Problemet med været på østlandet er todelt

Den ene delen er nordlendingsproblemet. Det er alltid noen av de to-trehundretusen som klorer seg fast der oppe, som føler at de må fortelle at ”søringan må kle på seg og ikke syt”. Mora mi kan mene noe om hvordan jeg bør kle på meg. Fjellfinner derimot, kan trekke kofta godt sammen, smøre huden inn med meddisintran, krype inn i koia og holde mumlinga for seg sjøl.

Den andre delen er problemet med de uttallige meningsløse meldingene av typen: ”I dag var det 15 minusgrader på Engelsviken, nå tenker jeg klimahysterikerne fikk en på kjeften” eller ”Til morgenen i dag var 20 minusgrader på Gressvik, jammen sa jeg global oppvarming”.

Sånn bortsett fra det er det ikke så farlig. Bare kaldt.

Fornuft eller feighet? Mann eller Mus?

Planen var å løpe til jobben i dag. Til og fra. Det ville vært like langt og antageligvis like kaldt. 20 minusgrader viste gradestokken i dag og det ble for kaldt. Jeg ble for feig og er redd litt vind og kulde på mitt kinn. Og som et under startet bilen og står der nå og brummer og blir varm.

Er det fettinduserende feighet eller er det forebyggende fornuft? Jeg har løpt langtur i minus 10. Jeg har løpt kortere turer i minus 15. Skiløpere drar seg jo rundt det ganske land i minus 20.

Det føles egentlig ganske vondt å dra så kald luft godt ned i systemet, menjeg hadde nok ikke tatt skade av det. Så da er det vel feighet når jeg kjører av gårde i bilen da?

Mouse more than man, yes I am (Man or Mouse – Millencollin)

Årets siste padletur?

Søndagens fysiske utskeielser startet kontrollert med 45 min på sykkelrulle. Etter det forsvant kontrollen mer og mer, men det gikk bra til slutt.

Dagens andre øvelse var padling på bøljan blå. Startpunktet for turen ble Utgårdskilen på Hvaler. Utgårdskilen fordi kulda og snøen også på Hvaler hadde modifisert landskapet. For padlingen betydde modifikasjon at snø hadde dekket førstevalgets parkeringsplass og is hadde dekket vannet i førstevalgets vik. Men Utgårdskilen er ikke no dårlig startpunkt.

Rett og slett et flott startpunkt for en tur ut mot Akerøya på ukas gråeste og mildeste dag. Dagen ga flotte bilder på netthinna. Bilder av sel, alkekonge og masse måker. Og bilde av tåke som plutselig kom.

Padling i natt og tåke er noe annet enn padling under gode lysforhold. Veldig bra jeg hadde GPS, lys og at jeg ikke var alene. Godt at Utgårdskilen er både et godt startpunkt og endepunkt for en padletur.

HMS-avdelinga har tatt på seg å jobbe litt med pakkelista for vinterpadling. Denne gangen hadde vi alt, men det var muligens ikke 100 % selvfølgelig.

Men vakkert var det! Og det er nesten en selvfølge når kajakken drar ut fra Hvaler. Så er spørsmålet om dette ble årets siste padletur eller om jeg får med en "The Double" på Nyttårsaften. Både nyttårspadling med kajakklubben og løpe Fredrikstadløpet.

Begge deler med GPS.

Årets julegave!

Nå er det gjort. Åse har fått en skikkelig gitar og har skrevet sin første sang. I g-dur.

Julen 2009

Det er tid for å spise og trene så mye som mulig. Med jula kommer et budskap jeg tror på, budskapet om Julecybertreningscamp a la Oslofjord triatlon.

Innveiing morgenen 24.12 sa 93.5 Kg. Og nå har jeg vært på den første julelangturen. 1 t 35 min på glatta. Godt! Mye bedre enn ribbe.

Brev fra Ånsøyheimen julen 2009

Kjære unge og håpfulle. Det er lenge siden jeg har skrevet til dere nå.

Dagene går sin skjeve og polstrede gang her på Ånsøyheimen bo- og veiledningsanstalt. Livet er på det jevne, men ikke overvettes spennende. Maten er næringsrik, i passe tilmålte mengder, men uten markant smak. Mosjonen vi tar del i holder kroppen ved like, uten å påføre hjerte og lunger overdrevne belastninger. Temperaturen er aldri kald og den er aldri varm. Rammene for våre liv er trygge og rene. Livet er på det jevne. Og det jevne er kjedelig.

I et kort blaff etter forrige kommunevalg tok det litt av. Vi fikk hettegensere fra Bandidos, i stedet for strikkegensere fra Ånsøy Helselag. Vi fikk vin til maten, sigarer til konjakken og fett på skinka. Det holdt en uke. Og så var alt det gode borte og nå må vi i tillegg betale for alt utenom de lovpålagte ytelser.

Det verste med anstalten er uansett mangelen på musikk. Musikken tok slutt den dagen jeg knuste høytalerne i spiserommet. Ingen skylder på meg. Alle vet at du trigger farlige reflekser nå du spiller Nordstoga for en mann som ennå ikke har fått morrakaffen sin. Eller uansett egentlig. Nordstoga vil i de fleste rettsstater legitimere bruk av overdrevne fysiske ytringsformer. Exit høytalere, men som en disiplinær og kollektiv straff ble det også forbud mot privat avspilling av musikk. All musikk ble inndratt.

Vi prøvde en stund å dempe savnet og smerten med kor, men sang uten instrumenter er og vil alltid være en fattig og lite tilfredsstillende erstatning. Heldigvis kom løsningen i form av en undergrunnsbevegelse. Vår egen lille oppstandelse og stille revolt.

Andersen og jeg fant et rom i en kjeller, i bunnen av en smal trapp. I kjelleren var det verken bord eller pistoler, men en lang og trang gang. Den lange gangen endte i en trapp som gikk opp. Og i toppen var det en luke som åpnet seg.

Hvilken lykke. Vi var ute. Det var luft og lys. Eksos og asfalt. Folk, liv, burgere, øl, rytme og tanker. Våre skritt gikk rett til selgere av himmelsk lyd og rytme. Og så fikk vi livet tilbake med all sin kraft.

Kjære niese og nevøer som er tallrike som strandens sand. Jeg skriver selvsagt dette fordi det er den tiden igjen. Tiden for å sende dere en cd med fragmenter av det beste 2009 hadde å by meg av musikalske skatter. Dessverre har musikkrestriksjonene gjort arbeidet vanskeligere denne gangen. Andersen og jeg har hatt mange turer ut og smuglet musikk inn i hoftebeskytterne våre og vi synes selv vi har fått med oss mye nytt. Men musikk fra 2008 og 2009 har blitt noe sammenblandet og så var det under de rådende forhold noen gamle sanger som hørtes helt nye for oss. Spesielt siden vi nå også har nye batterier i høreapparatene.

Håper alle eller noen av disse sangene kan gi dere glede også. Dette er sangene på årets cd:

Jerusalem: Emerson, Lake and Palmer
Uprising: Muse
Tainted Love: Marilyn Manson
Tennsoldat Och Eldvakt: Imperiet
Fire: Kasabian
Personal Jesus: Depeche Mode
Dear Prudence: Siouxsie and the Banshees
Runaway: Yeah Yeah Yeahs
Grounds for Divorce: Elbow
Kingdom of Rust: Doves
Orphan’s Lament: The Urban Voodoo Machine
You’re Gonna Go Far Kid: The Offspring
Horseshoes and Handgranades: Green Day
3005: Scars on Broadway
I’m Just a Patsy: Manic Street Preachers
Trygge Rammer: Skambankt
Zulu Beat: King Kurt
Don’t Eat the Yellow Snow: Frank Zappa
Rammlied: Rammstein
Oxygene, Pt.4: Jean Michelle Jarre

Bloggurat er det noe som heter

Jeg fant det på bloggen til Ellen. Det var en slags Norgesranking for blogger. Tenkte det var på tide å få det bekreftet hvor lite denne bloggen er lest til tross for all jobben jeg legger i det. Jeg har derfor presentert bloggen min på Bloggurat og den finnes på Fredrikstad på norske bloggkart!.

Jeg vil vel ikke si at denne løsningen er knirkefri, men det blir vel no bloggraut på bloggurat etter hvert.

Det er bedre med 45 minutter i Drammen

Det er ikke så lett å få til trening nå like før jul. Det er liksom urimelig å forvente at barna skal gå med på å sitte der gaveløse på julaften fordi pappa måtte trene og ikke kunne gå og handle gaver. Eller ikke ville kjøre bil til Drammen for å hente gaver hos besteforeldre og tanter.

Så derfor ble ikke siste søndag i advent den store treningsdagen. Selvsagt ble den ikke det og selvsagt var jeg forberedt på det.

Før klagde jeg over at jeg ikke hadde tid til trening. Mer og mer skjønner jeg at det finnes masse ledig tid. Det gjelder bare å se den og bruke den. Og siden jeg hadde med meg løpetøy fikk jeg i Drammen utnyttet en liten tidsluke i adventskalendern.

Det ble ingen to timers langtur i dag, men det er bedre med 45 minutter løping i Drammen, enn ingen løping i det hele tatt.

God start, rett ned

I går var jeg godt i gang med en ny uke. Sykkeløkten var totalt 55 minutter med 3 ganger 6 minutter terskeltrening på rulle. Det var litt mer trøkk en forrige uke og litt lenger drag. Det var svette og stønn og øyer som rulla rundt i hodet. I dag skulle jeg løpe.

I stedet ligger jeg under dyna og er så syk som bare en mann kan være. Men i morgen skal jeg være akkurat frisk nok til å gå på jobben, slik at jeg kan trene på kvelden.

Rett ned, rett opp!

Ondskap med rytmeboks

Jeg hørte mye musikk da jeg var liten, men i lang tid praktiserte jeg ikke. Fuglene kvitret på Skjønvik og naboer og løv fallt stille og uforstyrret til jorden, men omgivelsene var dog mindre trygge enn de trodde.

En solvarm dag på 70-tallet sto det plutselig et instrument i hjørnet i stua hjemme hos oss. Det var mahognibrunt. Det hadde pedaler, tangenter (svarte og hvite), grønne og oransje knapper og en rytmeboks. Det var et orgel. Og på det spilte jeg. Donk-donka-donka-tch-tch-donk-donka-donka…

Hver uke tok jeg bussen til en orgellærer i Svelvik og i løpet av noen grusomme år både hørte og spilte jeg de mest hårreisende versjoner av populære og upopulære sanger. Det må ha vært mange ulike, men i dag kan jeg bare huske denne innføringen i musikalsk ondskap som en evig strøm av ” Beautiful, beautiful brown eyes”.

Alt ondt tar en ende og fra den dagen jeg trakk kontakten ut av veggen og brant ”50 Easy Organ Classics” i en rituell renselsesseremoni inspirert av Nero (keiseren, ikke sjokoladen) har jeg ikke skjenket skjenderiet en tanke.

Alt var helt glemt til i dag. I dag så jeg følgende på iTunes: ”Killing in the name” med Mambo Kurt fra Albumet Spiel Heimorgel, Spiel.

At du tør Mambo Kurt, at du tør. Du er nå på lista.

Sov dukkelise!

Donk-donka-donka-tch-tch-donk-donka-donka…

Standard langtur rulle vinteren 2010

Det å sykle på rulle har blitt en vane. Så lenge jeg kan holde det ganske kort og fylle treningen med innhold er det greit. Jeg vet det er noen som klarer å sitte å tråkke i vei i timesvis og dekke veggene med damp og gulvet med svette. Jeg hører ikke til disse noen. Det vil si svetteproduksjonen klarer jeg fint, men jeg har ikke hue til å sitte og tråkke i timesvis.

I fjor var de lange rulleøktene mine ganske få og ganske korte. I år har jeg tenkt å gjøre litt flere, litt lenger og litt mer innholdsrike.

Slik gjorde jeg det i dag. Oppvarming. Enbent tråkk fem ganger. Litt lett spinning. 30 sekunder maks og 4 min 30 sekunder moderat innsats. Tre ganger. 20 sekunder maks innsats og 4 min 40 sekunder moderat innsats. Tre ganger. 5 min lett sykling. Totalt 1t20min med økende innsats utover i økta.

Denne blir en standardøkt som både trener teknikk og bygger basen. For å øke lengden på økta kan jeg ha mer enbent tråkk, plusse på 3 ganger 10 sek og også 3 ganger 40 sek.

Ellers har jeg hatt kontakt med noe der oppe i løpet av denne treningen. I hvert fall har GPS-klokka mi det.

Ikke som katter

I mørket er alle grå tanker svarte.

I dag: Wattage Hold. I morgen: Verden!

Så nydelig det er å kjenne pulsen banke, pusten rive i beingrinda og beina jobbe igjen. Så deilig å tråkke til og vite at pr i dag har jeg ikke så mye kraft, men når jeg sitter og driver sykkelen frem i slutten av april, da har jeg utviklet meg til et monster av godt tilpassede sykkelmuskler.

To sykkeløkter som sto omtalt i Triathlete January 2010 skal jeg bruke gjennom vinteren (i tillegg til de tidligere omtalte økter). Den ene er 20 minutter terskeltest og den kommer jeg tilbake til.

I dag syklet jeg det som sto omtalt som ”Wattage hold”. Jeg syklet 30 minutter med frekvens 90-95 rpm og litt motstand. Så holdt jeg frekvensen, men økte motstanden slik at den ble ca 200 watt. Målet var å finne en watt som jeg trodde jeg kunne holde i ca 5 minutter. Og det stemte. 200 watt (og litt til) kan jeg holde i 5 minutter, men ikke seks.

Om to-tre uker skal jeg kjøre med samme motstand og da skal jeg holde lenger. Kanskje seks minutter eller blir det syv? Dette blir både en fin og kort treningsøkt og en fin test.

45 minutter ble hele økta i dag. Skambankt - Dynasti er som skapt til dette. Brillefint!

Terskelltrening er inn igjen!

Jeg begynner å nærme meg tiårsjubileet som triatlonmosjonist. Jeg lurer på om det var i 2000 at jeg debuterte under Oslo triathlon?

Fordelen med å ha trent triatlon i noen år, er at jeg kjenner kroppen min sånn noenlunde. Og siden det er en relativt stor kropp så er jo det bra. Fordelen med å ha trent triatlon i noen år er at jeg har bygget en base. Fordelen med å ha trent triatlon i noen år, selv om de er få, er at mye er allerede gjort og prøvd. Fordelen med å ha trent triatlon i noen år er at jeg kjenner meg selv.

For å ta det siste først. Jeg kjenner meg selv såpass godt at selv om jeg har en plan som er en ramme for hva jeg skal gjøre og hvor mye jeg skal trene, så kommer jeg ikke til å følge den slavisk. Treningsfrihet under ansvar for egen måloppnåelse er min stil. Sånn er det bare. Hadde jeg tvunget meg inn i en 100%-ramme hadde jeg ikke kommet til start en gang. Jeg hadde brent ut en gang i mars.

Det vil si at jeg ikke blir så bra som jeg kunne blitt. Hvis jeg hadde vært en annen. Jeg jobber med å bli så bra som jeg kan bli. Som meg. Som 70-åring.

Når det gjelder feil som er gjort så er de sikkert tallrike som ørkenens sandkorn, men noen vet jeg om.

I fjor var første vinteren jeg ikke trente terskelintervall på sykkel. Jeg trente ganske mye frekvenstrening, enbent tråkk og styrketråkk. Jeg hadde også ganske lite langturer ute og på rulle.

Resultatet var at da våren kom hadde jeg veldig lite styrke i tråkket, for lite utholdenhet og jeg brukte alt for lang tid på rette opp den feilen. Så nå er det delvis tilbake til oppskriften fra tidligere år. Enbent tråkk og frekvenstrening legger jeg inn i langturer på rulle. Styrketråkk fortsetter jeg med, men ikke så mye som i fjor.
Terskelintervall blir igjen en fast gjenganger og jeg startet i dag. Fordelen med å trent triatlon noen år før var at jeg hadde en rimelig god idé om hvilken motstand/frekvens som ville gi den ønskede pulsutvikling på en 3 ganger 5-minutters økt. Og jeg traff. På siste fem-minutter toppet jeg ut litt over terskel. Neste gang blir det 3 ganger 6 minutter og så økes det på mot de deilige øktene på 10-15-10 som kommer et stykke ut på vinteren.

Dette tror jeg på. Dette tror jeg funker for meg. I morgen tenker jeg at jeg skal fortelle om noe jeg gjorde i år som virkelig fungerte!

Uke 49 - lett uke med passe timer

Mandag:Syklet på rulle. 1t04min. 105 bpm. Høy frekvens. Lett økt.
Tirsdag: Løp til og fra jobben 4km/25 min hver vei. 151/152 bpm. To harde korte økter.
Onsdag: Svømming 45 min. Teknikk + intervall.
Torsdag: Fri
Fredag: Svømming 55 min. Teknikk+intervall.
Lørdag: Sykling langtur på mtb. 2t15 min/45 km. Småtungt, vått og kaldt.
Søndag: Sykling rulle. 1t10 min. Høy frekvens, lett.

Totalt: 6t59min

Timetallet er ok. Det er omtrent der jeg har tenkt å ligge frem mot februar. En av sykkeløktene burde vært en mellomlang løpeøkt, men slik ble det ikke denne uken. Syv timer trening gir jammen ikke rom for mye moro!

En bankeånd har inntatt min kropp

Det var i dag da jeg satt og syklet på rullen min. Lett syklet jeg, kan jeg huske. I sytti lange minutter tråkket jeg og jeg tråkket riktig så mange ganger rundt i hvert av de sytti minuttene. 93 ganger var gjennomsnittet, men effekten var ikke så mye å snakke om skal jeg si dere. Kun tosifret var den, hvis den i det hele tatt skal nevnes og det er watt som var måleenheten.

Jeg satt altså der og tråkket og pulsen holdt seg lav slik den skulle. En riktig snill og medgjørlig puls var den. Helt til det uten forvarsel hendte. Jeg fikk slik en banking i hjertet og jeg kjente det også på halsen. Hjertet slo fortere og fortere og hardere og hardere. Og så bare ga det seg etter noen få sekunder.

Det bare skjedde og her er beviset målt med høykvalitets pulsmåler fra Garmin. Forklaringen på dette fenomen?

En ånd har tatt bolig i meg. Bank. Bank. Er det noen hjemme?

Neppe

Viljen fryser sakte til is

Kulda hogger tak i gamle bein og et sinn som er av samme årgang. Med genser og ullteppe er det mulig å ha en god natt under dyna, men etter oppvåkningen vet jeg hva som venter. Den kalde, grusomme årstiden. Mørkt og kaldt og ikke en breiflabb å se noe sted. Greit nok det.

Det gjør det ikke lett å gå ut tidlig om morgenen og det gjør det ikke lett å tvinge legemet til utendørs fysisk aktivitet. Til tross for det har jeg både vært tidlig i svømmehallen og løpt til og fra jobben denne uken. Og når jeg først er i gang så er det riktig.

Slik det er med det meste. Grue seg først. Bra etterpå. Veien mot neste års mål har startet.

Med litt usikre steg på grunn av glatt føre.

Usikker værmelding for i dag

Værmeldingen til bli vesentlig sikrere når vi har fått avklart om den skyen kommer eller går. Yr avd gressvik

Joe Friel Line Dance Club - Oslo

Joe Friel Fan Club - Oslo.

The growth of triathlon in a less developed country such as Norway is dependent on many factors. Diffusion of knowledge being one of them. Today the triathlon enlightenment process in Norway gathered strength. To spread the word of reason we were fortunate to have Joe Friel, writer of “The Bible”, and the fortunate listeners were 180 triathletes, cyclists, runners and x-country skiiers

It would be hard to summarize the content of such a long and interesting day. And since you can find all you need in his book, his blogg and on the free resources on Training Bible it’s no need for me to try and re-tell his views. Too many people probably do this allready. With mixed results. So I’ll just give some short reflections/observation on the day, the man and his words.

So many people have the answer. So many people know how to train, and what’s best for others. So many people base this on what they have read in a book, combined with their own experiences. At the most. The one who writes the book also has opinions, knowledge and his distinct view and method. But he also tells his story so that we see that he has altered his views and methods during his coaching years. Cool. I like honesty and I don’t want “Catholicism” in this respect.

How fast seven hours fly, when you’re in the company with someone who has a lot to tell and knows how to tell it. And even if I had read most of it before, there was much to be learned here. Lots. Things that will modify my training regime for 2010.

“The least interesting aspect to talk about is volume” and “The heart rate does not tell you much more than that you’re alive”. I have put to much emphasis on training volume and BPM. I will not buy a power meter, but I’ll pay more attention to the importance of power. "Take the power back".

I think American coaches might have a seizure if they knew how little many Norwegian recreational triathletes exercise before racing Norseman, Roth or Kalmar. As their first triathlon ever. But maybe it is the coaches, including Friel, who put to strong emphasize on volume?

Friel said something like: “The Ironman run is 30K of hope and10 k of reality”. I would ad brutal between “of” and “reality”.

Seen from the outside we’re dorks. Triathlon dorks. But none the less we’re dorks. And I have no problem with that.

The members of Oslofjord triatlon can make anything happen!

It’s very cool getting an autographed book.

I’ll write my own book some day: “Going Slow”. And probably also: “The Great Triathlon Excuse Book”. I’ll sign them if you want.

My long term goal is still to qualify for Hawaii when I’m 71.

I need to throw my shoes.

(On an even more personal note: It’s strange to experience that my speaking ability disintegrated. Or probably evaporated. In my former life I held long academic presentations in English. No problem. Today I sort of managed to utter the words “welcome” and “bye bye”. Everything in between was stuttering and fluttering. It probaly pays of to be prepeared. I'll might try it some time later. Much later.)

En administrasjons-politisk nyordning

Åse (8år) var med naboen på demonstrasjon i Fredrikstad for bedre skolebudsjett. Hun kom tilbake og mente at de hadde vunnet. Og henviste til at Rådføreren skulle ha ombestemt seg.

Rådføreren. Høres ut som en skikkelig godklump av en politiker-administrator.

Fredrikstad triatlonklubb?

Det er en tanke jeg tenker ganske ofte. Med tanke på at jeg har vært med å starte og leder Norges største og beste triatlonklubb (Oslofjord triatlon), så er det en litt rar tanke, men helt ulogisk er det ikke.

Jaja. Neinei. Og sånn går jo dagene.

Definerer triatlon meg?

Jeg husker ikke helt. Tiden går så veldig fort og jeg mister oversikten. Fremtiden kommer mot meg i rasende fart og fortiden er så langt borte. Rart da at nåtiden går så sakte fremover? Kanskje jeg har en form for kronologisk (hvis det er ordet) fartsblindhet kombinert med tunnelsyn?

Men det var ikke det som var poenget.

Jeg husker ikke helt når det var jeg startet å rote med triatlon og triatlon startet å rote med meg. Men det kan ha vært i år 2000. Og snart er det år 2010 etter tømrersønnens fødsel.

På de årene har triatlon tatt ett rimelig solid tak i meg og preger dagene mine. Hver eneste dag tenker jeg på trening, konkurranser eller Oslofjord triatlon. Så til tross for at jeg er en av trialonverdenens snegler, så tilhører jeg den verdenens varig merkede menn og kvinner. Til tross for en moderat aktiv triatlonlivsstil, så er triatlon med på definere hvem jeg er.

Heldigvis liker jeg det.

Prinsipielt lystbetont trening

Som mosjonist trener jeg etter lystprinsippet. Det betyr ikke at jeg trener akkurat det jeg har lyst til akkuart der og da, men at jeg må ha lyst til å trene for at treningen skal være meningsfull.

Rent prinsipielt gjelder dette grunnleggende prinsippet helt absolutt. Jeg trener jo ikke for å konkurrere om penger og jeg trener ikke for å være grei med noen andre. Jeg trener fordi jeg liker å trene og har lyst til det selv.

I praksis er virkeligheten litt annerledes enn prinsippene.

Utgangspunktet er at jeg har lyst til å trene mot et sesongmål eller to og jeg har en slags plan, men i hverdagen er det ikke alltid lystbetont å trene. Med treningsmengde som i løpet av noen måneder skal opp fra 5 timer i uka til 10 -15 timer og mer så starter jeg ikke hver økt med klart hode, en vilje av stål og friske bein.

Det er da jeg må innføre en systembestemt lyst til å trene. Jeg har en generell lyst til å trene, som overstyrer den situasjonsbestemte motvilje.

Men det er faktisk ikke på våren og sommeren problemet med å finne treningslyst er størst. Når veien blir klarere, er lysten til å trene sterkere, selv om belastningene blir større.

Det er nå som jeg trener 4-5 timer i uka at utfordringene er størst. Det er nå jeg sliter med å bekjempe gravitetsfeltet til senga, sofaen eller datamaskinen. Det er nå treningslysten mangler mest.

Og det er akkruat nå kjære leser, at bloggen min sakte våkner til live som trenings- og triatlonblogg igjen.

Bo i container

Jeg kom på en av Norges største poeter i dag. Vet ikke hvorfor. I platesamlingen min med støv på, finnes det en plate av Per Bergersen. PB heter platen som kom ut etter hans alt for tidlige og brutale død. På PB finnes en sang som heter "Bo i container". Den vil jeg lære meg og den vil jeg synge neste gang jeg drikker øl.

Jeg vil ikke gå på jobb.
Jeg vil gå på fylla!
Jeg er ingen hoven snobb.
Samfunnet har skylda!

Samfunnet som hater meg.
Samfunnet som ser på meg.
Samfunnet som hater meg,
og jeg som hater det!

Håper jeg blir drita full,
på mindre enn en time.
Håper det blir masse tull,
for jeg skal gå svime.

Redde småbarn ser på meg,
når jeg går i været.
Redde morer tar dem bort,
og snakker mer om været.

Alle sammen hater meg.
Alle sammen ser på meg.
Alle sammen hater meg,
og jeg vil hate dem!

Bølgefestival på Akerøya

Forrige helg bølgefestivalet jeg. To hele dager festivalet jeg i bølgene. Til tross for lite vind og lite bølger, bølget festivalen frem og tilbake hele helgen.

Bølgefestivalen er barnet til Kajakkentusiasten på Skjærhallen. Under Bølgefestivalen er det meningen at alt fra nybegynnere til de tøffeste av de tøffe skal få testet ut litt grenser og lært noe nytt. Slik sett og sett på andre måter ble det en vellykket helg.

Akerøya er en del av Hvaler og ligger virkelig ut mot havet. Helt uten Rune Rudberg og annen støy, men med en liten mink som pilte frem og tilbake og stjal mat. F.eks. klarte den å få med seg litt ærfugl som tidligere på dagen var slaktet bakpå en kajakk. Stilig. Eiere av plastkajakk trenger ingen skjærefjøl eller slaktebenk for å rense fugl og større vilt. Fugl får lett plass og har du en moskus så trer du en på spissen og spretter den opp. Padleåra kan brukes til å skuffe vekk gørr. Hard core friluftsliv.

Hvordan padleren Petter fanget ærfugl og krabbe? Mest sannsynelig ble ærfuglen tatt med et svært høyt og aggressivt støttetak. Krabbene ble trolig plukket under utføring av en eller to godt utførte eskimoruller på grunna.

Novemberliv i kajakk og telt er lekkert. Jeg hadde liksom ikke tenkt at det var slik det skulle bli i sommer. Da trodde jeg kajakk var en sommeraktivitet. Nå vet jeg så mye bedre og er glad for det.

I starten var det litt lite vind og flatt vann på østsiden, men bølger ble funnet og vi kunne teste ut bølger som brøt over grunner og bølger som brøt over skjær. Prøve sjøl og se på andre som prøvde. Feile sjøl og se på andre som feilet. Mye læring på få timer. Første dag forsiktig. Andre dag med større vilje til risiko.

Og andre dag med hjelm. Det eneste blodet som kom på en av kajakkene var det før nevnte ærfuglblod. Men padling i bølger i større grupper og over skjær innebærer en hvis risiko for å smelle nepa i en stein eller i en kajakk. Da er det fornuftig å ha hjelm på hodet. Rett og slett påbudt. Så det var jammen fint at den eneste tullebukken som ikke hadde med seg hjelm fikk låne en. Tusen takk.

Jeg fikk surfet og jeg fikk gitt kajakken understellsbehandling over svaberg. Jeg fikk badet i kjølig vann og prøvd på redning. Og jeg fikk kake, nøtter, sjokolade, kjeks og annet. Mat, mat mat over hele linja.

Mine bilder fra turen er så snille. Det er fordi jeg ikke hadde nerver til å ta bilder når det var som mest rocka. Derfor har jeg lånt et bilde fra Mr. Kajakkentusiasten. Så kan dere jo gjette på hvilke bilder som er mine og hvilket som Halvor sitt.

Den var vanskelig tenker jeg?

Vil du se mappa di?

Dette er strengt tatt en litt forsinket nyhet, men det kan jo være at det er noen som ikke har fått den med seg. Sjefen for PST (Politiets sikkerhetstjeneste) Jørn Holme ble utnevnt til ny riksantikvar i Statsråd 26. juni.

Hvis noen skulle lure på hvor mappa deres er og vil se den, så vet dere hvor dere skal henvende dere!

Fint på vannet

Jeg satt og så på padlebilder fra denne høsten og kom til at jeg har kommet et lite stykke fra jeg startet å padle på sensommeren. Kastet ut i sterk vind og høye bølger fra første stund. Usikker og vettskremt første dagen, noe mer rolig den andre og hektet den tredje. Kajakkjøp den fjerde.

Det å padle i skjærgården passer meg. Det passer kroppen min og det passer lynnet mitt. Det er utrolig fint å gli over vannet i et lite plastskall når bevegelsen skapes av egen kraft. Jeg lukter, hører og ser alt og er tett på elementene. Jeg håper stadig å se sel, men trøster meg med hegrer, ærfugl, alker og skarv.

På vannet er det fint å være to, alene eller i en liten gruppe. Større grupper gjør at jeg ikke får med meg alt som skjer, eller ikke skjer, rundt meg. Større grupper gjør at jeg stresser med å ikke dulte borti og være i veien. Men større grupper gir mulighet til mer læring, mer skravling og mer spising.

Forskjellen på padling og triatlon er markant på mange områder. Padling er helt klart trening, men treningsaspektet ligger veldig i bakgrunnen. Farten er moderat, pulsen er lav og timene går. Jeg padler. Stopper opp. Ser. Hører. Jeg blir sterkere i bryst, mage, rygg, armer og skuldre, men det er ikke målet med turen. En forskjell på triatlon og padling er at padlere stopper opp. Det er legitimt å ta pauser. Vi stopper opp og ser og stopper opp og skravler. Og spiser. Noen ganger går vi i land og noen ganger legger vi båtene ved siden av hverandre, holder fast og starter etegildet til vanns. Driver av gårde i samlet flokk og spiser banankake, sjokolade, griffelbiter, nøtteblanding og kjeks. En dag lærer jeg meg nok til å ta med meg mer enn min egen nøye tilmålte rasjon.

Det er deilig å ha funnet en aktivitet uten stress og uten måloppnåelse som regnes i pulsslag, timer, minutter og sekunder. Det vil ikke si at padling er uten klare mål om forbedring, men de er for meg på et annet plan. Jeg vil lære eskimorulle. Jeg vil mestre store bølger og hvite bølger. Jeg vil lære meg diverse åreteknikker. Jeg vil rett og slett utvikle meg til å bli en kompetent padler. En padler som er selvhjulpen og trygg når jeg er alene på vannet, ikke er en hindring for andre medpadlere og som kan hjelpe til på en trygg og god måte hvis noen havner i vannet og trenger assistanse. Slike mål.

Og mål som regnes i bilder i kamera, bilder på netthinnen og frisk luft i lungene. Den deilige følelsen å putte en sliten padlehånd ned i iskaldt vann. Den deilige følelsen å gå i land på et skjær og strekke beina etter to timer i et ganske hardt sete. Den lille store opplevelsen det er å padle rundt Hankø, inn i en vik og gli sakte inn på en Dåhjort. Da føler jeg meg vagt beslektet med en av de fangstmennene som var avhengige av å mestre kajakken for å overleve.

Bølgepadlehelg på Akerøya

To dager har jeg tilbragt på og rundt Akerøya på Hvaler. På leit etter bølger. Grunnen til bølgeleitingen var Bolgefestivalen til Kajakkentusiasten.

Mer vil bli skrevet om dette, men først av alt: Det ble fantastiske dager, noen skikkelig fine bølger, en velt og et skikkelig hårete nestensammenstøt med fast, norsk svaberg.

Padling er fantastisk.

Egner for vår tid

Du har det vel slik du også? Du føler kanskje at de gamle barnesangene og historiene ikke lenger passer til en overmoderne virkelighet? Noen sanger har ord vi ikke skal bruke:”Det var en liten negergutt som hette Hoa Hoa”. I barnebøkene har vi f.eks faren til Pippi som er Negerkonge, noe som i mine ører høres ut som om han er en imperialistisk tyrann. I dag er det rimelig trolig at Hoa Hoa er dommer i en militærdomstol og faren til Pippi er avsatt og har i beste fall drukket seg tilbake til en kro i et havnekvarter.

Det er lenge siden Margrethe Munthe hadde fingeren på tidspulsen og denne er en av de mest uaktuelle

Nei, nei gutt,
dette må bli slutt!
Ikke storme inn i stua
før du har fått av deg lua!
Glemte du det rent?
Det var ikke pent.

Husk å ta
alltid lua a'!
Ikke kast den, ikke sleng den,
pent og rett på knaggen heng den!
Tørk av foten din
og gå stille inn.

Jeg tenkte først at jeg skulle prøve å skrive den om til et mer kontemporært språk og virkelighetsinhold, men det ble liksom helt umulig og jeg parkerte forsøket.

Men jeg har bakt kake i det siste fordi Åse har hatt bursdag og da kom jeg på en annen sang som trenger oppdatering. Pepperkakebakesangen. Ting lages ikke lenger fra bunnen av. Eller er det fra grunnen av som er det riktige å si? Ting lages med utgangspunkt i en pose fra Toro eller lignende.

Jeg sliter litt med fortsettelsen men starten har jeg fått dreis på:

Når en sjokoladekake og muffinsbaker
Baker muffins og sjokoladekaker
Tar han først en pose fra Toro, litt olje og litt vann ….

Jeg har tro på at denne kan bli en slager!

Rammstein kommer til Oslo 18. februar

Det går en liten stund mellom hver gang jeg er på konsert. Jeg hadde en fin dag på Månefestivalen med Åse i sommer og når vinteren ligger hvit og grusom over Gnore skal jeg rocke liket igjen. Denne gangen skal jeg rocke det hardt.

Rammstein. Jeg gleder meg. Og venter i spenning på at Liebe ist für alle da skal komme til en postkasse i nærheten. Meldinger jeg har sett fra Rammsteinianere lover godt. Små klipp på iTunes lover godt. Rammlied er en veldig bra konsertsang, men Pussy er egentlig en ganske dårlig sang. Jeg er spent.

Kanskje det ligger no høyeksplosivt i posten i morgen?

Other bands play, Rammstein burns!

Ingen stor mann

Da jeg gikk på barneskolen trodde jeg at når jeg ble voksen skulle jeg bli en virkelig stor mann. Stor ble min skuffelse da jeg skjønte at jeg ikke hadde det i meg.

I de siste 25 årene har jeg aldri kommet over 179 cm og må i dag innse at jeg har nådd mitt potensiale, uten å ha nådd mitt mål.

Q: Are we not men?

En av mine absolutte favorittgrupper i godegamledager var Devo. Albumet "Q: Are we not men? A: We are Devo" har jeg muligens spilt mest av all vinyl jeg eier og har.

Selv om det kanskje kan se slik ut, så har jeg ikke gått til innkjøp av "Devo"-drakt . Dette klesplagget jeg her bærer, er en tørrdrakt for vinterpadling. Padling har mange utmerkede sider, men klærne er ikke en av dem. De er dyre og de ække akkurat stilige. Samme kan det være selvsagt. Når du sitter nede i en kajakk er en oransje jumpsuit-aktig tekstilanordning like greit som noe annet, men jeg fikk jo lyst til å synge: "They tell us that we lost our tails evolving up from little snails, I say its all wind in sails. Are We not Men? We Are Devo!"

Helene tok på oppfordring dette bildet av meg og hun så rimelig flau ut over faren sin. Jeg trodde det var oppførselen som fremkalte de oppgitte blikkene, men bildegransking gir en mer trolig tolkning: Hun hadde vel ikke hjerte til å fortelle meg at den horisontale smekken var åpen.

Under vises et bilde av orginalene. I mer enn en betydning av ordet.

Løper med jenter

f
En dag løp jeg med jenter og det var rett og slett veldig greit det.

Jentene har noen faste roller. For eksempel så er det som oftest slik at det er Åse som spør. Vil de se på tegneserier eller film så er det Åse som spør. Er det noen som har lyst til å spise is eller godterier så er det Åse som spør. Helene mener det også, men det er Åse som spør. Det var Åse som spurte om dette også.

”Pappa kan jeg være med deg å løpe?” Lillejenta har av en eller annen grunn fått troen på at fysisk aktivitet kan være en positiv opplevelse og kanskje også merket at jeg reagerer positiv på at hun spør om slikt? Dra for å svømme? Jepp. Padleleir? Jadda. Løpe?

Helene ville også være med og de kledde seg opp i sine løpeklær fra Stadium i Sverige og jeg i mine klær fra Oslofjord triatlon. Vi hadde tre avtaler før vi startet: Vi skulle løpe sammen, vi skulle stoppe når det var nødvendig og jeg skulle ta bilder.

Dette er ikke en historie som behøver å tværes ut, for konklusjonen var at løping sammen i skogen var gøy for alle tre. Jeg hadde valgt en løype som var ganske teknisk slik at vi måtte gå litt, hoppe litt og klatre litt og ingen så oss hvis vi bare gikk litt fort og ikke løp.

Men vi løp mesteparten av de fire km. Og spesielt løp jentene ekstra fort hver gang jeg fant frem kameraet. Kanskje jenter har et fotogen?

Bare så synd de ikke ville være med på FIF-treningene. Men turn og svømming er jo også bra. Og Helene slår uansett gutta i klassen i løping. Meg slår hun ikke. Ikke ennå, men det endrer seg nok snart både i løping og svømming. Og det gleder jeg meg til.

Da skal vi nemmelig gå over til å sykle sammen og da blir det henne på jentesykkel og meg på triatlonsykkel med Zipp-hjul. Da er det nemmelig "no more mr. nice dad".

The Gressvikmarka Project

Spilletid 1 time. Stort sett svart/hvitt med noen røde detaljer.

Det ble spooky i skogen denne kvelden. Jeg løp inn da sola gikk ned og verden var enda mer svart/hvitt enn vanlig. Tung i kroppen, full i magen og med bildene fra Baltimore i hodet.

The Wire er tidenes TV-serie og jeg kan se første sesong om igjen og om igjen. Og gjør det. I Baltimore finnes de få heltene og de mange skurkene på begge sider av narkokrigen. ”Fighting the war on drugs one brutality case at a time”. Narkokrigen? En krig? Ikke i følge en av de mer sympatiske politimennene i serien:

Det.Ellis Carver: You can't even call this shit a war. Det. Thomas Hauk: Why
not? Det. Ellis Carver: Wars end

…… But I digress.

I hodet mitt var det fullt av skumle smug og menn med hagler og pistoler som etterlater seg kruttrøyk, plastposer med dop, penger og lik hvor hen de går. Derfor skvatt jeg litt da det smalt over alt da jeg løp inn i li og skog. Ai, tenkte jeg. Æljjakta har startet. Skogen er full av bønder med lisens til å drepe, ilske æljbikkjer, grove kaliber og overivrige skytefingere. Og her løper jeg i tussmørket og stønner som en astmatisk og brunstig albino æljokse med oransje løpejakke.

Det kan hende at den fulle magen min bidro til at mye blod gikk med til fordøyelsesprosessen. Dette kan igjen ha påvirket hjernen og gjort meg mer mottagelig for sanseinntrykk og fantasier. Etter hvert roer jeg meg ned og skjønner at det smeller så mye i skauen at det er tvilsomt på om det er jakt på gang. Dette er nok smell fra skytebanen i Onsøy.

Hjernetåka letter og jeg tar fatt på siste kneika opp mot skogens høyeste punkt og der stopper Kongen min videre ferd. Stille står han mitt i stien og viker ikke en tomme. Han har kontroll over territoriet sitt. Dette er hans hjørne. Dette kjemper og dør han for.

Jeg står og ser på han og blir kortpustet når jeg på nært hold ser hvor stor den er. På fire meters avstand kjenner jeg lukta og hører pusten. Etter hvert kommer jeg litt til meg selv og tenker at det kanskje ikke er no videre smart å prøve å dytte han vekk slik at jeg kan løpe videre på min forhåndsbestemte vei. Noen ganger må man forandre planer under veis. Dette er en slik gang. Her er det Kongen som vinner og en liten soldat må finne seg en annen vei.

Jeg forlater den brede og merkede sti og velger en mindre. Løper tre minutter og så smeller det mye høyere og nærmere. ”Det var slutten på Kongen” tenker jeg og er fornøyd med at jeg ikke valgte å løpe inn i kryssilden til Grunneiergjengen.

Nå er det snart helt mørkt i skogen. Plutselig lyser det opp i en glenne i skogen. Er det snø som farger bakken hvit? Nei det er duefjær. Her har noen kost seg. Det er mye natur i skogen i dag. Mye liv, mye virkelighet og mye død.

Snart ute av skogen. Snart reddet. Snart asfalt og snart dusj.

Så plutselig. En mann roper på kona si. De løp sammen en stund og så skulle han løpe en stor runde og hun en liten runde og møtes på utsiden av skoen. Hallo?!?!?!?!? Alle som har sett skrekkfilmer vet jo hvor lurt akkurat det er.

Vi deler oss og løper fort inn i skogen på leit etter konemor i mørket. Etter noen minutter med ”bortkommen kone”-intervall kommer hun løpende ut av mørket. Og vi er lykkelige over å finne henne før hun blir tatt ut av æljegere eller en hevnlysten æljmamma, æljpappa, æljbror eller æljnevø.

Så er denne løpeturen i skumringen over. Nok en gang er jeg trygt ute av Gressvikmarka – en skog som er lys og vennelig på dagen, men som er en blanding av Blair Witch Project og ”The Projects” i Baltimore på kvelden.

If you go down to the woods today,You're sure of a big surprise.
If you go down to the woods today,You'd better go in disguise

Kjærlighet til en gammel svømmehall

Jeg er helt sikker i min sak. Det er høst nå. I tillegg til at kalenderen gir noen klare hint om denne regelmessige forverringen av levekårene i Norge, så er det mange tegn som bygger opp under konklusjonen.

Her er noen eksempler: Morgentemperaturen gir en klar indikasjon på sesongovergang. Det smeller fra glade jegere i skogen og elleville bikkjer halser i vei etter litt mindre glade, men ganske ville elg, rådyr og harer. Eplene på trærne blir rødere og rødere og høstens valg sørget for en lyserød regjering i fire år til. Bladene på trærne blir gule og røde og bladene hos Narvesen har strikkeoppskrifter for skikkelig tjukke gensere og luer. Matchende gensere og luer. Og så er endelig manetene for det meste borte fra badevannet. Endelig, men nå er det for kaldt til å brukes til noe fornuftig.

Jeg har ikke tenkt å jakte og jeg har ikke tenkt å strikke, men jeg har store planer om å svømme videre på veien mot neste års ubestemte mål. Heldigvis slipper jeg å nedsenke meg i iskald saltvannslake, for med høsten kommer også gjenåpning av Kongstenhallen. Det fineste bygget jeg vet i Fredrikstad.

Kongstenhallen er en torn i øyet for byens arkitekter og byutviklere fordi det er stygt og ødelegger helheten. Mange brukere sutrer over et bad i forfall og uregelmessige tilsyn avdekker sprekker i grunnen og svært uhygieniske badegjester.

For meg er Kongstenhallen vakkert. Jeg gleder meg til hver morgen jeg kan få med klorvann rundt kroppen. Når jeg går inn i bygget er jeg en, i beste fall, middelaldrende mann som er tynn i hyssingen og har åreknuter på leggene. Når jeg skyver fra og glir under vannflatene blir jeg idrettsutøver som trener etter et program som er minst like bindende som et partiprogram. Jeg svømmer i hurtigfilen og gleder med over at norske tippere og samfunnet ellers hadde ressurser og prioriteringsevne til å bygge noe som gir trening, sikkerhet og velvære for så mange.

Jeg ser også sprekkene mellom flisene og jeg skjønner at det fysiske arbeidsmiljøet ikke er det beste. Men mest av alt ser jeg de samme gamle gubbene hver eneste morgen og møter de samme litt yngre gubbene hver kveld. Jeg ser barnefamilier som både er eldgamle og nyere landsmenn. Fra Kongsten kommer også Kongstensvømmere som både trener beinhardt for å bli best og som gir så mange barn i Fredrikstad en høyst nødvendig svømmeopplæring. En smilende og positiv klubb for både bredde og elite.

Jeg har det så bra på Kongstenhallen og jeg er redd for hva som skjer når det ikke lenger går å flikke på sprekkene og fylle hullene. Hva skjer når de som ønsker badet vekk får viljen sin? Er det noen nå som har vilje til å prioritere helse, svømmeopplæring, fysisk aktivitet og sport eller vil det reise seg et populistisk badeland for badeender og bursdagsselskap?

Jeg er redd for den nærliggende konklusjonen.

Putta i bås

Dette er en liste som ikke ser videre bra ut, selv om den har mange gode elementer:

1. Polka


2. Polka


3. Rock


4. Alternative


5. Industrial


6. Rock


7. Rock/Pop


8. Rap Metal


9. Metal


10. Alternative & Punk


11. Metal


12. General Alternative


13. General Rock


14. Rock


15. Pop


16. Alternative & Punk


17. Country


18. Blues


19. General Alternative


20. Polka


21. Polka


22. Polka


23. General Rock


24. Latin


25. Dance

Hva dette er? Artig at du spør, nå skal du høre. Her har jeg tatt spillelisten som heter ”25 mest spilte” fra min iPod og tatt vekk alt annet enn sjanger (som er hentet fra iTunes). Og når iTunes-merkelappene beskriver meg så kommer det frem et bilde av en mann med svært tvilsom musikksmak.

At jeg ofte spiller sanger som har merkelappene: Rock, Alternative, Industrial, Rock/pop, Rap Metal, Alternative & Punk, Metal, General Alternative, General Rock, Rock og Pop er noe jeg kan stå inne for. At det kan snike seg inn Country, Blues, Latin og Dance gir bilde av en mann som tåler variasjon innenfor den kontemporære populærmusikken. Altså ikke i seg selv diskvalifiserende.

Men at det er plass til fem sanger i sjangeren Polka, er utvilsomt usedvanlig tvilsomt og langt utover det vanlige. Bildet av meg selv får plutselig terylenbukse og hanglidersnipper på skjorta og et helt ubegrunnet, selvsikkert smil under en smal bart.

Kan jeg leve med en slik skam, skal jeg gå i meg selv eller må jeg sprenge klassifiseringskontoret til iTunes? Jeg bare spør.

Verdipapiroppbevaring

En gang da Helene var ganske liten, så var det en dag jeg var snill. Så snill var jeg at Helene følte for å gi meg en blankosjekk. Hun var nok ikke helt klar over hva en blankosjekk var, men det var det hun ga.

"Pappa er snil så ham skal få et ønske oppfylt."

Nå har det gått noen år og jeg har enda ikke brukt den. Den henger på kjøleskapdøra. Noen ganger ser Helene den og lurer på om jeg ikke skal bruke den snart. Hver gang forklarer jeg at den skal jeg bruke en dag jeg virkelig, virkelig trenger den. Så ser Helene litt engstelig ut. Og så glemmer vi den et år til.

Jeg har ingen plan for når jeg skal bruke den, men jeg vet den skal bli god å ha. Kanskje hun en dag kommer trekkende med en usunn type som drikker øl, røyker og spiller i band? Da kan jeg gå til kjøleskapet, ta vekk kjøleskapsmagneten, vise Roy Petter lappen og peke på døra.

Og Helene vil forstå og gjøre som jeg sier, men hun vil aldri skrive ut blankosjekker igjen.

Eller kanskje jeg bare skal bruke den for å få henne til å rydde rommet en dag det ser ille ut?

Er det dette jeg egentlig vil?

Så er jeg her igjen. Tilbake på bloggen. Så er jeg der igjen. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre til neste år.

For nesten alle norske triatleter er dette et kjent fjell. Dette er Fjellet. Dette er Toppen. Dette er målet. Målgangsfjellet for Norseman Xtreme Triathlon. Her ender en lang reise som starter i Eidfjord og ender på toppen av steinura som heter Gaustadtoppen. Det finnes flottere norske fjell og det finnes høyere norske fjell, men det finnes ikke no norsk fjell som har en så lang og hard vei for å komme til toppen.

En gang vant jeg deltagelse i Norseman. En liten stund trodde jeg at jeg skulle være med, men så solgte jeg den til Tim. Før og etter har jeg alltid sagt: Norseman er ikke noe for meg. Det er kaldt, bratt og ensomt. Alt sammen ting som jeg hater. Norseman er for meg nesten anti-triatlon. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger har svart sterkt nektende på spørsmål om jeg skal være med på Norseman.

Det finnes snodige ting knyttet til Norseman. Norseman har liksom blitt det ypperste og det råeste og alle bygger opp rundt dette. Kjører du en flat Ironma på 10 timer eller truer deg i mål på Norseman på 17 timer, så er mange mest imponert av syttentimeren. En litt meningsløs opphausing?

Jeg vet ikke. Hvor vanskelig kan det være a? Det kan selvsagt være kaldt og motvind. Det er bratt som faen på syklinga. Spesielt for en som bor i flate Fredrikstad og hater bakker. På den annen side behøver jeg jo under Norseman ikke å løpe 42 km. Når bakkene starter vil de aller fleste gå uansett. Hvor vanskelig kan DET være da? I Kalmar løp jeg jo bare 4 km, så jeg har på en måte startet tilvenningen.

Hvor vanskelig kan det være? Det er bare en måte å finne ut på, men er det dette jeg egentlig vil?

Perspektiv

Utrolig hvordan perspektiv og nærhet kan endre opplevelsen av noe. Fra mitt perspektiv ble denne edderkoppen bare vakrere og vakrere jo nærmere jeg kom med kamera. For flua derimot sto nok edderkoppens skjønnhet aldri frem. Uansett hvor nær de til slutt kom hverandre.

Et rekordforsøk i Göteborg

Göteborg er en av de stedene jeg liker å være. Göteborg er også et sted jeg liker å løpe. Jeg har min bestetid på 10 km fra et løp i denne flotte byen. Satt for et år siden. Satt i et år som jeg også satt PB på Ironmandistansen med tiden 12t12min. Og den tiden står seg ut 2010 også den.

Av en eller annen grunn så fant jeg ut at jeg skulle løpe fort i dag. I det jeg gikk ut med Korn på øret, Freak on a Leash, så fant jeg ut at jeg kunne gjøre denne vanlige tirsdagen til en rekordtirsdag. Uten konkurranse skulle jeg tvinge meg til å løpe raskere enn 49 min og noe.

Rett foran meg løp det to svenske jenter som hadde den lette og lett irriterende løperløpestilen. Ikke tvil om at disse hadde mer fart i kroppen enn jeg kan drømme om. Dette var lett pinelig, men jeg måtte forbi skulle jeg holde mitt skjema til heder og ære og svulmende selvfølelse. Så jeg dundret forbi. Bokstavelig talt. Dunk, dunk, dunk og de små piker nærmest ble blåst opp i fjellsiden av luftmasser som ble satt i bevegelse.

Om det var for å sette meg på plass vet ikke, men like etterpå tok den ene av småfrøa ett drag (ikke magedrag) og suste forbi meg. Heldigvis stoppet de begge opp etter det. Jeg hadde aldri klart å få meg til å løpe forbi dem en gang til.

Jeg suste videre. Pulsen var høy, men ok, lungene gjorde bare sånn passe vondt og bena virket som de var en del av kroppen. Foreløpig. Ved vending hadde jeg en gjennomsnittsfart som lå litt over skjema, men siden planen var positiv splitt så skulle dette kunne gå.

2 km etter vending skjer det som ikke var helt uventet. Pulsen går opp og bena blir veldig stive.

Hadde det vært en konkurranse så hadde jeg nok tøffet meg gjennom og kanskje klart det. Kanskje. Nå ble det i stedet 3 km rolig løping og ”målgang” på 52:27 i stedet. Men nå har jeg i hvert fall en rimelig grei test av terskelfarten og terskelpulsen min. En test som bekreftet det jeg visste.

Men vit dette borgere av Göteborg, siste ord er ikke sagt i denne saken. Allerede neste uke vil et nytt rekordforsøk finne sted. Göteborg skal være mitt Bonneville Salt Flats og kroppen min er Blue Flame. Eller Green Monster.

På tide å bli ferdig med august 2009

Jeg tenkte det var på sin plass å avslutte august på en verdig måte. Bli ferdig med Kalmarfiasko og minimal trening. Glemme regnvær og gjørme. Gjøre meg klar til å ikke bare se fremover, men handle fremtidsrettet også.

Og for å gjøre det ser jeg tilbake en uke, da jeg var på Resö i Sverige. Jeg hadde ikke et klart bilde av hvordan den svenske skjærgården er. Bortsett fra at jeg visste at de har klart å unngå å bygge den ned med velstandspalass, overskuddshytter og utegriller så store som hus.

Og så var jeg på Resö, bodde på den gamle skolen og var så heldig å få en liten båttur ut til sjarmerende selskjær og pitoreske fyr. Og nå har jeg et helt klart bilde av at jeg må tilbake. Med kajakk og telt. Padle fra øy til skjær og videre til øy og skjær og skjær og ..... slå opp telt uten å måtte krangle med hyttefolk som prøver å bølle folk vekk fra øya "deres" (men jeg må nok også ta meg en tur tilbake til Herføl for å besøke "vennen min" fra hytteforeningen. Kanskje på samme dag hvert år? Gjøre det til en merkedag liksom).

I dag er jeg i Sverige igjen. Ikke på Resö, men i Göteborg. Ikke for å padle, men for å lære. Og så skal jeg benytte muligheten til å sparke i gang løpetreningen. Det skal bli deilig.

På tide å bli ferdig med august 2009 og starte å forberede seg på 2010.

Trener jeg ikke lenger?

Da har jeg endelig bestemt meg.

Det nye målet for halvåret 2009 kommer ikke til å bli noe stort. Det blir ikke noe Tjörn og det blir ikke noe Barcelona. Totaltbelastningen er for drøy, jeg er for sliten til det og jeg har rett og slett ikke noe lyst.

Jeg rota noe pliktgreier inn i triatlontankegangen en stund: "Jeg må jo levere noe". Sludder og pølsevev. Jeg må ingen ting som jeg ikke har virkelig lyst til og som jeg ikke er klar for. Jeg har vært med på lange konkurranser tidligere i dårlig form og gjør det aldri igjen!

Det jeg må gjøre, fordi jeg har lyst, er å finne tilbake til den systematiske treningslysten før usystematiske, men effektive spiselysten nok en gang gir meg høstfett nok til to overvintringer med Mamma Bjørn, Pappa Bjørn og Lille baby Bjørn. Det er viktig.

Det som haster mindre, men som jeg også får starte på er tankevirksomhet for å finne ut hvordan jeg skal takle triatlonåret 2010. Jeg har ikke meldt meg på IM Frankfurt eller andre slike ting som fylles fort. Så kanskje jeg går for det enkle og satser på Kalmar i 2010 også? Revansje liksom? I en løype som jeg kan mer og mer om. Ikke så dumt det.

Når jeg får kroppen i gang mer enn tre ganger i uka, så er treningsmålene for høsten ganske enkle. Syklingen blir rent vedlikehold, avveksling og kos. Løpingen blir lagt opp for å gi meg nivåheving i løpet av høsten. Nivåheving og tåhev. Svømmingen vil jeg fortsette å prøve å få til 2-4 ganger i uka og jeg vil fortsette å fokusere på teknikk. Padling vil jeg gjøre så mye som mulig, fordi det er godt for core og sjel. To timer padling er bedre for triatlon enn 17 minutter core.

Så joda, jeg trener, men foreløpig er det mest av alt et pliktløp og pliktløp er ikke bærekraftige.

Min første padletur med en kajakklubb

Jeg har jo egentlig blitt kastet litt uti det opprørte badevannet i år. Første padleturen noensinne gikk utenfor Herføl i bølger som helt sikkert var mellom en og to meter. Etter det har det blåst jevnt og trutt og tappert. Det er kanskje det som er tingen for å mestre? Jeg kan være litt pysete hvis jeg får tid til å tenke meg om. Så bare kast meg ut på dypt vann. Kom igjen. En. To. Tre! Går det bra så har jeg ikke noe å være redd for. Går det ikke bra så…

Hva var jeg egentlig nervøs for før min første padletur med Fredrikstad Kajakklubb? Først og fremst var jeg litt redd for å være til heft og være i veien. Folk er jo på tur for å padle, så en nybegynner som funker som drivanker eller enda værre som trålpose eller moring er ikke nødvendigvis førstevalget for en søndagsutflukt. Og så er jeg fortsatt litt usikker i bølger og så for meg at et bad kunne bli en mulighet. Og ville jeg da klare å komme meg opp i kajakken igjen? Når vannet så langt fra er flatt? Selv med hjelp fra erfarne havfolk?

Erik, Eyolf, Tor og jeg var det som padlet. Rett ut Hankøsundet med baugen i retning Strømtangen og Flatskjæra. Innlagt i programmet kom noen små forsøk på surf, en forsmak på hjemturen skulle det vise seg.

Matpause ble det på Grindskjæra og her er en av de virkelige forskjellene mellom padling og triatlon. Treningsmat når jeg trener triatlon er energybar og drikken er sportsdrikk eller vann. På Grindskjæra kom det opp av hulrom i kajakker gode saker som matpakke, ferskt brød, sjokolade, kjeks, kaffe, mer sjokolade og enda litt mer sjokolade.

Skulle vi padle innaskjærs på veien hjem også? Nei. Ut i bølgene med oss. Bølger som etter hvert vokste litt. Og litt til. Plutselig var de så store at jeg ikke så de som var i bølgedalen ved siden av meg. Kanskje ikke mer enn en meter høye, men det er høyt nok. “Hold åra i vannet” hørte jeg en som ropte. Sikkert en som så at jeg begynte å bli litt “shaky”. Godt råd. Automatisk holder jeg av en eller annen grunn åra opp når jeg blir usikker, men det stødigste er det selvsagt ikke.

Så hadde vi endelig kommet så langt opp mot Garnholmen at vi var satt opp med bølgene rett i rumpa for en fin surf inn i Hankøsundet.

Jeg er jo klar over at dette sikkert var småbølger, men fyttekatta for en fart. Og fyttekatta for en puls og inn i svarteste bloddoping så pumpa jeg var i armene etterpå. Jeg padler nok ikke mest økonomisk.

Jeg tror ikke jeg sinket dem egentlig, men jeg kjenner nå at jeg har padlet aktiv i hele dag. Godt å hvile hendene på tastaturet og la skuldrene henge ned. Rett og slett litt stiv i skuldrene og i nakken. Blir sikkert fint i morgen.

På disse skjeve bildene kan det se ut som om bølgene er små og vannet er flatt. Jeg lover at det var litt mer bølgete enn dette. Men det tar litt tid før jeg klarer å håndtere både bølger og kamera.

Takk for turen. Jeg kommer snart igjen.

(Slike padlefortellinger finnes også på havkajakkbloggen min.)

Tegn på himmelen

Det skjer ikke nødvendigvis så mye når jeg padler og skjærgården her i Fredrikstad er ikke spektakulær og dramatisk. Men jeg finner ofte noe å se på når jeg løfter blikket. Himmelen ser ofte fantastisk ut når betraktningspunktet er ca en overkroppshøyde fra vannkanten. Og noen ganger ser skyene ut som et signal om å komme seg inn til land. Noe jeg velger å høre på.

Padleleir 2009

Åse ville på padleleir. Pappaen til Åse har vært på padletur i sommer og da ville Åse også gjøre noe kajakkgreier. Og siden pappaen til Åse av og til kan være grei og som oftest gjør som Åse vil så ble det Ørekroken padleleir 2009.

Med tre kajakker la vi ut fra den ene enden av Ørekroken på Kirkøy. Jeg padlet min kajakk, Åse min gamle barnekajakk og Helene padlet en leiekajakk fra den glimrende kajakk-pusher Kajakkentusiasten på Skjærhalden.

Min kajakk var full av alt vi hadde med oss og deres kajakker var fulle av nybegynnernerver og barneskråsikkerhet. De la av gårde og det gikk bra.

Syv minutter etterpå nådde vi transportetappens mål. Den andre enden av Ørekroken på Kirkøy. Vi hoppet i land og strakk litt på bena. Det er noe ekspedisjonspadlere gjør når de har padlet lang. Med pledd, bagger, mat, skolebrød, boller og vann på land så startet vi med selve leieren.

Vi padlet ut. Vi padlet bort. Vi padlet vekk. Og vi padlet tilbake. Vi gikk i land. Og vi gikk ut igjen. Barna gikk rundt og pappaen fikk trene på kammeratredning. Og det gikk så bra. Bortsett fra den ene gangen Åse svømte på en stor og stygg og teit brennmanet. Da ble alt leit. Lenge.

Tøffe ekspedisjonspadlere kan på den annen side ikke for alltid legge seg ned. Eller fly rundt og rope "vondtvondtvondtvondt" og riste på hender og føtter. Tøffe ekspedisjonspadlere må bite tenna sammen, selv om de fleste er melketenner og bare tråkke til. Øvelse gjør nemmelig mester.

Når boller, vann, brød, kaffe og skolebrød var borte og brennmanettrådene kun var en smått irriterende påminnelse om noe fryktelig vondt, satte vi kursen mot reisens slutt. Fra den andre siden av Ørekroken på Kirkøy og over til den første.

Og når vi mange timer senere på sengekanten sammelignet notater fra ekspedisjonen, var vi enige om en ting. Det hadde vært en fin padletur.

Og maneter er dumme!

Jeg står på beina igjen

Etter Kalmar har det vært veldig mye omsorg og bekymring fra triatlonomverdenen. Takk for det, dere er snille. Riktignok er det stas å gå rundt og samle inn klemmer og kos, men jeg kan nok ikke trekke det ut lenger og det er vel på tide å si i fra:

Jeg er bra igjen nå altså!

I det hele tatt var jeg vel aldri dårlig. Bortsett fra en liten stund i Kalmar da jeg bokstavelig talt var helt på tur og helt borte. Etter det er det bare psyken som har vært litt på tur.

Det at en mosjonist får en knekk mentalt når det ikke går veien i en konkurranse er sikkert en smule latterlig. Det er vanskelig å forklare for andre, men det legges jo ned noen treningstimer i løpet av et år. Selv for en triatlonmosjonist så trenes det mer eller mindre systematisk og mye.

"Ja men du trener vel for å trene og ikke for å konkurrere? Du liker vel å trene?" Ja absolutt, for meg er treningen det viktigste veldig lenge. Etter mange tiår med opplag i stabilt sofaleie, så liker jeg nå å trene. Jeg er avhengig av trening. Må ha det, bare må ha det.

Men når konkurransen nærmer seg er det konkurransen som blir målet og ikke treningen. Treningen har hele tiden hatt konkurransen som et mål der fremme, men når målet nærmer seg, så tar konkurransen over som hovedbelønningen. Målet er selve utladningen av alt som er lagt inn av innsats. Og uten smellet så blir det ikke noe stas. Det er som i favorittprogrammet mitt: Mythbusters. Sannheten og svaret finnes i eksplosjonen.

Og nå har jeg rett og slett vært rastløs fordi jeg ikke har gått over den målstreken jeg skulle. Og fordi jeg ikke hadde no plan nummer 2 så må jeg finne ut av det. Og det gjør jeg nå som jeg egentlig hadde lagt inn noen uker med avslapping og padling og alt som er utsatt.

Men jeg står på beina igjen og jeg har en plan. Forrige uke trente jeg noen få timer og padlet noen flere. Denne uken skal jeg trene noe mer og fortsette å padle. Foreløpig så har treningen vært korte løpeturer, men denne uken skal jeg starte å skape trøkk på sykkelen igjen. Dvs. jeg skal sykle 1t30min-2t i småkuperte løyper og tråkke til i bakkene.

Første mål er Tjörn Triathlon den 29.august. Konkurransen er en velorganisert halv Ironman og i forhold til den blir min noe avkortede Kalmar triathlon en glimrende gjennomkjøring. Dette blir min andre Halv Ironman og jeg gleder meg til å storme over målstreken.

Men en Halv Ironman er ikke en skikkelig lang konkurranse, det er ikke sikkert at halve distansen gir meg full betaling, så det kan hende at også denne konkurransen bare blir et delmål.

Og i så fall skal grenser flyttes!

NXTRI-kontoret er åpnet

Klokken er 05:39 og Clive og jeg sitter trøtte og fine og venter på nyheter fra Norseman Xtreme Triathlon skal tikke inn. I mellomtiden ser vi vekselsvis på Facebook, Dagbladet, www.oslofjordtri.com og Gaustadtoppen. Den er vakker i dag. Vi får håpe den holder seg slik at riktig mange kan ta turen opp.

Blikkstille på sjøen

Mine første padleturer har ikke bare foregått i godvær og blikkstille. Det har vært noe vind, noe bølger og noe regn. Da er desto bedre å kunne padle over et hav som er totalt blankt. De eneste bølgene som bryter speilet er skapt av båter og av meg. Små bølger som forsvinner. Og så ligger havet blankt igjen.