Kort rapport fra Åle. Jentene er så gira. De har snakket om at de skal reise til Triatlon (det er det de mener Stavern heter) i mange måneder. Og nå er snart dagen der. Det er litt skummelt. Det er litt prestasjonsangst. Litt sommerfugler. Litt utstyrsprat til frokosten. Litt snakk om det er noen som er yngre som skal være med. Om Adeleid skal være følge i år også. 4 og 8 år og småtriatleter. Det ble de i fjor .
Helene sa i dag at hun skulle løpe til SFO, men rettet det snart til at hun i hvert fall ikke skal svømme. Tenker vi sykler. Åse løper rundt og rundt på plenen som en liten møll. Hun trener, men med fare for å bli benevnt "surpomp" igjen så vil jeg hevde de løpesløyfene ligner mer på ei "Multisportløype".
Triatlonpappan virrer også rundt og rundt, men det er fordi han tror at han skal ha en følelse av kontroll før han drar. Utopi. Blir å kaste alt mulig rart i bilen og håpe på det beste. Kan bli en artig konkurranse for både meg og andre hvis jeg tar feil esker:
"Du får utdelt en bok. Denne skal være bak under syklingen og forran på løpingen. Den kan enkelt festes med en buksestrikk og sikkerhetsnåler. Det er ikke lov å brette boken".
Før Åse sovnet i kveld, hun sover mer enn både Goldi og Trond, og det helt uten å ha fått beskjed om det fra Arild T, sa hun: "Pappa, har dere satt støttehjul på sykkelen?" Ja "Fint, da kan jeg sykle". Og så sovnet hun. It's all about the bike!
Det tror jeg at jeg skal gjøre også. Ikke ha støttehjul på sykkelen, men sove. Ikke for det, i dag kunne jeg trengt det, men det får bli en annen historie.
Sov godt små og store triatleter. Snart er det triatlonmorro!
28.06.2006
Trening avblåst!
Mandag og tirsdag var planlagt. I dag (onsdag) var jeg så sliten, trøtt, svimmel og kvalm at jeg skal bare se film og lapse. Men i morgen skal jeg gjøre noe spennende. I arbeidstiden. "Sommerærbe" som det heter her.
25.06.2006
147 timer i år, 95 timer på samme tid i fjor
Dette er status pr. i dag. Jeg har altså økt treningsmengden ganske mye. Fra nesten ikke i det hele tatt, til litt trening. 5-6 timer i uka trener jeg, dvs at jeg trener en tredjedel eller halvparten av det de proffe mosjonistene gjør. Men sånn er det, jeg har den tiden jeg har og den viljen jeg har. Og fra i fjor høst har jeg sakte, men sikkert, økt mengden slik at det i dag føles greit å trene fem dager etter hverandre. Slik som denne uka.Jeg vet jeg er sterkere på sykkelen i år enn i fjor og jeg kjenner at jeg er raskere når jeg løper. Klokka viser også det. Sykkelen har fått to fine hjul som er klart raskere enn de andre hjula. Zipp. Zipp. Jeg sitter bra på sykkelen, kan nesten ikke få det bedre sier Ketil. Jeg hører på han. Jeg har ny våtdrakt som passer meg og er fleksibel nok for meg i motsetning til den gamle som begynte å bli veldig stiv.
På minussiden, eller blir det plussiden, er det rimelig å anføre at vekta ikke har gått ned.
Jeg har på en glimrende måte klart å kompensere for økt menge trening og generelt høyere aktivitetsnivå, med nøye avstemt overspising av mat og sukker i forskjellige former. Har ikke no vekt i huset, men en visuell sjekk sier meg at her er det fortsatt greit med reserver i tilfelle krise.Fortsatt på minussiden, så har jeg ikke svømt no særlig og jeg har ikke trent styrke. Det siste merker jeg når jeg sitter på sykkelen. Og begge deler merker jeg når jeg svømmer. Og så har jeg ikke trent på "overganger", dvs å gå direkte fra sykling til en kort løpetur. Det kommer jeg til kjenne på søndag. På Seigmann. Vår konkurranse på halv Ironmandistanse. Og så har jeg ikke syklet noen lange eller halvlange sykkelturer. Det kommer jeg også til å kjenne.
Men i dag har jeg i hvert fall tursyklet 50 km gjennom et svært agrart landskap. Og også her kjenner jeg at jeg får litt igjen for treninga. Til tross for at denne runden min på ingen måte er flat og at det blåste til dels kraftig motvind på veien hjem, til tross for det hadde jeg gjennomsnittsfart på 30 km i timen. Det hadde jeg ikke mange gangene i fjor. Bare på Kalmar. Men da var jeg høy!Jeg er altså i bedre form enn i fjor, sånn er det bare. Og målet mitt i år er fortsatt å forbedre tidene mine på OL-distanse (NM) og Ironmandistanse (IronDuck). Men det er altså bare delmål frem mot Kalmar neste år.
Det er jo selvsagt skremmende og patetisk at en gammel mann starter å langtidsplanlegge for triatlonkonkurranser, en mann som heller burde langtidsplanlegge for pensjonisttilværelsen, hårtransplantasjon eller kjøp av stor båt. Men nei, planene for vintertreningen har allerede begynt å formes i et hode som er alt for fullt av triatlon. Men i det hodet er egentlig plass til mye, for jeg har et stort hode. Bruker str 61 i hjelm.
"Og så er det jo bedre at han driver med triatlon, enn at han henger på gatehjørnet, drikker, røyker, banner og slår ned gamle damer". Tross alt.
23.06.2006
Guru i solnedgang
Nå snur sola. Nå går det ubønnhørlig mot vintertriatlon og curling-sesong igjen. Først kommer det kalde regnet og den sure vinden. Og så en dag er det hvitt på utsiden og vår triatlonverden består av rulle, rulle, rulle og innesvømming. Og kjefting og krangling og sleivspark på forumet til Oslofjord triatlon. Det siste er litt deilig da. Selv om det av og til bærer preg av repitisjonsøvelse.
Men foreløpig har vi en eller tre månder hvor vi kan kose oss med verdens beste sommer. Den norske.
Klokken 20:42 på årets lengste dag red jeg ut på Guru for at vi kunne snakke sammen om tingene. Før dette hadde jeg fått et ekspertråd. Saken er fortsat Stavern triatlon/Seigmann. Planen var at Guru og jeg sammen skulle tenke nøye gjennom tingene og konkludere når bakkene tok slutt.
Guru er utrolig fornøyd med de nye hjulene og de synger fint sammen. Det er en avhengighetsskapende opplevelse å sykle med de hjula. Jeg ble så fascinert av lyden og av zipp-merket som gikk rundt at jeg nesten holdt på å sykle av veien.
I dag var det varm vind på kvelden for første gang. Det kan vel strengt tatt ikke være fønvind her tror jeg, men den kjentes slik ut. Det er fantastisk å sykle i den temperaturen, spesielt når den varme vinden skyver deg fremover helt umerkelig. Vi sykla forbi bål, seilbåter, hyttefolk fra Hankø, Herefordkuer (de må faktisk dø) og hester.
I dag var vi nesten for oss selv på veien, så Guru og jeg fikk ro og fred til å snakke sammen om hva vi skulle gjøre neste helg. Og vi ble veldig raskt enige om at konkurranseåret 2006 er alt for kort og har startet alt for sent til at Seigmann ikke skal stå på lista over det som skal prøves.
Bildet av den stolte ganger er tatt på toppen av den siste av de lange bakkene. Etter det bare koseprata vi.
Men jeg har garantert at jeg skal vaske og sette på ny styretape før konkurransen. Rød tape blir det, har desverre ikke funnet oransje tape. Det er en skam egentlig.
Men foreløpig har vi en eller tre månder hvor vi kan kose oss med verdens beste sommer. Den norske.
Klokken 20:42 på årets lengste dag red jeg ut på Guru for at vi kunne snakke sammen om tingene. Før dette hadde jeg fått et ekspertråd. Saken er fortsat Stavern triatlon/Seigmann. Planen var at Guru og jeg sammen skulle tenke nøye gjennom tingene og konkludere når bakkene tok slutt.
Guru er utrolig fornøyd med de nye hjulene og de synger fint sammen. Det er en avhengighetsskapende opplevelse å sykle med de hjula. Jeg ble så fascinert av lyden og av zipp-merket som gikk rundt at jeg nesten holdt på å sykle av veien.
I dag var det varm vind på kvelden for første gang. Det kan vel strengt tatt ikke være fønvind her tror jeg, men den kjentes slik ut. Det er fantastisk å sykle i den temperaturen, spesielt når den varme vinden skyver deg fremover helt umerkelig. Vi sykla forbi bål, seilbåter, hyttefolk fra Hankø, Herefordkuer (de må faktisk dø) og hester.
I dag var vi nesten for oss selv på veien, så Guru og jeg fikk ro og fred til å snakke sammen om hva vi skulle gjøre neste helg. Og vi ble veldig raskt enige om at konkurranseåret 2006 er alt for kort og har startet alt for sent til at Seigmann ikke skal stå på lista over det som skal prøves.
Bildet av den stolte ganger er tatt på toppen av den siste av de lange bakkene. Etter det bare koseprata vi.
Men jeg har garantert at jeg skal vaske og sette på ny styretape før konkurransen. Rød tape blir det, har desverre ikke funnet oransje tape. Det er en skam egentlig.
Jeg må bestemme meg!
Tenke sjæl og mene..... Stavern triatlon eller Seigmann. Målet i år er Oslo Triathlon og IronDuck. Ingen andre konkurranser skal komme i veien for det. I klubben er det jo en og annen evighetsmaskin. "Tar du den så tar du den også". Der er ikke jeg. Jeg vet fra tidligere at etter en halvlang eller lang konkurranse, dvs fra halvmaraton og opp til Iron-distanse så ramler jeg litt sammen en til to uker. Og i utgangspunktet så er jeg sliten nå. Selv om jeg selvmedisinerer meg med løpeturer.
Spørsmålet er om det er riktig tid å få en down-periode nå? Meningen er jo å putte inn masse mil på beina og på sykkelen i løpet av fra nå og til slutten av august. Vil en halv Ironman punktere meg, eller vil det bare være bra å gå inn i sommeren med den erfaringen?
Alternativet er å være med på Stavern triatlon, Langesund triatlon, Oslo triatlon og kanskje Ogge før IronDuck 2006.
Skulle ønske jeg kunne out-source den avgjørelsen. Tar jeg ikke et valg nå så blir det fort vekk slik at jeg er med på å arrangere både på Stavern og Seigmann og så ble det ikke no gøy i det hele tatt.
Hjeeeelp!
Spørsmålet er om det er riktig tid å få en down-periode nå? Meningen er jo å putte inn masse mil på beina og på sykkelen i løpet av fra nå og til slutten av august. Vil en halv Ironman punktere meg, eller vil det bare være bra å gå inn i sommeren med den erfaringen?
Alternativet er å være med på Stavern triatlon, Langesund triatlon, Oslo triatlon og kanskje Ogge før IronDuck 2006.
Skulle ønske jeg kunne out-source den avgjørelsen. Tar jeg ikke et valg nå så blir det fort vekk slik at jeg er med på å arrangere både på Stavern og Seigmann og så ble det ikke no gøy i det hele tatt.
Hjeeeelp!
22.06.2006
Var: På bekostning av noe! Er: Fin kveld.
Jeg hadde tenkt å skrive en sak som gikk noe i retning av:
"Noe går på bekostning av noe annet. Sånn er det bare. Ting tar tid, plass, oppmerksomhet, kraft og mye annet. Noen hevder at alle kan oppnå alt og sånt, men alle kan ikke oppnå det
samme. Samtidig. Det er heller ikke mulig at to objekter fyller det samme tid- og romkoordinat og det er grenser for hvor mange ting man kan gjøre samtidig. Selv vi menn som er kjent for evnen til "fleretinggjøring" blablablabla
Noen ganger i året får jeg nok av trening og triatlon og alt som hører med. Skikkelig nok. Rett og slett tridrittlei. Der er jeg på vei nå merker jeg. Alt blir bare gjort sånn passe, ikke noe blir skikkelig bra og det meste ikke en gang "bra nok".
Det å miste farta og lysten i vinterhalvåret er i og for seg greit nok. Det er jo ikke så mye fornuftig å finne på når sola er borte og is og snø dekker landet. Ikke ute i hvert fall. Vintertriatlon, ski og skelleton er jo fine vinteraktiviteter, men de stiller ikke så store krav til meg og sliter meg ikke ut. Men når lysten på å delta og arrangere, trene og administrere forsvinner i juni er det ikke fullt så bra. Å ligge på sofaen og stort sett beundre utsikten til føttene er ikke det jeg bør prioritere nå.
Jeg merker at jeg nå enten kan trene eller administrere klubb i tillegg til å være rimelig tilstede hjemme. Rimelig.
Når tunnelsynet kommer på meg så er det på tide å rett og slett bli utsatt for noen skikkelig hestepsykologipsykiatrikermetoder. Noen må si "Ta deg sammen". Dette er luksusproblemer og dette er sutring. Det finnes værre skjebner enn å ha litt å gjøre og litt utfordringer å trene for."
No slikt tenkte jeg å skrive og kose meg med. Men det trenger jeg ikke, for jeg selvmedisinerte meg jeg. Jeg har fri tilgang til dop og skriver med uvøren hånd ut trening på o
ransje resept. Så i kveld har jeg behandlet meg selv med 8 km asfalt og løpesko og må tilstå at det er en glimrende dag og i natt håper jeg å sove godt. For jeg sover litt lite for tiden. Det gjelder fortsatt. 5-6 timer er litt lite.
Men jeg er frisk nå altså doktor. Frisk og fin. Blank i pelsen, fuktig på snuten og klar i blikket og ser langt fremover. Til september og enda lenger. Litt sår i pusten og fryser litt etter å ha løpt i høljregn og vind. Men dopen virker. Nesten alltid. Skremmende enkel psykologi.
Er det mulig å være så enkel? Tror svaret er ja. Heldigvis.
"Noe går på bekostning av noe annet. Sånn er det bare. Ting tar tid, plass, oppmerksomhet, kraft og mye annet. Noen hevder at alle kan oppnå alt og sånt, men alle kan ikke oppnå det
samme. Samtidig. Det er heller ikke mulig at to objekter fyller det samme tid- og romkoordinat og det er grenser for hvor mange ting man kan gjøre samtidig. Selv vi menn som er kjent for evnen til "fleretinggjøring" blablablablaNoen ganger i året får jeg nok av trening og triatlon og alt som hører med. Skikkelig nok. Rett og slett tridrittlei. Der er jeg på vei nå merker jeg. Alt blir bare gjort sånn passe, ikke noe blir skikkelig bra og det meste ikke en gang "bra nok".
Det å miste farta og lysten i vinterhalvåret er i og for seg greit nok. Det er jo ikke så mye fornuftig å finne på når sola er borte og is og snø dekker landet. Ikke ute i hvert fall. Vintertriatlon, ski og skelleton er jo fine vinteraktiviteter, men de stiller ikke så store krav til meg og sliter meg ikke ut. Men når lysten på å delta og arrangere, trene og administrere forsvinner i juni er det ikke fullt så bra. Å ligge på sofaen og stort sett beundre utsikten til føttene er ikke det jeg bør prioritere nå.
Jeg merker at jeg nå enten kan trene eller administrere klubb i tillegg til å være rimelig tilstede hjemme. Rimelig.
Når tunnelsynet kommer på meg så er det på tide å rett og slett bli utsatt for noen skikkelig hestepsykologipsykiatrikermetoder. Noen må si "Ta deg sammen". Dette er luksusproblemer og dette er sutring. Det finnes værre skjebner enn å ha litt å gjøre og litt utfordringer å trene for."
No slikt tenkte jeg å skrive og kose meg med. Men det trenger jeg ikke, for jeg selvmedisinerte meg jeg. Jeg har fri tilgang til dop og skriver med uvøren hånd ut trening på o
ransje resept. Så i kveld har jeg behandlet meg selv med 8 km asfalt og løpesko og må tilstå at det er en glimrende dag og i natt håper jeg å sove godt. For jeg sover litt lite for tiden. Det gjelder fortsatt. 5-6 timer er litt lite.Men jeg er frisk nå altså doktor. Frisk og fin. Blank i pelsen, fuktig på snuten og klar i blikket og ser langt fremover. Til september og enda lenger. Litt sår i pusten og fryser litt etter å ha løpt i høljregn og vind. Men dopen virker. Nesten alltid. Skremmende enkel psykologi.
Er det mulig å være så enkel? Tror svaret er ja. Heldigvis.
19.06.2006
Greit å være inne i dag egentlig
30 sekunder etter at juniorene til Fredrikstad SK passerte så åpnet slusene seg gitt.
17.06.2006
Er det en sel? Er det oter? Er det en delfin?
Er det en US Navy Seal med litt avdrift eller hemmelig oppdrag?Om vinteren lengter jeg meg syk til tørr asfalt for tunge løpebein og tynne sykkelhjul. Jeg gleder meg til å kjenne den varme "vinden"skapt av egen bevegelse på en flott sykkeltur en vindstille sommerdag. Kjenne varmen fra asfalten når jeg starter på bakken og farten ikke lenger er 35 km i timen, men mer 10 km i timen. Jeg gleder meg til å løpe ned fra Sprinkelet i en vårbekk som egentlig er en sti. En sti av kaldt vann som gjør skoa som isposer. Det er deilig det. *schlupp, schlupp, schlupp*. Vår, sommer og høst er nydelig til løping og sykling. Men i dag kom det som er den ultimate belønningen for å holde ut gjennom en lang og møkka trist vinter.
Dagen begynte vel i og for seg med å planlegge vinteren. På den til nå varmeste sommerdagen i Fredrikstad så har jeg saget ved. Det ble fire flotte timer i sola med kappsag og masse fin musikk inne i hørselværnet. Hva som var finest i øret i dag? "Alltid rött, alltid rätt" med Imperiet tenker jeg.
"Ett hjärta är alltid rött
ett hjärta har alltid rätt
ett hjärta det stinker blod och svett
ett hjärta har alltid rätt"
Den sangen var flott å sage ved til den. Sist gang jeg hørte den var da jeg løp langs stranda i La Manga. Den var utmerket til det også.
"Maskiner marscherar
över liken i leran
men maskiner skjuts sönder
av rock'n roll-bönder"
Etter dette trakk jeg på meg mine Pearl Izumi triatlon løpetights, jeg hadde glemt hva som var galt med dem. Jeg husket det senere på dagen. Jeg løp til stranda. 6,5 km. Jeg gledet meg og løp, løp og gledet meg. Løp helt klart til noe.
Djupeklo. Ved Djupeklo Nedsenket Jeg Mig i Den Salte Lake. Med min glimrende Xterra våtdrakt og svømmehetta til "Seigmann Triatlon 2006". Og vannet var overraskende varmt. Jeg tror det var ca 17-18 grader og det er varmt og godt når man har våtdrakt. Det er varmt og godt uten også.
Det å svømme i sjøen med våtdrakt er den flotteste treningsopplevelsen for meg. Med vekt på opplevelse. Det er fort gjort at jeg svømmer for sakte og at treningen kommer litt i bakgrunnen for selve opplevelsen. Det er bare så nydelig i saltvannet. Regelmessig pust. Hånda som skjærer gjennom vannet og trekkes langs kroppen. Svabergene som jeg ser i et glimt når jeg trekker pusten. De mange små boblene som lages av hendene. Lydene under vann. Sollyset. Små fisker som svømmer forskremt bort når det de tror er den store haien kommer. Følelsen av å gli gjennom vannet, en følelse som helt klart blir forsterket av våtdrakta.
Jeg svømte sikkert ikke mer enn 25 minutter og kanskje bare 1000 meter. Det ble litt for mye leik og vaking, men skrekkelig deilig var det. Og så løp jeg hjem igjen. Veldig oppladet.
Og på søndag skal jeg trekke med meg Einar ut i vannet. Han gleder seg skrekkelig han også!
16.06.2006
Hovmod står stort sett for fall!
På forumet vårt fant jeg det for godt å melde noen ord om blondiners evne til å skifte dekk. Det er passe tøft i tryne fra en som selv har ett og annet lyst hårstrå. De som er igjen. Og som absolutt ikke har skrevet "mekkeboka". Det er det naboen vår som har gjort. Men det har ikke smittet over på meg.I dag skulle jeg sette dekk på disse hjula. Vitoria Open Corsa. Kevlar dekk. Resultatet ser du. Seks knekte dekkspaker. Ser du ikke seks spaker? Det er fordi den siste i drittsinne ble kasta opp på taket. Far sto midt på tunet og brølte "f... i sv... h.. f... b.. møkkahjul". Helene og Åse var sikkert dypt imponert over opphavet til alle disse nye ordene.
Jeg fikk på dekket en gang altså. Etter en halv times jobbing. Men så hadde ventilen låst seg slik at det ikke var mulig å få pumpet opp dekket. Av med dekket og justering av ventilen.
Så var det å starte fra starten igjen. Men denne gangen kom jeg ikke til mål.
I morgen skal jeg prøve igjen. Med nye dekkspaker. Og Michelin Pro Race 2. For de er lettere å få på Zipp 404.
Å ja, det glemte jeg å nevne. I dag har jeg vært hos Probike og hentet det nye forhjulet. Så nå skal snart Guruen avbildes med Zipp 808 bak og 404 forran. Da blir den pen da.
Men først må jeg altså få på dekk på hjula.
14.06.2006
"Løpe til jobben"-aksjonen
Denne uka har startet bra treningsmessig. Huemessig er det ikke like kjempemessig, for jeg har plutselig ikke no lyst til å stille til no start før IronDuck. Men det der er jo bare sutring. Går nok over. Eller kanskje ikke. Samma det.
Men altså trening, det er det som er viktig for tiden og jeg har mange fine turer. Lange og korte.
Treningsuka mi startet på mandag morgen klokken 0715 og første økt sluttet 0738. 4 km senere. Noen timer senere, klokken 1515 løp jeg fra jobben og 4 km senere var andre økt over. Da var klokken 1538. Jeg løper til jobben fordi ellers hadde de to dagene vært umulig å få til trening på.
Det første bildet er tatt klokken 0715 og viser starten på løpeturen. Det er sol fra skyfri himmel og 19 grader og vindstille så tidlig på morgenen. Det er helt fantastisk å starte en morgenløpetur på denne måten. Forrige gang jeg løp til jobben var det brøytekanter, fem minusgrader, mørkt og vind. Nå var det en slik veldig fin sommermorgen, og siden jeg starter løpeturen på landet så lukter det åkre, asfalt som varmes og jeg hører bare fuglesang. Dvs hvis jeg ikke hadde løpt med mpt3-spiller.
Det å løpe om morgenene er ikke noe jeg alltid er så glad i mens det står på, men jeg er alltid fornøyd med meg selv etterpå. På mandag og tirsdag gikk pulsen min ikke for høyt og beina var ikke totalt tømmerstokker. Og løpeturene gikk ganske raskt. Til tross for ryggsekk og frokost i magen. 4 minutter raskere en vinterløpeturene. Men det kan jo hende at veigrepet var noe bedre nå selvsagt.
Det neste bildet er tatt etter ti minutter. Her løper jeg langs utløpet av Seutelva, Gressvikfloa. Jeg liker denne biten. Det er på en gang og sykkelvei jeg løper. På elva er det ofte ender og svaner og det lukter av elv. Like før dette har jeg passert noen billakkeringsverksted og ett båtbyggeri og der jobber gutta allerede. Glade gutter som er godt
nede i første kaffekopp og en god morrasigg. Ser ut som et fint liv det også.
Det er forskjellen på Fredrikstad og Oslo. Går du på jobben i Oslo klokken 0715 kan det være ganske stille og spiser du frokost klokken 0615 er det mørkt i alle bygårdene. Da jeg pendlet startet jeg pendleturen klokken 0545 og var fremme klokken 0739 på kontoret. Og da var jeg som regel først og satt på kaffe til de andre. Her kommer jeg på jobben 0745 og er nesten sist og må vente på neste kanne.
Jeg liker sånne morgenstemninger som jeg bare får når jeg løper og sykler til jobben. Da får jeg med meg noe på veien, jeg kan se noe, lukte noe, tenke noe og ser ikke bare baklysa til bilen forran. Forresten burde mange flere barn gå eller sykle mye mer til skolen! Mine også.
Den brua på bildet skal jeg over. Den er satt opp av en privat kar med penger. Han får en vennlig tanke fra meg hver eneste gang jeg passerer den. Etter den er ikke veien jeg løper på så veldig fin. Den går langs køen inn til Fredrikstad. Men jeg koser meg selvagt med å løpe forbi køen. Men utsikten er pyton. Helt til jeg kommer til elva igjen og kan løpe langs ælvepromenaden. Her på bildet til venstre er starten på den. Nå er jeg snart framme på jobben og løper roligere.
På høyre side når jeg løper har jeg gamle Fredriksstad Mekaniske Værksted. FMV. Den
kjempebedriften gikk jo nedenom og hjem for ca 15 år siden tror jeg og nå er verkstedområdet et stort utbygningsområde som bl. a skal være åsted for kampene til Fredrisktads stolthet. FFK. Jeg deler ikke den stoltheten og lærer Helene til å synge "For en gjeng med bønder" og "FFK er et tegneserielag". Det kommer hun nok til å takke meg for.
Og så er jeg fremme og kan ta i mot spydige bemerkninger fra
kolleger som har startet dagen på en annen måte. Det går ikke inn på meg. De vet at jeg er gal.
Men altså trening, det er det som er viktig for tiden og jeg har mange fine turer. Lange og korte.
Treningsuka mi startet på mandag morgen klokken 0715 og første økt sluttet 0738. 4 km senere. Noen timer senere, klokken 1515 løp jeg fra jobben og 4 km senere var andre økt over. Da var klokken 1538. Jeg løper til jobben fordi ellers hadde de to dagene vært umulig å få til trening på.Det første bildet er tatt klokken 0715 og viser starten på løpeturen. Det er sol fra skyfri himmel og 19 grader og vindstille så tidlig på morgenen. Det er helt fantastisk å starte en morgenløpetur på denne måten. Forrige gang jeg løp til jobben var det brøytekanter, fem minusgrader, mørkt og vind. Nå var det en slik veldig fin sommermorgen, og siden jeg starter løpeturen på landet så lukter det åkre, asfalt som varmes og jeg hører bare fuglesang. Dvs hvis jeg ikke hadde løpt med mpt3-spiller.
Det å løpe om morgenene er ikke noe jeg alltid er så glad i mens det står på, men jeg er alltid fornøyd med meg selv etterpå. På mandag og tirsdag gikk pulsen min ikke for høyt og beina var ikke totalt tømmerstokker. Og løpeturene gikk ganske raskt. Til tross for ryggsekk og frokost i magen. 4 minutter raskere en vinterløpeturene. Men det kan jo hende at veigrepet var noe bedre nå selvsagt.
Det neste bildet er tatt etter ti minutter. Her løper jeg langs utløpet av Seutelva, Gressvikfloa. Jeg liker denne biten. Det er på en gang og sykkelvei jeg løper. På elva er det ofte ender og svaner og det lukter av elv. Like før dette har jeg passert noen billakkeringsverksted og ett båtbyggeri og der jobber gutta allerede. Glade gutter som er godt
nede i første kaffekopp og en god morrasigg. Ser ut som et fint liv det også.Det er forskjellen på Fredrikstad og Oslo. Går du på jobben i Oslo klokken 0715 kan det være ganske stille og spiser du frokost klokken 0615 er det mørkt i alle bygårdene. Da jeg pendlet startet jeg pendleturen klokken 0545 og var fremme klokken 0739 på kontoret. Og da var jeg som regel først og satt på kaffe til de andre. Her kommer jeg på jobben 0745 og er nesten sist og må vente på neste kanne.
Jeg liker sånne morgenstemninger som jeg bare får når jeg løper og sykler til jobben. Da får jeg med meg noe på veien, jeg kan se noe, lukte noe, tenke noe og ser ikke bare baklysa til bilen forran. Forresten burde mange flere barn gå eller sykle mye mer til skolen! Mine også.
Den brua på bildet skal jeg over. Den er satt opp av en privat kar med penger. Han får en vennlig tanke fra meg hver eneste gang jeg passerer den. Etter den er ikke veien jeg løper på så veldig fin. Den går langs køen inn til Fredrikstad. Men jeg koser meg selvagt med å løpe forbi køen. Men utsikten er pyton. Helt til jeg kommer til elva igjen og kan løpe langs ælvepromenaden. Her på bildet til venstre er starten på den. Nå er jeg snart framme på jobben og løper roligere.På høyre side når jeg løper har jeg gamle Fredriksstad Mekaniske Værksted. FMV. Den
kjempebedriften gikk jo nedenom og hjem for ca 15 år siden tror jeg og nå er verkstedområdet et stort utbygningsområde som bl. a skal være åsted for kampene til Fredrisktads stolthet. FFK. Jeg deler ikke den stoltheten og lærer Helene til å synge "For en gjeng med bønder" og "FFK er et tegneserielag". Det kommer hun nok til å takke meg for.Og så er jeg fremme og kan ta i mot spydige bemerkninger fra
kolleger som har startet dagen på en annen måte. Det går ikke inn på meg. De vet at jeg er gal.
11.06.2006
Man tar to jenter...
En på fire år og en på åtte år. Så tar man melodien til"En og to og tre indianere, fire og fem og seks indianere..."
Og så lar man disse to englebarna synge "Jeg kan en sang som går deg på nervene, jeg kan en sang som går deg på nervene, jeg kan en sang som går deg på nervene, hele dagen lang" til den melodien. Om igjen, og om igjen, og om igjen.
Nøkkelen til medisinskapet. Nå!
10.06.2006
Flink, men kjedelig
Fra min skole- og universitetstid i forrige årtusen, husker jeg at det var noen som var nettopp det. Flinke, men kjedelige. På Geografi grunnfag gikk disse under fellesbetegnelsen "midtrabatten". Midtrabatten var flinke jenter som var stille, ganske like. Litt grå. Middels høye. Halvlangt hår. Søte bevares, men det sprudlet ikke av dem. De stilte kjedelige relevante faglige spørsmål, ikke de spennende spørsmålene. De var ikke ganske like. De var veldig like. Umulig å holde fra hverandre. Og så fikk de veldig like gode karrakterer og fikk gode jobber og gode menn og gode barn. Og møter jeg noen i dag så er de faktisk fantastisk flotte mennesker og beviser stadig vekk hvor feil man kan ta. Og i dag sniker en tanke seg frem, at vi i "dagdrivergjengen" var ganske like vi også.
Men den gang var de flinke, men kjedelige. Midtrabatter.
Nå var det ikke "midtrabatten" som skulle være tema denne gangen. Det var meg. Til en forandring. Jeg er flink og kjedelig denne helgen. Eller rettere sagt jeg er flink fordi jeg løper kjedelige løpeturer.
Jeg vil gjerne se og oppleve noe når jeg trener, ikke bare trene. Men på grunn av bemanningssituasjonen på Farmen så må jeg for tiden være nærme basen, dvs Åse og Helene. Så derfor kan jeg bare løpe i litt vide sirkler rundt huset. Og der skjer det ikke mye. Der er det ikke mye nytt og spennende å se.
Men jeg løper. For det må jeg. Det har Goldie sagt. Og det sier treningsdagboka mi også, men jammen er det kjedelig. Rundt og rundt. Skjønner nå hvordan skøyteløperne har det. Bare at de har det enda trangere. Og bare venstresvinger. Det kan ikke være veldig utviklende.
Jeg hadde jo hørt historien om Fredrik som i en alder av tretten år løp titimers løp inni i hagen (eller noe slikt). Jeg startet opp inni i hagen og prøvde å løpe rundt og rundt der. Men det ble for kort og trangt. Så jeg lager meg litt videre sirkler nå, og så stikker jeg hodet inn for å si hei hvert 5.-10.minutt.
Naboene lurer nok på hva jeg driver med.
Men den gang var de flinke, men kjedelige. Midtrabatter.
Nå var det ikke "midtrabatten" som skulle være tema denne gangen. Det var meg. Til en forandring. Jeg er flink og kjedelig denne helgen. Eller rettere sagt jeg er flink fordi jeg løper kjedelige løpeturer.
Jeg vil gjerne se og oppleve noe når jeg trener, ikke bare trene. Men på grunn av bemanningssituasjonen på Farmen så må jeg for tiden være nærme basen, dvs Åse og Helene. Så derfor kan jeg bare løpe i litt vide sirkler rundt huset. Og der skjer det ikke mye. Der er det ikke mye nytt og spennende å se.
Men jeg løper. For det må jeg. Det har Goldie sagt. Og det sier treningsdagboka mi også, men jammen er det kjedelig. Rundt og rundt. Skjønner nå hvordan skøyteløperne har det. Bare at de har det enda trangere. Og bare venstresvinger. Det kan ikke være veldig utviklende.
Jeg hadde jo hørt historien om Fredrik som i en alder av tretten år løp titimers løp inni i hagen (eller noe slikt). Jeg startet opp inni i hagen og prøvde å løpe rundt og rundt der. Men det ble for kort og trangt. Så jeg lager meg litt videre sirkler nå, og så stikker jeg hodet inn for å si hei hvert 5.-10.minutt.
Naboene lurer nok på hva jeg driver med.
09.06.2006
Hvorfor har dere så digre sekker multisportere?
Det er litt farlig å si at godt merka løyper og asfalt er en forutsetning for et godt arrangemenet. Oslofjord triatlon har og har hatt ansvaret for konkurranser med både grus, jord, røtter og fjell. Til dels store fjell. Og til dels litt manglende merking.
Men konkurranser i skauen som går ut på å løpe med sykkel uten hjul på skulderen, padle i gummibåt, løpe parvis med tre bein, orientere og pugge kart utenat. Kan det være no gøy da?
Jo da, gøy er det. Hvis man liker selskapsleker, utdrikningslag, feltløp med full pakning og lignende fandenskap. Men det gjør ikke jeg, var liksom ferdig med slikt etter "cowboy og indiander" og Forsvaret, så jeg hadde ikke tenkt å være med på noe slikt. Men så ble jeg overtalt.
Det er ofte en kvinne som står bak og har skylden for de problemer som man kommer opp i. Her er forresten bilde av hun som har skylda i dette tilfellet. Adeleid. Adeleid poser og viser legg som det heter. Dette er etter at vi kom i mål. Nest sist. Da var det ikke så mange igjen i området.
Det var ikke så mange i området da vi kom før start heller. Det var no mygg. Og et telt. Og no multisportere som var ute etter å værve no damer til neste konkurranse. Men etter hvert kom det flere og flere. Med sykler med kartleserbrett og kjempedigre sekker.
Hallo? Innbydelsen til konkurransen sa at man trengte hjelm, løpesko og kompass. Temperaturen var greie 18-19 grader. Hva skal du da med Berghaus klatrejakke og kjempesekk? Jeg skjønner forresten ideen med jakka. Den var for å holde myggen unna. For det er mye mygg i skogen. Ved asfalten er det mye mindre av det. Det er også en grunn til at triatlon er en mye mer stiligere sport enn det utdrikningslag med tidtagning er. Men hva med ryggsekken, skulle de ha med fem av hver av alt i sekken? Men det er kanskje noe med de som driver med dette, som gjør at de bare må se ut som om de er klar for å bestige en eller annen fjelltopp?
Og sånn sett er vi jo like. De med kjempesekker og vi som kler på oss tempohjelm og zipphjul for å sykle til butikken for å kjøpe brød. Så det er en fin ting å bli utfordret litt til å se seg selv med andres øyne. For de som møter opp uerfarne på en triatlonkonkurranse, så er vi nok både
skremmende og ikke reint lite rare med alt utstyret vårt, med sjargongen våre (T1, "taper", Pre-race?) og alle de rare meningene våre.
Men nå har jeg prøvd det og jeg vet at dette kommer jeg ikke til å prøve på lenge, lenge, lenge. Hvorfor?
Rett og slett fordi det er triatlon jeg driver med. Og tatt som trening har det liten overføringsverdi til triatlon. Hadde jeg brukt 1t30 på å løpe så hadde det gitt meg fremgang. Dette gjorde ikke. Saken er lukket.
Her er løypa jeg fulgte. Adeleid hadde i tillegg en liten sveip nord på Sognsvann for å plukke opp en post eller to. Det gjorde hun mens jeg bada i Sognsvann. Det var kaldt.
Morro med alle disse lange navnene med både klubb, sponsor og "Team" rista sammen. "Inderdalen ski og fotballorienteringsklubb Team Kondomeriet". "Fredrikstad IF Team Fett og Lim". Drammen CK Team "Goggens pølsebod". Førstemann som prøver å skaffe seg egen sponsor i Oslofjord triatlon og blander inn klubbnavnet i det, skal få se hvor kort tid det tar før overgangen til en sponsorliberal klubb eller sponsornavnet klubb som Royal Sport skal bli ordnet!
Men det var morro altså. Takk til Adeleid for at hun lurte meg med på det!
Men konkurranser i skauen som går ut på å løpe med sykkel uten hjul på skulderen, padle i gummibåt, løpe parvis med tre bein, orientere og pugge kart utenat. Kan det være no gøy da?
Jo da, gøy er det. Hvis man liker selskapsleker, utdrikningslag, feltløp med full pakning og lignende fandenskap. Men det gjør ikke jeg, var liksom ferdig med slikt etter "cowboy og indiander" og Forsvaret, så jeg hadde ikke tenkt å være med på noe slikt. Men så ble jeg overtalt.
Det er ofte en kvinne som står bak og har skylden for de problemer som man kommer opp i. Her er forresten bilde av hun som har skylda i dette tilfellet. Adeleid. Adeleid poser og viser legg som det heter. Dette er etter at vi kom i mål. Nest sist. Da var det ikke så mange igjen i området.
Det var ikke så mange i området da vi kom før start heller. Det var no mygg. Og et telt. Og no multisportere som var ute etter å værve no damer til neste konkurranse. Men etter hvert kom det flere og flere. Med sykler med kartleserbrett og kjempedigre sekker.
Hallo? Innbydelsen til konkurransen sa at man trengte hjelm, løpesko og kompass. Temperaturen var greie 18-19 grader. Hva skal du da med Berghaus klatrejakke og kjempesekk? Jeg skjønner forresten ideen med jakka. Den var for å holde myggen unna. For det er mye mygg i skogen. Ved asfalten er det mye mindre av det. Det er også en grunn til at triatlon er en mye mer stiligere sport enn det utdrikningslag med tidtagning er. Men hva med ryggsekken, skulle de ha med fem av hver av alt i sekken? Men det er kanskje noe med de som driver med dette, som gjør at de bare må se ut som om de er klar for å bestige en eller annen fjelltopp?
Og sånn sett er vi jo like. De med kjempesekker og vi som kler på oss tempohjelm og zipphjul for å sykle til butikken for å kjøpe brød. Så det er en fin ting å bli utfordret litt til å se seg selv med andres øyne. For de som møter opp uerfarne på en triatlonkonkurranse, så er vi nok både
skremmende og ikke reint lite rare med alt utstyret vårt, med sjargongen våre (T1, "taper", Pre-race?) og alle de rare meningene våre.Men nå har jeg prøvd det og jeg vet at dette kommer jeg ikke til å prøve på lenge, lenge, lenge. Hvorfor?
Rett og slett fordi det er triatlon jeg driver med. Og tatt som trening har det liten overføringsverdi til triatlon. Hadde jeg brukt 1t30 på å løpe så hadde det gitt meg fremgang. Dette gjorde ikke. Saken er lukket.
Her er løypa jeg fulgte. Adeleid hadde i tillegg en liten sveip nord på Sognsvann for å plukke opp en post eller to. Det gjorde hun mens jeg bada i Sognsvann. Det var kaldt.
Morro med alle disse lange navnene med både klubb, sponsor og "Team" rista sammen. "Inderdalen ski og fotballorienteringsklubb Team Kondomeriet". "Fredrikstad IF Team Fett og Lim". Drammen CK Team "Goggens pølsebod". Førstemann som prøver å skaffe seg egen sponsor i Oslofjord triatlon og blander inn klubbnavnet i det, skal få se hvor kort tid det tar før overgangen til en sponsorliberal klubb eller sponsornavnet klubb som Royal Sport skal bli ordnet!
Men det var morro altså. Takk til Adeleid for at hun lurte meg med på det!
08.06.2006
Harry .... og så litt til
Min lille sak om øreormer og Elvis Costello kunne gi det inntrykk at jeg er en liten, tynn svarthåret folkehøyskolepingle med lang frakk, høyhalset genser og svarte lakksko, som bare liker engelsk "smart ass"-musikk med tekst som ligner på full randomisert gjennomgang av Oxford Advanced Dictionary og med svært intrikate rytmefigurer og arrangementer.
Og det er jo ikke helt blink, så det bildet må for all del justeres. For hard og tung musikk for hulemenn gjør susen det også!
Dette temaet er selvsagt treningsrelatert, fordi jeg både spinner og løper til musikk. Det er så mye musikk som er bra å trene til, mye hard musikk som er bra å trene til. Jeg hører selvsagt på den musikken ellers også, når jeg får lov av jentene. Jeg oppererer ikke med treningsmusikk som bare er treningsmusikk. For å si det slik, du ser ikke meg med en cd i treningsbaggen der det står skrevet med tusj: "Styrketrening". Desverre ser du ikke meg trene styrke heller og det er et lite problem. Jeg kunne absolutt trengt å få strammet opp kroppen litt. Spesielt skuldre, mage og rygg. Og så mener noen at jeg har fått pipestilkearmer. Det burde også vært gjort noe med.
Men altså hardt, og da først av alt undergruppa "hardt og harry". Hva har vi da som er bra? Masse, ,men vi nøyer oss med to eksempler.
La oss f.eks ta Motörhead. Det er fantastisk turboheavy! Og Lemmy er mannen. Da jeg hørte Motörhead første gang, visste jeg ikke om det var heavy eller punk. Og det visste nok ikke Lemmy eller andre heller. Lemmy festa med punkerne og var samtidig tøffere en alle småjentene i Sex Pistols, Clash, Damned og the Bromley Contingent til sammen. Festa med punkere var det en heavykonge til som gjorde, Phil Lynnot. Vet du ikke hvem Phil Lynnot var? Gå og pisk deg selv! Han var bassist og sanger i Thin Lizzy. Thin Lizzy som har gitt ut verdens beste live skive. "Live and Dangerous".
Thin Lizzy er ikke egentlig så veldig vulgært, det er bare heavy. Snill heavy egentlig. Lyrisk heavy. Men Phil Lynnot kunne være litt vulgær og sa noe slikt på en konsert:
"Are there any in the audience with any Irish in them? (Bekreftende rop fra salen) Are there any of the ladies in the audience who want some more Irish in them?" *ehem**rødme*
Men altså Motörhead, fantastisk musikk å trene til, men med tekster som gjør at ironiknappen må stå konstant på for de som har vært preget av politisk korrekt mas og musikk fra sosialantropologijenter, forsangere i vestkantsosialistisk kor og "Sittegruppa Ottar".
"Love me like a reptile" har fine linjer, "Jailbait" er glimrende, "Ace of Spades" er den ultimate Motörheadsangen. Men den mest vulgære? Den som gjør at jeg nesten må skru av lyset mens jeg hører på den?
Fast and loose:
"Two o'clock in the morinin', sugar
I know you're sleepin', you must be sleepin'
Why don't you invite me in
get yourself some original sin
I'll wake you up and stay in bed
don't get up, get down instead"
AC/DC er en selvfølge når man skal kose seg med enkel tekst og enkle riff for enkle gutter. "Walk all over you" er jo der oppe et sted, "Highway to hell" går ofte oppi hodet mitt når jeg sykler. "Dirty deeds done dirt cheep" er bra greier.
Men dette er selvsagt klassikeren:
She was a fast machine she kept her motor clean
She was the best damn woman that I ever seen
She had the sightless eyes telling me no lies
Knocking me out with those American thigh
Jepp, riktig svar er selvsagt: You Shook Me All Night Long. Og de av dere som kan teksten og har noen plysjtærninger gjemt bort i skuffen som siste minne fra en avskiltet Amazon, synger med videre. Vakkert!
En annen sang som ofte er med meg er Offspring "Bad Habbit". Den er ikke heavy, den er punka, skatepunka. Det er ikke en sang som er sett fra syklistens side, men det er ikke mange slike og det er lite som tyder på at "sykle til jobben"-punk blir det neste fra California. Men når denne er på øra mens jeg spinner, så er det mulig å tenke seg at neste gang man er i trafikken så har man har en Magnum 44 på baklomma.... "Do you feel lucky...Punk??"
"Well they say the road's a dangerous place
If you flip me off I'll get in you're face
You drive on my ass
Your foot's on the gas
And your next breath is your last
Drivers are rude
Such attitudes
But when I show my piece
Complaints cease
Something's odd
I feel like I'm god
You stupid dumbshit goddam motherfucker
I open the glove box
Reach inside
I'm gonna wreck this fucker's ride"
Musikk er seriøse greier:
Musikk er seriøst, hilsen meg, alle fornuftige gutter på 15 år og sjefsharry Dennis Leary. Dennis Leary er på ingen måte på mitt lag, verken når det gjelder syklisters rett til veien eller heavy, men her er vi på linje:
"I take music pretty seriously. You see that scar on my wrist? You see that? You know where that's from? I heard the Bee Gees were getting back together again. I couldn't take it, okay! That was the only good thing about the 1980's. We got rid of one of the Bee Gees. One down, three to go. That's what I say, folks. Yeah! Here's ten bucks! Bring me the head of Barry Mantilow, alright? I wanna drink beer out of his empty head! I wanna have a Barry Mantilow skull keg party at my apartment, ok?! You write the songs, we'll drink the beer out of your head"
*burp*
Og det er jo ikke helt blink, så det bildet må for all del justeres. For hard og tung musikk for hulemenn gjør susen det også!
Dette temaet er selvsagt treningsrelatert, fordi jeg både spinner og løper til musikk. Det er så mye musikk som er bra å trene til, mye hard musikk som er bra å trene til. Jeg hører selvsagt på den musikken ellers også, når jeg får lov av jentene. Jeg oppererer ikke med treningsmusikk som bare er treningsmusikk. For å si det slik, du ser ikke meg med en cd i treningsbaggen der det står skrevet med tusj: "Styrketrening". Desverre ser du ikke meg trene styrke heller og det er et lite problem. Jeg kunne absolutt trengt å få strammet opp kroppen litt. Spesielt skuldre, mage og rygg. Og så mener noen at jeg har fått pipestilkearmer. Det burde også vært gjort noe med.
Men altså hardt, og da først av alt undergruppa "hardt og harry". Hva har vi da som er bra? Masse, ,men vi nøyer oss med to eksempler.La oss f.eks ta Motörhead. Det er fantastisk turboheavy! Og Lemmy er mannen. Da jeg hørte Motörhead første gang, visste jeg ikke om det var heavy eller punk. Og det visste nok ikke Lemmy eller andre heller. Lemmy festa med punkerne og var samtidig tøffere en alle småjentene i Sex Pistols, Clash, Damned og the Bromley Contingent til sammen. Festa med punkere var det en heavykonge til som gjorde, Phil Lynnot. Vet du ikke hvem Phil Lynnot var? Gå og pisk deg selv! Han var bassist og sanger i Thin Lizzy. Thin Lizzy som har gitt ut verdens beste live skive. "Live and Dangerous".
Thin Lizzy er ikke egentlig så veldig vulgært, det er bare heavy. Snill heavy egentlig. Lyrisk heavy. Men Phil Lynnot kunne være litt vulgær og sa noe slikt på en konsert:
"Are there any in the audience with any Irish in them? (Bekreftende rop fra salen) Are there any of the ladies in the audience who want some more Irish in them?" *ehem**rødme*
Men altså Motörhead, fantastisk musikk å trene til, men med tekster som gjør at ironiknappen må stå konstant på for de som har vært preget av politisk korrekt mas og musikk fra sosialantropologijenter, forsangere i vestkantsosialistisk kor og "Sittegruppa Ottar".
"Love me like a reptile" har fine linjer, "Jailbait" er glimrende, "Ace of Spades" er den ultimate Motörheadsangen. Men den mest vulgære? Den som gjør at jeg nesten må skru av lyset mens jeg hører på den?
Fast and loose:
"Two o'clock in the morinin', sugar
I know you're sleepin', you must be sleepin'
Why don't you invite me in
get yourself some original sin
I'll wake you up and stay in bed
don't get up, get down instead"
AC/DC er en selvfølge når man skal kose seg med enkel tekst og enkle riff for enkle gutter. "Walk all over you" er jo der oppe et sted, "Highway to hell" går ofte oppi hodet mitt når jeg sykler. "Dirty deeds done dirt cheep" er bra greier.Men dette er selvsagt klassikeren:
She was a fast machine she kept her motor clean
She was the best damn woman that I ever seen
She had the sightless eyes telling me no lies
Knocking me out with those American thigh
Jepp, riktig svar er selvsagt: You Shook Me All Night Long. Og de av dere som kan teksten og har noen plysjtærninger gjemt bort i skuffen som siste minne fra en avskiltet Amazon, synger med videre. Vakkert!
En annen sang som ofte er med meg er Offspring "Bad Habbit". Den er ikke heavy, den er punka, skatepunka. Det er ikke en sang som er sett fra syklistens side, men det er ikke mange slike og det er lite som tyder på at "sykle til jobben"-punk blir det neste fra California. Men når denne er på øra mens jeg spinner, så er det mulig å tenke seg at neste gang man er i trafikken så har man har en Magnum 44 på baklomma.... "Do you feel lucky...Punk??"
"Well they say the road's a dangerous placeIf you flip me off I'll get in you're face
You drive on my ass
Your foot's on the gas
And your next breath is your last
Drivers are rude
Such attitudes
But when I show my piece
Complaints cease
Something's odd
I feel like I'm god
You stupid dumbshit goddam motherfucker
I open the glove box
Reach inside
I'm gonna wreck this fucker's ride"
Musikk er seriøse greier:
Musikk er seriøst, hilsen meg, alle fornuftige gutter på 15 år og sjefsharry Dennis Leary. Dennis Leary er på ingen måte på mitt lag, verken når det gjelder syklisters rett til veien eller heavy, men her er vi på linje:
"I take music pretty seriously. You see that scar on my wrist? You see that? You know where that's from? I heard the Bee Gees were getting back together again. I couldn't take it, okay! That was the only good thing about the 1980's. We got rid of one of the Bee Gees. One down, three to go. That's what I say, folks. Yeah! Here's ten bucks! Bring me the head of Barry Mantilow, alright? I wanna drink beer out of his empty head! I wanna have a Barry Mantilow skull keg party at my apartment, ok?! You write the songs, we'll drink the beer out of your head"
*burp*
06.06.2006
Temporeksi
Eller hva det heter når en har forvrengt bilde av egen fart. Det har jeg hatt i dag.I dag har jeg løpt som en vind. Jeg vet ikke om jeg har løpt fra eller til, men jeg har løpt. Løftet bena, jobbet med armene, tatt svingene med full kontroll og akselerert ut av de samme svinger. Virkelig vært en løper i stedet for en subber. Kjent på drivet, kjent at det river i pustesystemet. Skal det det?
Tallenes tale? De første 7 km gikk med en gjennomsnittsfart på 11,4 km/t. De to siste roet jeg og løp på 10 km/t. Men blodpumpa fikk jo kjørt seg og dunket 161 slag i min.
Så det gikk jo kanskje ikke så fort synes dere, men det synes jeg. I hvert fall da jeg løp.
Det som er stilig er at jeg nok har inne å gå under 50 min på 10 km. Det er lenge siden. Det vil si, det har jeg aldri gjort. Bedre og bedre år for år. Frem mot 70 år. Det er et mål det også.
Disse var med på å forvrenge fartsfølelsen min i dag: Boykillboy, Red Hot Chili Peppers, Snow Patrol og Wolfmother. Den siste gruppa må du ha! Ja du ja! Australsk heavy med et hint av White Stripes. Med orgel og tverrfløyte. Å du store min.
05.06.2006
Arv og miljø!
Dette er klassiske spørsmål: Hvem er jeg? Hvor er jeg? Hvorfor er jeg? Hvorfor er jeg her når jeg lovte å komme hjem absolutt ikke noe senere enn klokken 01.30. Og ikke minst: Hvordan har jeg blitt som jeg har blitt? Er det genetik som har gjort meg til den idrettsmannen jeg er, eller er det miljøet rundt meg? Vi vet alle sammen svaret selvsagt: Medisinske eksperimenter!
Men som alle andre søte, blonde idrettsutøvere med blå øyne, så har det skjedd meg uten at jeg har vært klar over det. Jeg skjønte det først i dag.
La meg forklare:
Frem til og med 1998 levde jeg et stille liv og sto i mot de fleste fremstøt fra "Organisert Idrett A/S". Jeg jogget litt og jeg klatret litt, men det var det. For å vise hvor lite interessert jeg var: Jeg jobbet sammen med de som startet Frikransen (Njål, Nils og Lars), mens de startet Frikransen, uten å bli smittet av deres iver for sykling, fotball eller petanque i første omgang. Idrettshistorie ble skrevet på nabopultene, men jeg enset det ikke.
Men så tok arbeidslivet mitt en stygg sving og jeg stod i den store stygge arbeidsløshetskøen. Etter å ha slengt arbeidsløs rundt i Oslos gater, fikk jeg jobb på Statens Institutt for Folkehelse. SIFF. Folkehelsa. Inn fra kulden og ned i den varme kjelleren.
For:
Dette er det Folkehelsa som lå rett ved siden av Ullevål Sykehus. Geitemyrsveien. Det var et to etasjers bygg, med en kjeller. En stor kjeller. Og nede i den kjelleren jobbet jeg.
Utenfor var det en barnehage for barna til de ansatte. Barna i den barnehagen var rene, pene, stille og rolige barn. Vi så dem stort sett bare når de gikk rundt i gangene og sang Santa Lucia. En gang i året. "Sort senker natten seg, i stall og stue...."
Nede i "Kjelleren" jobbet jeg, kjellermennesket. Det var andre kjellermennesker der også. Det var de som kokte tang, okseblod og annet som luktet vondt for å lage agarer. Agarer er det som er i slike små skåler som man dyrker biologiske prøver på.
Og så var det et eget rom med kakkerlakker og melmidd og andre ekle kryp. Og to personer som hadde ansvar for disse dyrene.
Frysere og Forsvaret
Ellers var det rekke på rekke med store frysere nede i kjelleren. Frysere med hengelås. På sene arbeidskvelder tenkte jeg alltid: hva skjer hvis strømmen går og det som er i fryserne starter å tine. Vil låsen holde?
Borterst i gangen var det noen kontorer bak en låst dør og et lite skilt der det stod: "Forsvarets mikrobiologiske laboratorium". De som arbeidet der så vi nesten aldri. En sjelden gang så man at de kom. Og av og til kom det en kurér med grå konvoluter. Han gikk aldri inn bak den døren, han leverte konvolutten sin og gikk. Hilste aldri.
De ansatte på SIFF/Folkehelsa, i hvert fall vi i kjelleren, fikk stadig vekk forespørsel om å være forsøkspersoner på diverse undersøkelser for vaksiner etc. "Frivillig" selvsagt, men siden vi ikke visste helt hva det var de kokte, hva fryserne var til og hva kakkerl..... Av og til var det jo noen som hadde "sluttet" fikk vi høre.
Forsøket:
Plutselig en dag banket noen på døren og sa "kunne du tenke deg å være forsøksperson for et forsøk med .....?". Og så rullet man opp ermene og ble stukket. De var gode på å stikke. Og vi ble gode på å bli stukket. "De" sa at de var fra Folkehelsa, men det er vel mer trolig at Forsvaret sto bak det hele.
Hva det egentlig var de prøvde ut på meg, på Line, på Kari, på Truls og selvsagt også på alle de stille, snille og rolige barna, det vet jeg ikke, men det forandret i hvert fall min adferd når det gjaldt kvasiorganisert idrett. Umiddelbart etter første stikk fikk jeg en voldsom trang til å være med i klubb, danne klubb....Først meldte jeg meg inn i Frikransen, så var jeg med å starte triatlongruppe der, så meldte jeg meg inn i Fredrikstad Havkajak og Multisportklubb og så startet vi Oslofjord triatlonklubb og så ble jeg medlem av CK Øst....
Forsøket jeg ble utsatt for ble aldri fullendt. I 2002 ble vi sluppet opp av kjellerene pga av omorganiseringen... unskyld jeg mener, fornyelsen av den sentrale helseforvaltning. Da ble SIFF døpt om til Nasjonalt folkehelseinstitutt. Meningen var selvsagt at det skal se ut som om dette instituttet er til for folket og ikke for staten. Vi vet bedre. Vi som har lest våre superhelttegneserier!
Hva som vil skje med meg videre vet jeg ikke. Jeg føler meg så underlig.
Kanskje jeg skal gå og legge meg?
Men som alle andre søte, blonde idrettsutøvere med blå øyne, så har det skjedd meg uten at jeg har vært klar over det. Jeg skjønte det først i dag.
La meg forklare:
Frem til og med 1998 levde jeg et stille liv og sto i mot de fleste fremstøt fra "Organisert Idrett A/S". Jeg jogget litt og jeg klatret litt, men det var det. For å vise hvor lite interessert jeg var: Jeg jobbet sammen med de som startet Frikransen (Njål, Nils og Lars), mens de startet Frikransen, uten å bli smittet av deres iver for sykling, fotball eller petanque i første omgang. Idrettshistorie ble skrevet på nabopultene, men jeg enset det ikke.
Men så tok arbeidslivet mitt en stygg sving og jeg stod i den store stygge arbeidsløshetskøen. Etter å ha slengt arbeidsløs rundt i Oslos gater, fikk jeg jobb på Statens Institutt for Folkehelse. SIFF. Folkehelsa. Inn fra kulden og ned i den varme kjelleren.
For:
Dette er det Folkehelsa som lå rett ved siden av Ullevål Sykehus. Geitemyrsveien. Det var et to etasjers bygg, med en kjeller. En stor kjeller. Og nede i den kjelleren jobbet jeg.
Utenfor var det en barnehage for barna til de ansatte. Barna i den barnehagen var rene, pene, stille og rolige barn. Vi så dem stort sett bare når de gikk rundt i gangene og sang Santa Lucia. En gang i året. "Sort senker natten seg, i stall og stue...."
Nede i "Kjelleren" jobbet jeg, kjellermennesket. Det var andre kjellermennesker der også. Det var de som kokte tang, okseblod og annet som luktet vondt for å lage agarer. Agarer er det som er i slike små skåler som man dyrker biologiske prøver på.
Og så var det et eget rom med kakkerlakker og melmidd og andre ekle kryp. Og to personer som hadde ansvar for disse dyrene.
Frysere og Forsvaret
Ellers var det rekke på rekke med store frysere nede i kjelleren. Frysere med hengelås. På sene arbeidskvelder tenkte jeg alltid: hva skjer hvis strømmen går og det som er i fryserne starter å tine. Vil låsen holde?
Borterst i gangen var det noen kontorer bak en låst dør og et lite skilt der det stod: "Forsvarets mikrobiologiske laboratorium". De som arbeidet der så vi nesten aldri. En sjelden gang så man at de kom. Og av og til kom det en kurér med grå konvoluter. Han gikk aldri inn bak den døren, han leverte konvolutten sin og gikk. Hilste aldri.
De ansatte på SIFF/Folkehelsa, i hvert fall vi i kjelleren, fikk stadig vekk forespørsel om å være forsøkspersoner på diverse undersøkelser for vaksiner etc. "Frivillig" selvsagt, men siden vi ikke visste helt hva det var de kokte, hva fryserne var til og hva kakkerl..... Av og til var det jo noen som hadde "sluttet" fikk vi høre.
Forsøket:
Plutselig en dag banket noen på døren og sa "kunne du tenke deg å være forsøksperson for et forsøk med .....?". Og så rullet man opp ermene og ble stukket. De var gode på å stikke. Og vi ble gode på å bli stukket. "De" sa at de var fra Folkehelsa, men det er vel mer trolig at Forsvaret sto bak det hele.
Hva det egentlig var de prøvde ut på meg, på Line, på Kari, på Truls og selvsagt også på alle de stille, snille og rolige barna, det vet jeg ikke, men det forandret i hvert fall min adferd når det gjaldt kvasiorganisert idrett. Umiddelbart etter første stikk fikk jeg en voldsom trang til å være med i klubb, danne klubb....Først meldte jeg meg inn i Frikransen, så var jeg med å starte triatlongruppe der, så meldte jeg meg inn i Fredrikstad Havkajak og Multisportklubb og så startet vi Oslofjord triatlonklubb og så ble jeg medlem av CK Øst....
Forsøket jeg ble utsatt for ble aldri fullendt. I 2002 ble vi sluppet opp av kjellerene pga av omorganiseringen... unskyld jeg mener, fornyelsen av den sentrale helseforvaltning. Da ble SIFF døpt om til Nasjonalt folkehelseinstitutt. Meningen var selvsagt at det skal se ut som om dette instituttet er til for folket og ikke for staten. Vi vet bedre. Vi som har lest våre superhelttegneserier!
Hva som vil skje med meg videre vet jeg ikke. Jeg føler meg så underlig.
Kanskje jeg skal gå og legge meg?
03.06.2006
Triatlon er for alle!
Også for multihandicapede røde menn i tvangstrøye, ølmage og med rare ting av metall som vokser ut av skrittet.Seriøst? Dette er et bilde Guy har tatt under IronDuck 2004. Bildet viser meg etter en runde på syklingen. Vi startet konkurransen ganske tidlig på morgenen og det var i starten av september. Derfor var det litt småkjølig og derfor tok jeg på meg litt for mye klær.
På matstasjonen skulle jeg ta av meg superundertøyet og bildet viser meg som prøver å ta på meg sykkeltrøya igjen. Men siden jeg var bitteliten og kunne kle av meg selv, så har jeg bare vrengt av meg tøyet. Og da jeg gjorde det her så var ermene vrengt innover. Og siden både kroppen og trøya var våt, så klistra liksom trøya seg til kroppen og i felleskap dannet vi en gordisk knute.
Her prøver jeg altså å løse denne knuten med tenna. Men alle vet jo at det trengs et sverd for å løse slike.
Det vil ligge sverd på matstasjonene på IronDuck 2006.
Vei lagt til lagring
Vinteren i Norge er så alt for lang. Det er uomtvistelig. Også i Fredrikstad.Gjennom en lang, mørk og snørik vinter, der treningen skjer på rulle og glatt underlag, drømmer jeg om å sykle og løpe på tørr og varm asfalt. Å være på vei.
Dette er en fin bit vei, den er ca 7 km og en bratt og en lang, seig bakke ut på langturen min. Før dette har omgivelsene vært sånn ymse, men her kommer jeg ut av skogen, veien går plutselig nedover, asfalten er lysegrå og landskapet er preget av grønne jorder. Det er en veldig god følelse å komme hit....
Men jeg skal ikke skrive så mye om denne biten med vei nå. Den skal få ligge her i ro og fred. Jeg har lagt den på denne siden til lagring. Og så skal den få ligge her å utvikle seg. Men når vinteren igjen blir mørk og trist, og vi tror det aldri mer skal bli vår og sommer og vintertriatlon og andre forbannelser regjerer kongeriket, akkurat da skal jeg ta frem denne veien for å lukten, synet og følelsen av den igjen.
Men nå skal jeg heller kle på meg sykkelen og oppleve litt mer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)