Nyttårsmultisport og nyttårsløpet

Siste dagen av 2006 startet med multisport. Jeg er villig til å ta selvkritikk for dette. Bakgrunnen for avviket var at Helene og Åse har sett på Energikampen på NRK, det er den tv-kanalen som finnes på Åle, og småjentene erklærte i går at de skulle ha energikamp på nyttårsaften. OK, da blir det multisport/energikamp.

Det var fire øvelser som skulle teste dem på ulike måter, de måtte jobbe sammen som et team og for hver øvelse de klarte skulle de plante et rødt flagg i gjørma.

Det var en tauøvelse, en balløvelse, en øye-hånd koordinasjonsøvelse (spiralen) og en teoriøvelse. Tauøvelsen gikk ut på at det var et rødt flagg i et tre og at Helene skulle heise Åse opp i treet via et sinnrikt system av tau og taljer. Først prøvde Åse seg med en kreativ løsning med stige, en løsning hun selv var veldig fornøyd med.
Men opp den reglementerte veien skulle hun og far skulle bare sikre. Ok, så ble det no feil på denne øvelsen. Beregningene holdt ikke helt stikk og det var vel strengt tatt far som dro Åse til toppen av treet og ned igjen. Men det reduserer på ingen måte hverken innsatsen eller opplevelsen. Etterpå måtte Helene til værs også, sånn for rettferdighets skyld.

Balløvelsen, kjent fra tivoli og tusen regnvåte og triste 17.maifeiringer som "kaste boks med ball" og koordineringsøvelse "spiralen" gikk veldig bra.

I energikampen skal det selvsagt være en teoridel som skiller lagene med muskler og hjerne, fra lagene med bare muskler. To spørsmål fikk de små multisportere, hvis de ikke klarte skulle de løpe en strafferunde.

Spørsmål 1: Er bensin en fornybar ressurs?
Spørsmål 2: Kan vi kaste søppel i naturen?

Du synes vel at dette var lette spørsmål? I så fall, gratulerer jeg deg med at du er en smarting, på lik linje med Helene og Åse som begge svarte rungende "Nei". Men jeg vet at særlig det siste spørsmålet får mange til å klø seg i hue og svare "JA", i hvert fall i Fredrikstad. Her er det nok søplehuer som ikke gidder å kvitte seg med søppla si på en skikkelig måte, til at villfyllinger er et problem og artikler som denne finner man rett som det er i Fredrikstad blad.

Men mer en nok om det, i multisportskonkurransen var begge vinnere. Vil du se flere bilder av de små multisportere er dette stedet og selv synes jeg det så så gøy ut at jeg har glemt tidligere erfaringer og meninger og nok må ta konskekvensene av mine små multisportsavvik og melder meg på no slikt som dette. Hvis jeg finner en konkurranse i Fredrikstad/Råde/Sarpsborg-området vel og merke.

Selv løp jeg nyttårsløpet i Fredrikstad i dag sammen med 400-500 andre. Løp til, løp løpet og løp fra løpet. Det ble 1t15min og 12 km på årets siste dag.

Fornøyd med det. La 2007 komme med alle treningstimene og konkurransene. Dette skal bli bra og morro.

Storm romjulsduatlon 2006

På den eh... 9.dagen av treningsleieren ble det på tide å "uppe anten" og det var klart for årets siste duatlon. Dette sammenfallt muligens med årets siste dag med skikkelig møkkavær. Øvelsen ble dermed slik:

27 min og 4 km løp i motvind, medvind, sidevind og regn
70 min på rulle - kjedelig
14 min og 2 km løp i medvind, motvind, sidevind og regn

Jeg er litt babyfjes, regn og vind har skurt meg og jeg er glatt i panna fra øyebryna og til langt bak i nakken. Det var trivelig å løpe i blesten, men jeg og lusa på tjærekosten er mer enn vanlig nært beslektet etter mer enn 8 timers trening fra mandag til lørdag. Gjør jeg det jeg har planer om på søndag så bikker jeg over 10 timer med trening på en uke, og det uten utendørssykling.

For meg er det seriøst mye trening og jeg tenker litt på mosjonistvenner som trener 10t+ hver uke. Jeg tror ikke jeg vil det. Jeg tror ikke jeg klarer å bestemme meg for å ville det. Jeg har ikke den holdningen til triatlon, "commitment" er et engelsk ord for det, selv om et slikt eksperiment som cyber-treningsleieren er en liten grenseflytter. For meg er den det. Grenseflytter.

I år trente jeg litt mer enn jeg gjorde i 2005 og litt mer systematisk. Og det gikk rævva. I år skal jeg prøve litt mer. Litt mer trening. Mye mer morro og mye mer konkurranser.

Dette har jeg sagt før, men dette er nyttårsforsettet mitt. Bli litt mer systematisk og mertrenende turtriatlet. Og morro? Blondiner har mer morro, så det løser seg.

8.dagsmosjonisten

Onsdag: 57min løp, 9km
Torsdag: 1t20min sykkel på rulle
Fredag: 59 min løp, 9 km

Tidligere denne måneden gikk det en kule varmt på forumet til Oslofjord triatlon www2.oslofjordtri.com fordi vi diskuterte "hvem er Oslofjord triatlon primært for" og hva vi mener med dette merkelige norske ordet "mosjonist" som vi har i loven for klubben? Det blir selvsagt litt vanskelig å diskutere, fordi noen av oss mener at mosjonist er et positiv ladet ord mens andre kanskje føler det litt klamt å bli satt i bås med oss som subber rundt. Men basert på resultater og målt opp mot triatlonbrødre og søstre utenfor landets grenser så bør 99,5 % av alle triatleter i Norge for skam skyld regne seg som mosjonister.

Jeg pleier å ordlegge meg omtrent i retning av at Oslofjord triatlon ble startet for triatlonmosjonister (TM), men at TM ikke er som andre mosjonister. Men det er tydelig at mosjonist er et vanskelig ord fordi det kan dekke veldig mye eller veldig lite og jeg tenkte litt på det mens jeg løp i dag. På den 8.dagen i vår cyber-treningsleir.

8.dagsmosjonisten har ferie i dag og ferierer også i dag med en liten løpetur. På jobben er det svært liten forståelse for at man kan tenke seg å trene hver eneste fridag og arbeidsdag i jula (inkl. julaften og ... *gisp* 1.nyttårsdag) og som mange andre peker på, så blir det å koble mosjonistegrepet sammen med triatlon og dertil hørende atferd, ofte møtt med hoderysting. For mosjonister er gamle tanter med hvite bomullstreningsdresser som jogger en runde i Slottsparken to ganger i uka eller de som er med på stavganggruppa til Frivillighetssentralen. Og da blir 15 timer systematisk trening i en litt annen divisjon.

Men hvis det er så viktig, så ser jeg løsningen fordi jeg tror jeg fant ordet: Triatlonmosjonistgærning (TMG). Tror det er dekkende, det er nesten dekkende for meg i hvert fall. Skulle det være helt dekkende så måtte jeg putte " drita sliten" forran TMG. DSTMG.

Og enda er det igjen trening lørdag, søndag og mandag igjen før jeg kan hvile den 12. dag og se at det er godt. Det også.

Tomt for Kong Haakon og Cola, over på Bridge-blanding og Red Bull.

Fint med tåke

Fem dager har gått av vår cyber-treningsleir og jeg har fortsatt ikke hatt no treningspause. Jeg lurer på når jeg grisesprekker og må innta horisontalen . I dag løp jeg 1t07min og 10 km. Jeg var veldig tung i kroppen, så det var ikke så lett å løpe, men løping er jo mye mer enn fart og kilometer. For meg er det i hvert fall det.

Den store beholdningen i dag, kvaliteten ved treninga, var det nydelige lyset. Jeg forsøkte å fange det på min vei langs det vestre løpet av Glomma i retning mot sentrum og videre mot fergeleiet til Gamlebyen. Lyset ble vakkert fordi det var hvit, tykk tåke som sola hele tiden nesten klart å trenge gjennom. Nesten. Så løpeturen ble litt 80-tallet, det ble mye fint i pastell. Fredrikstad er ganske 80-talls og egner seg svært i pastell. Kanskje FFK burde endre klubbfarge til no pastellaktig de også, rosa f.eks? Kunne blitt riktig søtt med importere helter i rosa og ikke minst kan jeg se for meg en rosa plankehaug. Da tenker jeg Klanen hadde blitt imponert.

Motivet på bilde 2 er "Teknisk porselen" i tåke. På den andre siden av elva kommer den nye stadion til FFK. Den blir bygd blandt restene/ruinene av "Værste", Fredriksstad Mekaniske Verksted. Fredrikstad var ikke en by basert på en bedrift, men da arbeidet på FMV gikk for fullt, preget dette byen på mange måter og da portene stengte, var det som alltid når en stor bedrift går ned, mange som fikk verden snudd på hodet. Det er fortsatt noe næringsvirksomhet der ute, men de store planene for utviklingen av området går nok i en annen retning en industriarbeidsplasser og dokker. Men det er ingen grunn til å drømme seg tilbake til en tid da "alle" jobbet i industrien og det blir flott med liv på begge sider av elva. Jeg mener det. Og så håper jeg på at det blir noe av "Fergebyen Fredrikstad". For elva er det jeg virkelig liker ved denne byen og jeg håper det blir mange små ferger som piler frem og tilbake med handlende og handelsreisende.

En løpetur langs elva, på en slik dag, er en liten tur med historisk ledelys. Jeg får lyst til å vite mer om båter og bygg som jeg løper forbi. Og det er en fin blanding av gammel og nytt. Ute på Isegran ligger alle seilskutene og langs kaia ligger alle arbeidshestene i rødt som skal buksere inn gods og gull. Jeg trives i havner som lever. Jeg liker blandingen av rekreasjonsbåter og arbeidsbåter, jeg liker å se liv. Og det er ikke bare fordi at den sanne glede er å se andre folk jobbe. Da jeg syklet forbi fiskebåtene ute ved Vikane klokken 13 på julaften sto gutta fortsatt i fiskebåten sin med kjeledress og sneip. Det er da jeg vet at jeg ikke har på meg egnede klær til å stoppe opp for å ta en prat. Men du så lyst jeg har. Faren min gjør det. Snakker med gutta på båtene og på kaia. Han kommer i snakk med mange flotte folk på den måten. Men så er han jo en fin fyr. Han også.

Ved siste bilde snudde jeg. Jeg ser her mot østløpet av Glomma, med Isegran på høyre hånd og Gamlebyen på venstre. Så løp jeg videre i egne tanker uten å ta bilde. Helt til jeg kom til vestsiden av Floa og tok det øverste bildet.

Og ja, til dere andre som er med på cyber-treningsleiren, ja jeg stoppa klokka hver gang jeg stoppet opp for å ta bilde!

Kompangsjon

I dag var det nok en dag av vår fantastiske cybertreningsleir. Først syklet jeg 1t49 og 30 km og så løp jeg en liten fin stubb på 16 min og 2 km. Det var glatt, men pigger på dekka løser jo det problemet 100%.

Over to timer med mosjonering brenner en smule energi, ikke mye, men en smule, men de smulene har jeg ingen problemer med å erstatte, tusen takk for omtanken. Det går helt bra med effektiv kompensasjon basert på Kong Haakon og småkaker og mitt fantastiske hjemmebakte brød med ripssyltetøy.

Ellers har jeg i løpet av den siste tiden kommet på en kulturskatt som jeg muligens bør dele. Karsten og Cato.

"Alle fugler små de er
noen mer enn andre
noen fugler bor i trær
noen med hverandre
alle fugler legger egg
slik som ugle
det gjør også mygg og klegg
de er ikke fugle"

(slik den ble sunget av Karsten og Cato, Hvaler, sommeren 197?)

Ja, jeg tror absolutt verden er klar for å få vite mer om Karsten og Cato! Til arbeid.

Cyber Oslofjord tri camp - julen 2006

"Så blev det da jul som det gjør hvert år,
og julefest holdtes i hver en gård
så langt som den hellige kristenhet når.

Og ribbe og surkål og øl og dram
man åt og drakk for å ære ham
som fødtes i armod og døde i skam."

Liten snutt fra "Fred på Jord" av Rudolf Nilsen

Jula har sine sider og opptil flere er positive, selv om jeg ikke regner det opprinnelige budskapet til den siden av regnskapet. Jeg kan svelge det årlige hjernevaskingsprogrammet fordi unga rett og slett synes jul er stas, og unger som koser seg er verdt litt kameler på tvers. Men det er alltid en fare for å få kamel, dram og fettet litt skrått i halsen hvis tankene går til ekstreme uretferdigheter som produseres og reproduseres hvert eneste sekund, samtidig som overfloden renner ut og i henda våre. Det er ikke hver dag jeg tenker på slikt, men jeg gjør det hver jul. Men gjøre noe? Det skulle være likt seg, ord kommer lettere enn handling til meg også selvsagt!

Så i steden for å gjøre det minste slag for andre, så fører jeg min helt private kamp mot julefettets seierssikre grep om kroppen. Og da snakker vi om min deltagelse i Cyber-treningsleieren til Oslofjord triatlon.

Og til nå ser det slik ut:

Fredag: På morgenen svømte jeg i Kongstenhallen 38 minutter/1500 meter.
Lørdag: Løp 71 minutter rundt omkring i Gressvikland. 11 km
Søndag: Syklet terrengsykkel i 131 min/40 km

Men ennå er det lenge igjen til 1.januar som er siste dag av vår triatlon-"the Gathering", og jeg frykter at jeg på langt nær klarer å trene hver dag.

Vi får se.

Det går mot lysere tider

Lysere tider

Klokkene ringer i alle kirker
Gatene svulmer av esende lik
Heten i byen stiger og stiger
opp i mot himmelen blandet med skrik

Det går mot lysere tider
Lysere tider, lysere tider
Det går mot lysere tider

Horn og basuner blåser fanfarer
Husene skjelver og faller i grus
Skikkelser flakker omkring i ruinene
På jakt etter spenning, på jakt etter rus

Det går mot lysere tider
Lysere tider, lysere tider
Det går mot lysere tider
Det står i alle avisenes sider

Raga Rockers, Blaff, 1989

"Det er bruk for alle"-duatlon: 1time og 21 min

En gang for lenge, lenge siden kom det ut en NOU for skrivebordsskuffen som het "Det er bruk for alle". En NOU om folkehelsearbeidet. Den skulle egentlig være en handlingsplan tror jeg, men så ble den av en eller annen grunn ikke funnet god nok. Som så ofte før og etter, så kan det godt hende at det ikke var de som utførte arbeidet sin feil. Det kan hende at Helsedepartementet ikke var helt sikker på hva de skulle bestille, at de ombestemte seg underveis eller at noen ombestemte dem. Og så ble den en Norsk Offentlig Utredning. Og så ble det en konferanse som jeg var med å arrangere, min første store konferanse som medarrangør. "Det er bruk for alle". I Drammen var den konferansen. Veldig inkluderende og allment akseptert og anerkjent som en av de mindre gode konferansene. Men i folkehelsearbeidet er det bruk for alle, hvis man skal nå alle. Selv dårlige konferanser.

Det kom jeg til å huske på under min egen lille duatlon i dag. Den foregikk på et treningssenter i Fredrikstad og jeg døpte den enkelt og liketil: "Det er bruk for alle"-duatlon. Jeg var den eneste som fullførte, men det var andre med underveis.

Første øvelse var tredemølleløping. Jeg var tung og guffen i kroppen, men jeg hadde god kontroll på damen ved siden av meg. Hun var en av våre nye landskvinner. Ikke i tights for å si det slik og det var streng tatt greit for både henne og ... mannen hennes kanskje? Og sikkert dattern også, som var den som var mest aktiv på treningsfronten. Men "mor" var med meg ved min side hele veien, jeg "løp" og hun "gikk". Farten hennes var 2.3 km/t. Det er ikke egentlig veldig fort, men det var fantastisk stilig å dele første øvelse med henne og jeg startet å fantasere om en triatlonmosjonistklubb for "mor" og hennes medsøstre. Føler meg sikker på at det er en idé ingen kommer til rappe.

"Mor" ble ikke med videre inn i spinningsalen, men til tross for det var feltet på syklinga mye større og musikken var bedre. Marginalt bedre. Istedenfor dansebandversjoner av "Lord lift us up where we belong" og annen 80-tallsskit, så fikk vi no Hits for Kids-aktig dancepop.

Lederen for sykkelfeltet var også i ånden til "Det er bruk for alle". En liten, rund og eldre kar med pannebånd og flintis. Fredrikstadgubber som sykler til Coop er en egen rase. Flatlandssyklister. Rett opp og ned, med hæla inn og knea ut på damesykkel med breit sete og med skyggelue på skallen. Det er første gang jeg har hatt en slik som instruktør, men det var kjempetrivelig.

Jeg var den eneste som fullførte med 2 km løping til slutt, men takk til alle de andre deltagerne og som alltid en kjempestor takk til arrangørene. Det var et prikkfritt arrangement helt uten drafting og med god speaker, rikelig med drikkestasjoner, toalett og en meget verdig vinner.

Rimfröst

Jeg fikk bare så lyst til å skrive rimfrost med ö, det så liksom litt ut som om jeg skulle skrive om en halvsnill svartmetallgruppe fra Alvdal.

På lørdag var det tørre veger og nydelig å sykle på landeveien med tynne hjul og gode tanker. På søndag sto bilene i fiskebeinmønster i Dalebakken og jeg viste frem mitt godt skjulte kroppslige slektskap med Bambi og andre tynnbeinte og ustø sjarmtroll.

Det hele startet med nattefrost som gjorde asfalten hvit og kald. For å gjøre forholdende optimale for ”Flikk flakk”, ”dobbel Axel”, ”Ford i grøfta” og andre typer horisontale og vertikale retningsavvik, så ble Gressvik av en klar himmel skjenket to minutter med lokalt regn. Glassert Gressvik er en gave fra gudene. Bilbergernes og biloppretternes guder. Så det ble ikke no sykkel, men jeg løp isteden.

Som valg betraktet var det veldig godt. Det er lenge siden jeg har løpt på glatta, men det er lenger siden jeg har vælva med sykkel og jeg har planer om å holde det slik. Tryne på sykkel er potensielt veldig vondt og farlig. Løpe på glatt asfalt, det er den rare følelsen av å gli litt tilbake og ikke ha fraspark, seile litt i nedoverbakke og så får jeg høyere puls av det. Glatt asfalt gir ikke nødvendigvis kraniebrudd, behagelige løpeturer, toppfart og topp stilkarakterer, men løpeturer en frossen vinterdag kan være vakre.

I går var det vakkert i 15 km og 1t45min. Rimfrost og lav sol gjør det meste vakkert. Det meste, men motivet ”Turtriatlet som tørker snørr i solnedgang” kommer kanskje ikke til å henge i de tusen hytter med det første.

Året går mot slutten

Det er litt for tidlig med årskavalkade, litt tidlig å legge seg og det er alt for tidlig å sette sykkelen permanent på rulle. Sykkelen som har vært uten styre og stell siden IronDuck. Bilder vil komme og bilder vil henrulle av Guru med nytt Oval tempostyre. Styret er kjøpt hos Porsgrunn sykkel, men på grunn av en viss fysisk avstand mellom Fredrikstad og Porsgrunn så er det Din Sykkel i Fredrikstad som har skrudd styret.

Det tok litt tid å få det riktig, og siden den totale prisen for meg ble 600 kr inkl materialer, så har vel ikke det vært det mest innbringende prosjektet Stig og Oddbjørn har tatt på seg. Men det var ikke deres skyld at det tok tid. Giret har ikke vært montert riktig tidligere og et søk på Slowtwitch viste både at feilmontering er vanlig og at det finnes en løsning. Utstyrt med arbeidstegning og små grå ble sykkelen helt frisk. Så det er på sin plass med en kjempestor takk til Din Sykkel i Fredrikstad, som nå er sertifisert Campagnolobar-endjusteringsverksted.

Det er ikke tid til å takke "service"-avdelingen til Dell her og nå, men jeg skal nok komme tilbake til dem også. Er det ikke en konkurranse som går nå om årets møkkafirma? Dell vil for alltid få min stemme og aldri mer mine penger. Dell = Dårlig PC og helt fantastisk råtten "service" (jeg bruker selvsagt uttrykket "service" i videste betydning). Finnes det firmaer som har gode datamaskiner og god service? Ring meg, jeg er i markedet!

Så jeg har altså en svært syk Dell og usammenhengende kommunikasjon med "service"-avdelingen hos det møkkafirmaet. Men jeg har en helt frisk sykkel som ble testet og innstilt 70 minutter på rulle i går. I dag var det 5 grader, lite vind, lav vintersol og nesten helt tørr asfalt. 60 km og 2t15min med nesten ren nytelse.

Jeg hadde glemt følelsen av tynne hjul som ruller over asfalt, glemt hvordan det er å sitte nesten perfekt på en Guru Trilite, glemt den nydelige gråfargen på tørr asfalt, glemt den fantastiske vibrasjonen i en rullende sykkel. Glemt at det å sykle ute ikke bare er trening, men kan være det gode livet. Livet er godt når jeg drar frisk luft ned i lunger som jobber, livet er godt når beina går rundt i fine sirkler og livet er godt når tankene får mange fine retninger av fart, sol, vind og lukter. Rett og slett.

Fin veg. Snill veg. Varm veg. Myk veg.

Jeg kommer tilbake, i morgen hvis jeg kan og www.met.no vil det slik.

Josef, kjære Josef min

OK da, selv sertifiserte hedningefedre blir litt fuktige i øyekroken når 5-åringen sitter og synger med ren og klar stemme forran 400 andre mødre, fedre, besteforeldre, tanter, onkler og naboer.

Dagen startet jo ikke nødvendigvis optimalt. Vi er noen i Fredrikstadområdet som er forkjøla. Jeg er. Og på morgenen den store dagen våknet Åse med et hest barnestjernehyl: "Jeg er forkjøla, sår i halsen, kan ikke synge, neineineinei". De av oss som har sett filmer og bilder av stjerner som knuser hotellrom vet hva som er det neste.

Men det bedret seg ut over dagen og på kvelden var ikke jeg i tvil om hvem som var den store stjerna. Selv om vi et lite øyeblikk var redd for at Maria skulle kaste opp i krybben, fordi hun fikk snørr i halsen.

Og så samlet barnehagen også i år inn en strøm av 100- og 200-lapper fra publikum, penger som skal gå til "fattigdomsprosjektet" i Fredrikstad. Veldig passende i denne måneden som er tung for mange.

Tre ganger tre hurra alle aktive barnehageansatte! Det finnes ingen yrkesgruppe som imponerer meg mer!

Megler Smekk & Møkkamann

Sannelig sier jeg, i år har jeg startet et nytt og bedre liv. I de siste åra har jeg juksa no så inderlig. For mens barna selvsagt har måttet vente til julaften med å åpne det meste bortsett fra utgangsdøra og julekalenderen (akkurat det ville vært litt kjipt og urimelig å hindre dem i), har jeg kjøpt det meste av juleblader og lest dem samme dag som Narvesendama pakket dem opp. Med julemarsipan. I år derimot, vil alle julemagazinene bli innkjøpt lille julaften og ut- og opplest før Disney bringer julen inn i de tusen hjem. Før var Knoll og Tott og Megler Smekk konge og selv om Megler Smekk fortsatt har en håndfast og humoristisk omgangstone med de unge lømler, så er det nok helst Nemi og Pondus som rører ved hjertet mitt. Selv om det selvsagt går alt for fort å lese dem nu for tiden.

Det er så mye rart man kan bli. I dag lærte jeg om en ny yrkesgruppe - avfallsmelger. Bakgrunnen for denne yrkesgruppen er at vi i Norge ikke har kapasitet og vilje til å ta oss av møkka vår, og spesielt ikke den avanserte og potensielt farlige møkka. Men den som produserer driten plikter å kvitte seg med det på en forsvarlig måte, det vil si at det må sendes ut av landet til noen som kan svi det av på en forsvarlig måte. Og der kommer avfallsmegleren inn, som ikke må forveksles med den "bedritne eiendomsmegleren". Mer vet jeg egentlig ikke om avfallsmeglere, men det høres jo ut som en artig yrkesretning? En avfallsmegler har sikkert dress og slips, men inni hodet mitt kjører han hest og kjærre med en svær stinkende haug av møkk. Hvis du treffer en så har han antageligvis hørt de fleste vitsene allerede, men kanskje en liten sang av DumDumBoys kunne muntre opp? Og du, spør om han får være med fondsmeglerne på fest, eller om han må sitte på en møkkagreips avstand? Og trøst han litt hvis de andre meglerne mobber.

Jeg føler meg litt som en møkkamann selv. Fordi den bærbare har konka og sykkelen er på verksted så er ikke hjemmesykling på rulle en mulighet. Så for første gang på kjempelenge har jeg vært på spinning på helsestudio. Dvs først løp jeg tredve minutter på mølla og så skiftet jeg til sykkelmundur. Satt meg bakerst og stilte inn sykkelen så godt jeg kunne, men fikk ikke helt Guruposisjon. Instruktøren var kjempesøt og flink hun, men det må være lov å si at jeg ikke helt følgte opplegget hennes. For meg kjørte hun alt for lav frekvens helt fra starten av og hun holdt på med masse av den "stå og trå, med rompa laaangt bak", den skjønner hverken Espen eller jeg noe av. Så jeg gjemte meg bort og gjorde det litt anderledes, men jeg synes det er litt teit også da, for jeg synes man skal gjøre som sjefen sier jeg da. Innen rimelighetens grenser og uten at vi skal trekke inn Nürenberg og slikt inn i dette.

Så alvorlig er dette ikke. Ikke en gang for en møkkamann.

Noen der oppe tenker på meg!

I dag bare måtte jeg ut for å løpe, til tross for stiv kuling og isregn. Så jeg kledde på meg vinterløpeklær og oslofjordlue og gjorde meg klar for å trosse elementene. Klar til å gå gjennom is og vann.

Men så forsvant både vær og vind. Som ved et trylleslag. Og jeg kunne løpe en nydelig liten tur i 8 grader, en fantastisk fullmåne, lette rosa skyer som seilte fort over en nydelig stjernehimmel.

Det ble en perfekt kveldstur, så takk til min egen lille værgud, det ble litt varmt, men heller varm, enn kald og våt.

Høye bølger og understrømmer

Forrige uke var noe så rart som en nesten ok treningsuke. For de som har lært noen få bokstaver og tall og gjør det beste og meste ut av det, så setter jeg det opp slik:

Man: Mtb, 1t36min, 40 km
Tirs: Svømming, 35 min, 2000 min
Onsdag: Treningsfri
Torsdag: Flat løping, 50 min, 8 km
Fredag: Treningsfri
Lørdag: Svømming, 1t05min, 3200 min (400 m på 8 min, 400 på 7 min, 1000 på 20 min, 400 m på 7 min 30 som bestod av 25 m rolig+25 min raskt ganger 8 og 1100 på 22 min)
Søndag: Mtb, 2t40, 60 km

Det er 6t 46 min trening det, masse fine minutter med klor, joggesko og ræva på et sykkelsete. Og alt er skrevet inn i treningsdagboka som ligger på den bedritne Dell Inspiron bærbare datamaskinen som har vært en dyr og bråkete skuffelse. Dell en gang til? Å nei da. Da heller Hutshupushu Siemens eller no annet med rart navn som funker.

I fire år har jeg fyllt ut xl-arket med treningsdagbok og den dag i dag har jeg har aldri brukt det til noe som helst. Jeg burde slutte, men kommer nok til å fortsette, det gir liksom treningen et litt seriøst preg. Jeg har jo pulsmåler også. På den kan jeg se om jeg har hatt høy eller lav puls og jeg kan se merket i flesket etter pulsbeltet. Samma det, men det er jo gøy da med tall og slikt?

Det er ikke helt sant at jeg ikke bruker treningsdagboka, jeg brukte den til å finne ut at det var 20 dager siden jeg hadde sist har løpt. Så jeg holder meg ikke helt til "Planen", men hva annet er nytt?

Det xl-arket ikke sier, men jeg vet, er at treningsuka startet ganske begivenhetsløst. Bortsett fra at jeg gikk tom for sykkelsol-batterier i mørket inne i skogen. Det var litt spennende. Og rystende. En ting er nemmelig å sykle på stier når du ser stien med alle dens ujevnheter og er litt forberedt. Med diodelys blir det hele i overkant uforutsigbart og det gjelder å holde tunga langt unna klapprende kjever som kan klappe sammen når som helst..

Jeg var to ganger i svømmehallen denne uke. Jeg liker meg godt i svømmehallen, har alltid gjort det. Helt fra jeg nesten ble født og oppvokst på Drammen kommunale bad og skoldet tunga mi på automatkakao en gang i uka. Nå på lørdag byttet jeg på mellom å svømme for meg selv og svømme med Helene. Helene koste seg selv om det ikke er kakaoautomat inne på Kongsten og vi ikke kjøpte pølse i vaffel etterpå. Pølse. I vaffel. Ingen skal kommer her å påstå at Fredrikstadfolk mangler smak. De har masse smak, men de vet bare ikke hva de skal stille opp med den. Pølse i vaffel! Smak litt på den kombinasjonen. Eller la det være.

I tillegg til å svømme ganske langt og lenge, men ikke helt lengre enn langt, så fikk jeg god trening på å svømme i grov sjø. For på lørdag badet jeg med hvaler. Disse store, tunge pattedyrene som økonisser av amerikanisert miljølegning tillegger en masse inteligens og sånne ..e ... eh.. ehh. greier.

En hval svømte i banen min og en svømte i banen ved siden av meg. En blåhval og en spermasetthval. Kraftfullt og tungt. De vendte og de dykket dypt ned før de steg til overflaten og blåste ut.. **ppfhu***!! De var så nær meg at jeg kunne tatt på den ru huden, men jeg besinnet meg. Det gjør meg ekstra glad i landet mitt å vite at jeg bor så nær naturen at jeg kan oppleve et slikt fascinerende dyreliv i min egen svømmehall. Derfor bare smilte og lo jeg av problemene som oppsto fordi de flyttet mye vann på sin ferd. Noen ganger svømte jeg i dønninger, noen ganger red jeg på bølger og av og til skapte de kolliderende vannmasser som fikk klorvannet til å koke og meg til å sprette rundt på bølgene som en liten lett fjær.

Jeg har alltid vært en talsmann for at trening skal gjøre deg mentalt sterk. For meg selv har jeg vanligvis en annen oppskrift. Men etter lørdagens hval-ekstravagansa er fjæra Olsen nå mentalt sterk og klar for alt "åpen sjø"-sesongen kan stille opp med av bølger og dyr.

Mørkets gjerninger del I

Det er deilig å trene i mørket. Kjente det denne uka, har ikke kjent det før i høst, rett og slett fordi jeg har holdt meg inne når det har vært mørkt og skummelt. Men denne uka har jeg vært ute to ganger i bekmørten og det var deilig. Mer om det senere tror jeg. Derfor står det Mørkets gjerninger del I. Dette med del I indikerer at det vil komme noe senere. En del II f.eks.

Det som var litt spesielt var å sykle med terrengsykkel på sti i skogen. Helt mørkt bortsett fra en medbrakt sol på styret.......som sveipet over terrenget....

Og så var det tomt for batterier. Mørkt. Svart.

Heldigvis hadde jeg en slik diodelykt i baklomma som back up, men det var en utfordring å finne stien i "blink..blink..blink..blink"-lys. Tøft egentlig, men neste gang lader jeg helt opp.

Falske premisser

Av og til er jeg så heldig å kommunisere med noen som jeg synes sier no smart. Dvs noe som jeg er enig i. Det hendte for en liten stund siden og nå har jeg tenkt å stjæle litt av det han eller hun sier og så har jeg tenkt å personverne det personen sier. Dvs jeg vil putte det inn i mitt verdensbilde og bruke det som mitt eget.

I Norge, som i mange andre land, er vi opptatt av overvektsproblemet og noen går så langt som å beskrive økt norsk BMI som en epidemisk utvikling. Og selvsagt bekymrer det at det blir flere og flere tjukke barn. Overvekt er et sammensatt og alvorlig problem, for noen en sykdom, og ikke noe som skal kokes ned til den uspiselige suppa "den enkeltes ansvar". Selv om den enkelte har et ansvar, men det er også den enkelte lærer, forelder, kommuneplanlegger, idrettsleder, trener, helsesøster, leskedrikkfabrikant, søtsakprodusent osv, osv

La oss for enkelhets skyld ha som utgangspunkt at halvfeite menn i alderen 30-50 år må få lov til å røyke, drikke, spise og sitte på ræva i sofaen og se på VIF-FFK uten at vi skal bry oss så mye om det. La dem råtne i eller på rot, for menn i alderen 30-50 år vet best selv og forandrer ikke atferden sin. Uansett. Sett som gruppe selvsagt. Problemet er at opptil flere av disse er fedre og helseatferd går i arv.

Hvilket fører meg og min ikke navngitte venn til spørsmålet: "Hvem er det vi satser på skal redde barna fra BMI 40+?"

Og svaret blir ofte "Idretten", den med stor I. Idrettsbevegelsen. Skolen kan jo ikke redde noen, der brukes 4 av 6 gymtimer til å øve på julespill med indoktrinerende sanger for et 2000 år gammelt eventyrlig budskap eller man øver å gå rundt juletreet. Og en ting vet jeg, barn trenger virkelig ikke å lære å gå rundt juletreet. Det ligger dypt i genmaterialet å sirkle inn byttet - i dette tilfellet julegavene. Men altså: gym og fysisk aktivitet i skolen som redningen for en ny type fysisk handikap - overvekt og motorisk inkompetanse - er utsatt til barna kan alle de gode gamle og nye kristensangene i alle sangbøkene.

Altså blir det idretten som får og tar og lurer til seg millioner av kroner for å aktivisere barn. Dette er penger som fordeles fra felleskassa og aktivitetstilbudet til barn og unge og dette kan diskuteres ut fra et "rettferdig fordeling av et gode"-perspektiv. Noe som gjør det til en politisk diskusjon om hvem som er best egnet til å gi unga fysisk aktivitet, slik barn og ungdom selv ønsker det.

I dag er aktivitetstilbudet til norske barn og unge stort sett forankret i departement som er opptatt av helse (disse har ikke penger til dette), utdanning (som sagt, mange sanger å lære) og kultur (idrett). På fritiden er det de lokale idrettslaget som er alene med å gi unga fysisk aktivitet. Og de gjør det glimrende, til de som tilbudet passer for. Men i kraft av sin historie og sin olympiske tenkning (høyere, lengre, sterkere) er ikke den i stand til å kommunisere med ”alle” og på den enkelte ungdoms behov og interesser. Enten tilpasser du deg eller så har ikke idretten no alternativ til deg.

Og det er greit det, men: Fordelingsproblemet er reelt fordi penga gis for å fremme fysisk aktivitet for alle (folkehelsearbeid) og ikke bare for å fremme "Høyere, lengre og sterkere" (idrett), da har vi ikke en rettferdig fordeling av en offentlig ressurs. Idretten får på en måte penga på falske premisser og vi bør frita NIF fra eneansvaret med å holde alle barn og unge i bevegelse og omdirigere deler av pengestrømmen til andre frivillige organisasjoner (Røde Kors, kommunale fritidsklubber, speiderbevegelsen) og bygge ut alternative aktivitetsanlegg i tillegg til bob-bob-bob-baner, hoppbakker og riksanlegg for vintertriatlon.

Det tror jeg. Og på veien kan man halvere NIF og diverse organisasjonsledd i norsk idrett. Sånn, da var det avklart.

Vakker villskap

I helgen hjalp naturen meg med å komme frem til en fornuftig konklusjon og stoppet en av de mer håpløse forsøkene mine på å spille tøff. Noe jeg jo absolutt ikke er, jeg er i minus på "tøffkonto". Men jeg er kanskje ikke den eneste som har ærfart at av og til kan noe virke forlokkende og lurt og så er det ved nærmere gjennomtenking bare dumskap?

Utgangspunktet er at jeg pga av mange forskjellige faktorer har trent mye inne og vært mye inne i det siste. Det sliter litt på. Og så hadde jeg lest i avisen om dette uværet som hele tiden kommer inn over landet og at tordenværet oippstår fordi havvannet er unormalt varmt. Så varmt at til og med månefisken forviller seg til norske farvann. Og jeg hadde hørt noen på jobben som sa at vannet var 10-12 grader, dvs like før Norseman-varmt.

Derfor gikk en slik SMS til en i klubben: ”Hei "en i klubben". Vannet skal være ganske varmt. Lyst på en svømmetur?”

Svar fra samme: ”Nei. Har alltid trodd du var gal, dette var beviset. God tur. mvh "en i klubben"”

Eller noe lignende.

Jeg er så inderlig glad for at vind og bølger frarøvet meg denne muligheten til vise meg frem på stranda i slutten av november. Riktignok har jeg neoprensokker og -hette, men det er vel greit å innrømme at utesvømmesesongen var over for to mnd siden?

Men det var pent der ute ved starten på havet. Skikkelig vind som man kunne legge seg frem mot. Vind som ulte og svei i øya og bølger som brøyt og kokte. I går var Oslofjorden nesten i opprør. Kanskje et greit bilde på tegn i tiden. Hva vet jeg? Bryr jeg meg? Ikke videre. Folk og vær får bare rase.

Akk ja, sann. Løpe i dag? Tror det. Lite trolig at løpeturen skal bli tatt av bølger.

Manisk, vakkert og mørkt

Dette er en plate fra overgangen barndom/ungdom i uthuset på Skjønnvik. Den tiden som ligger så evig langt tilbake. Der ute fyrte vi i ovnen, Jan Olav snusa og vi spilte vakker musikk, støyende musikk, heavy rock, industriell støy og merkelig, smådepressiv musikk. Av og til lurer på om jeg er så glad i denne plata fordi coveret er så fordømt vakkert. Det kan være slik og dette er absolutt et cover for LP og ikke for CD. Jeg ønsker å snu bildet og se hva som er bak.

Og det var kanskje denne plata vi spilte mest av alt. Echo & the Bunnymen er egentlig ikke egnet musikk å være blond og blåøyd til, men det er vakker musikk hvis man liker Joy Division, Cure og slikt. Og inni meg var jeg jo tynn og hadde lang og tung, svart lugg.

”Ocean Rain” er en mer poppa plate og har kanskje bedre melodier (The Killing Moon, Seven Seas, Nocturnal Me og Crystal Days f.eks), men Echo & the Bunnymen skinner og regner mest på ”Heaven up Here”. Trommene er veldig tilstede, men nesten uten cymbaler, Will Sergeants gitar er intens, manisk og vakker, Ian McCulloch har en både behagelig, myk og krevende stemme og stemningen er mørk. Dette er anti-spinning-musikk og virkelig totalt uegnet til å løpe til. Selv ikke mitt løpesett passer dette til. Jeg har prøvd. Dette er musikk å dele med en likesinnet venn, drømme seg bort til eller musikk å ha på øret en mørk høstkveld langs elva.

10 mil unna løpetights og joggesko, men med lang frakk og maskara.

Dette kommer til å gjøre vondt

Dette kommer helt klart til å gjøre meg mer vondt enn deg, for jeg har vært på helsestudio på Friskis og Svettis i Fredrikstad med kroppen min og det har ikke du. Det ville jeg merket.

Det startet så smått da jeg gikk fra arbeidet i dag og 400 meter til parkeringshuset. Den gåturen var akkurat så våt, forblåst, sur, grå, mørk og jævelig som det kan være på denne tiden av året. Værmeldinga kunne fortelle meg at det ikke kom til å bli no bedre, dvs at jeg ikke kom til å løpe, jeg orket ikke en dag til på rulla på kjøkkenet og jeg er ikke så sprø at jeg kan sysselsette meg selv i 60 minutter med Core og Yoga. Da sitter jeg heller forran datamaskinen.

I dag ville jeg gjerne byttet bort dette møkkaværet mot 10 minus, snø og vindstille, men dessverre finnes det ingen byttering for vær og klimaflykting på daglig basis blir litt dyrt selv om det er fristende. Så jeg søkte inn i treningsfellesskapet på Friskis og Svettis.

Det er ikke første gang jeg har vært på et helsestudio altså. Da jeg var 15-16 år frekventerte jeg Apollo helsestudio i Drammen. Det var et bittelite helsestudio, med klienter som for det meste var pasienter hos en eller annen fysiokiropaut. Og så var den André, Trond og meg som reiste med buss fra Hella og Tangenhavna for å løfte skrapjern. Målsetning: Bli store, kraftige, tøffe og få drag på damene. Delmål: Få "skyggen" under brøstmusklene. Så der trente vi to ganger i uka og drakk eplemost og Tab fra brusmaskin. Og så dro vi hjem og spiste pølse med pommes frites mens vi ventet på bussen. André fikk drag på damene.

Helten vår var Torkel Ravndal. Jeg skal ikke fortelle noe særlig om han, les her i steden, men Torkel var sterk mann og Trond hadde fått ta på overarmene til Torkel på Drammensdagene eller no slikt. Det var stort. Vesentlig større enn oslofjordforumister som har sett sykkelen til en eller annen obskur tysker, svenske eller 'kaner i skiftesonen. Overarmen til Torkel var rett og slett større enn oslofjordforumisten og den obskure til sammen. Trond var heldig og Torkell var stor, ikke bodybuilder-stor, men stor og sterk.

Alt har en ende, jeg ble ikke så stor og fant annet å bruke tiden min på og sluttet helt å trene. Helt til jeg kom i militæret. I jegertroppen. Det var ikke sånn strebete marinefallskjermjegertropp altså, men helt ærlige vernepliktige infanterijegere på Åsegarden leir i Harstad. Og selv om vi var akkurat like motvillig tilstede som alle andre i leieren, så løp vi rundt om kring leieren klokka 0500 om morgenen. Jeg løp og spøy, tok push-ups på oppstillingsplassen og jeg trente vekter. Og så slutta jeg med trening igjen. Pussig i grunn, vi lærte oss jo fysisk aktivitet på en slik positiv måte av virkelige spesialister på området? Idioter! Virkelig. Premieidioter hele forbanna gjengen. Forsvarets evne til å få folk til å røyke, hate turer i skog og mark og hate trening skal på ingen måte undervurderes. På meg bomma de på turer i skog og mark, men ellers gjorde de en god jobb.

Men det var dette med vekter. Vektene og jeg er virkelig ikke venner. Enda mindre venn er jeg med treningsapparater som ser ut som om de med et enkelt håndgrep kan gjøres om til noe som er en arv fra den spanske inkvisisjonen. Samtidig er det intet enkelt håndgrep som jeg kan gjøre, som kan stille dem inn slik at de passer til kroppen min.

Så jeg endte opp med følgende enkle trening: 20 min løping, 5 min roing på Concept 2 (veldig bra), sit ups, nedtrekk, rygghev, benkpress, tricepsnedtrekk, biceps med manualer (de tredje minste, de som står helt der borte til venstre, de med støv på), 10 min roing og 12 min løping.

Og så gikk jeg ut i natten, bokstavelig talt helt pumpa. Og nå kjennes det ut som om overarmene mine snart er like store som Torkel sine var (R.I.P). Jeg vil komme tilbake, målet er en gang i uka, men jeg har lært av tidligere helsestudioflauser og har kjøpt klippekort på 10 ganger til 700 kroner.

Jeg hadde på meg oslofjordtreningstrøya, tenkte jeg skulle reklamere litt for klubben, vise klubbfargene. Feilvurdering.

Hvordan går det? Egentlig?

"Hvordan går det [liten pause] egentlig?" Et spørsmål som alle har fått noen få ganger, som oftest av folk med lettere psykologspykiatriske legning, men som jeg i hvert fall aldri har svart ærlig på. Det sosialt akseptable svaret på spørsmål av den typen er: "Jo da, bare bra", evt kan man dra fram en litt guffen halsbetennelse, problemer med bilen eller litt vondt i ryggen, men stort sett så er det selvsagt "bare bra".

"Veldig glad for at du spurte om det. Kan ikke vi sette oss litt ned her. Jeg håper du har god tid og har tatt med matpakke? Du skjønner det er ikke så greit for tiden, først av alt så må jeg innrømme at kona di og jeg...."

Tror ikke det gitt, tror vi skal holde oss til "Jo da, bare bra".

Hvordan det går med treninga mi? Veldig glad for at du spurte meg om det, det går bare bra. Jeg har ikke fulgt min egen plan om å løpe mye, det har sine grunner, men jeg holder dem for meg selv.

Da Fredrikstad FK som det minst middelmådige laget vant en cup og byen gikk av hengslene, da var jeg ute og syklet. Bildet øverst er fra den turen. Triatlonmosjonist i solnedgang, et bilde som bør henge i de tusen hjem i forskjellige varianter. Det var en veldig fin sykkeltur, en tur helt uten motoriserte kjøretøy på vegen. Alle bilbøllene satt, sto og fløyt over i tv-stolen eller på Store stå, Cola-svingen, Maxbo-haugen og Marcello Haugen. Jeg var ute og syklet. King of the road.

Og konge av skauen. Syklingen går med tjukke hjul nå, jeg synes det er tryggest og da kan jeg foreta noen avstikkere fra den brede og asfalterte vei. Og takk for at alternativene finnes, det er så fint i skogen nå. Det er nydelig å sykle på veier som er frostharde og ikke støver og med luft uten fluer og andre næringsstoffer. Forrige søndag var hele skogen farget av en lav rød sol, en sol som varmet litt før den bikket ned borte i Telemark et sted og skogen plutselig kjennes veldig kald og veldig tom.

Jeg sykle ut av skogen i god tid før vildvettene kom og i det jeg kom ut så hørte jeg fyrverkeriet og antok at det betydde at FFK hadde vunnet. At "vi" hadde vunnet. Det kjennes helt klart litt ensomt å ikke være opptatt av "byens" stolthet dagen etter, men det kjentes veldig deilig å ha syklet en av høstens fineste turer. Jeg kunne yte max på jobben også, det var det ikke alle andre som kunne. Så egentlig hadde jeg det bare bra.

Jeg svømmer litt mer enn jeg pleier, ikke fordi jeg må, men fordi jeg liker det, jeg liker den relative stillheten i et basseng. Denne uka har jeg svømt to ganger, en gang med Einar og en gang for meg selv. Dörthe har sagt at jeg skal tømme lungene under vann og det jobber jeg med. Grunnen er at jeg ikke skal være nødt til å puste ut også når jeg skal trekke luft, det blir litt andpustent. Videre: Selv om det ikke ser sånn ut så jobber jeg med å gli og å få full effekt av hvert tak. Strekke meg langt, ha høy albue under vann og gjennomføre taket med et skikkelig skyv tett inntil hofta. Jeg synes det går bedre nå, men jeg blir stå trøtt og sulten av å svømme! 45-60 minutters svømming og jeg er helt utslitt, kan det være no mening i slikt?

Og så sitter jeg litt på rulla, min nye Fortius-rulle, den skal jeg skrive mer om senere. Jeg er ikke imponert, den er ikke bare bra!

Noen diskuterer om man skal trene med konkurransesykkelen på rulla eller om man skal sette på en gammal haug som det ikke er så farlig med får svette på seg. Jeg har lært et ordtak av Jørgen: "Train as you fight" og det passer meg bra. Jeg setter Guruen på rulla, tråkker i vei og har det bare bra.

Til slutt kan jeg komme med et lite, men avansert triatlontreningstips. Noe jeg jobber med for tiden, noe som jeg tror at jeg er den første som har begynt med. Du blir god på det du trener på, det er det ingen som betviler? Jeg skal bli veldig god i å ligge i bøylen til neste år. I min nye Oval A900 upgrade tempobøyle skal jeg ligge i 40 km, 90 km og 180 km. Der skal jeg spise, drikke, sende sms, skrive blogg og ha det helt konge. Den skal tidlig krøkes, så jeg har bøylen med meg over alt hvor jeg går. Her er jeg fotografert ved matbordet, etter at jeg har avsluttet en bedre kjøttkakemiddag med tyttebærsyltetøy, poteter, ertestuing og solbærsaft. Alt i bøylen. Men jeg tørket av den etterpå.

Tipset er gratis, selv om bøylen ikke er det, lykke til og jo takk, jeg har det bare bra!

Citius, altius og fortius eller?

Det var mens jeg kjørte forbi kirken i dag, at jeg husket at jeg har en høne å plukke med en del løypeleggere rundt omkring.

Pussig uttrykk dette med å plukke høner med noen forresten, hvor kommer det fra?

”Feiden mellom de to stammene har pågått i lenger tid, ondt blod flyter nå i strie strømmer mellom hyttene, men problemene blir i dag løst på tradisjonelt vis. Tribent B’Guru og de andre høvdingene og småkongene har satt hverandre i møte. De sitter på en støvete og varm plass med hvert sitt fulle fuglebur. Så åpner de burene, tar ut hver sin høne, hogger hodet av den og starter å plukke mens det fortsatt rykker i hønekroppen. I dette symbolske arbeidsfelleskapet byttes det onde blodet med høneblod og plukkingen på hverandres neser byttes ut med høner. Og den gudegitte balansener gjenopprettet”.

Men altså, dere løypeleggere, hva er meningen med alle motbakkene? Hvorfor skal det være så vanskelig å finne flate triatlonkonkurranser, hvorfor må alle konkurranser ha minst to helvetesberg og monsterklatringer som skal forseres fire ganger? Tenk dere om og se på triatlonsykler og lekre platehjul. De er bygd for flater og fart, ikke for klatring. Og slik er det med meg også. Kraftig skjerpings hele veien i tiden fremover. Sånn, da var beskjeden gitt og jeg regner med at det blir en seriøs forflatning av triatlonsporten etter dette.

Over til neste sak på agendaen: Ender den ultimate løpskonkurranse alltid på toppen av et fjell? Fantasien har tatt ferie og nå skal alle løpe Tryvann, Skåla, Stoltzen, Kneika, Grøttinn, Snøhetta osv Opp. Dette har blitt en rein folkebevegelse hvis man skal tro Kondis ved nettside, blad og president. Hva er galt med byer, mennesker og flat fin asfalt? Hallo?!?

Forresten, hva er det med Kondis, denne organisasjonen som sies å være ”Norsk organisasjon for kondisjonsidrett”? Hvor og når skjedde det at maratonløperne gnafset så mye dop at de fikk baller store nok til å benevne organisasjonen sin med navnet: ”Norsk organisasjon for kondisjonsidrett”? Misforstå meg rett, både bladet og nettsiden har en flott misjon og er faktisk de eneste kanalene som regelmessig dekker litt triatlon og har vært en av faktorene som har gitt Oslofjord triatlon vekst. Men det jeg ikke skjønner er selve organisasjonen, hva er denne organisasjonens misjon på feltet? Hva jobber de med innen sykkel, ski og triatlon f.eks? Eller er Kondis en organisasjon som har som sitt viktigste mål å ha en nettside og et blad? Mye rart jeg ikke vet og det blir mer og mer.

Om Kondis profil er uklar når det gjelder triatlon, sykkel, ski etc så er den ikke uklar når det gjelder løp. Der går det som nevnt rett opp. Og det er jo fint det, men på innlegg, artikler og ledere kan det virke som om lederen er monomant opptatt av bratte konkurranser. Det kan jo ha noe med egen interesse å gjøre selvsagt, men det kan kanskje bli litt mye? Litt ensidig? Litt stivna oppoverbakkeselgersmil? Det er jo som om lederen for Triatlonforbundet skulle bare være opptatt av vintertriatlon. Og det er han jo ikke. Vi vet vel egentlig ikke no særlig om hva han er opptatt av i grunn, men han dukker nok frem på neste ting.

Men altså, motbakkene, hvor skal dette ende? Med felles målgang for alle idrettsstevner som ikke involverer ball på Himalayas snødekte topp? Kunne vi ikke heller ta det der Ganges renner ut i havet? Der er det vesentlig flatere.

Jaja, jeg bare startet å skrive og så ble det slik….. skulle nok trent i steden for.

Ekspedisjonserfaring vs kvalitetstrening

Også idag har jeg sittet med sykkelen på sykkelrulla, stirret på en dataskjerm og brutt med mine egne tanker om kvalitetstrening. Mens jeg rullet ingen vei, kom jeg i funderinger på om jeg var klar for å gå veien mot min egen "Dogme-trosærklæring" for triatlonmosjonister a la Lars von Trier med bande. Men jeg slo det fra meg og overlater foreløpig triatlondogmene til Slowtwitch og andre voktere. Foreløpig.

Dagen i dag brakte tidligere på dagen tanken om at mitt ønske om å ha kvalitet og opplevelser i mest mulig av treningen, kan være litt på kollisjonskurs med andre og viktigere ting. For det finnes faktisk et alternativ til å bruke dagslyset til å oppleve noe på trening. Jeg kan oppleve sammen med Åse og Helene f.eks?

Fredrikstad inklusive oss, ble velsignet med en nydelig høstdag i dag. Derfor dro Åse og jeg ut på ekspedisjon etter at jeg hadde kjørt Helene på bursdagsfest. Åse fikk niste i en liten pose, niste som var rik på sukker og ...sukker. Jeg gjorde meg klar for tur med gammal heimevernsgenser og to digitale kamera. Og så la vi i vei ut i hagen. Og gikk rundt hele hagen en hel gang og brukte ca en og en halv time, vi hadde bare så veldig god tid. Skravlet og røra og Åse pekte på ting jeg kunne ta bilde av. Og ikke en gang tenke jeg at jeg burde trent og opplevd noe i steden. Rart med det, kanskje den rulla ikke er en så dum oppfinnelse?

For at noen tilfeldige lesere skal komme tilbake, så bør jo en slik side ha noen tips og råd til de søkende. Så derfor skal dere få oppskriften på min favoritt recovery bar. Forresten er uttrykket recovery bar litt pussig. For meg hører det ut som en bar som åpner tidlig om morgenen og som man kan oppsøke for å justere væskeforholdet og fyllenervene.

Fyllenerver eller ikke, her kommer den, dere kan notere nå eller gå inn på våre nettsider etter at programmet er ferdig.

Ingredienser: Sukker, tørrmelk, kakaosmør, maismel, kakaomasse, vegetabilsk olje, stivelse, emulgator (soyalecitin), hevemiddel (natriumbikarbonat), salt og vanilje. Dette blandes og lages og pakkes inn i et dertil egnet papir. Alternativt så kan denne, i motsetning til annet ernæringssøl, innhandles i de fleste butikker, kiosker og bensinstasjoner.

Enjoy!

Frost langs ælva

Kaldstart. Det er straffa for å bo i Norge. Selv i Fredrikstad som er selve sommerland og hvor det alltid er fint vær, selv her er det bikkjekaldt om vinteren. Kaldstart av biler er en ting, kaldstart av meg er no helt annet, jeg ønsker meg min personlige kupévarmer til jul. For nå knirker det i røten kropp ut av parkeringshuset og videre på subbende vei ned til ælva.

Musikk på øret og hetta over hodet og jeg ser ut som en uteligger i Murmansk, bare litt penere i tøyet. Litt. Mulig det er på tide å bruke penger på garderobeoppgradering, men så var det den romaskinen.

Ælva er fin og stille og ser ut som den er iskald og seigtflytende og i hvert fall det første er riktig. Det er kaldt å gå langs åpen ælv, det vet alle. Jeg kan like det opp til et visst punkt. Jeg var i Alvdal en gang og gikk på en bro over en åpen råk i 26 kalde grader. Det var vesentlig over det før nevnte punktet. Det å like kald ælveluft må være et mentalt handicap påført meg av oppvekst langs Drammensfjorden, isfiske uten vanter og gåturer langs Drammensælva på vei hjem fra fest.

Langs Glomma var det bare minus syv i dag og det går fint. Derfor styrer jeg min kropp ned ditt i steden for å gå gjennom de kontinuerlige gravearbeidene i gågata i Fredrikstad.

Kaldt til morgenen i dag altså, og jeg hadde litt forsiktige planer om utendørs vintersykling i mørket, men ut over dagen steg temperaturen 14 grader og det startet å blåse stiv kuling. Det var et påskudd til å montere opp sykkel på rulle og få trent kroppen litt igjen. Det har blitt lite av slikt i det siste. Delvis fordi det finnes ting som er fullgode alternativer til trening og delvis fordi jeg har vært så trøtt og slapp. I går f.eks sov jeg 10 timer midt på dagen. Dette står under "Ikke trenbar" i treningsboka som jeg vet at jeg har, men ikke hvorfor jeg bruker.

I dag var jeg trenbar, men jeg har på ingen måte funnet morroa med rulle ennå. Ikke funnet flyten. Har ikke blitt hjernedød nok til å klare å fortelle meg selv og samtidig tro på, at meningen med livet er å sitte på kjøkkenet og se på en dataskjerm med video fra Milan-San Remo. Trening som pliktløp. Trening fordi jeg må. Trene fordi jeg skal sykle 18 mil i Kalmar i starten av august. Håpløst. Verdiløst.

Jeg hadde jo bestemt meg for å bedrive kvalitetstrening. Dvs trening som gir meg lyst til å trene mer fordi det gir andre kvaliteter enn å trene. Som å sykle med Tim og se rev. Som å kjenne vind mot kinn og frisk luft som dras inn med skikkelig magadrag. Hvordan kan jeg få slik kvalitet fra en skjerm og en graf og en motstand på bakhjulet? Svaret er at det kan jeg ikke. Rulletrening er et substitut for trening med kvalitet i alle ledd, men det er klart hvis alternativet hadde vært å sitte her og skrive på blog så har det jo noe for seg.

Jeg krysser alt jeg har for at været i morgen gjør det mulig å bedrive skikkelig trening. Og så vet jeg at kanskje allerde på søndag vil jeg elske min nye Tacx-rulle høyere enn piggdekk, men akkurat i dag lengta jeg ut. Til frost langs ælva.

I heard it through the.....

This site has its sources deep inside the steering committee of Norway’s largest and by far most important triathlon club. Oslofjord triatlon. There have earlier on been some frictions between this mastodon of a club and the small and week Norwegian Triathlon Association. It seems that these evil days are over and everything is peachy in tri-land.

This is the news, stop the press: Rumours has it that the second most important Norwegian triathlon competition, Seigmann triathlon will be arranged as a National Long Distance Championship for the next three years. How do you like that?

Remember folks. You heard it here first! On the Hush! Hush! On the QT!

How is your course in Norwegian going? Any progress?

Lighten up, Francis!

"The name's Francis Sawyer, but everybody calls me Psycho."

Til tider har jeg vært fast gjest på forumet på Slowtwitch. En fast gjest av den typen som sitter rolig i et hjørne og ikke gjør så mye av seg så lenge ingen bryr seg. En fast gjest som hører på hva de andre sier, drikker sitt glass og som av og til spør om noe, men som ingen vet hvem er og ingen bryr seg om. En god løsning for alle parter.

"Any of you guys call me Francis, and I'll kill you."

I det siste har jeg ikke besøkt dette eller andre diskusjonsvannhull så ofte, for jeg blir bare så steike irritert av å være der. En rekke av de andre gjestene har hodet fullt av idioti som kommer ut i en stri støm og det gidder man jo ikke å høre på i lengden?

"Also, I don't like no one touching my stuff. So just keep your meathooks off."

Idiotene som irriterer meg og som alltid har irritert meg, er de som føler at de må beskytte merkevarene "Ironman", "Triatlet", "Maraton" osv fra å bli ødelagt av de av oss som ikke gjør det på den riktige måten eller av den rene og rette tro. Det er de som forvalter sannheten, den hellige og evige sannheten så hjelpe meg Gud/Allah/Buddha/den lille gnomen inne i steinen.

"If I catch any of you guys in my stuff, I'll kill you."

Jeg startet mitt forumbrukerliv på Kondis og der også har det vært noen slike idioter. Til nå har det ikke vært noen som har kommet frem med noe slikt på forumet til Norges største og beste triatlonklub (Copyright: Bent Olav Olsen), dvs www2.oslofjordtri.com. Uansett ville tiden deres på forumet blitt kortere enn levetiden til et engelsk band som blir hypet av NME som "the next big thing".

"And I don't like nobody touching me. Any of you homos touch me, and I'll kill you."

Hva som kjennetegner "idiotene" som det vrimler av på diverse forum? Det at de tar seg selv og det de holder på med no så j... høytidelig, selv om de bare er middelhavsfarere og mosjonister som oss andre. Dette er ikke eliten, eliten er selvsagt bare fornøyd med at noen fyller opp startlistene og sørger for at arrangører og produsenter av porno har lange ventelister, slik at det drypper noen økonomiske dråper på dem. "Idiotene" er museumsvokterne som synes at sporten mister sin "sjel" og at sporten blir devaluert av alle de som kommer i mål etter dem. Det er de som rynker på nesa av deltagere som er seine, feite, de som gjør det for å kunne "krysse av" ironman på lista over hva man "skal gjøre", de som vil ha strengere max-tid (en passende max-tid er alltid nærmeste hele eller halve time etter egen bestetid), de som mener at man bør gå gradene før man endelig skal få lov til å ta på seg nummerlappen til en IronMan osv osv.

Med ordene til den udødelige Sergeant Hulka: Lighten up, Francis.

Mottatt Sgt. Hulka, jeg bør nok det. For det får da være grenser for hva som kan irritere meg? Selv på høsten?

Skrivevegring, treningsvegring og cyborger

Jeg har for tiden skrivevegring, litt treningsvegring, men bare moderat spisevegring. Det vil si jeg at prøver å skrive noe og så stopper det opp og jeg krøller imaginært sammen blogen og kaster den i søppelbøtta og så spiser jeg litt. Jeg trener litt og så spiser jeg mye. Det er så mye mat i butikken, jeg har så lite tid, så lite forbrenning og så relativt liten kropp.

Det er mulig dette skjer fordi jeg er tom for tanker og tom for treningsvilje. Eller det kan være fordi jeg har innført kvalitetskontroll på bloggen, det er greit å slappe av litt med treninga innimellom og noen har sprengt låsen på godteskapet.

En gang i blant blir det satt noen spørsmålstegn ved det jeg holder på med. Av meg selv. Sikkert også av andre og det er bra det, for det betyr at de vet hvem jeg er, hyggelig av noen viser litt interesse liksom. Men de viktigste spørsmålstegnene er de jeg setter selv, spørsmålstegn ved det jeg gjør, hvordan jeg gjør det og hvorfor jeg gjør det.

Jeg har en snikende mistanke om at jeg ikke er helt ensom med de evige tanker: Er det jeg gjør på jobben meningsfylt, hva gir det meg og hva gir det andre, trenger jeg ny bil, er dette fantastisk eller er det bare hyggelig, greit og ufarlig, har jeg tatt feil, har jeg tatt pillene mine, har jeg tatt feil piller… Så vi er vel flere menneske da og ikke bare cyborger.

I fiksjoner av Gibson eller andre med velutviklet fantasi og skriveferdighet finnes det slike ”noe” som er midt i mellom meg og maskinen jeg skriver på. Det er mye jeg ikke vet om cyborger selv om jeg f.eks har ”Blade Runner Directors Cut” på video. Jeg vet for eksempel ikke om cyborger snakker dialekt eller riksmål. Jeg synes det er vanskelig å tenke seg en cyborg med Fredriksta’dialekt, ”Hællæ”, så jeg antar at Cyborger snakker riksmål. Om det gjør cyborger til gode cyborgere vet jeg ikke, men jeg tror de har målrettede og systematiske egenskaper som gjør dem til gode triatleter. "The Norminator"? I rest my case, selv om den "tyskheten" kanskje er litt overdrevet.

Jeg er nok ingen triatloncyborg, under et tynt lag av hud, muskler og scener finnes det ikke et metallskrog og en finurlig blanding av maskindeler, nyrer og potet- og datachips. Jeg er nok intet maskinmenneske og tror at jeg også i fortsettelsen må finne meningen med treninga i andre størrelser enn de som får plass i et skjema. På lørdag syklet jeg med Tim, formannen i Frikransen og en fin fyr. Tim kommer veldig anbefalt, men jeg tror han også er vanskelig å skjemaplassere.

Vi syklet i 3 timer og 40 minutter i veldig pratefart. 60 km harvet vi over på disse uttallige minuttene, og til tross for at noe av dette var sti og skogsveier så indikerer gjennomsnittsfarten at vi hadde pust til å prate. Det er så deilig med høstsykling på terrengsykkling. Dette er trening som bare har som funksjon å komme seg ut i verden, puste frisk luft, spise søle, se gult og sleipt løv, bakhjulet til Tim, lyseblå høy himmel, sølete vann i ælva. Dette er trening tilpasset turtriatleter.

Jeg tror ikke cyborger kjenner gleden ved å tygge grus, se rev som overrraskende rasker over jordet og gleden over å trene sammen med andre. Det gjør jeg. Jeg har kom fram til mye rart under og etter lørdagens sykkeltur. Jeg kom blant annet fram til at fra nå av skal i hvert fall 80% av all min trening være kvalitetstrening. Det vil si at den skal ha andre kvaliteter enn trening. Det kan bli en utfordring nå som syklingen snart skal gjøres på rulle og svømmingen skal gjøres i basseng. Men jeg tåler avvik fra skjema.

Etterord: Det kommer med tid og stunder en liten film om sykkelturen vår, tror den kan bli litt underfundig og fin.

Etterord 2: Bildene har selvsagt ingenting med denne saken å gjøre, men jeg måtte finne noe som kunne gi et avbrekk fra all teksten.

Clutch

Come a little closer honey, I won't bite ya.
One more lager and I might learn to like ya

Mer om dette plutselig

Tribent Digest part 1 – In the Beginning there was Oslofjord triatlon

As the world learns to know the force of Norwegian triathlon by the immense impact the members from Oslofjord triatlon has on the international triathlon scene, there has been a steady growth of visitors on this blog from people that are not fluent in the Norwegian tongue.

And maybe some of you visitors have read about Norseman Xtreme Triathlon in Triathlete Magazine and then you perhaps sought information on some of the girls in the top five: Marit Svenning Berg and Adeleid Haugen, found out that they of course was members of Oslofjord triatlon? How you proceeded I don’t know, but you obviously ended up here in your quest for the truth and what you have done here so far I do not know.

It might be that good writing is universal and trancends language barriers, in the same way as good music do (for instance Clutch, AC/DC and the Datsuns). But I doubt that you have grasped it all.

So I know that the world hunger for news and information on Oslofjord triatlon and that you so far have collectively scratched your head in a heroic, but futile effort to understand what’s on this blog. On demand and as a Public Service Triathlon Channel (PSTC) for those not under Norwegian sovereignty, I might possibly spread the good news in English. While the blog is updated 3-5 days a week in Norwegian, and read by 10-15 people a day (including my self several times a day) the rest of the world will get their share every other week. Or in other words, when I feel like. But since you have waited so long without complaining, you’re used to the waiting, and for all I know you might even love the waiting.

There will off course be more of everything about everything in a little while, but I’ll conclude this Tribent Digest part 1 with the fact that Oslofjord triatlon with over 120 members is by far Norway’s largest triathlon club. There’s a couple of others in Norway. There are for instance Royal Sport, but as the name tells you they’re for the Royal family and their kin, with the tragic result that the club has little potential for growth, even though the king himself reigned in the Norwegian Triathlon Federation for many years.

Over blown egos is a part of triathlon so the reason for this Tribent Digest part 1, might just as well be shameless self grandization or to have another reason to publish a picture of one of my daughters in our team jersey, or my beloved Guru TriLite. But you’re smart, so you have figured out that already.

So stay tuned. Or even better: Get your ass off the couch and down to nearest community centre for their course in “basic Norwegian”. And we can skip this "Tribent Digest" ...thing.

Veg i høstregn

Mens Ketil konkurrerte litt over 10 fantastiske timer og 17 nydelige minutter på Hawaii satt vi rundt omkring oslofjorden og fulgte med på www.ironmanlive.com . Jeg satt hjemme og drakk kaffe og Red Bull og prøvde å bearbeide det faktum at jeg ikke er kvalifisert for verdensmesterskapet i år. Det er mange grunner til det, som vi ikke behøver å gå inn på i dag. Men det er ikke feil å si at jeg ikke helt har hatt sesongen og jeg har vel ikke nødvendigvis stått på startsstreken i de riktige konkurransene. For å si det mildt. Det var alt for få Hawaii-plasser på IronDuck i år, der har vi noe vi må jobbe med frem mot neste gang.

Det jeg må jobbe med er å få ræva mi ut og løpe. Mest av alt. Og det gjør jeg.

Foreløpig er det ikke de store mengdene trening jeg får rota meg til. Denne uka svømte jeg med Einar på tirsdag 45 min og 2000 meter. På torsdag løp jeg til svømmehallen 7 km og 43 min og så svømte jeg 35 min og 1500 meter. På lørdag løp jeg. 16 km og 1t50min.

Jeg har en ganske god sittestilling, men til tross for det gjelder det å ikke overdrive praktiseringen av det og i høst har det blitt mye for mye stillesitting. Og godteri. Det kjenner jeg godt nå når jeg kler på meg diverse kropskondomer og starter å løpe. Jeg kommer liksom etter magen min, den er rett og slett i veien.

Men det går vegen, så bare vent!

Og vent litt til er du ytterst vennelig, det går litt tregt skjønner du!

Triatlonunger....

Når det er fotografering i skole og barnehage, da tar man på seg det fineste man har. Slik som Åse gjorde i høst. Jeg synes hun tar noen gode valg jeg.

Presisering - Ta av hjelm

Det er en innebygd fare ved å gjøre ting idiotsikkert og det er at det finnes mennesker som er dummere enn du kan innbille deg selv i din villeste og mørkeste fantasi. Jeg kjenner en som arbeider med produktsikkerhet. Han har gitt klart uttrykk for, og eksempler på, at det ikke nødvendigvis er produktene det er no galt med, men folka som bruker dem. Det er virkelig ikke grenser for hvor feil det går an å bruke et produkt, det finnes ikke grenser for menneskers idioti eller i beste fall midlertidig kortslutning i sikringsboksen for kontrollenheten. Erfaringene fra diverse legevakter bekrefter dette. ”Jackass”? Glem det, virkeligheten er verre enn alt slikt.

Tankene går da selvsagt i retning av historier om små rosa pudler som får seg en tur i mikrobølgeovnen, fordi det ikke står noe sted at den ikke skal brukes til å tørke hunder med. Eller at ingen har fortalt at man ikke kan bruke det nye slagboret som roterende nesehårsfjerner. Eller hvordan i alle dager kom man på at kleshengeren [….. ] eller at colaflaske [….] . Selv har jeg klart å sette hånda fast i en miksmaster og jeg vet om noen som har satt fast håret i samme tekniske innretning.

I den hensikt å unngå at en lang rekke vordende triatleter skal gjøre en monumental tabbe så bringer jeg nå en tilføyelse til ”Overgangstrening - grunnkurs”:

Etter ”Når du er ferdig med å sykle går du av sykkelen” og f.eks. før ”Når du har gått av sykkelen tar du av deg sykkelskoene” skal det stå:

”Ta av deg hjelmen”

Takk for oppmerksomheten, det var bare det.

Overgangstrening - grunnkurs

Det er mange som har skrevet e-post, telefax, snailmail og ringt til alle døgnets tider og lurer på hva overgangstrening er og hvordan det gjøres i praksis. Jeg er jo en tilhenger av at vi erfarne triatleter skal øse av vår overveldende mengde med kunnskap. Kunnskap som vi i vårt ansikts sved og med livvidden som innsats har tilegnet oss siden triatlontidenes morgen.

Så med det mål at nye utøvere skal få redusert brattheten på læringskurven fra 8% til 7,75% (estimert, ikke målt) så bringer jeg her ”Basiskurs i overgangstrening for triatleter” (OT 001):

Treningen starter på sykkel, som du sykler på.

Når du er ferdig med å sykle går du av sykkelen.

Når du har gått av sykkelen tar du av deg sykkelskoene.

Når du har fått av deg sykkelskoene tar du på deg løpeskoene, disse bør da som de fleste vil skjønne stå i nærheten av der du gikk av sykkelen.

Så løper du.

Dette er basiskurset. Hvis dette blir populært ser jeg ikke bort fra at det vil komme påbygningsmoduler.

Et løp i fortiden

Eldre mennesker tusler med gåstol i barndommen, mens et middelaldrende og mosjonerende menneske kan holde noe høyere tempo. Derfor løper jeg i barndommen med tunge steg. Det skjer ikke så ofte fordi tilgangen på barndommens steder, som var midt mellom Drammen og Svelvik (uttales med Æ og skikkelig tjukk L), er noe begrenset. Fredrikstad er et glimrende sted å bo, men røttene mine får ikke feste her, de ligger bare rett under jordskorpa.

Min oppfattelse av steder er sikkert anderledes enn din. Noen er nært knyttet til garden eller et dalføre og kler seg i bunad for å vise at de er storbønder eller stammer fra dem, jeg skjønner ikke det. Andre kommer fra "ikke-steder" som Bærum, der sted kanskje er den private sfæren innenfor villahagen eller hytten på Hankø? Helene og Åse har forøvrig lært å si Blærum, det lærte de rett etter at de lærte å si pappa, mamma og "Nei Bruno!". Og ja da, det kommer mange utmerkede, ujålete og fantastiske mennesker fra Bærum, men samtidig viser beregninger gjort av SSB at Bærum er en av stedene i landet med høyest Rasshølskoeffisient. Den går muligens noe ned på sommeren, og da med direkte og ubotelige følger for strandsonen og det sårbare livet i fjæra.

Mange bæringer lider av en fysiologisk defekt som gjør at nesa peker litt i været og en av de stedene de kjører forbi med hevet nese er Drammen. Drammen er kun et vegkryss på veg til sørlandsidyllen. Jeg liker Drammen og jeg har gjort det siden jeg var liten og det var "byen" min.

Jeg kommer fra strekningen mellom Sande og Mjøndalen, med hovedtyngden av det jeg liker og det som definerer meg fra Svelvik til Åssiden (eller Åsia). Toppen av lykke var å sykle 10 km inn til Oppland Musikk for å kjøpe plater og returnere blakk og lykkelig langs den vakre Drammensfjorden med en plastpose på styret. I posen kunne det være Stiff Little Fingers, Clash, Kraftwerk, Queen, Pink Floyd eller Rolling Stones, et innhold som bar tydelige tegn på at min bestekompis Jan-Olav "Kina" og jeg var solid planta i en forvirret musikalsk pubertet. Vi var helt ute av stand til å bestemme oss for om vi skulle høre på Yes, Emerson, Lake & Palmer, Pere Ubu eller Crass. "Nazi Punks Fuck Off" og "Jerusalem" på samme dag på gutterommet. Et fantastisk liv.

Svelvik og Drammen har gravd dype spor i hjernebarken min, jeg får kick av å høre skikkelig Drammens-dialekt på konferanser, de få gangene det skjer sitter jeg med tårer i øya og bare nyter lyden. På søndag fikk jeg et realt "Drammen flash-back" mens jeg løp langs ælva fra Åssiden, litt nedover og tilbake. Det var rått og kaldt i Drammen med høstløv og tåke, jeg kjente igjen lukta av Drammen og koste meg med synet av elva som rant stille og sikkert nedover. Det var en rå og nydelig høstlukt og lufta trengte gjennom tøyet som bare ælvelufta kan.

Drammen forandrer seg sikkert, veiene legges om, det skal monteres minibank i døra i Branntårnet og det bygges boliger og lages veldig fine gangveier langs elva. Samtidig er mye av Drammen likt som det var for 25-30 år siden og jeg løp forbi fabrikklokaler jeg plutselig kom på at jeg hadde vært inne i (men kunne ikke komme på hvorfor) og småveier vi syklet på. Jeg løp og så ingenting som jeg syntes var pent. Ingen ting, men alt var sjarmerende, jeg kjente meg veldig hjemme og likte alt jeg så. Akkurat som før.

Hjernens tilbakevendelse til barndommen ble støttet av Kraftwerk, Supertramp, Clash og Sex Pistols. Gjennom høretelefoner med delvis og dårlig kontakt. Akkurat som med min barndomms Walkman. Alt var som før, 30 år og 40 kg senere. Barndommens lykkelige og sorgløse dager. Jaja.

Musikken til Busemann

I dag har jeg blitt velsignet med full pott i postkassa. Det er internett som gjør at vi kan overleve i de deler av Norge som er befolket med myntinnkast og mokasiner. Og for å være helt ærlig så er det vel kun helt sentrale strøk i Oslo som ikke er en del av bygde-Norge, dvs Oslo innenfor Ring 2. Alt utenfor er bøgda, men vi er mange som liker oss der og har det bedre utenfor enn innenfor. Noen av oss har til og med slitt ut flere par tresko. Og Look-pedaler. Det er fortsatt bøgda, men vi overlever fint.

Og noen av oss overlever blant annet fordi det finnes fantastiske web-baserte/-tilgjengelige kulturinstitusjoner som Platekompaniet, Play og Oslofjord triatlon. Denne gangen er det Platekompaniet som gjorde dagen.

Roky Erickson er ikke verdens mest stabile kar og det er muligens fordi de kjørte A-Z i Felleskatalogen i nese, øre, hals og armer i bandet "13th Floor Elevator". Men mannen har med og uten phsykopharmica laget noen pherler av musikk. I dag har Roky Erickson "The Evil One" beriket og formørket livet mitt og jeg har en phlan for at kanskje dere også en dag skal kunne se og høre mørket. Jeg har allerede bestemt meg for at jeg skal være med på Busemann, lage en liten videosnutt og musikken skal være "Night of the Vampire". Uhhu. Kanskje også Waren Zevon "Werewolves of London".

Men først og fremst....

Tonight.... is the night of the Vampire
Tonight.... is the night of the Vampire

If it's raining and you're running don't slip in mud
'cause if you do, you'll slip in blood

Tonight ...is the night of Vampire

[....]

All I know is you'll feel his bite... Tonight...

[...]

Kan det ikke snart bli neste høst! Tror jeg skal spare til langt, svart hår og skinnfrakk. Uhuuu!

Overgangsriter

"Er det noen kannibaler her på øya" spør sosialantropologen "Nei, den siste døde for to år siden" svarer Papa-Ny Guineeren. "Hva døde han av?" "Vi spiste han". Jeg tror jeg har brukt den der en gang eller to tidligere, men sosialantropologer er interessert i Papa-Ny Guinea og slikt. Og overgangsriter. Av en eller annen grunn øker sosialantropologens interesse for et fenomen/samfunn proporsjonalt med avstanden fra kontoret på Blindern. Quad erat Demonstrandum: disse enkle forskersjeler er som alle andre, sosialantropologi er akademisk charterturisme. Vamos a la jungelen på Borneo. Men det kunne hende at det er vel så mange doktorgrader å grave frem i de nære ting f.eks en studie av "Sosialantropologene" eller av ... "Triatletene".

Overgangsriter:

Dag 252

Jeg tror jeg nå har beskrevet stammens sentrale individer og skikker og oppholdet mitt går mot slutten. I det siste har jeg fulgt en av stammens mindre dyktige utøvere, Tribent B' Guru. Tribent B'Guru bor et stykke fra resten av stammen, men til tross for dette og hans manglende evner, er han ikke direkte utstøtt, det kan tvert i mot virke som om han har en sentral, men seremoniell posisjon i stammen. Det er tegn som tyder på at han er en form for prest. Jeg støtter min antagelse på at han til stadighet gjentar ritualiserte og monotone besvergelser mot ytre fiender og fremmedartede skikker.

Tribent B'Guru har i den seneste tiden ikke vært den sedvanlige klumpete, klossete og glade klovnen, men heller vært en noe mutt, tverr og oppfarende gubbe. Han verken kan eller vil kommunisere hva som er grunnen. Det kan være at hans sinnstilstand kan føres tilbake til en noe svak innsats i en av lekene som ble arrangert for en drøy uke siden, det kan være problemer med å få seremonimestere til stammens leker neste sommer eller det kan være helt andre årsaker. Min manglende evne til å forstå hva han sier, gjør mine tolkninger noe usikre.

Søndag ble humøret vesentlig bedre etter at han utførte en rituell handling knyttet til stammens sentrale aktivitet. Handlingen er svært enkel og utføres som oftest uten andre til stede, dette i motsetning til de fleste andre overgangsriter vi kjenner til. Først sykler de, gjerne langt, så setter de fra seg sykkelen og så løper de en kort tur.

Overgangstreningen kalles denne institusjonaliserte praksis. Overgangstrening er første gangen det utføres en overgangsrite. Overgangstreningen markerer at man ikke lenger er en svømmer, løper eller syklist - men en triatlet. Senere gjentas denne "overgangstreningen" regelmessig for å bekrefte tilhørighet til gruppen og for å forberede seg til de store fellesseremoniene.

Tribent B'Guru har ikke utført denne handling på lenge og det er trolig at dette er hans forklaringsmodell for manglende hell og sviktende resultater. Etter søndagens overgangstrening fikk han bekreftet sin status som triatlet og med dette sin tilhørighet til gruppen. Det kan virke som han tror at dette på magisk vis også skal gi hell og lykke på andre av livets områder.

Etter ritualet er utført drikker han og spiser en banan før han foretar en lang og grundig renselsesprosess. Etter det spiser og drikker han mer, før han sovner. Ritualet gjør han så sliten at han på sedvanlig vis ikke kan delta i de daglige gjøremål, men han virker opplivet og skjerpet.

Dag 253

Hvorfor har de satt over den kjempestore kjelen med vann?

Tre veier til Kalmar

Å være triatlonmosjonist er ikke bare bra. Ikke for meg. Ikke hele tiden. Til tider bruker jeg alt for mye tid på uvesentligheter, alt mens ting med verdi flyr forbi meg uten at jeg får det med. Kanskje det er viktige ting, men hva vet vel jeg om det, jeg brukte energien min på å finne nye løpesko, jeg fikk ikke ”plukket” det ned.

Jaja, over til de ”viktige” ting: I et klarsyn langs havna i Oslo kom det til meg det er to eller tre veger jeg kan følge på veien mot ære, berømmelse og vondt i ryggen.

Det er gammalvegen, nyvegen og noemidtimellomvegen mot målet.

Gammalvegen er fin, det er selve godvegen. På den trener jeg når jeg vil, hvor lenge jeg vil og hvordan jeg vil. På den vegen er trening som oftest glad nytelse og noen ganger en bitteliten flukt, medisin, behandling, rehabilitering eller et gjemmested når jeg trenger det. Det hender også på denne vegen at det går tungt og noen dager vil jeg helst ikke ut av sofaen, men har jeg først kommet ut er det ikke ofte vegen svikter meg. Jeg kan trene mye eller jeg kan trene lite på denne tilfeldige og trivelige vegen, jeg kan øke fordi vegen gir opptur, men noe særlig fremgang er det ikke sikkert jeg kan regne med. Til det er treningen for mild og god, den setter ikke særlige merker.

Følger jeg den vegen vet jeg at jeg ikke bør snakke så mye om treninga mi eller mål for neste år. Følger jeg den vegen så fortsetter jeg på min trivelige ferd som turtriatlet og kanskje bør jeg rendyrke det?

Det finnes et alternativ, det finnes en Nyveg. Jeg kan prøve med systematikk, rutiner og mål istedenfor lyst som styrende prinsipp. Skal jeg velge Nyvegen må jeg ha fast avtale. Følger jeg den vil jeg trene 75-100% mer enn i år og ut i fra hva planen sier og ikke ut i fra humør, lyst og vær. Jeg er ikke sikker på om det er meg, jeg ble aldri no god byråkrat eller militær. Men det er en mulighet.

Det finnes en kvalitativt og kvantitativ Noemidtimellomveg og jeg lurer på om det er den vegen jeg skal ta i vinter.

Det er ikke en ny veg, men den kan passe meg og det viktigste med denne vegen er å fokusere på tre lange økter i uka. En lang svømmeøkt, en lang sykkeløkt og en lang løpeøkt. På den veien skal jeg bygge basen for neste år.

Så har jeg tre mål for vinteren: Jeg skal bli bedre til å svømme, jeg skal bli sterkere i kroppen og jeg skal lære meg å løpe.

Foreløpig tror jeg at dette vil hjelpe meg: Jeg skal begynne å svømme med Mastersgruppa til Kongstensvømmerne en eller to ganger i uka. Jeg skal kjøpe meg en romaskin og bruke den minst en gang i uka og gjerne etter en sykkel- eller løpeøkt. Løpingen vil bli prioritert gjennom hele vinteren. I tillegg til langturen på 1t30-1t50 skal jeg løpe en ”bakketur” og en kortere løpetur med vekt på å få opp fart og steg. Ukjente ting som intervall, stigningsløp. Fartslek, bakkeintervall og slikt.

Mer om dette senere. Vi får se.

”Life is like sewer, what you get out of it, depends on what you put into it”

Får passe på at det ikke bare blir dritt.