktig. Spesielt når gevinsten kommer om mange år.

Vi er klar over at det finnes farlige skoleveier og vi kjenner vår egen redsel for skumle menn eller barnas historier om store, slemme gutter i 6.klasse. Vi er klar over at det er travle hverdager hvor det er raskere å kjøre bil enn å planlegge for en sunnere og mer miljøvennlig transport. Vi har kjørt barn en dag det har regnet og sekken var ekstra tung, vi har kjørt når det har vært sol og pent vær også, men hvorfor?

Vi føler oss sikre på at vi gjør oss selv, barnet og miljøet en tjeneste hvis vi lar dem få lov til noe så enkelt som å gå til skolen. Hele veien. Eller deler av veien. Alene. Eller sammen med andre barn eller en voksen.

Vi er skapt til bevegelse og å gå er noe av det enkleste.

Om å gå

Tap for all del ikke lysten til å gå.
Hver dag går jeg meg til mitt daglige velbefinnende
og fra enhver sykdom.
Jeg har gått meg til mine beste tanker,
og kjenner ingen tanke så tung,
at man ikke kan gå den av seg.
Når man fortsetter å gå,
så går det nok.

Søren Kierkegaard

45 and Fat

Det finnes grupper og artister som helt klart kunne levert mange sanger til en "100 beste" -liste. Valgets kvaler red meg som en mare, men jeg tok mine valg. Har jeg valgt rett? Innspill fra lesere i nære og fjærne strøk strømmer inn, innspill som tyder på at jeg i hvert fall ikke kan regne med at listen vil kunne regnes som en universell liste.

Jeg siterer her en mail fra en "venn":

Men jeg tenker jo på deg når jeg hører '45 and Fat'. Kan ikke den erstatte 'Dead Bird Sing' på lista?

Så du tenker på meg du når du hører "45 and Fat"? Takk for den småen!

Opperasjon snu hvalen

Så rart hvordan treningsbehov og treningsvilje forandrer seg. I vår var jeg en fremmadstormende triatlonmaskin som pulveriserte alle tidligere treningsmengder. Resultatene kom også etter hvert. Tidligere tiders personlige beste lå igjen i støvet og gispet etter luft. Vekten gikk nedover og i tillegg til ære og olympisk gull startet jeg å fable om jeans med livvidde 32 og annet som hørte tenårene til. Dvs ikke alt som hørte tenårene til, for jeg fabulerte ikke så mye om Kir med sugerør og Vodka med Villa Farris.

Men jeg trodde altså at jeg skulle klare å holde treningslysten og stabilisere vekten.

Det holdt til Quelle Challenge Roth og noen uker etter det, men ikke til sommeren og tyttebærsesongen var over. Treningsiveren har fått råteskader og psyken er i tillegg angrepet av innesittersyndrom og jeg er i liten grad definert av vilje til å presse meg.

Jeg trener, men jeg trener ikke mye. Denne mangelen kompenserer jeg for ved å spise og spise alt for mye. Slik kan det egentlig summeres opp, men for all del, jeg kan gjerne gå i de stygge detaljene.

I september trente jeg 24 timer og i oktober blir det kanskje noe av det samme.

En uke kan se ut som denne her hvis jeg har flaks.

Uke 42

Mandag: Løp rolig 53 min/8km - etterpå 3 min m spensthopp etc.
Tirsdag: Løp 4 ganger 5 min terskellintervall - totalt 44 min/8 km
Onsdag: Sofa
Torsdag: Sofa
Fredag: Løp rolig 45 min/7 km
Lørdag: Løp i skogen 1t08min/9km
Søndag: Sykling rolig mtb på vei 2t31min/50km

Altså: jeg løper kort og ganske rolig og når jeg sykler så går det rolig for seg ute og forsiktig og kort for seg på rulla.

Hvis bare nå den forbanna ryggen kunne gi bengen i å gjøre vondt, så er jeg villig til å sparke med sjøl i ræva. For jeg mistrives egentlig med meg sjøl nå. Jeg liker ”the lean mean fighting machine” mye bedre.

For det er nok nå. ”Opperasjon snu hvalen” starter neste uke.

Triatlonmareritt

Drømt natt til 19. oktober 2008

Vi var en gjeng som lå på en fotballøkke oppe i lia ved Nesbygda ved Drammensfjorden. Vi var gutta på løkka. Det skulle snart være IronDuck, men vi måtte hvile litt først og samle krefter. Jeg sovnet og da jeg våknet en stund senere hadde mine såkalte triatlonvenner dratt sin veg. Kun en halv time til start var det, hvordan skulle jeg rekke alt sammen og ikke minst rekke å få på meg våtdrakta.

Frustrasjonen slo inn og jeg startet febrilsk å løpe nedoverbakke. Til tross for at det var sommer så hadde det startet å snø og til slutt hadde snøen blitt så dyp at jeg bare måtte ta på meg skiene som jeg til nå hadde båret rundt på.

Bak meg på den enorme parkeringsplassen jeg måtte over var det en mann som sa til noen andre: ”Sånne sportstullinger bare må gå på ski, selv om det bare er litt pudder som har kommet”. Jeg hater sånne som snakker høyt sammen bak ryggen til noen, når meningen er at denne ”noen” skal høre, men ikke egentlig blir snakket til.

Jeg prøvde å forklare at det var triatlon jeg skulle være med på og at skiene bare var for å komme frem. Det gikk ikke så bra. Jeg klatret over en høy snøfonn og suste nedover. Jeg staket meg i veg på skiene ved siden av trikkeskinnene og den blå trikken. Det var rart. Kunne fra tidligere tider ikke huske at det hadde vært trikk der oppe i skauen, men endelig så jeg den kjente stien ned til Jordfallbukta

Jeg drømmer så ofte om å komme for sent til konkurranser? Hva betyr det egentlig Dr. Freud?

Ikke en sur gymsokk mrk I

De 100 beste sangene på min mp3. Ikke sortert etter hvor bra jeg synes de er, men etter når de sånn ca ble min favorittmusikk. Jeg har ca 4000 sanger på spilleren. Nå har jeg spilt og hørt og det er lenge siden en ny sang har dukket opp. Men det vil skje. Plutselig vil jeg høre en ny sang som sier "hey! spill meg om igjen og om igjen" og jeg vil plutselig høre igjen en gammel schlager som spør pent om å komme inn på lista.

Det er typisk mange sanger fra "gamle dager" som har satt seg fast og mange sanger fra de siste to årene som fortsatt henger med. Regner vel med en viss avskalling blant de siste etter hvert. 100 favorittsanger er ikke mye.

1. Helter Skelter – The Beatles. Det her er den eneste sangen fra disse gutta som virkelig sitter. Da jeg hørte den første gangen skjønte ikke opp eller ned. Dette her var da virkelig ikke ”vanlig Beatles”? Nei, heldigvis.

2. Child in Time – Deep Purple . Musikktimene på ungdomsskolen I Svelvik ble alltid stor underholdning når gutta fikk lov til å bestemme, Grease ble stoppet og de første taktene fra denne klassikeren kom ut av høytalerne.

3. God Save the Queen – Sex Pistols. Er du ung og har Johhny Rotten på laget så er det lett å skremme foreldre som syntes Elvis var litt drøy og The Beatles for bustete på håret.

4. Anarchy in the U.K – Sex Pistols.

5. Ziggy Stardust – David Bowie. “Ziggy played guitar……” vakkert!

6. London Calling – The Clash.

7. London's Burning – The Clash

8. The Boys Are Back in Town – Thin Lizzy.

9. (I Don’t Wanna Go to) Chelsea – Elvis Costello.

10. Watching the Detectives - Elvis Costello. favoritt i 1977 og favoritt i dag selv om musikklærer og gymlærer Blix sa at Elvis Costello kom til å være glemt om to år.

11. In dieser stadt – The Cut

12. Jeg vil bli som jesus – Kjøtt

13. Bo Jo Cie Kochom – De Press. Andrej Nebb så jeg på NRK og på nattrock i Drammenshallen. Han var rimelig gal og kul. Litt for få fingre, men fantastisk musikk.

14. A Song from Under the Floorboards – Magazine

15. Rock N Roll Nigger – Patti Smith Group

16. Ghost town - The Specials. Av en eller annen grunn ble dette lyden av ”Thatcher-england”

17. Highway to Hell – AC/DC

18. The Eaton Rifles – The Jam

19. Love Will tear us apart – Joy Division. Lyden av tåke og svarte frakker.

20. All my Colours – Echo and the Bunnymen

21. Night of the Vampire – Rocky Erickson

22. 800° - Ebba Grön

23. Too Drunk to Fuck – Dead Kennedys

24. President Gas - Psychedellic Furs

25. Refugee – Tom Petty and the Heartbreakers

26. Spenn – Jokke og Valentinerne

27. 11:59 – Blondie

28. Welcome to the Jungle – Guns n’Roses

29. Back in Black – AC/DC

30. A new England – Billy Bragg

31. Splitter Pine – Dum Dum Boys

32. Medley:The Recruiting sergeant/Rocky road – The Pogues

33. Ekspander eller dø – Raga Rockers

34. Lysere tider – Raga Rockers

35. Heartland – The The

36. Werewolves of London – Warren Zevon

37. Boys don’t cry – The Cure

38. Young Livers – Rocket from the crypt

39. Dead Bird Sing – Baby Bird

40. Night Lillies – Jackie Leven

41. Smells like Teen Spirit – Nirvana

42. Common People – Pulp

43. Can’t hardly wait – The Replacements

44. The Passenger – Iggy Pop

45. Black Hole Sun – Soundgarden

46. Ace of Spades – Motörhead

47. The Ship Song – Nick Cave and the Bad Seeds

48. Longview – Green Day

49. Get it On - Turbonegro

50. MF from Hell – The Datsuns

51. The Elephant Riders – Clutch

52. Everybody is a fuckin liar – The Posies. Ellers kan the Posies bli litt vel The Beatles, men på Amazing Disgrace har de en smule mer agresjon og fuzz. ”Everyone I know, is trying to get in to this show – everybody is a fuckin liar”. Ingen overdreven tillitt til andre der altså.

53. G-song – Supergrass

54. The Way I Am – Eminem

55. Kontroll på Kontinentet – Kaizers Orchester

56. No One Knows - Queens of the Stone Age

57. On a Wave – Ash

58. Shape of things to come – Audioslave

59. Barrel of a Gun - Depeche Mode

60. Bittersweet Symphony - The Verve

61. märk hur vår skugga – Imperiet

62. Pain – Jimmy Eat World

63. Tornadoes – Drive-by truckers

64. Dynasti – Skambankt

65. Stuck Between Stations - The Hold Steady

66. Shoot your gun – 22-20s

67. Atwa – System of a Down

68. Nothing else Matters – Metallica. Mye fantastisk Metallica, men denne fortsetter “Stairway to heaven”-tradisjonen og er en sang som både jentene og jeg koser oss like mye med.

69. Intervention – Arcade Fire

70. The Empire Strikes First – Bad Religion

71. Jesus of Suburbia – Green Day

72. High on Crime – Turbonegro

73. A boy named Sue – Johnny Cash

74. we still kill the old way – Lost prophets

75. Take the power back – rage against the machine

76. Anchor – Cave in

77. Feltham is singing out - Hard-fi

78. Born in the UK – Badly Drawn Boy

79. New #1 – Bob Mould

80. The Incomparable Mr. Flannery – Clutch

81. Start Wearing Purple – Gogol Bordello

82. You know my name – Chris Cornell. Den beste Bond-sangen og med helten Chris Cornell. Bedre kan det nesten ikke bli.

83. Is she weird - Pixies

84. Reversed - Glucifer - det tøffeste riffet på starten av noen norsk sang

85. The curse of Millhaven – Nick Cave and the Bad Seeds

86. Butterflies & Hurricanes – Muse

87. Knights of Cydonia – Muse

88. Life on Mars – David Bowie

89. The Pretender – Foo Fighters

90. I’m just a Patsy – Manic Street Preachers

91. Yoshimi Battle the Pink Robots, Pt. 1 – The Flaming Lips

92. The Worst Day since Yesterday – Flogging Molly

93. Kiss me I’m Shitfaced – Dropkick Murphys

94. Med en gang eg når bånn – Kaizers O

95. Bleed it Out – Linkin Park

96. Rammstein – Rammstein

97. The Modern Rome Burning – Anti-Flag. Tittelmessig er jo “Depleted Uranium is a war crime” mye mer svingende, men politisk punk blir uansett ikke bedre enn dette i dag.

98. When two are one – Atreyu

99. Afterlife – Avenged Sevenfold

100. Creep (akustisk versjon) – Radiohead

Bajasbias

Det er på en måte deilig å ha en foreleser som snakker om sannhet uten å bruke ””. Han måtte selvfølgelig være statistikker.

Jeg er tilbake i Göteborg. I forrige uke var det epidemiologi, denne uken kvantitativ metode. I forrige uke koste jeg meg med korrelasjon, i dag prøver jeg å lære meg standardavvik og t-test.

Men til tross for sannhet uten "" og fine små formler og vakre p-verdier så vet vi at over alt så lurer det bias, dette litt mystiske fenomen som kan gi systematiske feil i innsamling og tolkning av data. Det er mange typer bias. Det er publiseringsbias, statistisk bias, skalabias, hukommelsesbias, klassifiseringsbias og frafallsbias.

Etter å ha sittet i mange timer og prøvd å forstå den kvantitative mentalitet, metode og logikk så kjenner jeg på meg selv at det mangler en form for bias: statistisk bajasbias. En bajasbias kan oppstå når en forsker blir så drita lei hele formelsamlinga at han bare finner på noen absurde resultater, avsindige variable eller bare dikter opp alt fra a til µ bare på bøll. Sannsynligheten for at denne bajasbiasen er en epidemiolog eller statistiker må være stor.

Til slutt må de jo sprekke?

Kontroll på Kontinentet

Tror ikke det finnes en bedre norsk sang. Jeg tror ikke det.

Jeg tok en "Bekkemellem"

Så ble det visstnok og endelig slått fast på ”Senkveld”. Vi vet nå at Karita var med på Oslo Maraton, løp en del av løypa, satt litt i bil fordi hun var sliten eller no sånt. Så gikk hun over mål som om hun skulle ha fullført og i etterkant nekter både hun og TV2 på bilturen.

Dvs det ble jo ikke egentlig slått fast på ”Senkveld”. På ”Senkveld” hadde alle fullført, for ”Senkveld” er et underholdningsprogram må vite og da er det greit å ljuge. Alternativt så er ljuging en ryggmargsrefleks for en politiker og for en tv-kanal av slikt kaliber.

Jammen, er det så farlig da er det mange som sier. Det er jo bare et løp. Nei, det er ikke så farlig og det er bare et løp. Men det kan da ikke være så vanskelig å innrømme en feilvurdering, enten det gjelder den suspekte hettegenseren til en feit meksikaner eller et lite hvileskjær i en EL-bil? Det er jo ikke som om hun har vært på biltur med Hugh Grant?

Nei, det er ikke så farlig. I den store sammenheng synes ikke disse meterne i EL-bil. I den store sammenhengen synes heller ikke Karita. Ei heller meg selv.

Og så skjønner jeg henne litt bedre i dag for jeg har juksa jeg også.

Friskis og Svettis triatlon: 2 t 50 min 01 sek

Friskis og Svettis i Fredrikstad arrangerte i dag en nydelig treningstriatlon. Vel, det ble vel egentlig tre vanvittige terskeløkter etter hverandre. Vel, ikke helt etter hverandre, det ble ca en time med transport og spising/drikking mellom hver.

Klokken 0900: Svømming 1000 meter: 19min10sek = oppvarming

Vi var 9 stykker som tok utfordringen på nettsidene til Friskis og Svettis i Fredrikstad. 9 stykker som kun betalte 100 kroner hver for å starte dagen klokken 0900 med en liten svømmetur. Det var flere som var betenkt ved tanken på å svømme så langt og på tid, men alle hadde det fint i vannet. Det er veldig sjelden svømmingen som er det store problemet på en triatlondag, slik var det heller ikke her.

Klokken 1030: Løping 11 km: 1t 01min 24 sek = syreløp

Jeg var ikke helt kjent med løypa og derfor løp jeg ut med noen som sa de visste hva som var hvor. Og som løp fort. Rett og slett litt for fort.

Det ble en nydelig time i Fredrikstadmarka. Ikke bare en tur på grus, men en tur på stier, røtter og fjell. Og med tre karer foran og ei jente jagende bak.

Det er klart at dette var trening og ikke konkurranse. Selvsagt var det det. Det er derfor jeg løp godt over terskel nesten hele veien. Det er derfor jeg brukte 1t01 min på 11 km i en kupert skogsløpye, jeg som har en pb på 10 km flat grusløype på 49 min. Det er lenge siden jeg har vært så kjørt etter en løpetur. Det var nesten så jeg repeterte trikset med å spy på målstreken, det trikset jeg kjørte i Roth.

Klokken 1230: Spinning 1t30 min: 1t29 min 27= syresykling

Jeg har litt problemer med spinning. Du kan si at jeg har et lite problem med å innordne meg systemer som jeg ikke tror på eller ikke skjønner. I starten så jeg på spinningen som trening og ble litt lei av at vi skulle stå og sykle 80% av tiden, at det var lagt inn spurter midt i styrketråkk osv. Det passet liksom ikke inn i tvanstankene mine. Det passet ikke inntil jeg fikk skrudd hodet mitt tilbake i konkurransemodus. Dette var jo en sykkelkonkurranse og løypa krevde at vi måtte stå og tråkke hele tiden.

Med det resultat at jeg vel hadde litt høy puls på dette konkurransesegmentet også.


Hvor var min ”Bekkemellem”?

Jeg hadde tre:
Bekkemellem 1. Jeg fulgte ikke instruktørens ordre om de forskjellige posisjonene vi skulle sykle i når vi sto. Akkurat det ble for mye steptrening for meg.
Bekkemellem 2. Jeg tok det innimellom litt roligere for å få pulsen ned.
Bekkemellem 3. Jeg sluttet altså 33 sek før det var over.

Vel, fullgode Bekkemellemer er det jo ikke. Jeg har jo innrømmet det.

På den annen side er mine seertall vesentlig lavere enn hennes, så hvem er taperen her?

Sutring avlyst

Åse kom hjem fra SFO i dag til fots og det er jo som det pleier det. Hun hadde selv valgt påkledning i dag morges og det er også "butikk som vanlig". Hun valgte bort regnjakka til fordel for en noe mer rosa sak. Vanlig det også, til tross for forsiktige råd fra den faste påkledningskonsulenten. Konsulenten som i andre sammenhenger er kjent som "pappa" foreslo regnjakke.

Men det var jo et glimt av sol i dag, så hvem tenker på regn i sådan solskinnsstund? Vel, selvsagt startet det å regne igjen klokken 1500 og som vanlig regnet jeg med at hun kom hjem dyvåt, kald og litt sutrete. Men i dag var sutringen avlyst. Hun hadde tatt de nødvendige grep og ikledd seg "SFO-regnjakka" over den rosa"morgenjakka". Kanskje ideén om å la henne ta hverdagsvalgene selv endelig sitter?

Eller kanskje ikke. Uansett. Sutring avlyst.

Å bedrive triatlon i Norge er til tider en prøvelse. Vinteren piner oss for lenge, våren er våt og det er jammen høsten også. Sutring i anmarsj der altså. Den delen av året det er behagelig å være utendørs i korte bukser er så alt for kort og den tiden av året det er varmt nok i vannet til å svømme lenger enn tre tak er for de fleste noen små uker. Noen tøffinger untatt. Og når det i noen skarve uker blir varmt nok i vannet så er det maneter i saltvann og ikter i ferskvann.

Til tross for disse feil og mangler ved fedrenes og mødrenes land så gjelder det å ha perspektiv på tingene og ikke henfalle til grunnløs sutring. For litt småkjølig vann og en og annen stusselig manet blir som småplukk i forhold til 5,2 meter lange beist med navn Charlie. Riktignok så bor det beistet i et land som er et triatloneldorado, men med et klima som var gunstig for slike forhistoriske skapninger ville jeg nok umiddelbart meldt overgang til bowling eller noe annet innendørs og trygt.

Så nå som snøen har startet å lave ned i skjul i dalstrøka innafor, så pakker jeg ned våtdrakta og konkurransehjula og ser med utpreget sans for proposjoner og glede i blikket frem mot glatte veier og skispor.

Eller kanskje ikke. Uansett. Sutring avlyst.

Inntil videre.