Få venner i trafikken

Tenkte at litt annen hodebekledning kunne gjøre bilister vennligere stemt til syklende meg! Hvis gud vil liksom.

Kommunikasjonsproblemer

Märtha, du husker den gangen da venner begynte å bli litt bekymret for deg? De syntes det var litt rart dette med at du snakket med hester, stallgutter og engler og foreslo at du skulle snakke med noen? Märtha, jeg tror kanskje du har misforstått det rådet litt. 

Jeg vet det er vanskelig, jeg hørte gemalen din  på radio og jeg skjønner at det er et fristende alternativ å snakke med de døde, men det er nok ikke holdbart i lengden.

Tror du skal prøve gulesider jeg. Start med å prøve noen profesjoner som starter på Ps.

Død og pine, Nora

Jeg er ikke verdensmester i triatlon og jeg er ikke verdensmester i matkjøp. Likhetene mellom de to aktivitetene er absolutt tilstede. Jeg planlegger ikke så nøye, jeg har en slags mental liste, men den modifiseres underveis, men jeg får da med meg det meste og vel så det, vil jeg si.

Og når handlekørja skal manøvreres i stor fart med venstrehånda og høyrehånda skal gripe det som befinner seg litt uklart i randsonen av et innsnevret gangsyn, da kan det gå galt.

For først etterpå ser jeg at saften som ikke er tilsatt sukker, Nora husholdningssaft ("den originale") med 99% frukt og bær - er tilsatt Aspartam. Det vil si jeg ser det ikke, men jeg kjenner det når jeg med det første glasset skal skylle butikkstøvet fra min gane. Umiddelbare brekninger er resultatet.

For jeg hater Aspartam.

Jeg har ikke en rabiat og pubertil angst for alt som kan skrives med E og tall og jeg tror ikke Aspartam er no psykodop som er tilsatt maten av regjeringen for å gjøre oss til viljeløse nikkedukker. For det siste er ikke egentlig nødvendig. Aspartam er sikkert ikke usunt og det går sikkert å leve lenge i landet med kroppen dekket både utvendig og innvendig av Aspartam. Men jeg hater smaken!

Dette må ta slutt!

Av med maskeradedrakten, Nora, selg varene for det de er.

Nora husoldningssaft (”nesten lik den orginale”) med frukt, bær og Aspartam. Og en eller annen advarseltekst a la datamaskinsk: Er du helt sikker på at det er denne du vil ha? Liker du virkelig denne driten? Sikker på at du ikke vil ha ekte vare med ekte sukker?

Muligens kombinert med et lite elektrosjokk.

Falsk markedsføring

Lille, uavhengige Synnøve Finden bør slepes inn for en domstol etter de lange, lyse flettene. De reklamerer med "mild og god smak" på blekosten sin (se bildebevis). Dette er objektivt feil.

"Ingen smak" skal det stå når domstolen er ferdig med løgnerne.

Sosial kapital

Jeg var på et seminar om Sosial kapital (som har mye med sosiale nettverk/støtte å gjøre) og ulikhet i helse i dag. Åstedet var Helsedirektoratet.

Det slo meg raskt at foredragsholdere, møteleder og de som stilte spørsmål prøvde å anskueliggjøre sosiale nettverk og det å være utenfor samme. For de som var innenfor brukte konsekvent kun fornavn på hverandre. Ikke noe etternavn og ikke noe arbeidssted.

Unntaket var Ebba Wergeland, men hun visste jeg (og alle andre?) hvem var.

Død monsterskilpadde funnet!

Stor død og forstenet monsterskilpadde (bilde 1)

Det lages for få mytiske fortellinger som baserer seg på naturformasjoner og naturfenomen. Våre forfedre hadde for begrenset fantasi og alt for innsnevrede referanserammer. Jeg har bildebevis.

Ut mot havet et sted ligger denne kolossen av en skilpadde. Hva vet vi om denne? Ingenting! Øya har ikke en gang et navn som hedrer den døde skilpaddens minne. Kanskje heter den Skvalpeskjær eller Guanoholmen, men den heter i hvert fall ikke Skilpaddeøya.

Det er på tide at vi sier ”skjerpings” til forfedrene våre. Dere skulle sittet mer rundt leirbålet og skravla og diktet skapelsesfortellinger og monsterskilpaddehistorier og dratt litt mindre ut i verden for å plyndre og voldta. Sånn sett i etterkant setter nemmelig etterkommerne deres mer pris på gode historier, enn på tyveri og voldtekt.

Så langt har vi falt fra stammen

Hodet til stor,død og forstenet monsterskilpadde (bilde 2)

Kommunikasjonshjelp

Mine kolleger på jobben har nå i to uker helt av seg selv gjort det rette. De har vist en del verbal interesse for mine opplevelser under årets Norseman. Nå har det begynt å dabbe av.
Derfor er denne klistrelappen satt opp som en liten "reminder". Pondus har en t-skjorte han bruker på fest der det står "snakker helst om fotball".En god ide, men den hvite finisher-trøya er så tynn og gjennomsiktig atte? Hadde den bare vært svart!Har jeg forresten fortalt at jeg har vært med på Norseman?

Elvis og UFO-observasjoner?

Så en "nyhet" i dag i Fredrikstad Blad om at Elvis skulle ha sett UFO mange ganger. Til dere som er unge, Elvis var en amerikansk sanger som bestemora di trodde var Gud eller Djevelen alt etter hvor i landet hun kom fra.

Nå er det ikke gitt at du er skarpeste kniven i skuffen fordi om du kan synge og helle brylkrem i håret (til dere unge, brylkrem er litt som hårgele). Men det kan jo hende at mannen svelget annet enn hamburgere, ting som gjorde han troendes til feiltolke gatelys som flyvende tekopp fra ZTCYX? Jeg leste noe annet om Elvis her om dagen og jeg tror vi muligens kan leite etter sammenhenger her.

Drugs that were in Elvis Presley's system when he died on 16 August 1977

Painkillers
Codeine
Morphine
Demerol

Tranquillizers
Avental
Valium

Sedatives
Quaaludes
Placidyl
Carbrital
Valmid

Depressants
Amytal
Nembutal

Antidepressants
Elavil


Cold medicines
Sinutab

Hvis vi tar som et utgangspunkt at dette ikke var første gangen den store, fete, hvite kongen hadde kroppen stappfull av felleskatalogen, og det tror jeg vi skal, så er det mulig at vi er på sporet av noe?

Syklingen på Norseman - hvordan er det mulig?

Puls/tid

Gjennomsnittspuls for Norseman på syklingen var 143 bpm står det i treningsdagboka mi. Det står også at totalt antall høydemeter er 2600 og at distansen var relativt nøyaktig 18 mil og at jeg brukte 9t20 minutter på det. Ok. So far so "historien om en varslet katastrofe".

143 bpm er ikke katastrofalt galt som gjennomsnittspuls. Det er omtrent der jeg ville ligget på en flat Ironman-konkurranse. Kanskje jeg til og med ville hatt litt høyere puls.

Før jeg går videre må 143 bmp settes inn i en eller annen fornuftig sammenheng ellers kunne jeg like gjerne sagt at pulsen min var "pølse med rekesalat". På løp fikk jeg målt terskelpuls for noen år siden til 162 bpm og en definisjon av Terskelpuls, er det pulsområde hvor det er likevekt mellom produksjon og eliminasjon av melkesyre. Problemet er at det ikke er noen direkte sammenheng mellom puls og melkesyreproduksjon/eliminasjon så vidt jeg har skjønt, men at pils kun er en indikator. Greit nok. Et større problem er at terskelpuls vil variere ut fra aktivitetstype og hvilke muskelgrupper som brukes.

Høyde/distanse

På løp så er terskelpulsen min et sted i området 162-165 bpm. Derimot er terskelpulsen min på sykling på rulle ca 155 bpm. Denne er ikke målt, men er en basert på følelsen i beina under rulletrening. Men puls påvirkes av så mye rart. Ligger jeg i tempobøylen så er pulsen min flere slag lavere enn hvis jeg setter meg opp og tråkker. Uten at arbeidet blir no vesentlig tyngre for musklene i beina av den grunn. Puls er altså bare en indikator for muskelarbeid.

Dette var en lang omvei frem til å se litt raskt på pulskurven for Norseman Xtreme Triathlon. Skulle jeg tro på at terskelpulsen min var 155 bpm for den typen sykling så skulle jeg jo ikke kommet i mål i det hele tatt. Jeg skulle stått et eller annet sted oppå fjellet og storgrini og tryglet Andreas om å putte meg i bilen og kjøre meg vekk fra Dette Skammens Fjæld.

Høyde/tid

De første to og en halv timene skulle jeg i så fall beveget meg i området rundt eller over terskelpuls. Og under hver klatring etterpå (som jeg brukte lang tid på) var jeg også og koste meg i syreland. Hvis pulsen ga svaret direkte. Noe den vel ikke gjør. Sykling i bakker påvirker flere muskelgrupper og større deler av kroppen enn flatmarkssykling. Dermed blir pulsen høyere. Uten at det påvirker syreproduksjonen i lår og legger.

Derfor overlevde jeg. Jeg har vel en terskelpuls på denne typen bakkesykling som er mer lik løping/skigåing enn flatlandssykling. Godt å vite.

Men hvordan er det mulig å sykle så sakte? Det er vesentlig enklere å forklare.

For høy vekt og for lite relevant sykkeltrening.

Slik er det med den saken. Værsegod neste!!!!

Norseman 2010 - Bent gjør noe han ikke kan

Bakgrunn:

Det er ikke alltid jeg vet best. Selv ikke ting jeg har sagt lenge, ofte og høyt har nødvendigvis evigvarende sannhetsstatus. Det vil ikke si at de alltid har vært feil, men betyr at de ikke gjelder nå. Slike meningsskifter kalles ofte å være vinglete. Systematisk vingling assosieres ofte med partiet Venstre. For de av dere som bare leser Kondis, Triathlete eller fotballsidene i avisene, så er Venstre et lite parti som plasserer seg sånn ca midt på det politiske kartet (derfor navnet Venstre), men nok om det.

Jeg har i mange år sagt at Norseman Xtreme Triathlon ikke er noe for meg. Sagt at det er en konkurranse som jeg ikke skal være med på noen gang. Og forklaringen har alltid vært (og jeg har sagt det så mange ganger at jeg kan den utenat): Det er kaldt, bratt og ensomt. Og det er ikke slik jeg vil ha triatlonkonkurransene mine.

Men så kom det til meg en natt at dette bare måtte jeg være med på. Siden nesten alle andre er over seg over konkurransen så måtte jeg også prøve. Og så fikk jeg en plass og derfor bare måtte jeg.

Målsetting 1

Den første målsetting var, da jeg meldte meg på, å være i så god form at jeg hadde en mulighet til å komme på Gaustatoppen og få den svarte trøya. Det betydde at jeg skulle legge ned mye og målrettet trening for å nå det målet. Siden det er tøff kamp om å komme til toppen så finnes det ingen garantier, men det skulle være en reel sjanse.


Hindringen

I løpet av våren hadde jeg to perioder med sjukdom som resulterte i at jeg ikke tålte så mye treningsom planlagt. To perioder på til sammen to og en halv til tre måneder. To perioder som ga meg små muligheter for løpeturer over en time og begrenset sykkeltreningene til totimersturer og kortere økter på rulle. Og med liten mulighet for å trene med intensitet. Jeg vet at dette ser ut som en unnskyldning og sutring, men hindringen for Målsetting 1 er forklaringen på hvorfor Målsetting nummer 2 ble nødvendig.

Målsetting 2

Målsetting 2 bygger på en totalvurdering av vekt, alder, helsetilstand, tidligere erfaring og treningsgrunnlag og årets nedlagte treningsøkter. Vurderingen endte opp med en klar anbefaling om å droppe alle tanker om Gaustatoppen, fokusere på å fullføre, kose meg med opplevelsen, ta det som en tur og høste erfaringer. Målsetting 2 konkluderer med at gjennomføringen av Norseman 2010 i størst mulig grad skulle bygge opp videre form og ikke sette meg ut av treningsevne eller treningslyst i lengre tid. Altså: ta Norseman som konkurranseerfaring og en ekstrem ”long day”-økt.

Gjennomføring av eksperimentet:

Konkurransedagen startet klokken to på natten etter at jeg ikke hadde sovet i fire timer og etter at jeg hadde sovet fire timer natten før det. Slik er det alltid dagene før konkurranser, men det går av en eller annen grunn greit. Søvn er overvurdert.

I mørket på teltplassen ordnet jeg mine saker for siste gang og Andreas som var min fantastiske følgemann hele denne lange dagen ordnet alt det andre. Så gikk vi sammen ned til ferga og skiftesonen.

Det var trolsk å komme ned i mørket. Ferga var på vei inn mot kai, fjorden var speil og fjellene mørke og de fleste deltagerne hadde allerede kommet. Utstyret for en lang sykkeldag ble gjort klart og inn på ferga tuslet jeg.

Det er som å gå inn i noe ukjent. Som å frivillig bli svelget av en hval. Ferga sluker oss og vi skal hoppe ut av munnen 3800 meter lenger ut i fjorden. En evig lang fergetur med mennesker som jeg skal dele en mektig opplevelse med. Vi er forskjellige i det meste, men vi er en del av hverandres opplevelse. Historiene våre veves denne dagen sammen for første og siste gang. Mye av ramma har de fantastiske arrangørene, den utrolige naturen og de lunefulle værgudene lagt, men resten gjør vi selv.

Motoren skifter plutselig dur og magen omorganiserer seg i moll. Motorlyden sier at nå er det snart på tide å forlate den trygge varme båten og dette er et tydelig signal om at det er på tide å ta en siste tur på do. Og etter køen å dømme, så er det ikke bare kroppen min som lyttet til båt- og magesignaler.

Har du sett bildene fra svømmestarten på Norseman? De fantastiske bildene av 200 eller flere mennesker som i tussmørket hopper i vannet var før denne dagen mitt viktigste motiverende bilde. Jeg ville hoppe det hoppet.

I etterkant har jeg hørt at noen niser hadde vært i vannet bak oss. I løpet av en lang dag er det det eneste jeg virkelig er lei meg for. At jeg for andre gang i år nesten har sett niser og en gang skal jeg skrive den boken. ”Mannen som nesten så niser to ganger i løpet av en kort og våt sommer”.

Aldri har jeg svømt en vakrere triatlonkonkurranse og aldri har jeg svømt bedre. Jeg kjente med en gang at kroppen var i svømmeform. Jeg gle godt og jeg fikk godt tak i vannet. Vannet var grønt og rent og fjellsidene var mørke da vi startet. Det var den reneste meditasjon å ligge der å hente ut teknikk og styrke. Padlingen har gjort noe med svømmingen min. Jeg er ikke i tvil. Jeg har blitt sterkere i kjernen og jeg en annen kraft i armene og skuldrene enn jeg har hatt tidligere. Jeg konsentrerte meg om å puste kontrollert ut og når jeg vred meg for å hente luft så jeg at fjellene fikk stadig mer og mer sol på toppene.

I tillegg til min egne perfekthet så er den gode svømmetiden et resultat at jeg får en nesten perfekt linje og at jeg fant noen perfekte føtter å drafte på underveis. Når jeg syntes mannen foran svømte for sakte, svømte jeg opp langs siden og fant noen nye føtter som svømte litt fortere.

Der ser jeg Eidfjord. Der er hotellet. Der er stranden. Jeg kommer opp på 1t15min som er en ny bestetid på svømming for meg. Uten å være sliten i det hele tatt. Jørgen sier: Du skal da ikke komme så tidlig? Hårek som er norsemanskaper, norsemanmamma, norsemanpappa og norsemanjordmor ser glad ut og siden jeg er sentrum i mitt eget univers tror jeg at han er glad for å se meg.

Det er så stas å komme opp av vannet og til Eidfjord. Det er så stas at jeg ikke vil ut av skiftesonen. Det er ikke det at jeg ikke vil sykle, men jeg vil ikke forlate alle de trivelige menneskene som jeg kan skravle med. Inntil Hårek og Andreas blir utålmodige og høflig, men bestemt peker mot utgangen og sier at nå Bent, nå er det på tide å starte på syklingen.

Farvel Eidfjord. Det er bare fjellene som aldri møtes, så vi sees sikkert igjen en gang. Du var vakker å komme til på torsdag og det er litt trist å reise fra deg tidlig en lørdag morgen.

Jeg var redd for at det skulle bli ensomt på sykkeletappen, men jeg la selv grunnlaget for at det ikke skulle bli slik. Når du svømmer relativt bra og sykler urelativt dårlig så blir du selvsagt tatt igjen av masse folk. Jeg kan fort vekk ha hatt den dårligste sykkeltiden den dagen og det resulterte i at alle og bestemora deres syklet forbi meg. Men det gjorde ingen ting. Jeg hadde det fint. Jeg så meg rundt. Snakket med kjente. Jeg jublet da jeg så isbreene på vidda og en utenlandsk deltager så rart på meg. Jeg så på pulsklokka at pulsen var høy som en drage, men jeg kjente at beina ikke ble sure. Jeg presset så hardt som jeg måtte, men jeg var hele tiden innenfor det bærekraftige. Alt var bra på sykkel bortsett fra to ting: de syv km med vei opp til Imingfjell og den fordømte veien over Imingfjell. Ellers var alt ett sted mellom strålende fantastisk og ok. Men altså: Imingfjell hater jeg. Noter det. Skulle noen finne på å jevne Imingfjell med jorden så skal jeg stå å klappe og og synge mens salvene runger. ”Alt det gamle fjellrasket med jorda vi jevner” kan jeg synge. Og ”Nisser og Dverger bygger i berget, men vi skal mine det berget helt flatt”.

En rask sykkeltur gjennom Tessungdalen ga meg fine bein til å starte å løpe med og ut løp jeg som nummer 201. Etter ni timer og tjue minutter eller noe slikt på sykkel var det godt å ta beina fatt. Nå var planen å løpe de 25 km til bakkene starter. Det holdt ikke. Kroppen ville ikke løpe mer enn 15km. Så ble det litt blanding mellom tølting, passgang, subbing, løping og doturer de neste ti. Men ok. Jeg hadde for lengst innsett at dette ikke ble svart trøye eller noe som helst annet som var artig. Jeg var over på risikoreduksjon. Ikke presse kroppen til noe som kunne medføre DNF eller skader på bein eller andre vitale deler. Bruke Norseman som humør- og formboost for kommende konkurranser.

Bortsett fra de siste 2 km ble det en lang og rolig gåtur mot 18t01min og hvit finishertrøye. Målet var 17 timer. Jeg som pleier å si at jeg er bedre enn NSB til å estimere ankomsttid, måtte maule i meg de orda denne gangen.

Målgangen ble stor fordi jeg ble møtt av så mange som jeg har fortalt at Norseman skal jeg aldri gjøre. Norseman er en tullekonkurranse som ikke er for meg. Kim, Kari, Fredrik, Kaia, Hårek, Guy, Jørgen osv. Alle Norsemanentusiastene fikk meg til å følte meg veldig velkommen til Gaustablikk og inn til verdens deiligste suppe. Målstreken var ikke en ensom plass. Selv om jeg nesten kom sist. Det var den bortkomne sønn som endelig rote seg over dørstokken.


Analyse av min gjennomføring:

Dagene før konkurransen: Skal du ligge i telt før Norseman så er det antageligvis lurt å legge seg et stykke unna Eidfjord. Det er fest i dalen og en teltvegg demper verken lyden av fyll, slagsmål eller biler uten eksosanlegg.

Svømmingen: Du blir god på det du øver på. Jepp. Jeg har øvd på svømming og padlingen har gjort meg sterkere. Jeg var et stykke unna å ta ut alt på svømminga. Hadde jeg vært litt mer sikker på sykkelbiten hadde jeg svømt sterkere og raskere.

Syklingen: Du blir ikke god på det du ikke øver på. Syklingen var en katastrofe sånn rent prestasjonsmessig. 19 km/t i snitt er jo egentlig helt latterlig. Men over 90 kg i bruttomedistertonn og lite trøkk i beina gir en slik ”fart” når bakkene blir mange. Norseman er ikke en løype som passer til det jeg er ”god” til. Ligge i bøylen og presse på flater og slake motbakker.

Løping: jeg kunne presset løpinga lenger hvis jeg hadde hatt noe å løpe før, men det hadde jeg ikke. Tvert i mot.


Konklusjon

For en utrolig vakker konkurranse Norseman er. Så fantastisk mye energi, skaperkraft og vilje det ligger i de menneskene som arrangerer denne konkurransen. Så mange glade triatleter underveis har jeg aldri sett før. En ting er å være smilende over målstreken, et slikt smil klarer de fleste å flashe. Men hvor kommer smilet fra når du er midt i en bakke som er fire km lang og med en stigning på 8% ? Mine kom delvis fra det å innse at jeg tok feil. Norseman passer for meg, men i år passet ikke jeg til Norseman. Norseman er en konkurranse som straffer veldig en som meg som kommer til start i dårlig form.

Bilde: Guy Huste

Men jeg var aldri i nærheten av katastrofen. Jeg visste hele tiden at jeg kom til å fullføre og det uten å gå i kjelleren. Og når konkurransen er Norseman Xtreme Triathlon og 18 timer aktivitet så sier det meg at jeg ikke kan regne meg som helt utrent allikevel.

Jeg skal tilbake til Norseman en gang. Jeg er ikke sikker på om det er til neste år. Jeg vet nemmelig nå noe om hva jeg må forandre for å ha realistisk sjanse for svart trøye. Og det er mulig at det er et prosjekt som tar litt lenger tid.

Men vi evighetstriatleter kan koste på oss langsiktige planer. Fjorden, bakkene og fjellet vil alltid være der.

Takk: Veldig takk til Andreas som var helt fantastisk som følgemann hele dagen gjennom og som i tillegg var med å danne det mest gjennomført høffelige teamet i norsk triatlonhistorie.

”Skal det være noe Bent?” ”ja takk, en liten brødskive og litt vann kanskje?” Vær så god” ”Takk” ”Ingen årsak” ”Ja god tur videre da” ”takk skal du ha andreas, kjør forsiktig da” ”Det skal jeg gjøre, så får du kanskje tråkke på litt hardere?” ”Det var godt råd, da sees vi i neste sving da?” ”Ja er det noe du tror du skal ha da?” ”Ja kanskje en halv energybar og en bolle hvis det ikke er til for mye bry?” ”Nei, bare hyggelig det vet du” osvosvosvosv.

To gode busser på ferga

Og den store bussen prøver å buseskremme den lille bussen. Mye rare bilder fra Norseman ja!

Når det synes fra verdensrommet

Desverre er det bare en tynn blå strek, men sykkelturen fra Eidfjord til Tinn er ganske lang. Se nøye så ser du den.

Dagen derpå

I dag er det dagen derpå. Ikke i negativ forstand. I dag fikk jeg den hvite trøya. Beviset på at jeg har fullført Norseman Xtreme Triathlon. Hvit ble den fordi jeg gikk i mål på hotellet og ikke på toppen av fjellet. Skal skrive mye mer om dette senere. Nå er det burger!

En dag igjen!

Så har jeg fått startnummer og svømmecap. Jeg har svømt 20 minutter i grønt og litt kaldt vann. Det regner litt. Jeg gleder meg. Jeg venter på Andreas som skal melde seg på Eidfjord minitriatlon. En av de mest sjarmerende triatlonkonkurransene i Norge!

Det ble natt nestsiste dag

Eidfjord er vakker i kveld. Det er varmt her. Det er stille fjord. Vannet er 18 grader. Eidfjord begynner å bli full av triatleter, følgefolk og crew. Dette er vakkert! Kjenner på triatlongleden for første gang i år.

En annerledes pakkeliste

Jeg har vært med på triatlonkonkurranser før og har en viss erfaring med å pakke ned det jeg tror jeg trenger. Det pleier å være lette klær og solkrem som blir brukt. I dager pakker jeg for Norseman Xtreme Triathlon, men jeg har en liten pause nå for å fortelle om noe av det rare jeg har pakket ned:

• Ullsokker
• Dunjakke
• Foret turbukse
• Fleece
• Low Pro vinterlue
• Hummervotter

Jeg stopper der. Dere har sikkert fått det riktige bildet av lasten som skal fraktes over til Eidfjord. Jeg føler meg mer klar for vinterøvelse med Royal Marines og Telemarkbataljonen enn for sommersporten triatlon. Det er kanskje en grunn til at Norseman har Xtreme i navnet sitt?

På den annen side ligner jo det litt på det jeg hadde med meg på padletur i forrige uke. Så kanskje det bare er et bilde på sommeren 2010?

Alternativ opplading

Sesongen 2010 har blitt ødelagt av en kropp som har nektet meg den treningen jeg vil ha og trenger. Og det i den sesongen jeg skulle prøve meg på Norseman. Treningen har blitt rimelig alternativ hele veien.
Den siste uken har jeg f.eks vært på padletur i den svenske skjærgården. Ikke anbefalt av en eneste coach i hele verden, men så utrolig flott som det er der så blir det underordnet.Bildet er tatt på Väderöerna en dag det ikke regnet eller blåste.

Balsam

Når knoklene og humøret er litt gelé, så er det lite som kan måle seg med en kveldskajakktur for å få ting på plass. Sjø som har vært smårufsete hele dagen glatter seg ut. Båtene blir færre. De som er der fisker eller bare er. Det er få som tordner av sted og graver dype furer i det glatte havet.

Da glir kajakken best. Da glir tankene greit. Da kan en sjekk på sykehuset i den første sommerferieuka bli snudd til det positive det faktisk er. Det er godt å ta helsa på alvor. Og det er godt at det finnes en plass i køen for meg.

Men det er synd jeg bommet med 150 meter på to niser i dag. De skulle jeg gjerne sett!

Hva skjedda?

Etter at jeg for en stund siden meldte at triatlonsykkelen min døde, har tusener på tusener ringt, mailet, kvitret, facebooket og skrevet på utallige fora og lurt på "hva var det som skjedde"? Hvordan var det denne giganten blant norske triatlonsykler møtte sitt endelikt?

Så la meg fortelle det. Kort og poengtert. Det var den første sykkelturen etter treningssamlingen i Danmark. Jeg hadde syklet opp og ned noen bakker og befant meg ute på Onsøylandet. Plutselig kom det noen lyder som jeg ikke klarte å lokalisere. Lyder fra sykkelen.

Subbete, gnissende lyder. Sykler skal ikke ha lyder. Sykler skal være stille.

Til slutt fant jeg feilen. Den delen av sykkelen som hjulet festes i hadde løsnet fra baktriangelen. Stål ville ikke lenger være sammen med karbon.

Og det var den sykkelen. Mulig dette kan limes eller det kan foretas noe annen hubbabubbafiksing, men det er ikke godt nok. Jeg vet ikke hvor lenge dette har vært løst. Jeg vet ikke hvor mye mine ekstra kilo har slitt på en konstruksjon som hadde gått fra hverandre. I beste fall vil den sykkelen bli redusert til en sykkelrullesykkel.

Apropos sykkelrulle. Jeg tenker litt på om det er alle timene skrudd fast i rulla som tok livet av den. Klarer ikke helt å svare et høyt og rungende nei på det.

Eller kanskje det bare var slutt på god Karma for min kjære Guru.

Uansett. Takk for følget. Du har tjent meg vel!

Mange år uten forandring

Bloggen min har lenge vært ganske lik. Nei, jeg sikter ikke til at jeg ikke har skrevet noe særlig de to siste månedene. Jeg sikter til design.

Bloggen oppsto da jeg drev Oslofjord triatlon (Norges desidert største triatlonklubb) og bloggen har et vakkert oransje preg og en logo (Oslofjord provo) som jeg er veldig glad i.  Men vi startet jo opp Fredrikstad triatlonklubb for noen måneder siden og det er klart at bloggen min nå må preges av den nye klubbtilhørigheten.

Fredrikstad triatlonklubb har fått sin hovedfarge (Norseman-grønt), nå skal bare alt det andre på plass også. Bare bi litt. Når bare sommerferien er over så starter vi å ærbe. Vi også!

En triatlonguru dør

Bursdagsoverraskelse

Når barnet ditt drar i bursdagsselskap der en av gjestene er teatersminkør, kan overraskelser forekomme ved henting. Da er det viktig å se nøye slik at riktig barn blir medtatt.

En nærliggende forklaring

I dag har jeg syklet på svelvikveien. Fin tur, men folk kjører som tullinger. Det finnes selvsagt en nærliggende forklaring.

Lille speil på veggen der

Jeg har mobil med pekeskjerm og det er pekeskjerm på jentenes DS. Ute i verden er det også mange pekeskjermer. Jeg venner meg gradevis til å peke på skjermen i stedet for å skrive med taster. Av og til funker det og av og til ikke.

Både på pc-skjermen på jobben og på den bærbare jeg sitter ved nå finnes det fine feite fingeravtrykk. Jeg har pekt på tv-skjermer. På minibank-skjermer.

Og her om dagen hadde jeg en bitteliten kvise på nesen som jeg bare skulle pirke litt på.

Men det funket ikke. Speilet var ikke et pekespeil.

Danmark 2010 dag 0

Vi tolker tegnene på himmelen og de sier, fritt oversatt, at treningsleiren i 2010 blir fantastisk!

When in Rome!

Er vi først i Drammen, får vi jo ta for oss av det kulturelle mangfold og de tilbud byen fortsatt har. Monster Truck er bare så deilig og passer inn i et retro-drammensk bybilde. Det er godt å se at det finnes grupper som jobber i mot kulturell forflating og ikke kjøper biletter til den totale underkastelse for design og estetikk. Elvebyen? Hva er galt med Harrybyen?

Svett til jobben-aksjonen

Sykle til jobben er nesten litt trendy i Fredrikstad. Nesten. De aller fleste kjører bil, men i hvert fall er vi mange som ønsker at det skal bli det. Fredrikstad blad har for eksempel i vår hatt en rekke artikler i avisa om hvor fint det er å sykle til og fra jobben, hvilke hindringer som finnes og hvilke gevinster sykling gir. Sånne gevinster som gjelder deg, meg, miljøet, trafikkavvikling og slikt.

Det er mange som oppfordrer til ikke-motoriserte jobbreiser og det finnes masse motiveringsløsninger som fokuserer på helsegevinst og miljøgevinst. Sånn i første omgang kommer jeg på ”Gå til skolen”, ”Sykle til jobben”, "Dytt" og "Smart til jobben". Jeg har syklet og løpt en del til jobben jeg og er ikke en av dem som trenger et system for å motivere meg, men alt som setter folk og tanker i bevegelse er bra.

I parentes må det også bemerkes at vi har tenkt å lansere ”Snart på jobben” (et registreringssystem for bilførere som sitter i kø). I tillegg kommer selvsagt den naturlige forlengelsen av ”Smart til jobben; ”Smart på jobben" (men dette prosjektet har foreløpig strandet på grunn av mangel på objektive mål). Bemerkningene i parentes er slutt.

Denne vinteren har jeg svømt relativt mye, syklet passe og løpt ganske lite. Det gjør meg litt usikker på den totale triatlonformen, men jeg tror det skal gå bra på sikt. For nå kniper jeg inn på svømmetreningen, løper mer og legger sykkeltreningen ut på landeveien. En hver mulighet gripes for å omsette vinterens ”rulletrening” til landeveisform. Og da blir 50 minutter på vei til jobben et ørlite bidrag. All sykling er sykkeltrening og all trening hjelper.

Med racer er veien til jobb 9 minutter, men for en som vil trene er ikke nødvendigvis den fornuftigste veien den rette og korteste linjen.

En dag i forrige uke sto jeg tidlig opp og syklet meg en omvei. En omvei som økte transportstrekningen til 50 minutter og som jeg syklet så hardt som trafikk, form og vei tillot. Og da fikk jeg de gevinster som jeg bryr meg om. Treningseffekten. "Svett til jobben"-aksjonen.

Som en bonus fikk jeg med meg en fantastisk vakker solskinnsmorgen fra sykkelsetet og det er nesten bedre enn varm bil, kaffekopp og musikk på anlegget.

historie uten ord

Æljer i solnedgang

Dette er en av våre mest kjente og kjære, nasjonalromantiske motiv. Et motiv som blir gjengitt på nytt og på nytt. Og nå er det snart mai og denne vår helligdagsbefengte måned er høysesong for høysnue og dette rørende motivet langs norske veier. Og andre steder.

Dette bilde som gir en slags klump i halsen, en klump av vage minner om varm øl og lukten av halvtørr maling og lekk bensintank. Nå er tiden for å nok en gang beundre det norske nasjonalmotiv:

Russ som æljer i solnedgang.

Jeans og converse til alt?

Det er mye fint jeg kan si om jeans og converse. Det har vært perioder i mitt tidligere liv da jeg ikke gikk med annet. Sommer som vinter.

Så trofast var jeg mot uniformen at da to venner på blindern skulle gifte seg fikk jeg blankofullmakt til å komme i jeans.

Etter hvert har jeg kommet til at andre klær kan ha en funksjon og jeg har mange av dem.

Så hvorfor valgte jeg disse klærne og skoene da jeg syklet i dag? Hverken de før nevnt sko eller bukser er typisk førstevalg når det striregner og er 5 sure grader.

Kald nå!

Sykkelstativ på kontoret

Jeg har syklet til jobben i dag. Det tok 9 min med min vakre Colnago. Derfor syklet jeg en ekstra runde i morgensola og fikk 50 min med høy intensitet.

Og nå hviler min røde ganger på kontoret. Der står den fint.

"Sykkel på jobben"-aksjonen liksom. Til stor glede for renholdspersonalet.

Muligens 3800 meter på 1t 17min

Jeg regner med at du har det slikt du også? At du håper og tror at hvis du trener mere og bedre på noe så skal du bli bedre i det? Det er jo slik i løping og sykling, men svømming er en teknikksport og kan være litt annerledes.

Jeg har svømt hele vinteren. Det burde jo gi mulighet for fremgang. Det har gitt fremgang. Jeg svømmer penere. Og jeg tror jeg svømmer mer effektivt. Jeg svømmer med færre tak pr lengde. Jeg svømmer raskere supersprinter og jeg svømmer raskere hundremetere. Jeg sier ikke at det går raskt, men at det går raskere. Med start hvert andre minutt hadde jeg på lørdag: 1:45, 1:40, 1:35 ganger 3. (Dvs tre ganger tre hundremetere som skal gå raskere)

Men ikke noe av dette hjelper egentlig i Norseman eller en annen Ironman. Der deles det ikke ut stilkarakterer og 900 meter er litt kort. I Eidfjord er det kaldt og mørkt og ingen bassengkant eller bunnlinje. I Eidfjord skal jeg svømme 3800 meter så enkelt og raskt som mulig og være i form til å sykle 18 mil og "løpe" 42 km etterpå. Dvs den siste delen skal jeg gå. Den delen som går opp alle bakkene til Gaustatoppen for å kunne få den svarte trøya.

Etter bare å ha svømt sett hele vinteren, ville jeg på søndag prøve å se hvor raskt jeg svømmer 3800 meter. Beste tid fra en Ironman er 1t18min og på søndag svømte jeg på 1t17min uten egentlig å bli sliten. Det var jevn fart og teknikken ble ikke veldig mye dårligere.

Men det store spørsmålet er: var det 3800 meter?

Det går frasagn i Kongstenhallen, med omliggende grevskap, om hvor dårlig jeg er til å telle lengder. Jeg har tidligere gitt helt opp alt som heter telling og har svømt på tid, men svømmere godtar jo ikke slikt. Sett består av nøyte opptelte lengder, ikke estimater, må vite.

For et par uker siden skulle vi svømme 450 meter. Jeg skulle svømme først og trodde jeg holdt tellingen til 18 runder. Hun som svømte bak kunne fortelle at vi bare hadde svømt 14. Det er jo ikke direkte innertier.

3800 meter er 152 vendinger. Det gir mulighet for feiltelling.

Men inntil videre og inntil jeg har kjøpt meg en slik  ( Swimovate Pool-Mate ) så tror jeg at jeg er i mitt livs svømmeform!

Aske eller?

Jeg har vært så veldig lite i kontakt med denne naturhistoriske hendelsen på Island. Jeg har ikke vært i utlandet på statens eller andres regning og sett timeliste og flexisaldo svulme opp mens kostgodtgjørelsen fylte lommeboka og magen. Jeg har ikke sittet dagesvis på en flyplass og busset meg gjennom Europa.

Jeg har rett og slett ikke sett noen konsekvenser av fyrværkeriet i vest.

Men hvis vi kunne enes om at denne fine skyen er en askepåvirket sky, så skal jeg si meg fornøyd.

Alternativt kan jeg skrape asken ut av ovnen, kaste den over meg og på den måten både få en "nær Island"-opplevelse og markere at jeg sørger over at en stor musiker og komiker er død.

Det er så trist at barndommens rare helt er borte, men heldigvis vil figuren Ludvigsen leve videre i alle de fantastiske sangene og historiene som to genier skapte.

Coach Tribent: Ikke tørrtren på alt

I dag på svømmingen ble noen instruert i vendinger. Vendinger er noe som best øves på i vann. Jeg tror rett og slett det er en dårlig idé å øve på det på land. Jeg vil gå så langt som å hevde at det rett og slett vil gå katastrofalt dårlig.

Ikke hjelper det å halvtørrtrene heller. I dusjen f.eks.

Tørt eller halvtørt, uansett hvordan du treffer med vendingen vil fasen etter vending bli smertefull.

Pusteteknikk derimot kan du øve på i vaskeservanten.

Den vekta som betyr noe!

I dag har jeg nesten vært fullbefaren løper. Ikke fordi jeg har løpt, men fordi jeg har vært opptatt av hvor mye skoa mine veier. Og sjekket vekten på de gamle, mot vekten på de nye.

Jeg kjøpte nye sko i dag. Nike Air Zoom Triax 13. Jeg har aldri brukt de skoene før. Før det har jeg for eksempel hatt Nike Zoom Elite som har passet meg godt som mengdetreningssko.

Nesten av ren tilfeldighet kom jeg til å holde en Triax i den ene hånden og en Elite i den andre. Og da kunne det nesten kjennes som om Eliten var litt tyngre.

Frem med kjøkkenvekta og på med skoa og  ….. hey  …. Eliteskoa er bittelitt tyngre. Tunge sko er jo aldri noen fordel så det er jo stas med spart vekt. Selv om 25 g ikke bør bekymre andre enn narkopolitiet.

Så skoa er lettere og jeg har selv følt meg litt lettere de siste dagene. I dag gikk jeg på vekta og fikk bekreftet den følelsen også. Jeg har gått ned en kg.

Og jeg har nok mer å tjene på det og den videre vektreduksjonen enn marginalt lettere sko.

Det er den vekta som betyr noe!

Triatlon kommer til Østfold

Triatloninteressen eksploderer og konkurranser fylles opp fortere en kondisforumister kan si ”dårlig løpesteg”. Og nå har også det organiserte triatlonlivet kommet til Fredrikstad i form av Fredrikstad triatlonklubb.
I Vestfold finnes det mange triatlonklubber og til og med et Team. På Sørlandet finnes det klubber og i Bergen sitter triatlonpresidenten og leder sin klubb inn i konkurransen om å være Norges største triatlonklubb. I Trondheim er det triatlonklubb. På Kongsberg. Og i Oslo er det flere aktive klubber med Oslofjord triatlon i den soleklare spissen.

Men i Østfold har triatlonbevegelsen ikke fått fotfeste og vokst. Ikke til nå. Det har selvsagt vært enkelte triatleter som har surret rundt og søkt hus under hver busk og busken har ofte hatt navnet Oslofjord triatlon.

13.04.2010 endret dette seg radikalt. Denne vakre tirsdagen i april møttes ildsjeler for å stifte Fredrikstad triatlonklubb.

Siden FFK har rykket ned og bakser rundt på balløkker nede i divisjonssystemet et sted, er plassen som Fredrikstads stolthet ledig. Fredrikstad triatlonklubb er en klubb som skal jobbe for triatlon i alle dens former og som har plass til alle uansett ambisjonsnivå og evner.

Fredrikstad er som skapt for triatlontrening. Vi har svømmehaller. Vi har en vakker skjærgård med mulighet for rocka havsvømming som gir fantastiske opplevelser og god konkurransetrening. Vi har flotte sykkelveier som gir mulighet for alt du kunne ønske deg av sykkelturer. Dvs. vi sliter litt med å få til bakkesykling i timevis. Og det finnes få steder hvor du kan ha så varierte og vakre løpstreninger. Hvor vil du løpe? Skog? Kyststi? By? Landevei? Eller tredemøllene til Friskis og Svettis? Vi har alt dette og mer til og alt dette er opplevelser og treninger vi skal dele i Fredrikstad triatlonklubb. Og vi deler dem også gjerne med deg.

Inntil videre finner du klubben på denne nettsiden. Her finner du også kontaktinformasjon. I april 2010 valgte vi oss Fredrikstad triatlonklubb og vi vil gjerne at du tar samme valget.

For nå kommer triatlon til Østfold og det skal bli ille moro!

Fredrikstadløpet: Måloppnåelse til tross for dårlig tid

Fredrikstadløpet ble vakkert i år også, jeg var langt unna PB og nok en gang ble Treningsgrunnregel nummer 1 bekreftet. Treningsgrunnregelen med stor T.

Det er litt utfordrende å løpe halvmaraton på spinkelt treningsgrunnlag og med ikke fullt så spinkel kropp. Det er også litt utfordrende å skrive et epos, et tevlingskvad, en race report ut fra noe som ble en ganske begivenhetsløs joggetur, men for meg hadde dagen noen interessante sider.

For å starte med resultatet og for å plassere resultatet i en sammenheng, så ble dette langt dårligere enn fjoråret da jeg satt min PB på distansen.  Ikke at det kom som en overraskelse. I fjor løp jeg mye gjennom hele vinteren og hadde mange langturer og mange terskelintervalløkter i beina. I år har sykkel og svømming tatt mesteparten av treningstiden, lengste langtur er på 13-14km og hardøktene mine har vært jobbsprinter på 20-25 minutter.

Med et slikt utgangspunkt ble poenget å legge en realistisk plan, med realistiske mål og med formålet med dagen klart formulert.

Formålet med Fredrikstadløpet i år var primært å få en god og jevn langtur, i trivelige omgivelser og med masse folk rundt meg. Det realistiske målet var å snike seg akkurat under 2 timer og planen var en gjenganger som er enkel å formulere, men veldig vanskelig å følge. Helt jevn fart hele veien og ha litt ekstra igjen på slutten.

Og det klarte jeg. Jeg startet nesten helt bakerst i rolig fart og holdt denne farten hele veien. Etter hvert fikk jeg anledning til å løpe forbi noen som hadde startet for hardt eller ikke hadde dagen. Sola strålte og folk var blide. De siste 2-300 meterne hadde jeg litt ekstra å ta i med, og gjorde det fordi jeg trodde jeg ikke hadde maksimal klaring til sluttid på to timer. Og jeg hadde rett. Bent Olav Olsen, Fredrikstad Triatlonklubb 1:59:57 gikk det å lese i Fredriksstad blad etter hvert som de ble ferdige med å skrive om en fotballkamp. Det var jo hårfint.

Ingen grunn til å gi seg ende over av den tiden, men det var så god jeg var i dag. Og dermed er Treningsgrunnregelen nummer 1 bekreftet, sammen med konkurranseregel nummer 1. Treningsgrunnregel nummer 1 lyder: Du blir god i det du trener på.  Konkurranseregel nummer 1 lyder: Det skjer ikke undere på konkurransedagen.

Ellers er det i dag tre andre fra Fredrikstad triatlonklubb som har større grunn til å være fornøyd enn meg:

3 km Piker 11-12 år Helene Olsen, Fredrikstad Triatlonklubb    17:28
Menn, 30-39 4) Per Morten Ellingsen, Fredrikstad Triatlonklubb    1:21:07
Menn, 40-44 15) Einar Modahl, Fredrikstad Triatlonklubb    1:34:22

Veldig stolt av Helene i dag som ber om å få være med å løpe og som gjennomfører i god stil! Per Morten løper veldig raskt og er i rute til IM Nice og Einar har fått igjen for all løpetreningen i vinter.

Også for disse gjaldt Treningsgrunnregel nummer 1. Med positivt fortegn.

Les litt nøyere!

I de siste dagene er det flere som har sendt meg forslag til hudkremer og annet griseri. Til dere vil jeg si. Les litt nøyere neste gang før dere reagerer.

Bloggposten min hadde overskriften: "Ekstrem? Jeg?" og ikke "Eksem? Jeg?"

Fordelen med vedlikeholdsfri frisyre

Det finnes treningsøkter for alt. Økter som gjør deg raskere, sterkere og mer utholdende. Og det finnes økter som gjør deg glad du har lite hår.

Jeg har svømt mye de siste dagene. 16,5 treningstimer ble det i påskeuka + mandag. Av disse var det fem svømmedager etter hverandre med totalt 6t30min svømmetrening. Så på tirsdag hvilte jeg. Og jeg sto opp på ukens tredje dag og visste at jeg skulle svømme igjen, men jeg visste ikke hva som ventet meg.

Treningsøkta med Kongstensvømmerne begynte normalt med innsvømming og hovedserie, men så kom rosinen over i’en og prikken i pølsa. Rune ba oss gjøre oss klar for 10 ganger følgende: 25 m crawl, opp på bassengkanten for 5 armhevinger, stupe ut og svømme 25 m crawl tilbake. Start hvert ett-eller-annet-minutt som jeg ikke husker hva var, men som uansett var alt for kort til å få igjen pusten.

Den første gikk bra, men jeg ville nok ikke fått glimrende stilkarakter for armhevingene. Og allerede her kom jeg i tanker om jegertroppsersjantene fra gamle dager. Unge befalsmenn som ville brølt påtatt militaristisk at ingen av mine fem ville vært tellende. ”Gi meg fem til menig Olsen”. Særlig, din gjøk! Kom deg ut av tankene mine!

Tredje runde går bra, men jeg sliter med retningssansen når jeg reiser meg opp og ”stuper” ut igjen. Etter den femte så ser jeg opp på datteren min som sitter og venter. Jeg håper hun er så opptatt av Super Mario at hun ikke får med seg innsatsen til den ikke fullt så supre pappaen.

Jeg er vanligvis fornøyd når jeg har passert halvveis i en krevende treningsøkt eller i konkurranse, for da er jeg over på nedtelling, men nå mister jeg litt fokus. Den faktiske fokusmangelen er et resultat av at svømmebrillene fyller seg med vann når jeg stuper. Den andre fokusmangelen, den i overført betydning, er et resultat av mange faktorer. At pulsen er skyhøy for eksempel og at skuldrene begynner å svi. Og at jeg begynner å rasjonalisere og evaluere økta. Er nå egentlig dette en god treningsøkt? Liksom.

I tillegg til fokusmangelen, bidrar den litt frynsete balansen å rote til presisjonen. Ikke finpresisjonen, men grovpresisjonen. På den åttende snur jeg meg etter armhevingene, mister balansen, står på et ben som en drita trane og holder på å stupe oppå banedeleren. Jeg bommer på denne, men timer glimrende og treffer på et vakkert magaplask.

Jeg kom meg igjennom nesten uten å jukse no særlig og jeg tok i hvert fall ikke armhevingene med knea i bakken. Men det er ikke over før det er over og jeg klarte ikke den siste krevende øvelsen. Jeg klarte ikke å få henda opp høyt nok til å vaske håret etterpå.

Godt jeg er tynn i hyssingen og har en vedlikeholdsfri frisyre!

Ekstrem? Jeg?

Det hender en gang i blant at jeg får høre at jeg er gal, ekstrem, ensporet osv på grunn av triatlon og trening. Selv mener jeg jo ikke det, men det er nyttig å stoppe opp ved omverdenens vurderinger og evaluering.

For omverdenen skal man ikke kimse av. I det hele tatt så er det nok slik at man ikke skal kimse så mye. Å gå til den andre ytterligheten og opphøye det til en regel a la ”Du skal ikke kimse” blir kanskje litt drøyt, men mindre kimsing i dagliglivet kan bare være en god ting. Så vi kunne jo bli enige om å redusere den totale kimsingen med 20-30% sånn i første omgang?

Nok om kimsing, nå til saken.

Kontekstavhengighet er et mye brukt ord på Blindern og dalstrøka nedenfor. Eller det var det en gang. Selv så tenker jeg på kontekstavhengighet mer enn jeg uttaler det og putter det inn i fullstendige setninger.

Det å være med på triatlon og trene til det, plasserer meg i noen sammenhenger i båsene gal eller ekstrem. Per Fuggeli som er en av de mange som ikke har noe greie på slikt, men som uttaler seg allikevel, ville sagt at jeg har ”dødsangst”. Det riktigere ville nok være å si et jeg har treningsglede, men det blir liksom ikke professoralt nok.

Denne treningsgleden får meg ut å sykle, løpe eller svømme mellom 8 og 15 timer i disse deilige vår- og sommerukene som vi nå har foran oss. En småfokusert treningsglede som holder meg i gang gjennom vinteren med rundt seks timer i uka. Og som får meg til å komme i såpass form, at jeg en gang i august skal kaste meg ut i Eifjord og være med på NXTRI.

På veien dit har jeg storkost meg på sykkelsetet i regn og sol, jeg har svettet på tørr og varm asfalt og jeg har kjent skuldre bli møre i Kongstenhallen. Jeg har tatt kroppen til en gammel mann og gjort den i litt bedre form. Jeg har satt av en eller to timer hver dag til å bevege meg og kjenne at jeg fortsatt kan få opp farta. Jeg kjenner gleden ved å opdage at jeg har det i meg fortsatt å bli litt mindre treig enn jeg var i fjor. Jeg kjenner gleden ved å trene for å svømme 3800 metter, sykle 18 mil og løpe en maraton.

Er dette ekstremt? Er dette galskap? Selv mener jeg nei, men jeg ser at jeg sammenligner meg med de andre i menigheten. Med de som er enda litt mer fokusert og som trener 15 timer i uka og som kanskje kvalifiserer seg til IM Hawaii. 

Mens omverdenen og kona hans sammenligner meg med seg selv eller naboen som kanskje kvalifiserer seg til sesongkort på Fredrikstad stadion, fettsuging eller nytt hjerte. Og i den verdenen er jeg ekstrem.

Og i den konteksten lever jeg komfortabelt med å være ekstrem.

Coach Tribent: Sub 10 timer? Ikke tenk så mye

Coach Tribent får mange spørsmål fra ivrige mosjonister som trener mellom fem og ti timer om hvordan de skal legge opp treningsåret sitt og om de generelle prinsipene til Coach Tribent gjelder.  Basert på en standardisert populasjon for triatlonkunnskap (n=1) svarer Coach Tribent.


1. De generelle prinsippene gjelder. Slik er det med generelle prinsipper.

2. Ikke tenk og spør så mye. Tren. Og tren gjerne litt hardt. 10 timer i uka er ikke så mye at du trenger å tenke på restitusjonstrening og slike fiffigheter.

No guts, no glory!

Coach Tribent - Din beste triatlonsesong noensinne!

Jeg tror det er på tide å ta det glossy triatlonbladet fra munnen og si det som det er. Slutte å tusle rundt grøten og komme ut i åpent lende. Stå frem, være sikker på meg selv og stå for det jeg mener: Jeg har svaret på hvordan du skal få din beste sesong noensinne og det beste er at det er både intuitivt og kort.

For å få din beste sesong, ja rent frem hente ut potensialet ditt skal du følge følgende prinsipper:

1. Trene riktig.
2. Få nok hvile.
3. Spise og drikke riktig.
4. Bygge opp sesongen slik at du er i form og ikke utslitt når konkurransedagen er der.
5. Holde deg skadefri.

Punktene kan utdypes, men de burde dekke det viktigste. Dermed har jeg gjort mitt og nå er resten opp til deg. Ikke kom etterpå og si at jeg ikke sa det som det var.

Skulle jeg gitt meg selv disse rådene ville jeg også lagt til:

Ha det moro!

Men jeg er ikke sikker på om det er obligatorisk.

Markering av Earth Hour verden over

Mange vil markere Earth Hour lørdag 270310 mellom klokken 2030 og 2130. I Halden er de litt avundsjuke (som de sikkert sier der ved grensen) på Fredrikstad og Sarpsborg som skal ha en sånn konkurranse og greier. Defor har de funnet på en markering som er tilpasset grensefolkets situasjon og interesser.

Klokken 2030 vil derfor alle sammen slå av lysene på bilene mens de ragger rundt, burner og vifter med sørstatsflagg.

Tommy, Ronny og Rita-Peggy sier i en kort kommentar til BNT (Bredden i Norsk Triatlon): Det er viktig at vi alle gjør vårt og sparer energi, slik at oljen rekker til å ragge litt i 2050 også!

Småpiker og småsko

Åse og jeg hadde en avtale. Når snøen og vinteren ble til bar asfalt og vår skulle hun få converse. Jeg vet ikke hvor hun har plukket opp det tøyskobehovet, men det ønsket hun seg.

I dag var det lørdag og sol i Fredrikstad sentrum, i dag ble jeg holdt ansvarlig for løftet mitt. 10 minutter etter skiftet hun i gågata. Så stolt.

Det er tvilsomt om det er biologisk og det er trolig det er sosialt konstruert, men det er et eller annet med småjenter, småsko og vår.

Tung, lett, lett. Tung, tung, tung

Etter måneder med svømming og sykling og en løpetur i ny og ne (jfr månefasene), har jeg startet å løpe igjen. Fra å ha veldig lite løpetring, har jeg til nå denne uken hatt fire løpeøkter. Fire harde løpeøkter. Fire økter på 20-50 minutter. Fire økter med store deler i grenselandet eller over den mytiske terskel. I tillegg har jeg hatt to harde svømmetreninger. I dag var jeg både tung på vekta og tung i kroppen.

Fire små timer med trening ble det, men du så deilig sliten jeg har blitt.

Og i morgen starter helgen og i løpet av den skal jeg trene fem og en halv time. Det skal bli deilig og hvis jeg bare passer på godteskåla så kanskje kan jeg bli litt tung, lettere, lett snart.

En sosialmedisinsk klovn?

Det må være vanskelig å være akademiker og leve for oppmerksomhet i riksmedia? Det må være vanskelig å skulle mene noe om alt? For å ikke bli en oppbrukt mediaklovn så gjelder det nok å begrense seg. Si noe om det man kan mest om og holde kjeft sånn ellers. Noen klarer den balansegangen, andre må bare mene noe om alt. Per Fuggeli er en slik som bare lar kjeften løpe.

Det siste Per F uttaler seg om er 40-årige menn som trener: ”Til syvende og sist handler det om å løpe fra døden. Fra aldring, forfall og svakhet, og inn i den innbilte sterke sonen. Det ligger i dette en frykt og forakt for egen svakhet, og mangel på mot til å konfrontere de dystrere sider ved livet, sier Fugelli. ”
Det er vanskelig å si noe om selve utsagnet ut over ”ja ,vel dette mener du, jeg mener dette er rør”. Det er vanskelig å vurdere det ut over det, fordi det bare er en mening ikledd en falsk faglig drakt.

Angående faglighet. Jeg hadde en antagelse om at dette er noe Per F vet lite om, men for å ha et snev av grunnlag for uttalelsen min foretok jeg et søk på www.helsebiblioteket.no. En kjapp gjennomlesning av alle treffene avslørte ingen tunge artikler om temaet. Jeg kan ha oversett noe, men jeg føler meg styrket og rimelig sikker på at her er Fugelli ute på en av sine mange synserier. Det er like lite substans i det Fugelli skriver, som om jeg skulle si at alle som går med tversoversløyfe er klovner.

Folk som trener mangler altså mot til å konfrontere de dystrere sider ved livet! Selve utsagnet til Per F er nærmest en klassiker i, på den ene siden å latterliggjøre folk med andre interesser og på den andre opphøye egen referanseramme til sannhet. Jeg alene vite. Slik sett er det ingenting nytt og friskt ved Per F. Han er tvert i mot en svært gammel ”legetype”. Legen som kan operere på alle livets områder og som vet alt. Legen som ikke bare har fått utdannelse i faget sitt, men som har fått en dannelse til å stille diagnoser på alle livets mer eller mindre tilgrensende områder. En gylden situasjon der ganske godt utviklet faglig imperialisme og selvforståelse går hånd i hånd på vei til banken.

For professorer som Per F er del av en utrolig privilegert elite. De har makt, sikker statlig jobb og mulighet for å tjene en ekstra månedslønn på å synse en time på en konferanse. Medieprofileringen må selvsagt sees i en slik sammenheng. Dette er ikke i nærheten av å være fag, dette er butikk. For å bygge opp merkevaren som ”frisk og anderledes” er de avhengig av å synes i avisene med jevne mellomrom.

Slik oppererer Per F på sin del av forfengelighetens marked. På sin måte. Slik får han måloppnåelse i forhold til sitt syn på hva det er å være en vellykket gammel mann. Det er å få navnet sitt i bla’, gå med tversoversløyfe, hvit nystrøken skjorte og ha full bankkonto.

Han om det. Det er hans valg. Jeg vil heller svømme, sykle og løpe.

(Den skarpe eventuelle leser kan skimte ubegrunnede påstander om hva Per Fugelli mener, evner og tror. Den skarpe eventuelle leser har helt rett)

På sidelinjen

Dette er utsikten hver onsdag kveld. jeg venter på helene som svømmer først. Og så venter hun på meg som svømmer sist.

Ventetiden hadde vært helt ok, hvis ikke trenerne hadde spilt dritmusikk høyt på anlegget til svømmehallen.

Det er til nå ikke påvist en positiv sammenheng mellom trenerkompetanse og musikksmak!

Skal jeg trene hardt eller langt for Ironman?

Sånn ca en liten stund etter spørsmålet ”hvor mye skal jeg trene” for å gjennomføre en Ironman eller en triatlon, kommer spørsmålet: ”skal jeg trene hardt eller skal jeg trene langt”? Kan jeg bare trene fire ganger fire- intervaller? Hva er best? Hva er mest effektivt? Hva gir raskest resultater?

Og nok en gang tror jeg svaret er et høyt, kjedelig og rungende: Det kommer an på!

Det kommer an på målet ditt. Det kommer an på bakgrunnen din. Det kommer an på hvor mye du trener og det kommer an på når i treningsåret ditt du er, dvs hvor lenge det er til konkurransen din. Og når det gjelder f.eks svømming så kommer det også en del an på hvordan du svømmer rent teknisk. Eller sagt med nesten samme ord: hvor urent du svømmer.

For å bruke meg selv, det eneste eksempelet jeg har og som jeg kjenner:

Da jeg startet å trene til triatlon foregikk alt i samme tempo. Mitt naturlige tempo. Det vil si sakte. Jeg hadde samme fart på Sognsvann rundt Medsols (3km) og på Fredrikstadløpet (21 km). Og det værste var at jeg overbeviste meg selv om at dette var en god ting. Jeg lullet meg inn i denne tankegang og gjorde den til sannheten: Jeg løper nok ikke så fort, men jeg kan holde det gående lenge. Holde det gående ble da nesten bokstavelig.

Da jeg etter noen år startet å trene noe mer, ble jeg støttet i min iboende rolige lunting, av bøker og teorier om trening. De som vektlegger de rolige og lange turene. Skal du bli god på å konkurrere langt, må du trene langt. Det gikk ikke noe særlig fortere, men jeg klarte å svømme 3800 meter, sykle 18 mil og ”løpe” 42 km. Det er ikke alle som klarer det.

Den store forandringen i treningen skjedde da jeg spente på meg et pulsbelte og puttet terskelintervaller inn i løpingen og syklingen. Det var da jeg sluttet med å være fornøyd med å lunte rundt. Det var da jeg ble raskere. På svømmingen var det samme historie. Ut med treninger som bestod i å svømme langt og rolig med dårlig stil. Inn med treningsprogram med teknikk og intervalltrening. Det var da jeg sluttet å være veldig sein.

Er svaret å trene kortere og kortere og hardere og hardere? Nei, ikke redusert ned i det absurde. Jeg vil ikke stå på en startstrek med bare fire ganger fire under beltet, men jeg tror at skal jeg flytte noen grenser og bli bedre må jeg mikse inn enda litt hardere økter og enda litt mer kvalitet i treningsuka. Problemet er selvsagt å få den optimale blandingen av lange nok og harde nok treningsøkter,

For med få treningstimer i uka, hvilke økter skal vi mosjonister prioritere? De harde eller de lange og rolige? Ja takk begge deler, men stort sett tror jeg at jeg kan gruse til litt oftere. Vi som driver med mosjonisttriatlon må huske at selv om vi trener en del timer i uka, så blir antallet timer pr øvelse ganske magert. 3 timer svømming i uka er lite. 4 timer sykling i uka er ikke mye. 3 timer løping er stusselig i forhold til de som trener for maraton. Men vi må ta det vi har og gjøre det beste ut av det.

Så. Hvor lange økter har jeg? Og hvor harde økter har jeg?

Fra november til og med februar: 6 timer i uka. Lett og kort på løp, halvlange og lette økter på sykkelrulle, en del harde og korte intervaller på svømming i tillegg til teknikkfokusering.

Fra mars og ut mai: Fra 8-14 timer i uka. Hvileuker på seks timer. Gradevis lengre økter i alle tre disipliner. Opp mot 18 mil på sykkel og 20-25km på løping. Men sterkt teknikkfokus og harde intervallserier i svømming . Terskelintervall og enda hardere både på løping og sykling. Noen overgangsøkter sykkel til løp.

Juni og fremover: Rundt ti timer i uka. Hvileuker på seks timer. Større innslag av trening på konkurransefart og konkurransehermende trening. Det vil si diverse typer kombinasjonstrening og lange treningskonkurranser og konkurranser for trenings skyld. F.eks deltagelse på sprint, olympisk distanse og halv ironman. Svømming i havet, langt og med våtdrakt.

Sånn. Ingen fasit, men slik gjør jeg og tenker jeg. Og det har fungert bra til min bruk og med mine forutsetninger. Lærte du noe av dette? Neppe.

Post Scriptum: Jeg beklager hvis mine skriverier om triatlontrening ikke har en eneste referanse til en eneste treningsskole, teori eller guru. Med så sprikende meninger om hva som virker, leser jeg litt og tar noe inn, men jeg forholder meg til det en smule kritisk og omskrivende og ikke repeterende. Og så tror jeg at milimeterpresisjon i treningslære kan være interesant for Bøkko og Bjørgen, men for mosjonisten Bent som trener kanskje en fjerdedel og har en tiendel med talent, så er teoriene i liten grad direkte oversettbare.

Slutt å jogge!

Tribent N'Guru melder fra de tørrsvidde savannene: Vi er født til å løpe, ikke født til å jogge!

Tribent N'Guru trodde han hadde noe å lære av de industrialiserte stammer og har i noen år prøvd å jogge i jakten på antiloper og vortesvin og det har gått skikkelig dårlig. Heldigvis har han gått tilbake til tradisjonene og fått opp farten igjen.

Nå er det fart i beina og mat i hytta igjen. Det kan du også få hvis du slutter med jogginga og gjør det som er naturlig.

Løp som gal, løp som svarte fa'n!

Årets første uke begynner nå

I vinter har jeg hatt uker med seks timer trening og og jeg har hatt uker med syv. Rolig langtur på rulle og løpeturer på førti minutter. I løpet av vinteren 2009/2010 har jeg hatt litt mindre treningstrøkk enn de to foregående. På løp og sykkel. På svømming har jeg holdt farta og mengden på et litt høyere nivå enn ellers. Ellers er det bare å notere seg at jeg heller ikke i år har klart å finne lyst til styrke- eller coretrening i no særlig grad.

I dag er det første mandag i mars. I dag er det uke 9 på den vanlige kalenderen. På min er det uke 1. Uke 1 i Base 1.

Første uke i årets treningsregime blir det litt flere treningstimer enn det var i ukene som nettopp nå er borte og glemt. Jeg trente seks til syv timer, denne uken skal jeg trene åtte. En marginal økning i mengde, men en vesentlig styrking av systematikk og innsats.

Åtte timer som skal fordeles på to til tre svømmetreninger og minst en hard og en lang løpeøkt. Løpinga dikteres en smule av snøryddinga til diverse veieiere. På rulle skal jeg bedrive en hard, en kort og en lang sykkeløkt.

Selv om det finnes en viss tradisjon for å hvile på den syvende dagen, så velger jeg jeg å snu på det hele.

Jeg hviler i dag jeg.

Hvor mye må jeg trene for en Ironman?

Av en eller annen grunn er spørsmålene ”Hvor mye trener du?” og ”Hvor mye må jeg trene for en Ironman?” gjengangerspørsmål. Og så er det jo desverre slik at det selvsagt ikke finnes en fasit.

For å svare må vi jo vite: Hva slag form er du i? Kan du svømme? Hva er idrettsbakgrunnen din? Har du levd et aktivt liv eller er du en nyfrelst, tidligere storrøyker? Hvordan trener du? Hva teller du som treningstimer? En masse faktorer spiller inn og ikke minst er denne viktige: Hva er ambisjonen din?

Skal du gå i mål rett under cut off på 15 eller 16 timer? Skal du løpe i mål på 11 timer? Eller 10? Er dette en sånn ”dette må jeg gjøre for å kunne krysse av i boka med tittelen ”Ting jeg tror jeg bare mååå gjøre””? Eller har du tenkt å leve lenge i sporten og gjøre det til en livsstil?

Så jeg vet ikke hvor mye du må trene for å fullføre en Ironman-konkurranse på din måte, men jeg vet hva jeg selv har gjort. Jeg vet at det ikke er så mange timer og ikke så avansert trening og utstyr som må til for å gå i mål på en Ironman-distanse. Mine konkurranser i 2004, 2005 og 2006 var slik. Det var subbemosjonisten som tøffet seg igjennom og overlevde en lang dag.

I 2007 trente jeg 100 timer mer i løpet av året og trente også litt smartere og mer strukturert. I 2008 klaffet det meste og det med ukentlige treningsmengder fra februar til august på 8-14 timer. De fleste ukene rundt 10 timer. I 2009 var jeg i kjempeform, trente like mye som i 2008, men bommet og besvimte på konkurransedagen.

Svaret for meg har altså vært at så veldig mye trening har ikke vært nødvendig. Det har selvsagt ikke blitt de store resultatene, men for meg har det aldri vært ambisjonen. Triatlon er for meg en livsstil. Jeg skal kose meg med trening og konkurranser i et tilnærmet normalt liv, jeg skal holde på lenge og jeg tror at jeg kan bli bedre år for år, selv om jeg akkurat har passert 45 år.

Så i år regner jeg med å trene 350-400 timer (pluss noen timer i havkajakk)

Til slutt en oversikt over mine resultater, mine treningsmengder og et langsiktig mål.

2004: 15:38:41 (IronDuck, kupert sykkelløype) =200 timer
2005: 13:49:58 (Kalmar, flat) =250 timer
2006: 14:39:33 (IronDuck, ødelagt styre etter 10 km) =250 timer
2007: 12:55:28 (Kalmar, flat)=340 timer
2008: 12:12:24 (Roth, kupert sykkelløype) =370 timer
2009: DNF (Kalmar)
2030: IM Hawaii

Ikke motbakkemat

Det finnes mange måter å kommer raskere opp til Gaustatoppen på. Mange strategier som kan velges. Men å spise veldig mange stykker av Bestefar/Pappa Erling Olsens fantastiske Gammeldagse sjokoladekake er ikke en av dem.

So be it! Jeg ofrer ikke den for en svart trøye eller noe som helst annet.

De beste platene i 2009

Musikkavdelingen til triben.blogspot.com jobber litt senere enn Roling Stone, Q, Word Magazine og de andre store musikksynserorganene, men det er ikke sikkert den jobber noe dårligere. Musikkvåren, musikksommeren, musikkhøsten og musikkvinteren endte opp med rundt 50 nye plater i hylla og den kjære iPod. Og her er min mening:

De seks som skiller seg ut:

1. Mars Volta - Octahedron

Mars Volta anno 2009 passer meg helt fantastisk. En ganske tilgjengelig og helt utrolig plate som har alt som er deilig i et litt pussig musikkunivers. Tilgjengelig betyr ikke enkelt. Dette er progresiv musikk av aller beste merke med nydelige strukturer, lag på lag med gitarsolo og fantastisk vokal. Dette var fjorårets desidert beste plate og best av alle sangene er Teflon.


2. Mastodon- Crack The Sky

I året 2009 ville jeg gjerne ha det tungt. Lista videre nedover viser det, men det er ikke så mye som er tyngre en Mastodon - Crack the Sky. Her får du syv herlige sanger som klokker inn i overkant av 50 minutter. The Czar og Oblivion er soleklare favoritter når året gjøres opp, men her er det en gjennomført blytung som egentlig må tordne ut på full spiker fra store og grymme høytalere.

3. Alice In Chains-Black Gives Way To Blue

Dette hadde jeg ikke trodd. De gamle grunge-heltene kommer ut med sin første plate siden 1995. Og for en plate det ble. Det er fortsatt grunge, men det er grunge for et nytt årtusen. Og i det nye årtusenet er det ingen grunn til å gi avkall på dystre stemninger, desperasjon, fete riff og vanvittig flotte tostemte refreng. Og vokalisten William DuVall er en gudegitt stemme. Det er comeback av denne typen som danner grunnlaget for trosbekjennelser og religioner. Beste sang? Check my Brain!

4. John Olav Nilsen & Gjengen- For Sant Til Å Være Godt
Det er nettopp det det er. Det er virkelig for godt til å være sant. Her er det morsome historier, sjarmerende dialekt, sterke sanger og et finurlig rufsete lydbilde. En masse britiske referanser blir strødd rundt for å beskrive musikken.  Av en eller annen grunn tenker jeg på The Cure når jeg hører på vokalen på denne utrolige musikken laget av gjengen fra Loddefjord. Valiumvalsen er nydelig, Diamanter og Kirsebær er helt der oppe, men Ikkje føkk med kjærligheten er det beste jeg har hørt på lenge. "Etter nok en episode, som da flasken gikk til hodet ..:"

5. Gallows – Grey Britain

Gallows kjøper du ikke hvis du ikke vil ha det hardt. Er det punk? Tja. Det er det nærmeste jeg kommer å beskrive det. Men ikke en type punk jeg har hørt før. Det er hardt, kontant og rått, men innimellom sniker det seg inn noe som nesten kan kalles ballader. Favorittspor så langt? Leeches og Blackeye.


6. Rammstein- Liebe ist fur alle da
Ikke glem den ironiske sansen når du hører på Rammstein. Liebe ist fur alle da er en ny sterk plate fra den mest kjente eksponenten for Neue Deutsche Härte. Ikke den beste fra Rammstein, men platen har mange majestetiske, pompøse, knallharde og kontroversielle sanger. Rammlied er et stort åpningsspor. Ich Tu Dir Weh er sangen med en tekst som var for sterk for Tyskland og det er vel ikke nødvendig å fortelle hvem Wiener Blut handler om? Seid ihr bereit? Seid ihr soweit? Willkommen in der Dunkelheit.


De 14 neste

7. The Blackout - The Best in Town
8. Katatonia – Night is the new day
9. Green Day- 21st Century Breakdown
10. Baroness – Blue record
11. Brand New- Daisy Skambankt-Hardt Regn
12. The Decemberists- The Hazards Of Love
13. Atreyu- Congregation of the Damned
14. Zeromancer – Sinners International
15. Muse - The Resistance
16. Artic Monkeys – Humbug
17. Canterbury – Thank You
18. Manic Street Preachers -Journal For Plague Lovers
19. Clutch- Strange Cousins from the West
20. Madness -The Liberty Of Norton Folgate

Uplasserte, men gode plater
Dream Theater – Black Clouds and Silver Linings
Yeah Yeah Yeahs - It´s Blitz!
Sivert Høyem – Moon Landing
Doves -Kingdom Of Rust
Kasabian- West Ryder Pauper Lunatic Asylum
Built To spill – There Is No Enemy
The Urban Voodoo Machine -Bourbon Soaked Gypsy Blues Bop'N'Stroll
Them Crooked Vultures- Them Crooked Vultures
Thåström -Kärlek Är För Dom
Mariachi El Bronx_ El Bronx
Seasick Steve - Man from another time
Florence & The Machine -Lungs
Rancid- let the dominoes fall
White Lies -To Lose My Life...
The View -Which Bitch
Thursday- Common Existence
Placebo - Battle for the SunNOFX - Coaster
Metric-Fantasies
Enemy-Music for the People
Cage the Elephant- Cage the Elephant
Girls – album
Wilco- the album
Liliedug- slow atomic bomb
ISIS – Wavering radiant
Bombay Bicycle Club – Bombay Bicycle Club

Litt usikker på disse:

Horrors – primary colours, Wolfgang Amadeus Phoenix - Phoenix

Skivebom
Grizzly bear – Veckatimest, Franz Ferdinand – Tonight

Første hovedmål 2010 - Norseman

På nettsidene til Norseman kan man lese en historie om hvordan det norske langdistansetriatloneventyret startet og der står det: ”Bent wanted to start this wonderful club only for triathletes. Hårek wanted to invent a unique competition. Hårek described the outline at email during this day. Bent did not fancy it too much, because “he would never get fit enough to do such a race”"

Og til nå har jeg vært motstandsdyktig i forhold til Norseman. Ikke lenger fordi jeg ikke trodde jeg skulle komme i form til det. Det sa jeg den gang jeg trodde ironmandistanse (3800 meter svømming - 18 mil sykling -42 km løping) var for overmennesker. Det tror jeg ikke lenger. Jeg har gjort noen selv og vet godt jeg ikke er et overmenneske. Og jeg tror ikke Norseman er så veldig annerledes enn andre lange dager.

Men etter at jeg fikk tro og bevis på at jeg kan klare lange konkurranser har jeg hatt andre grunner til å holde meg unna Norseman. En ting er at ”hypen” har virket mot sin hensikt på meg.

Jeg er slik: Si til meg at noe er noe jeg bare ”må ha”, ”må lese”, ”må gjøre” eller ”må høre” så er sjansene store for at jeg gjør det motsatte. Derfor har Birken, Trondheim-Oslo, Norseman, Min Kamp og andre slike norske manndomsprøver vært ikke-tema. Men ”hype”-argumentet er en parentes.

Viktigere har fremtredende aspekter ved konkurransen vært. Aspekter som kulde, ensomhet og bakker som går både opp og både ned. Så sterke har disse negative aspektene vært for meg at jeg en gang solgte en gratisbillett til dette sensommersmarerittet.

Av disse aspektene har ensomheten veid tyngst. Jeg er en rimelig sosial fyr. Jeg elsker det sosiale ved triatlonkonkurranser. Jeg elsker å være i kontakt med andre deltagere. Jeg elsker å sykle gjennom matstasjoner og grupper av tilskuere med tyskere og svensker som virkelig kan heie. Jeg hater norske konkurranser der de som står langs veien bare er sure fordi de må vente ett minutt til vi har passert.

Norseman har for meg vært bilde på organisert ensomhet. Et organisert helvete av en fjelltur, der du har flaks hvis du møter en sau på veien, sidespeilet til en følgebil og et lemen i grøfta.

Norseman har også mye av noe som jeg ikke er bygd for. Bakker. Jeg er stor og tung og liker meg godt på flatene, når jeg kan la musklene gjøre jobben. På Norseman vil jeg få utfordret hjertet i oppoverbakkene og bremsene i nedoverbakkene. For ja, jeg er minst like dårlig til å styrte nedover, som til å sykle oppover.

Men så har det blitt slik da, at jeg skal altså være med på Norseman. En natt våknet jeg opp og skjønte at det var Norseman som skulle være det første hovedmålet i 2010. Nå skal jeg igjen gjøre noe som jeg ikke kan.

Og det er en ganske fin symmetri i at jeg nå har sluttet som leder i Oslofjord triatlon og samtidig bestemmer meg for at jeg skal bli i den typen form som gjør svart trøye realistisk! Jeg stiller nemmelig ikke til start for å få hvit trøye eller DNF. Gaustatoppen er målet, selv om nye tidsfrister gjør det til et tøft mål. Slik det skal være når noe får navnet xtreme.

Har jeg endret mening om de ”negative” aspektene? De er der, men alt kan sees på forskjellige måter. Jeg tåler f.eks. kulde og vind på mitt kinn, mye bedre enn jeg tåler varme. Jeg er rett og slett ingen frossenpinn. Med litt spekk og en våtdrakt, er ikke litt kaldt vann no problem. Med litt gode klær og det samme spekket, er ikke horisontalt regn og ti grader ødeleggende. Og Norseman er ikke bare bakker. Norseman er også lange strekninger med nedoverbakker og flater. Og blåser det, er ikke jeg den som lider mest.

Og denne ensomheten. Den er ikke nødvendigvis der. Så mange tilskuere blir det ikke. Men det er deltagere jeg kjenner og kommer til å bli kjent med. Det er egen følgebil og andres følgepersonell. Og det er et fantastisk team som heter ”Team Norseman”. Triatlon-Norges desidert beste team. Arrangørene. De som får det hele til å skje.

Og blir jeg for ensom får jeg gjøre noe ureglementert, slik at jeg kan snakke litt med hoveddommer.

Mange av bloggpostene mine i år kommer til å handle om Norseman. Foreløpig får det holde å si de rare ordene:

Jeg gleder med til Norseman!

Ser dere i Eidfjord!

(Bildet av fergestarten er tatt av Kai Otto Melau)