Tri-camp 2006

Pressemelding fra "Tri-camp 2006", også kjent som sommerferien 2006. Ved Bent Olav Olsen, leder for Oslofjord triatlon og far til to.

Til neste år vil ikke Helene delta på barnetriatlon med redningsvest. Nå har hun lært seg å svømme. Hodet holdes på en veldig lang hals a la Tim, beina går som trommestikker og armene brukes på tradisjonell brystsvømmingmåte, men det går fremover. Først tre meter, så fem meter, så 15 meter og til slutt over til den andre siden av vannet. Vannet var 20 meter bredt, det har vi i kontrollkomiteen blitt enige om. Vi er også enige om at det var en premiesvømming og siden det skjedde på noe som kan regnes som en Oslofjordsamling (både leder, nest-leder og Guy og Maria var der, Dörthe holdt neste på å være der) og dette da var et barnetriatlonarrangement så regner jeg med at regningen for premien kan sendes til forbundet.

Åse er fortsatt veldig glad i ryggen til Adeleid, men har utviklet veldig god triatlonsmak:"Pappa, du har kuuuule hjul på sykkelen din. På triatlonsykkelen".

Forøvrig har barna utviklet en form for triatlonhumor som få andre barn skjønner noe som helst av og som ikke er no direkte isbrekker på stranda: "Atte, atte, atte tenk om triatlon hadde sykling først, så løping og så svømming, hi hi hi".

Det kan jo gå bra med dem alikevel. Bare de ikke ønsker seg rulle til jul. Rulle for sykkel med støttehjul.

Alt er til det beste...

Alt er til det beste i den beste av alle sommerverdener. Eller nesten. Det er litt dommedag, svovel og fordervelse også.

I går var f.eks. treningsmessig en bra dag. Jeg løp til stranda og prøvde å gjøre det sakte og med lav puls. Jeg klarte med letthet det første, men ikke det andre. Klokken var 1330 og det var nok en skrekkelig varm dag her nede i sør-øst. Jeg vet ikke om varmen driver opp pulsen, men det virker slik? I hvert fall var farten sakte og pulsen høy.

Seks og en halv kilometer er turen til stranda som heter Djupeklo. Vel framme svømte jeg langtur på 50 minutter. Jeg svømte en ny tur ut mot havet og rundt en øy. Jeg liker slik svømming. Rolig langtur med utsikt til svaberg, tang og krabber. Justere armtak for å kjenne på forskjellen i framdrift, føler på vannet og koser meg med å bli sliten i skuldre og armer.

Og så er det jo litt spenning med å svømme sånn ute i sommerskjærgården da. Nå som alle nordmenn er millionærer og har båter for å vise det frem. Og velstandsfallosen vises best frem nære land og i stor fart. Det er jo derfor man har 40 fots båt med en milliard hestekrefter. For å kjøre klin inntil land. Akkurat som med "Off-shore race". Off-shore skulle man tro var mellom beina på Oseberg B, ikke i havnebassenget i Oslo.

På grunn av alle små-røkkene og micro-gjeldstenene må jeg alltid huske å "se først til venstre, så til høyre og så til venstre" før jeg skal svømme fortfortfort over et sund der det er fare for å få klysete pappagutter fra Bærum eller Oslo Vest med raske pappabåter i hodet.

Jeg svømmer fortfortfort og innbiller meg at på stranden sitter folk rimelig imponert over denne svømmeren og diskuterer: "Er det en triatlet eller en svømmer som svømmer så raskt og stilfult der tror du?" "Hvis du ser på svømmestilen hans så vil jeg tippe han er langdistansesvømmer".

Og så løp jeg hjem i varmen. I enda mer varme. Jeg kjente det fra første tunge løpssteg at dette kom til å bli en tur som i hvert fall bygde karakter. Men jeg fantaserer ikke over om at folk sitter i hagene sine og diskuterer: "Du, tror du han som løper der er Etioper eller fra Marokko?"

Og så kom jeg hjem. Og jeg drakk. Og jeg drakk. Og jeg drakk. Og så ble jeg svimmel og følte meg rett og slett ikke så kjekk som jeg er. Og så tenkte jeg masse på heltene fra Frankfurt som var ute i enda værre varme i 9 eller 15 timer. Og jeg skjønnte ikke hvordan det er mulig.

I dag var jeg på stranda igjen. I dag kjørte jeg bil. Med Air Condition, lav puls og god fart hele veien. Og jeg svømte to fine lange turer med Seal-brillene.

Og det er det som er feil for tiden. Jeg har mistet mine to Malmsten Optimals, som er svømmebrillene over alle svømmebriller. Og i stedet må jeg svømme rundt med Seal, konstant øyeskylling og null sikt. Det er det som gjør meg forbannet, uttafor, ukonsentrert og som får meg til å sette et stort spørsmålstegn ved hva jeg skal gjøre videre i år. Vi som alltid må prestere på et høyt nivå blir både rista og rysta av slike små ting. Kommer NM til å ryke? IronDuck?

Jeg setter min lit til Bjørn W i STRIK, han er mannen med brillene. Nå er det bare han som kan redde sesongen min. Men hvem er det som har gjemt bort brillene mine? Jeg har mistanker, men jeg sier det ikke høyt!

Det er for varmt!

Det har vært en fantastisk sommer. Ok. Men nå må jeg ha regn og litt kaldere vær. Dette er for varmt for lenge. Jeg drar ut på en times løpetur og drikker opp hele drikkbeltet mitt og når jeg kommer hjem går det med to flasker med vann og en og en halv liter cola. Jeg er som Sindballe, som skriver at "han er en viking" og at det er derfor han ikke vinner noe når det bli for varmt. Jeg knuser Sindballe, jeg er enda mer viking. Jeg fungerer ikke på noen som helst måte når det blir varmt. Og for meg er varmt over 25 grader. Da er jeg over og ut. Enten er jeg i vannet eller i skyggen når temperaturen er i det området, alternativt kan jeg være rolig syklende, ellers er jeg kokt torsk. Dorsk. Norsk.

Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal revurdere mine konkurranseplaner. Etter å ha sett hva heltene våre presterte under vanskelige og varme forhold i IM Frankfurt så kommer jeg ut av skapet: "Jeg skal ikke prøve å komme til Hawaii!". Ok, der var det sagt. Det var deilig. Nå kan jeg gå med varmt, men hevet hode, inn i en luftkondisjonert tenkeboks. Og i tenkeboksen kommer jeg kanskje til å vurdere vintertriatlon i steden. Jeg skal snakke med mine foresatte.

Men så er det det at jeg vinner aldri. Om det er kaldt eller varmt. Om det gjør meg til mer eller mindre viking vet ikke jeg, men jeg har en mistanke.

Når det gjelder varmen så har jeg et mulig ess oppe i ermet som kan redde meg fra vintertriatlonhelvetet:
Sindballe har hansker med is som skal hjelpe han i varmen. Jeg slår han der også. Jeg har vannslange. Det er bare et par detaljer jeg og Peter Smart ikke har løst ennå!

Aktivitet eller trening?

En måte å definere om det er trening eller bare aktivitet/tur/soppsanking etc er om du må skifte til treningsklær for å gjøre det. Helt sant tror jeg, det er en av definisjonen bak fysiskaktivitetstatistikken til de søte jentene i avd for Fysisk aktivitet i Sosial- og helsedirektorotet. Hvordan det er med grilling hvis du skifter til joggedress først vet jeg ikke helt.

Det er ikke for å jukse med den nasjonale treningsstatistikken jeg her blir avbildet i Oslofjord triatlon sin vakre nye sykkeltrøye mens jeg arbeider med ved.

I dag hadde jeg en virkelig fin overgangsøkt. Først syklet jeg 70 km og så gikk jeg rett på vedlemping.

Det å jobbe med hogst har jo i Norge vært javngodt med hovedfag fra NIH for skigutta. Jeg er ikke så gammel at skiløperne som var skauarbeidere er min barndoms helter, men på samme måte som jeg har hørt om krigen og Gerhardsen så har jeg jo hørt om dem. De som hadde flotte staute navn som Gudmundsbråten, Brænden, Lauvasslisætern, Mikkelsrydningnuten og Slogumblæsen. De som gjorde seg ferdig med arbe i skauen inne på Finnemarka, snørte på seg sekken, gikk på ski til Oslo, var med på 50km i Homenkollen i tåke og 20 minus, tok seg en knært og gikk hjem igjen. Det var gutter som vaska seg hver lørdag det. Uansett om det var nødvendig eller ikke.

Jeg har ikke rare skauen å jobbe i og jeg er ikke rare i karen til å jobbe i skauen heller og i dag var hogstmannarbeidet bare å kappe ved med sag og kaste inn i vedskjulet. Så jeg var ikke helt langrennshelt fra 50-tallet. Kappejobben gjorde jeg på formiddagen, men jeg gjør sjelden eller aldri noe helt ferdig, så jeg hadde litt rydding å gjøre når jeg kom inn fra sykkeltur og det så ut som det skulle starte å regne.

Det er noe som skiller oss som tar treningen vår seriøst og fyller dagen med den fra de som bare snevert bokfører svømming, sykling, løping og "core". Vi kan alltid finne triatlonspesifike treningsmål ved dagliglivets gjøremål. Vi som bbedriver totaltrim.

Et eksempel fra i dag.

På bildet til høyre gjør jeg det helt feil. Og for å gjøre det tydelig for alle så ser jeg litt beskjemmet ut. Her er den triatlonspesifike treningseffekten lik null.

På bildet til venstre derimot har jeg tatt skjeen i den annen hånd og bedriver seriøs multi-tasking. Bakgrunnen for øvelsen er at når jeg svømmer og skal avslutte svømmetaket (crawl) så mangler jeg den lille snerten som virkelig driver meg fremover. Dette blandt annet fordi jeg er svak i triceps og derfor blir det en noe dvask avslutning.

Her har jeg altså kombinert forbedring av crawltak og innkasting av ved. Jeg holder overkroppen i en tilnærmet svømmeposisjon og med høyrehånden tar jeg opp en vedkubbe og kyler den bakover som avslutning på et perfekt crawltak. Etter 20 kubber/tak bytter jeg arm.

Er dette en øvelse du trenger å jobbe med, men du fyrer ikke med ved? Vær kreativ. Til en viss grad kan antageligvis rydding av tøy inn i skap fylle noe av samme funksjon, på den annen side ville jeg være forsiktig med å bruke denne øvelsen for å sette inn i oppvaskmaskinen.

Mitt liv som amfibium (del ?)

Denne sommeren er bare helt fantastisk. Det er ingen grunn til å påstå noe som helst annet hvis man bor sørpå. Og det er vi jo noen som gjør. De fleste faktisk. Og de som ikke gjør det allerede er i skrivende stund på vill flukt sørover.

Søkkvåte nordlendinger fyller opp alle tilgjengelige og utilgjengelige fly, biler står støtfanger mot støtfanger på Europaveiene i sørgående retning mens varmeapparatene går på full guffe og på dugnad har man startet å forlenge Nordlandsbanen slik at landsdelen kan tømmes for folk. Å tømme den for vann er umulig, til det har det regnet litt for mye der oppe i de øvre deler i år. Dere skal være velkommen, dere er jo ikke så mange, så vi skal nok finne plass til dere. Tørre, fine plasser med sol og fine sommerdager. (Jadda, jeg vet at det er meldt regn fra og med fredag, men må jo ta pent i mot folk uansett, selv om vi vet hvem som kommer med møkkaværet)

En slik sommer gjør meg inderlig glad og faktisk litt brun, men skal jeg være 100% lykkelig bør jeg aller helst være i vann. Tunfisk i olje, Olsen i vann. Saltvann. Nedsenket var min barndoms sommer og nedsenket bør jeg være nå i alderdommen. Ikke nedsunket. Nedsenket.

Da jeg var liten, fra jeg var litt eldre enn på dette bildet........ Legg forresten merke til det sunne kostholdet denne gutten har vokst opp på. Melange på brødskiva og det var en brødskive som var hvit og fin. Og på den brødskiva hadde jeg deilig Falukorv og til brødskiva drakk jeg kald og deilig H-Melk. Og gutten smiler som en sol når han får mat og det gjør han i dag også. Kistefornøyd når det kommer god mat på bordet. Enkel gutt, men så er vel gutter stort sett enkle.

Jeg prøver en gang til...... Da jeg var liten, dvs fra jeg var ca 7 år gammel til jeg ble 14 år, lå jeg i vannet om sommeren. Fra St.Hans til skolen startet en gang i august, ble jeg som regel observert flytende ute ved Kirkøy (Hvaler). Med snorkel, svømmeføtter, dykkemaske og en hjemmelaget harpun svømte jeg rundt og prøvde å spidde ål, flyndre og tykkleppet multe. Innimellom var det noen voksne som prikket borti meg og gjorde meg oppmerksom på kursen og av og til ble jeg plukket opp av vannet, tørket og pakket inn i pledd og foret med brødskiver og saft. Og så ble jeg satt ut i vannet igjen og fortsatte min akvatiske tilstand. Av og til jaktet jeg for meg selv og av og til i stim. Sammen med Karsten, Cato og Ketil. Hver eneste sommer.

Og hver eneste sommer kom jeg hjem like blek som da jeg dro og med to fine ørebetennelser rikere. Landligge i telt på campingplass med gjelleverk. Det er også sommerminner, men heller det enn frostskader.

Og i dag svømte jeg 50 minutter i vann som var minst 22 grader. Uten våtdrakt. Og tenkte på hvor innmari bra gutter har det når de er sommergutter. Helt uten bekymringer.

Og den dag i dag er jeg mistroisk til gutter som ikke er brennende opptatt av musikk og har platene sine sortert alfabetisk. Og til gutter som "ikke liker vann". Sånt er ikke gutter!

(jeg skulle egentlig skrive litt om Sognsvann Rundt Medsols og de nye draktene til Oslofjord triatlon - Norges største og beste triatlonklubb, men det ene ordet tok det andre, så det får vente til i morgen)

Følelsen av fart

I dag hadde jeg den igjen. Følelsen av fart. Følelsen av at sykkelen og jeg begynte å nærme oss den farten sykkelen er bygget for. Gleden over følelsen av fart. Det er ikke alltid det er slik. Det er som med viljen til makt, det er ikke alltid det holder med vilje, du trenger noen midler også. Men har du ikke vilje...

Noen dager er beina tomme og jeg forbanner at jeg fikk satt på de monsterklingene i steden for en skikkelig pysete tre-delt krans forran og klatreklinge bak. Nå er jeg ikke helt sikker på om det ble riktig, eller om det heter tre-delt klinge og klatrekrans, men du har vilje til å forstå meg kjære leser? I den nesten alltid tilstedeværende vinden i Fredrikstad, også kalt motvinden, jobber jeg meg alt for ofte frem i alt for lav fart og med alt for høy puls. Og helt uten noen som helst form for godfølelse. Ikke er det pent å se på heller, en passe tykk mann sitter og tungtråkker med hodet, hjelmen og brillene som alltid litt på skrå. Ikke et syn for gudinner og unge kvinner.

Som erklært turtriatlet helt uten mulighet til å sy sammen en triatlon som kan kalles "bra", så er det den gode følelsen, flyten, jeg egentlig jakter på. Det kan godt være i glimt, den kan komme på en konkurranse, den kommer aldri på en tredemølle, i et basseng eller på en rulle, men den kommer som oftest på en trening ute. I dag kom den godt, det var en god dag å komme på og det var godt den kom i dag.

I dag var en slik dag som jeg drømmer om gjennom en lang vinter. En tørr, varm og stille drøm. I dag var en slik dag som gjør at jeg sverger på at jeg aldri skal prøve å kjøre en IronMan tidlig på sommeren, for så å være slapp og giddaslaus resten av sommeren og miste alle de gode treningsdagene.

Det er jo dager i dag som er meningen med triatlonmosjonistlivet. Turtriatletlivet.

Dette med å "kjøre" en IronMan. Det er omskriving det. Det er forsøk på å få det til å høres ut som om du kontrolert og greit tok deg gjennom 3800-180-42. På samme måten som du kjører til kiosken for å kjøpe Pondus. Jeg skal ikke bruke det ordet igjen sammen med IronMan, jeg får finne på noe annet. "Gjøre" er heller ikke bra. "Føre" hadde vært stilig, men det får bli i neste liv.

I dag var en bra dag på sykkelen. Da jeg startet var det 25 grader, sol og en lett nordabris. Med den løypa som jeg har så er det nesten optimalt. Mesteparten av turen er nesten vindstille eller med ett lett puff i ryggen.

I dag var meningen med triatlonlivet å sykle rolig. Holde pulsen nede, ikke mase, ikke kjase og ikke presse noe særlig. Som oftest klarer jeg nå å sykle ut i fra puls og ikke med mål om å notere best mulig gjennomsnittsfart, men jeg er selvsagt fornøyd når jeg både har rullet fort og har holdt pulsen nede. Det er jeg.

Jeg har noen veldig fine partier på denne turen og noen har jeg fortalt om tidligere. I dag hadde jeg den fine farta, den virkelig gode marsjfarta, den som kommer lett og som holder selv om det er en liten bakke. Det er bare å ake seg litt lenger frem på settet, presse litt ekstra og så er bakken overvunnet. De bakkene som på andre dager gjør at jeg må gire ned, må reise meg opp og stå og trå, de bakkene har jeg i dag bare glidd over. Spist.

En bit av veien fra i dag slynger seg, den svinger, den meandrerer i perfekte buktninger gjennom åkerlandskapet i retning Onsøy kirke. Asfalten er god og det er en svak nedoverbakke. Veien er veldig rytmisk og går gjennom et nydelig gårdstun og rammes inn av en nydelig allé. Og når jeg da i tillegg hadde medvind fikk jeg en fantastisk sykkelfølelse. En følelse av fart. En følelse av flyt. En følelse av glede over å være ute i 2t25min/71km med en gjennomsnittsfart på 29,5 km/t og med en hjertefrekvens på 139 slag i minuttet. Og med et kjede som hoppet av to ganger.

Jeg gjorde som Hårek gjør når han er lykkelig i Kalmar. Jeg sang salmer, men den eneste jeg kunne huske vår "Jeg råde vil alle i ungdommens dage". Den passet vel egentlig ikke så bra, og hestene så rart på meg og den gamle mannen som hadde den gamle konen sin bak på den elektriske rullestolen sin holdt på å kjøre av veien i forskrekkelse. Apokalypsens triatlonrytter. Skremmende, men vakkert. Helt perfekt.

Strandliv

Jeg er en del på stranda for tiden. Det er jo en av de absolutte fordeler med å bo i Fredrikstad at det er svært kort til forskjellige strender. Dvs jeg er ikke så opptatt av selve strandlivet, jeg er på stranda for å komme ut til vannet for å svømme. Ligger jeg på stranda så er det fordi jeg må. Hviletidsbestemmelsene gjelder.

Strandlivet inkluderer ulike kryp som tanglopper, tangfluer, fluer, klegg og foreldre. På en hver strand så er det en eller flere foreldre som har høylydt kommunikasjon seg i mellom og ikke minst med det unge avkom.

For to dager siden lå vi ved siden av en slik mor som gneldret og smelte hele dagen. "Kom hit" .."ikke gå dit" ..."spis mat, ikke godteri nå".... "Jeg liker ikke sure barn".... hmmm så rart at nettopp du har fått det liksom. Når hun ikke kjefta så snakket hun veldig høyt med den minste drittungen som var sikkert ett år gammel.

"Næmmen tisser du der du? Jaja vi får grave det ned. Skal du bæsje nå? Ja du får ikke bæsje i sanda, vi går rett inn her i gresset"

Og så ble det litt stille. Jævelyngelet ligger og hviler på mor. Duver på flesket. Og så "næmmen tisser du på mor du !?!?! tisser meg hel ut jo. Oi du hadde mye tiss inni deg".

Ok din feite deigræv, jeg har ikke bedt om å få kringkastet dette, men når du først har fortalt hele stranda om dette, kunne du tenke deg å dra den digre ekle kroppen din ned til vannet og vaske deg? Og ikke bare fortsette å ligge der.

Mye søppel på stranda ja. En liten Ruskenaksjon hadde ikke gjort no.

"Sov dukkelise"

Nybegynnerfeil

Det er aldri for sent å gjøre skikkelige hårreisende nybegynnerfeil og hvis det er en av de virkelig gode feilene så er det jo ingen grunn til å ikke gjenta den? I går var jeg med på Bogstad treningstriatlon. Min første triatlonkonkurranse i år. Der gjorde jeg en klassisk nybegynnerfeil og det var selvsagt en jeg har gjort før. Og en riktig god en var det, men mer om feil litt senere.

For barna mine gjør ikke feil når de deltar på Seigmann barnetriatlon. Åse f.eks var raskt ute og fant seg en rygg på svømminga. Hun fant den ryggen en gang i vinter, det var da hun bestilte Adeleid som følgesvenn på barnetriatlon. Ingen grunn til å endre på en vinneroppskrift? Funket det bra i fjor, så funker det sikkert like bra i år, men frem til neste år må vi snakke litt om hva som er meningen med svømmeetappen. Det er liksom ikke til å unngå å bli våt. Jeg vil jo ikke bli far til en duatlet. Duatlet? Dølt ord. Duatlet? Ikke f.. da starter vi heller Rana-fisken og kjører midtfjords. Ut og svøm jente. Du kan jo ikke bli Norgesmester i triatlon uten å kunne svømme, kan du vel !?!

Men Åse ligner egentlig på svært mange triatleter og triatlonmosjonister jeg har støtt på. Hun er rett og slett ikke 100% vannsterk! I det daglige går det bra, hun både drikker det og bader i det, men svømme i den ville sjøen? I havet? Njaaa det kan da ikke være nødvendig? Og sånn sett passer jo Adeleid og Åse godt sammen.

Og de to passer sammen med f.eks.... nei, jeg har jo for vane å henge ut Adeleid og jeg tror at hun tåler det, men jeg skal ikke nevne andre navn. Jeg vet altså helt sikkert og får bekreftet omtrent ukentlig at det i et hvilket som helst startfelt i triatlon så vrimler det av seriøse og useriøse triatlonutøvere som er redd for krabber, maneter, haier, dypet, mørkt vann, lyst vann, saltvann, tang, tare, torsk, strøm osv. Du tror de står og fryser og skjelver fordi de er så tynne og mangler underhudsfett? Feil, det er angsten som herjer med kroppene deres. Men frykt er et viktig insitament og kan snus til no positivt og det er vel derfor de kommer så raskt opp av vannet og trener så mye på det. Pinen og haieksponeringen må gjøres kortest mulig. Den dype pusten du hører når de kommer opp av vannet og vrenger av seg badehetta er rett og slett et dypt pust av lettelse.

Helene er ikke redd for vann og også hun gjorde noen gode valg. Hun hadde ingen rygg, men bestemte seg for å bruke flytevest og var trygg på at hun valgte riktig utstyr og at dette skulle bli en nydelig konkurranse der Seigmenn, Include Africa - pin og diplom ventet etter målgang. Begge jentene har forøvrig brukt høsten, vinteren og våren godt. De har blitt mye bedre til både å sykle og løpe. Svømminga har de ikke hatt like mye fremgang på, men det kan greit forklares på samme måten som for mange voksne. De har ikke øvd på det.

I går var jeg altså med på Bogstad treningstriatlon. Konkurransen arrangeres utrolig bra og trivelig av medlemmer fra Norges desidert største og beste triatlonklubb. I all ubeskjedenhet så må det bare sies. Jeg er dypt imponert over all innsatsen som medlemmene legger ned i trening, konkurranser, som funksjonærer og ikke minst ved å være utrolig trivelige klubbmedlemmer og lage et fantastisk miljø som både medlemmer og venner fra andre klubber trives i.

Det hadde jo vært fint å kunne imponere seg selv litt også, men det går det litt tråere med det. Som Helene og Åse har jeg trent i vinter og vår og jeg har trodd at det skulle gi meg litt fremgang. Og jeg tror egentlig det har det, men jeg fikk ikke det svaret i går.

Ok, endelig rett på sak, dette blir ingen fullstendig beskrivelse av konkurransen min slik jeg ser den, den var bare vond. Fra start til mål og bilturen hjem (fint det er do på landets bensinstasjoner). Hva var feilen? Den skjedde på Åle da jeg pakket baggen. Jeg fant ikke no triatlontopp og la ned finishertrøya fra IronDuck 2004. Den la jeg så fra meg i skiftesonen og tok på meg våtdrakten. Og så badet jeg 700 meter.

Har du prøvd å få på en trang og fin sykkeltrøye på en våt kropp noen gang? Jeg har, i hvert fall en gang tidligere og da hadde jeg i tillegg allerede tatt hjelmen på hodet og hadde sykkelpunpe, slange og banan i baklomma. Jeg har også prøvd denne feilen ut i andre former.

Så jeg skal aldri gjøre den feilen igjen! Jeg lover! Det tar alt for lang tid.

Jeg gjorde også en feil vedrørende stil i går. Inntill jeg har fått ned den magan bør jeg nok ikke kjøre i trøyer som er så avslørende rundt midtseksjonen. Bhurka kanskje?

Sykkelbildet har jeg stjålet fra Stian og barnetriatlonbildene fra Guy

Høydetrening

Hva brast så høyt?

Ferien startet med ett brak. Eller med et vræl. På lørdag morgen skulle jeg strekke meg etter en kaffekopp og så smalt det. Krampe. Krampe fra helvete. Under skulderbladet. Jeg gikk rett i bakken og jeg skreik. Hylte. Krampa ga seg ikke før etter 15-20 minutter. Har du noen gang fått krampe under englevingen? Prøvd å tøye ut krampe der? Det er ikke lett.

Det er veldig synd jeg ikke har det mirakelvannet som italienske fotballspillere har på vannflaska. Alle medisinskap burde ha en liter eller to av det. En sprut av det rett i håret, så hadde jeg også hatt tykt svart glinsende hår og krampa hadde vært borte. Som et trylleslag. Italienere kan ett og annet om medisin. Bare spør WADA.

Krampa nullet planen om å få seg en sykkeltur før turen gikk mot fjellets topp, fordi det ikke var mulig å brekke seg inn i tempobøylen. Isteden fikk jeg en Ibux og en time eller to med skjønnhetssøvn. Jeg trengte det. Jeg ble marginalt skjønnere, men mer uthvilt og krampa var nå bare mildt tilstede. Inn i bil. Opp til fjellet.

Gammelsetra ligger i fjellskogen, litt sørvest for Bagn. Oppe på en ås. På 900 m.o.h. Og fra der er det bare nedoverbakke som det heter. Nede i dalen ligger veiene f.eks på 700 m.o.h. Og så går de opp til 850 m.o.h. For så å gå ned til 690 m.o.h. Du skjønner tegninga?

På søndag syklet jeg 40 km med terrengsykkel. Nydelig tur det, men fjellskogen er ikke så fotogen, ikke stor og dramatisk, ikke skjer det noe så det er ikke mye å melde tilbake om.

Mest spenning var det vel da jeg skulle passere noen oksekalver som sloss i veien, men såpass har jeg skjønt etter 15 år i Oslo at man stopper ikke opp for å gå i mellom når det er gjengoppgjør! Uansett om det er A, B, C eller Q-gjengen *ehem*

Litt lenger borte i veien var det noen fredelige kuer som gikk og koste seg o reklamerte for Melkesjokolade. Det var glad mat det! Jeg klappa dem og lovte å spise dem pent.

På veien hjem bestemte jeg meg for å ta en alternativ rute. Den var bratt. 150 høydemeter på 1500 meter. Garminen min sier stigning i prosent mellom 7% og 24%. Jeg sier at jeg måtte gå av sykkelen to ganger, men den ene gangen var det ikke min skyld. Det lå sau i veien.

Det finnes to typer sauemødre. Jeg tror det er forskjellen på førstegangslammende og de mer erfarne. De førstegangslammende er så nervøse og avkommet er så nervøst at de hopper og spretter og bæsjer bare det flyr en sommerfugl forbi. De som har lamma noen ganger før, kan du kjøre en semitrailer over før de gidder å bevege seg. Og da er det jo for sent. Det var den siste typen som kamperte i lia. De lå der de lå. "Unnskyld damer, jeg går over dere jeg. For all del. Bare ligg der og stink dere".

Mandag løp jeg. Med saktere fart og sol ble landskapet anderledes. Rent vakkert. Men fortsatt ligger Gammelsetra oppe på en ås. Så jeg løp nedover 5 km, og det ga 5 km oppoverbakke på vei tilbake. Men det var varmt og fint og helt stille, bortsett fra en noe sliten pustebelg og no småfugler.

"Alle fugler små de er
Noen mer enn andre
Noen fugler bor i trær
Noen med hverandre
Alle fugler legger egg
Sånn som ugle
Det gjør også mygg og klegg
De er ikke Fugle"

Kontekstavhengiget. På vei nedover beundret jeg myrene, myrull, små bekkedrag og vannpytter. Jeg koste meg med å bevege meg sakte gjennom et lite stykke Norge. Med eller uten kuer. Og så snudde jeg og løp hjemover. Oppover. Varmt. Vindstille.

Bzzzzz

De fine små myrene, bekkedragene og vannpyttene var nå komandosentral til skvadroner av mygg, klegg, brems, knott og andre bevingede onde skapninger. Og farten min var IronMan-fart. Dvs et sted mellom sakte tølt til rask gange. Hver gang "rask gange" fallt sammen i tid med att jeg passerte en kommandosentral så fikk jeg følge. Fast følge.

Og kleggen er den jæveligste. Den bare er der. Den lander så stille. Og den biter no så inn i h....

Så hjemturen gikk raskere enn planlagt. "Blodsugerintervall". Er ikke helt sikker på hvordan effekten blir av høydeopphold kombinert med blodtapping. Jeg skal spørre en italiensk læge.

Ferie er jo ikke bare trening. Det er andre små og rare ting. Sånn som firfirsler. Her er en av våre tre venner fra terrassen. De kommer frem når det er varmt. Og de er ikke veldig redde. De har vel bodd der noen år og mener at det er vi som er på deres revir og ikke omvendt. De har vel rett i det, men de tok i mot marken som Åse ga dem. Om de bukket og sa takk vet jeg ikke. Det er liksom ikke så lett å lese minespillet til en firfirsle. I motsetning til Italienske fotballspillere.

Savannen

Solen har hele dagen stekt over savannen. Den er fortsatt grønn og ennå finnes det noe vann, men hvis ikke det livgivende regnet snart kommer, vil savannen forvandles til et gult helvete og det som nå er liv vil bli omdannet til brutal og heselig død.

Inne i den største hytta i landsbyen har B'Guru sittet hele dagen. Han har sittet med klanens utvalgte i råd, de har diskutert fremtid og fortid, men mest av alt har han tenkt på sin egen stamme. Stammen var på jakt for fire dager siden, det ble en god jakt, men ikke en jakt uten problemer og det er fortsatt noe uro blant enkelte av krigerne, i de venneligsinnede stammene og ikke minst hos høvdingens menn.

Solen brant over landsbyen da han gikk hjem til sin egen hytte. I dag er det nok en dag med en nådeløs sol og han tør ikke begi seg ut på jakt før solen går ned og et skånende skylag demper strålene som svir alt og alle.

Men på kvelden drar han ut på jakt, iført stammens tradisjonelle drakt. Og i dag løper han. Det er løpingen som avgjør resultatet, det er den som er den siste testen, det er den som bestemmer om det skal bli trofé, bytte eller om man skal komme hjem tomhendt.

Selv om solen ikke lenger svir og brenner, så er luften varm. Dirrende og tung. Snart renner svetten i strie strømmer. Det svir i øynene, men han enser det ikke for hjernen er opptatt med to ting. Han observerer terrenget og han slipper ikke problemene ett sekund. Men kroppen beveger seg. Raskere i dag enn noen gang tidligere. Det er en god følelse, men foreløpig ser han ikke noe egnet bytte.

Etter hvert blir kroppen lettere, pusten lettere og tankene også lettere. Jakten renser kroppen og tankene og han ser klarere og klarere hva han må gjøre.

Ved grensen for dagens jakt markerer han revir på tradisjonelt vis. Da plutselig løper to byttedyr forbi bak ryggen hans. En blå og en hvit. Raskt tar han fatt på jakten. Byttedyrene løper lett, men ganske sakte, noe som er et tydelig tegn på at de ikke vet om jegeren og hans planer. Små steg, raske steg, armene er med å bevege kroppen. Han kontrolererer pusten slik at byttet ikke skal høre han. B'Guru vurderer dyrene, vil de kjempe i mot? Tvilsomt, de ser ikke slik ut, de er ikke typen.

Så er han helt innpå, byttedyrene snur på hodene og ser han plutselig. Blikkene møtes. Han setter inn ett rykk. Og så er han forbi.

De to aner ikke at de i dag ble et nytt trofé for Tribent B'Guru, mannen på savannen. Den stille, snikende langdistansejegeren.

Så langt....